en stille stund

Alle ilder brenner ut omsider, sa Simon Darre.

Selv føler man seg omtrent som en av lysestumpene på bildet, men når man er så lite organisert at man får barn ( og ikke minst velger å feire denne begivenheten) samme dag som selvangivelse for selvstendige sydamer skal leveres, må man ta følgene av det og jobbe litt.
Av opplagte årsaker er dette den av alle årets dager der man aller mest lengter tilbake til det trygge og oversiktlige liv som ansatt i bedrift...

endelig!

Noe av det aller, aller fineste med å være barn er at man aldeles skamløst og uten bekymring for tidens tann kan glede seg til å fylle år.
Nå har det blitt telt ned siden påske, planer har blitt lagt og forlagt, ønskelister har kommet og gått. Og i går hørte vi for aller siste gang det lille pustet fra åtteåringen -
 å som jeg gleder meg til å fylle ni år.
Og i dag skjer det, endelig.
Du lille jente, som for ni år siden lå som en reke og kikket på oss. Du er ikke så liten lenger når du låner sko av din mor. Du er en kilde til glede og ettertenksomhet. Du utfordrer oss, og ikke minst din storebror til å finne motargument etter motargument. Du forsvarer venninner og går på med eventyrlyst og pågangsmot når det trengs.

Men av alt vi er takknemlige for, er det to ting som skal nevnes
- at det var akkurat Queenie vi skulle velsignes med
og
- den pre-pubertale fasen du var gjennom mens du gikk i barnehagen. For javisst var den slitsom, og jammen fikk vi kjørt oss. Men vi kom oss gjennom den alle fire med liv, vett og verdighet i behold. Og pedagogene mente at dette var istedenfor en tenåringskrise av episke dimensjoner. Så takk for at vi alt er ferdige med den delen!

askebeger nåtildags

Den gamle smijernslampen er fra tiden da far slappet av med avisen og en sigarett om aftenen, mens mor strikket, barna lå harmonisk på gulvteppet og puslet og radioen surret opplysende i bakgrunnen.
Man har vage minner om en rødrutetet, taftlignende skjerm og  svarte fløyelsbånd fra tiden den stod hos mormor. Senere ble skjermen trukket om med bomullstoff med glade Chaplinfigurer og flyttet fra stue til kjeller i Barndommens dal. Til slutt endte den hos oss, og skjermen endte sine dager i et lite planlagt møte med en vedsekk. Nå, mens vi jakter på nygammel skjerm fra loppemarked, er skjermen glatt, hvit og relativt usjarmerende, og fullstendig uten snev av femtitallets svinger og snirkler.
Men selv om det er mange mange år siden askebegeret ble fylt med pipeaske og man vel i anstendighetens navn ikke burde ha askebeger innendørs er det fremdeles på sin faste plass.
Det hender vi vurderer å ta det vekk, men spørsmålet som da dukker opp er;   hvor skulle man gjort av trådstubber og avklipp av stoff da? Eller ymse karamellpapir...

spisse blyanter

På skolen i Barndommens dal hang det en kniv i hvert klasserom. Ved vasken og søppelbøtta hang tollekniven, og med den største selvfølge spisset vi våre blyanter.
Man kan ikke huske at disse knivene noensinne ble brukt til noe annet. Med  et unntak; en av klassens glade gutter kjørte den i veggen i et friminutt. Dessverre hendte dette akkurat da rektor stakk hodet inn døra for å inspisere de håpefulle, og den knivstikkende ble raskt og effektiv ekspedert til rektors kontor for en alvorsprat.
Men blodige sår, avspikkede fingertupper eller andre uheldige utslag av ungdommelig omgang med kniv, det var det ikke.
Og fremdeles spisser Fruen sine blyanter med kniv, og ser med stor glede at de søte små med den største selvfølge gjør det samme. Da får man være lett overbærende med at finkniven fra morfar brukes, den blir tross alt ikke finere av å ligge pent innpakke i en skuff...

