veier å gå

Men inni er vi like het det i en av de oppbyggelige sangene vi lærte i småskolen. Budskapet gikk vel strengt tatt ikke på hvordan vi velger å leve våre liv, men likevel har denne sangen snurret og surret i fruehuet de siste dagene.
For det er tydelig at vi gjerne vil mene mye om hvordan liv skal leves. Noen mener det å bake og pynte cupcakes er viktig og riktig, andre mener dette setter likestillingen tilbake til for lengst svunne tider.
Det finnes blankpolerte og høyglansede hjem der middag står på bordet til fast tid hver dag, og det finnes hjem der middag inntas når de fleste er hjemme en eller annen gang i løpet av ettermiddagen. Noen mener det ene er løsningen, andre mener det andre er løsningen og lykken.
Men hvorfor må vi være enige, eller hvorfor må vi bruke så mye energi på å fortelle andre hvordan de skal legge livets kabal for seg og sine?

Vi er ikke like. Vi har forskjellige mål og drømmer. Noen utdannelser gir mulighet for å melde seg ut noen år, andre yrker krever stadig tilstedeværelse. Noen har valgt å endre retning totalt, og realiserer seg selv gjennom mer kreative aktiviteter enn hva de kunne gjøre via jobben de er utdannet til å utføre. Og hva så om noen kan lage bugnende bloggbakverk, eller ta stemningsfylte bilder av lys og roser, eller legge ut adjektivsprutende fredagsoppdateringer på facebook? Er det så farlig?
Her i huset er det langt mellom telysene og en vellykket fredagskveld kan like gjerne bestå av kollektiv kollaps foran hver vår skjerm som av dype samtaler over tacofatet.
Det er morsommere å skrive om kunder og hunder enn om grå stunder, og lettere å smile og si Jo takk, bare bra når noen spør hvordan det står til.
Man er da tross alt fra en fjellbygd, og slipper ikke gud og hvermann tett innpå seg...

Det er hyggelig med engasjement og meningers mot. Men det er ikke dermed sagt at det som passer for meg er like riktig for deg. Og det er ikke heller alltid slik at det som føles riktig for deg som enkeltmenneske er riktig for den du er i et fellesskap.
I mitt hode er dette viktig, det å kunne roe seg ned, tenke over livet og hva som har størst verdi. For meg selv. Ikke for andre. Og jeg takker gjerne min mor som gav meg ideen om at likestilling ikke betyr at alle gjør nøyaktig det samme, men at vi har frihet til å velge og å foreta valg basert på hva vi selv ønsker og ikke hva andre forventer.