onsdag 23. november 2011
De vanskelige ordene
Det var en gang en veslevoksen jente som begynte i første klasse. Hun kunne lese, hun kunne skrive og alt lå an til at skolegangen skulle være en lystseilas. Men så viste det seg at selv om mye var på plass, så var det noe jenta ikke kunne. Hun kunne ikke si R, noe alle andre gjorde med den største selvfølge.
Det ble lagt ned mye tid hos logoped, og jenta øvde på fløyteblåsing, tungerulling og intens lesing av Andre Bjerkes morovers. Men det hjalp ikke, jenta klarte ikke å si R.
Og andre syntes det var morsomt. Det var morsomt at en som hadde lest bibelen fra første til siste side før hun begynte i fjerde klasse, som var snusfornuftig og skoleflink og som skrev særoppgave om Selma Lagerløf i femte klasse måtte ut av klassen hver uke for å prøve å lære å si R.
Etterhvert skjønte jenta at det lureste hun kunne gjøre var å si minst mulig, bli stillere og stillere og snakke lavt og mumlende. For hvis ingen skjønte hva hun sa var det vel ingen vits i å forsøke heller.
Å ta telefonen og presentere seg ble et mareritt, visse ord ble unngått med flid. Hun silte alle setninger for å luke ut potensielle lattervekkende ord, som rabarbra, trær, spark og ja, den lista kan fort bli lang.
Hun valgte bort alle drømmer om å søke journalisthøyskolen, for hvem ville ansatt en journalist som ikke kan snakke. Hun valgte bort deltakelse i aktiviteter som krevde at man snakket foran flere enn de nærmeste vennene og hun brukte enormt mye energi på å late som om alt var greit...
Det var aldri mobbing, men det var små stikk som festet seg i et barnesinn. Og det var en voldsom skamfølelse fordi hun ikke mestret noe så tilsynelatende enkelt.
På videregående løsnet det litt, ikke det å si R, men det ble i det minste litt mindre farlig å snakke i timene. Telefoner og å snakke foran folk ble fremdeles unngått med flid og setninger ble silt og sortert slik at vanskelige ord kunne byttes ut med enklere.
For eksempel kan man si sliten og ikke trøtt eller man kan si stillongs og ikke strømpebukse.
Så ble jenta voksen og flyttet på hybel, hun begynte som lærling og det å unngå telefoner ble stadig vanskeligere.
Så gjorde hun et valg. Dette gikk ikke, man kan ikke leve et liv der det å ringe et sted og presentere seg med fullt navn er uaktuelt. Så, hun begynte som telefonselger...
Og det virket, den verste telefonskrekken forsvant. Men fremdeles var det uaktuelt å stå foran en forsamling og snakke, si noe mer enn ja og nei eller kanskje.
Men, det er dette livet da. Det blir ikke alltid slik vi tror eller frykter.
Nå er jenta voksen, hun kan holde foredrag om faget sitt, hun kan holde kurs og snakke foran mennesker. Hun tør til og med å si navnet sitt foran en forsamling. Og selv om det alltid ligger en liten skrekk i bakhodet, en skrekk for at noen skal begynne å le og kommentere at jammen sier du romeriksdrakt på en veeeldig merkelig måte, så fortsetter hun å utfordre seg selv.
Det er ikke så mange andre måter å leve på.
Og om noen stusser på alternativ uttale av ord som drakt, broderi eller franske knuter, så smiler man lett og skylder på gjenklang av dialekten fra Barndommens dal... Eller forkjølelse...
Men rabarbra, det sier Fruen ugjerne.
Og i bakhodet ligger en tanke; tenk om noen hadde sagt til jenta da hun var ni- ti år at dette går helt fint, rett deg opp og snakk slik du snakker. Det er godt nok, vi forstår deg. Hvor hadde hun vært hen i dag da?
ja, hvor ville hun ha vært da? Men det er modig å utfordre seg sjøl slik du gjør. Vi har ei jente med de samme problemene her i huset. Nå venter nye runder med lovløse, men jammen skal jeg legge ordene dine på minnet. Og heldigvis lar hun ikke taleproblemene komme i veien for det muntlige - enda.