uegnet for fugledans

Det er ikke alltid saker og ting utvikler seg som ønsket eller forventet...En sped og stille konfirmant kan utvikle seg til en trivelig matrone og således vokse seg fullstendig ut av sitt gode liv.
Siden det ikke alltid er vokselegg i sidene, eller om de allerede er brukt opp, hender det at det må felles inn nye stykker i sidene.
Dette går vanligvis storveis. De færreste står med armene strakt ut eller rett opp i været hele tiden, og små innfellinger vil derfor være lite iøynefallende. Det gjelder bare å unngå jobben som Lykkehjul-vertinne, eller styre unna Fugledansen.
Problemer kan imidlertid oppstå når det skal skjøtes i blått stoff. For det har vist seg at de høye herrer i Brussel, de berømmelige EU-byråkrater, har et og annet å utsette på miljøfiendtlige blå fargestoff, og derfor har man sett en kjedelig tendens til at blå bunader ikke har samme nyanse nå som før. Noen har forsåvidt skiftet nyanse opptil flere ganger, for det som var miljøvennlig for noen år siden, er visst ikke miljøvennlig nå.
I slike situasjoner burde man være voksen og vettug og be kunden medbringe stoff som skal skjøtes inn. Men siden man sjelden husker diverse EU-regulativ ender man vanligvis opp med å ringe rundt og jakte på småbiter. Eller, som her; bruke en stakkelinning og forklare kunden viktigheten av å aldri ta av seg beltet når hun bruker bunaden ettersom det dekker en linning med visse fargeavvik.

nattesøvn og lumske monstre

Det var en tid der hver natt var oppdelt og vi sov stykkevis og delt. Enten måtte man opp og trøste, bysse og bære, eller det kom et eller to barn traskende med kosedyr og pute, klar for å tilbringe resten av natten tett inntil mor og far.
Det var morgener der man var trøttere enn når man la seg, og dager der man trodde nattesøvn var en saga blott. Det var forhandlinger og diskusjoner, man forklarte at monstre og dinosaurer ikke fantes og at ingen bjørner eller elefanter ville komme trampende inn i huset og utøve hærverk på kjøleskap og sovende mennesker.
Og det var netter der man kapitulerte og gikk i eksil i en forlatt barneseng, krøllet sammen under en minimal dyne i jakten på noen timers søvn på morgenkvisten.
Og om noen hadde sagt at dette skulle man savne, da ville man ledd høyt og hånlig...
For nå, når de søte små ikke er så små lenger sover de i egne senger og vi har fått nattesøvnen tilbake. Ihvertfall for en stakket stund, noen små år, til de begynner å reke ute og leve livet slik vi selv gjorde da vi var unge, frie og bekymringsløse. Da blir det nattevåk og lett søvn igjen...
Inntil den tid sover vi. Og nyter å aldri bli vekket av kalde tær, plysjstinkende kosedyr eller en lys stemme som forteller om et intenst ønske om å beskytte mamma mot alle vonde og onde monstre i trappa.
Og selv om det er en lettelse at dette er overstått er det også et savn. Et savn etter små, små barn som kryper tett inntil, legger en annekterende arm over mors hals og hvisker små godord.

Men man får ikke alltid like god tid til å kjenne på savnet over tiden som en gang var. Som i dag. Selv om bildet ikke ble tatt akkurat i det man slo øynene opp ( hvem er det som har kamera på nattbordet?), var dette hva man så da første øyeglipp ble åpnet...Tettere blir det ikke.

en evig unnskyldning

Det er dølablodet, sier Fruen når hun får påtale av de søte små for bilhilsing som består i å løfte to fingre fra rattet. De skal være glad man ikke bruker skyggelue og hilser med en finger til bremmen...
Det er dølablodet, sier Fruen når hun konsekvent ber folk inn på kaffe uanfektet av om de drikker kaffe eller ikke. Kaffe er en talemåte, det kan godt serveres te også.
Det er dølablodet, sier Fruen når hun er grunnleggende skeptisk til nye bekjentskap. For hvem vet hvem de er. Så får man heller bli positivt overrasket etter hvert.
Det er dølablodet, sier Fruen og gleder seg de gangene vi klarer å klokke inn en tidlig middag.
Det er dølablodet, sier Fruen når det regner og henviser til at nedbør sikkert er bra for et eller annet som vokser og gror.
Det er dølablodet, sier Fruen når man tar det meste opp i verste mening, leter etter skjulte antydninger og sårende hint i de mest uskyldige utsagn.
Det er dølablodet, sier Fruen når mannen stiller seg uforstående til hennes forslag om å heller ta med en gitar når han sier han skal ta en tur i båten med kaffe og harpe.

