hvorfor være vikar?

Med tanke på forrige skriveri, en sann orgie i sånne litt leie situasjoner man lett kommer opp i men som det er vanskeligere å karre seg ut av, er vel dette et godt spørsmål..
For, hvorfor i all verden skal man forlate en kjent og kjær systue og begi seg ut i det store ukjente og prøve å hanskes med dagens ungdom?

Jo, blant annet fordi det å møte ungdom som stort sett er lærevillig, som stort sett gjør det de skal når de blir bedt om det ( om ikke alltid på første forsøk) det er en berikelse.
De vil så gjerne. De vil lære å sy, de vil vite hvordan man gjør et skjørt smalere, et erme videre. De vil strikke luer, hekle skjerf. De vil bli noe, om ikke sydamer, så ihvertfall noe skapende.
Og man kan snakke seg blå, vise og peke, forklare og forklare og bare bli møtt med et tomt blikk. men så. plutselig går det inn og man ser at de skjønner, de er enige. Og når tre jenter sitter og legger opp et skjørt for hånd, fordi de endelig har latt seg overbevise om at det blir penere enn en maskinstikning - da er det stas å formidle fag.

Og så er det alt det andre. Luksusen i å ikke være faglærer og ha ansvar for samtaler, oppfølging, karaktersetting og faglig innhold. Man kan ta det litt roligere, la dem henge bittelitt på facebook, la dem snakke litt om fest og fart og russebuss.
Noen ganger sporer samtalen fullstendig av og kryssesting forsvinner til fordel for planlagte tatoveringer og drømmer om botox. Det å kunne sitte slik og snakke med disse unge, de som er noen få år eldre enn ens egne barn - det er en gylden anledning til å forberede seg på ungdomstiden til de søte små.
For det er ikke lett å være mor og skulle forberede seg på det som venter rundt neste sving. Så når man kan få informasjon slik, nesten via omveier, bør man jo bare ta imot.
Og dermed vet man at det å avvise venneforespørsler på facebook ikke synes hos den som spør, man vet at gutter med sminke er helt ok og ihvertfall klart å foretrekke fremfor pizzatryner og man vet at det finnes miljøer her i kommunen man håper de søte små aldri kommer i kontakt med...
Men i sitt stille sinn tenker Fruen, kan det haste så fryktelig. For disse jentene, som man med sitt hav av erfaring anser for å være de reneste barn, de vil så forferdelig gjerne bli voksne. De snakker om kjærester, hytteturer, hvor mange barn de skal ha og hvilke plastiske operasjoner de drømmer om.

Jo, sånn alt i alt, når man har vært med lenge nok til å unngå fallgruvene hver time, da er det aller mest hyggelig. Og litt slitsomt. Og en uventet bonus er gleden hos de søte små. Ikke fordi mor sprer det glade sømbudskap, men fordi de en sjelden gang får oppleve dette;
luksusen i å komme hjem til tomt hus og bare henge foran fjernsynet, i motsetning til de fleste dager der en selskapssyk mor henger rundt og vil snakke, snakke, snakke.