SvarSlettVirkelig ord til ettertanke dette. Hvorfor skal vi rette på alt bestandig, hvorfor kan vi ikke få være som vi er? Ihvertfall når det er en liten, sjarmerende bagatell som dette:)
SvarSlettTrine:)
Logoped. Skulle det være, istedet for lovløse. Automatisk stavekontroll, altså!
SvarSlettVi har alle vårt. Og vi må lære ungene våre å rette ryggen og være seg sjøl -med det de har - og respektere andre som de de er.
SvarSlettDet er en sterk historie du forteller.
Kloke, velskrevne ord, til ettertanke. Mon tro om Fruen hadde vært like reflektert? Det tror jeg. Pappaen min kan ikke si R. Ikke at jeg noen sinne har tenkt over det. Andre, venner og sambomannen f.eks, legger visstnok merke til det. Men jeg klarer ikke høre det om jeg så prøver aldri så hardt. Det er liksom slik pappa snakker. Det er fint, synes jeg. God onsdag.
SvarSlettkjære fine fru storlien, dette var sterk kost på en onsdag ettermiddag da jeg lå som et slakt på sofaen etter jobben...Gripende, utrolig sterkt! Denne skal jeg ta vare på. ALLE lærere burde lese dette!! - rettelse: ALLE burde lese dette. Takk for at minnet meg på et viktig perspektiv en onsdagsettermiddag. KLEMMELUMM!
SvarSlettSterkt å lesa. Dette skal eg ta med meg i læraryrket, og vere obs på elevar som kan slita med liknande ting. Det var vel ikkje den manglande R-en som var det eigentlege problemet, men tankane rundt det, og sjølvtilliten som forsvann. God klem!
SvarSletthh: Jeg hadde nok ikke vært meg, altså den jeg er i dag...Og ja, jeg lurte litt på dette med lovløse, så det var bra du rettet opp den:-)
SvarSlettTrine: Enig, noe kan få være som det er.
Underveis: ja, det er noe hos alle. Hvis ikke hadde vi ikke vært mennesker, men såpestykker.
Carina: Vet du, jeg tror ikke ungene mine er klar over det ( bortsett fra at jeg av opplagte årsaker ikke kunne bistå da eldstemann måtte til logoped. han kalrte det forøvrig etter tre timer).
Akeleiedamen: TAKK!
Røsslyng: Ja, manglende R ble en unnskyldning for veldig mye. Jeg tror forresten ikke fokuset på skolen ville vært så sterkt om jeg ikke hadde vært en såkalt sterk elev.
Huff, jeg ble så trist jeg nå. veldig modig å møte sin frykt på den måten du gjorde.
SvarSlettHilsen en som unngår å si kirsebær og kinnskjegg.
Elisabeth: så vi vil aldri møtes over en bardisk nippende til hver vår egenkjøpte kirsebærlikør:-)
SvarSlettSå flott fortalt, fru Storlien. Eg har jo møtt deg live fleire gongar, og det einaste eg har tenkt er at du snakkar så korrekt og austnorsk, nærmast Oslo-vest-pent når du kjem frå barndommens dal. R-en din er jo omtrent som om du har hatt barnepike frå Arendal. :-) Fiiin, altså!
SvarSlettAltGodt: Vittig at du nevner det; jeg har nemlig også brukt mormor fra Flekkefjord som råtten unnskyldning ( at hun døde da jeg var tre år nevnte jeg sjelden i samme setting). Og takk!
SvarSlettSå tøff du er som deler dette! Eg trur at alle opplevingar ein har, med både positivt og negativt forteikn, er med på å forme ein person til den ein er i dag. Eg trur du er veldig modig, og du kan nå dei måla du setter deg! Takk for at du delte.
SvarSlettPropelle: takk! jeg er ikke så veldig modig, men jeg jobber med saken. Når jeg forteller dette er det også fordi jeg etterhvert har skjønt at det ikke er noe galt med meg, noe jeg trodde i mange år.
SvarSlett