Men hun sier også, det er dølablodet, når Woody til stadighet låner bort saker og ting og sykler til kompiser. For oppi all skepsisen er det ingen tvil om at det i alle døler befinner seg en kjerne av snillhet og omtanke. Vel kan vi være tause og tunge, men vi er hyggelige også. Vi må bare tenke oss litt om først.

grønne enger eller myke senger?

Det er kaldt, grått og vått og hva annet skal man finne på enn å krype under et teppe eller en  dyne?
For tiden er matmor litt sånn umotivert bokløs. Hun blar litt her og leser litt der. Og en dag satt hun og blafret i noe som het "Ligge i grønne enger".
Særlig herlig, tenkte jeg da. Hvilken dust ville frivillig gå hen og legge seg blant maur og staur hvis man kan ligge i myke senger?
For altså, en viss erfaring med å sove ute har jeg. Og det sier jeg dere; idyllen er sterkt oppskrytt.
Tørre strå bak ørene, fluer i snuten og skvatrende skjærer bak hver en busk.
Nei takk. Vel har jeg både hår og skjegg, men en sånn gressrullende hippie blir jeg aldri.
Jeg holder meg heller i myke senger. Men om noen av dere kan gi matmor et boktips eller to ville vi begge være evig takknemlige.

Bare et par små hint på tampen;
- ikke detektivromaner som omhandler dyr.
- ikke bøker som The call of the wild ( vil ikke være ulvehundfriskus)
- ikke kvasipsykologi av typen Din hund er et dyr, ta makta tilbake ( jeg er minstebarnet, hallo)
- og absolutt, absolutt ikke slike hobbybøker med ideer om klær til den firbente. Skrekk og gru.

Kokebøker kunne vært fint, og sånne bøker som er akkurat passe skumle slik at jeg kan ligge tett inntil og nyse uten at hun svimer av...

alle disse dagene

Er det ikke deilig å være sin egen sjef og legge opp arbeidsdagen helt selv? spør noen. Er det ikke vanskelig å være sin egen sjef og legge opp arbeidsdagen sin helt selv? spør andre.
Og svaret er ja, til begge spørsmålene.
Det er velsignet deilig å se resten av gjengen av sted o morgenen og bare tusle en trapp opp til egen jobb. Det er usigelig godt å spare penger på billetter til tog og buss, pene arbeidsklær, sminke og sko. Det er avslappende å kunne ha et sykt barn hjemme en dag uten at møter, kunder og andre avtaler må forskyves på kort varsel. Og det er slettes ikke så verst å kunne ta fri noen timer en formiddag og gjøre noe helt annet, eller jobbe to kvelder og ta fri en ukedag for å være med en skoleklasse på tur.
samtidig er alt det som er så godt og frigjørende også det som gjør det vanskelig å jobbe hjemme. Sånn som nå, etter 17.mai. Det er litt mindre jobb, litt færre avtaler. Da blir det fort veldig, veldig lett å drøye morgenkaffen, ta fri to formiddager og ikke bare en.
Og det er altfor lett å bruke et hav av tid på å planlegge bursdagen til hun som akkurat i dag er 8 år og 358 dager...Men det er tross alt bare en gang i livet man får sjansen til å fylle ni år, og det er en gyllen mulighet til å skape fest og fart.

beltestakk og samelue?

For mange er bunadbruk blodig alvor uten mulige slingring i valsen. Bunaden skal være komplett fra topp til tå, det skal være hodeplagg, nypussede bunadsko og korrekt sølv. Selvsagt synes bunadtilvirkeren at dette er det beste...
Og da skjærer det i hjertet når man blir stilt spørsmål av typen som
- Kan jeg ikke bytte ut den kjipe hvite skjorta med en festlig brodert?
Spørsmål fra kunde med Østfoldbunad og venninne med raudtrøye fra Øst-Telemark
- Kan jeg bruke vest fra Vest-Telemark og bukse fra Hallingdal?
Mann med tilknytning til flere dalstrøk som til slutt gikk med på helhetlig antrekk grunnet sammenligning med fotballdrakt.

