nettvett for alle

Vi har snakket mye om nettvett med de søte små, om viktigheten av å ikke oppgi personlig informasjon til ukjente på nett og ikke minst - aldri avtale å møte disse nettbekjentskapene i det virkelige liv. For vi har jo alle lest om hvordan det kan gå. Dette har vi snakket om, vi har håpet og trodd at det går inn og at de skjønner alvoret i det vi sier. For en ting er å advare dem, noe helt annet er å vite hvor konkrete vi skal være, hva vi skal fortelle om hva som i verste fall kan skje.

Man kan imidlertid slappe helt av i lykkelig visshet om at informasjonen har nådd helt inn.
For i går kveld, da Fruen gledesstrålende fortalte Høvdingen om muligheten for å en kveld før jul møte noen av disse hyggelige damene man har truffet gjennom de såkalte sosiale medier, da hørte vi skrekken i Queenies stemme og hun kom ilende ut på kjøkkenet ( det er forresten imponerende hva de hører når de egentlig ikke trenger lytte..):
Om mor trodde hun fikk lov til å treffe sånne mennesker hun bare hadde truffet på nett, og om hun ikke visste hva som kan skje? Hallo? Dette kunne jo være farlig, og hvordan kunne man vite at dette er snille mennesker? Alle sier jo det? Ingen legger ut at de egentlig er sinte og slemme...

Det var hakket før hun tilbød seg å bli med som vokter og beskytter, men så fikk hun se et par blogger, hun fikk vite at noen har man møtt før , da hjalp det. Men det som tippet vektskåla i riktig retning var visning av den stoppenåla som ligger i bunnen av Fruens ene veske...Den er lang og spiss ( Fruen regner forresten ikke med at det blir bruk for den).
Vi har vært gjennom noe lignende før ettersom de søte små er lett oppgitt over Fruens tendens til å snakke med fremmede, og selv om det kan være frustrerende å bli stilt så ettertrykkelig til veggs av sitt eget avkom så er det også godt å se at de følger med og at ihvertfall noe av det man sier blir lagret på den mentale harddisken.