For nei, man kan ikke det, og da skal det veiledes vennlig men bestemt. Å gå i fella og bli stemplet som grettent bunadpoliti er lite fristende, og gir ikke rom for oppbyggelige samtaler.
Men så er det alle hensyn man skal ta; lange 17.maitog der barn i joggesko får større bunadglede enn barn i kippende bunadsko, kalde og regnfulle dager der en svart kåpe er eneste løsning på bunadproblematikken. Eller om man har en bunad uten løslomme;  hva skal man gjøre med kronasjene,mobiltelefon, nøkler og andre livsviktigheter? ikke alle har en hverdagshelt med bunnløse lommer tilgjengelig. Men, dette er de enkle spørsmålene.
Det vanskelige er når bunad brukes med hijab. For av frykt for å stemples som rasist  er det mye vanskeligere å si nei, dette liker jeg slettes ikke. Og man kan, for å fremstå som urban og oppdatert, henvise til vår egen tidligere tradisjon for kvinners tildekkede hoder. For man skal ikke, i den store sammenheng, gå langt tilbake i tid før det var uhørt for gifte kvinner å vise seg med bart hode.
Vi nordmenn er jevnt over strålende fornøyd med landets sterke bunadtradisjon, og glemmer lett at andre nasjoner også har nasjonaldrakter. Vi glemmer også lett at mange innvandrerkvinner ( og forsåvidt - menn) fremdeles kler seg i tradisjonelle klær fra sitt eget hjemland. Dette velger de, av ulike årsaker, å holde fast ved selv om de nå bor i Norge.
Og da tenker Fruen, er det ikke hyggeligere at de bruker sine egne drakter på 17.mai, med hodeplagg og annet tilbehør? Er det så viktig å tilføre nye elementer i bunadbruken, og hvorfor skal det være tabubelagt å stille spørsmål ved dette?
For når alt kommer til alt, hva ville du tenkt om du så en feiende flott dame på 17.mai iført beltestakk fra Telemark og med en samelue på hodet? Det ville vel heller ikke vært helt riktig, og det må det kunne gå an å mene uten forkleinelse for hverken nevnte bunad eller lue?
Vårt samfunn skal være åpent og inkluderende. Men man kan vel likevel stoppe opp noen ganger og si nei takk?

Om bunadskikk og folkeskikk

Hvor mange bunadbrukere stoppet du på 17.mai?

Spørsmålet kom fra en kunde. Ikke fordi hun hadde blitt ustkjelt for egen bunadbruk, eller fordi Fruen oppførte seg som en bisk vakthund. Nei, hun spurte fordi  det tydeligvis antas at de som syr bunad tilbringer deler av nasjonaldagen med å speide etter feil og mangler. 

Svaret herfra var sikkert skuffende;  ingen. 

Det eksisterer en del historier om kvinner som har blitt tilsnakket på lite hyggelig måte av forstå-seg-påere, kvinner som har fått huden full grunnet mangelfull bruk av tilbehør eller bruk av feil tilbehør.  Men hva er vitsen? Det går an å stoppe opp, tenke at nei, det der var vel ikke helt heldig, eller jeg lurer på om hun kjenner historien bak.

Men å stoppe noen på eget initiativ, det er frekt. Bunadbruk handler om å ivareta tradisjoner og å vise tilhørighet men det skal også være fylt av glede og stolthet. 

Personlig og faglig mener Fruen at hodeplagget skal på, at sminken skal være nøytral og solbrillene ikke trenger dekke halve ansiktet, 

Om man har lyst til å kommentere enkeltes bruk av bunad,det er en helt annen side av saken. Men da er det bedre å stille seg i pølsekø, slappe av og tenke på løvet som spretter, korpset som spiller og muligheten for sol og sommer.

Men etter at kunden hadde fått sine nåler her og der ( i bunaden), kom man på at jo, jeg stoppet faktisk noen på 17.mai.

For hvis man ser en fantastisk fin bunad, eller en bunad man lurer på hvor kommer fra, da er det stor stas å stoppe brukeren og spørre. For hyggelig bunadprat, det har man alltid tid til!

dette innlegget står også på trykk i vår lokale Budstikke, hvor Fru Storlien er en av flere lokale bloggere med jevn spalteplass. Det er stor stas å være blant disse fine damene, men det er også skummelt å bli litt mer synlig som bloggedame etter en lengre periode som halvveis anonym. Flere lokale lesere fører også til at det blir mindre om de søte små og deres gullkorn og ramsalte replikker. 

alle trenger en bestevenn

Det kan være ensomt å være hjemme hver dag. Jeg sitter i sofaen og ser de andre dra av sted for å lære nye ting, møte nye mennesker og gode venner og spise i selskap med andre. Selv sitter jeg igjen her med et hav av tid som skal fylles. Selvsagt går jeg ut og henter avis og post, eller jeg tar noen mer eller mindre planlagte runder  i nabolaget. Men det meste av tiden tilbringer jeg hvilende, mens jeg venter på at andre skal legge bort arbeidet og være klare for å leke med meg.
De siste ukene har vært ekstra kjedelige. For jo mer jobb matmor har jo mindre tid har hun til meg. Det er mindre håndsøm i stua, og kortere spisepauser. Det eneste lyspunktet slike stille dager er at hun ikke gjennomsøker huset og fjerner meg fra senger jeg ikke skal ligge i.
Men nå blir det en flottesen helg for jeg har  fått besøk av bestevennen min. Hele helgen skal vi leke, stjele mat fra hverandre og fortelle hverandre jakthistorier og frierskrøner. Og det sier jeg dere, alle burde ha en bestevenn de kan spise med, leke med og fortelle vanvittige historier til i visshet om at de aldri blir videreformidlet!

mer om barn i bunad

Noe av det man husker aller best fra 17.mai i Barndommens dal var alle råndastakkene. For den gang Fruen var et barn, var dette bunaden "alle" gikk med. Nå er det flere innflyttere der, og i tillegg har de broderte festbunadene blitt atskillig mer vanlige. Men, barndommens bunad er og blir råndastakken.
Den ble brukt med svarttrøye, eller med svart sjal, med votter når det var kaldt og for det meste - uavhengig av vær ; uten stivatørkle på hodet.
Det å komme til Oslo som sånn passe voksen og oppdage at egen tradisjon ble brukt som serveringsantrekk med hvit blondebluse inni, at småjenter gikk i en bomullsvariant og at, etter hvert, kunder ønsket å ha en slik stakk til å slenge på seg på hytten med en festlig jumper inni, det gjorde noe med opplevelsen av å gå i lokal bunad.
Kanskje er det dette som har ført til en viss motvilje mot festdrakter? Helt uten å være bunadpoliti eller vaktbikkje brukte Fruen litt tid på å se på barn i festdrakt da 17.maitoget marsjerte forbi. Og det må sies, det finnes mange fine drakter. Det finnes mange drakter som kan brukes år etter år, og det finnes mange barn som er overlykkelige over sine festdrakter og ikke interesserer seg en døyt for om de via påkledning viser tilhørighet til et sted eller ikke.
Muligens har man fremstått som en bunadsnobb når man heier ivrig på bunader med stedlig tilhørighet også til små barn? Det kan derfor være på sin plass å nevne dette:
Fruen har selvsagt en viss faglig interesse her, og er opptatt av at bunadtradisjoner ivaretas. Men om dette skjer ved at barn opplever gleden i å gå med bunad som ikke klør og som er lette å klatre i klatrestativ med, så er det ok. Det man ikke liker, er festdraktene som er sterkt forenklede varianter av eksisterende bunader.
For noen år tilbake solgte en butikkjede en festdrakt som, hvis man plukket av et bånd, var prikklik Hardangerbunaden. Sånn rent bortsett fra at den var i en polyesterblanding og hadde limte sidesømmer slik at den ikke kunne syes ut. Eller, den kunne syes ut, men da ble de mindre pene stripene av stoff med lim i sidene svært iøyefallende.
Det er heller ikke stas å gå i råndastakk og bli spurt hvorfor man ikke har en skikkelig bunad, men fremdeles går rundt i en nasjonal barnebunad.
Det blir litt det samme som med Kinabunadene. Hvis man av forskjellige årsaker ikke vil ha den originale varianten, finn noe som er ditt eget. Mye, mye heller en helt egen festdrakt enn en wanna-be-bunad! Bruk andre stoff, bytt ut litt her eller der og lag noe eget. Det er mye morsommere!

om bunad og blomster

Kong Olav besøkte en gang Barndommens dal. Muligens skulle en bro åpnes, eller noe annet storveis fint skulle innvies. I den anledning skulle blomster overrekkes, av en bunadkledd jentunge. Alle de som hadde tilgang på bunad og som kunne tenke seg å stille som blomsterpike medlte sin interesse.
Loddtrekning ble foretatt og en heldig vinner ble utpekt.
Slik var det også i 17.mai-toget. Faner og flagg skulle bæres av bunadkledd ungdom. Dette var høytidelige affærer som ikke skulle forringes av barn i mindre egnet bekledning.
Vi bunadløse levde lykkelig og ansvarsløst, og ingen reagerte nevneverdig på denne tradisjonen.

Men man undres, ville dette fungert nå? Kunne en skole lagt den slags føringer for elevenes påkledning? Kunne en skole pålagt foreldre å skaffe sine barn en viss type klær for å bli vurdert som fine nok til å overlevere en blomsterbukett?
Og hva ville Sigmund Freud sagt om en kvinne som vokste opp, bunadløs i et slikt samfunn og som har endt opp som bunadsyerske?

Dagen derpå - hva nå?

Bunaddagen over alle er vel overstått, og hva gjør man så? Noen hadde kanskje et ublidt møte med en pølse i går, eller fikk en is i fanget. Andre kan oppdage at skjorta var penere før, eller at skoene klemte litt over tærne.
I dag er det lurt å oppsummere litt, tenke over hva som skal gjøres og om noe bør endres.
Derfor skal vi ta for oss litt om dette med stell og vedlikehold av bunad, for det trengs det også.

1. Selve bunaden.
Når du tar av bunaden, se over den! Mange små flekker kan du fjerne selv. Rensing sliter på tekstilene og bør spares til den dagen du får en bløtkake i fanget eller andre store tragedier inntreffer.

Flekker av blod, egg, fløte, juice fjernes med kaldt vann.
Flekker av alkoholholdig drikke, te og oppkast fjernes med lunkent vann.
Tyggis er vanskelig, da bør du putte plagget i fryseren og pille av tyggegummien når alt er kaldt.
Lebestift og annen sminke, matolje, sjokolade og smør fjernes med flekkfjerningsmiddel for fett.
Bruk en klut som ikke loer, ta litt vann/flekkfjerningsmiddel på denne og tørk pent og forsiktig. Ikke gnukk og gni!

La bunaden henge til lufting en dag, gå over den med klesbørste og heng den så pent inn i et skap hvor den ikke er klemt flat. Bruk en bunadpose, eller et gammelt dynetrekk som beskyttelse mot støv og lukt.
Hvis du henegr bunaden ut, husk å ta den inn igjen...En dame vi kjenner hengte bunaden ut i januar og i slutten av april irriterte hun seg grønn over hva nå enn det var som lå og slang i hagen. Å skylde på slumsete naboer hjelper ikke når man går ut og finner egen bunad liggende i en snøfonn.

2. Skjorta.
Vask den, håndvask eller skånsom maskinvask. Heng den til tørk og pakk den bort ustrøket. Hvis du stryker og henger den bort vil den gulne fortere.
Eventuelle flekker av sminke og svette fjernes ved å ta litt zalo på flekker og skjolder før vask.

3. Forklær og hodeplagg
Sjekk for flekker. hvis alt er rent og pent, pakk det pent bort til enste gang. Det kan være lurt å putte litt silkepapir i lua slik at den ikke blir flat.

4. Sølvet.
Er alt komplett? Hvis sølja har mistet et løv, eller trenger profesjonelt stell, lever den til gullsmeden nå. da får du den tilbake i god tid til neste gangs bruk. Oppbevar sølvet i en lufttett plastpose slik at det ikke blir svart.

5. Sko og strømper
Puss skoene, vask strømpene og sett dette bort. Hvis du har en strømpebukse du bare bruker til bunad, rull den sammen og putt den i den ene skoa. Da vet du hvor den er.

Og til slutt: satt alt som det skulle?
Hvis ikke bør du ta kontakt med noen som kan sy om eller sy nytt. Bestill ny skjorte hvis den gamle er for liten eller for sliten. Vurder å sy om bunaden hvis den ikke passet. Husk, det er bedre å ha plass til en ekstra pølse enn å sitte med en jernring rundt de nederste ribbeina og ha sure oppstøt.

Dette tar ikke lang tid, og om du gjør det nå vet du at alt er klart neste gang du skal trekke i finstasen.

Gratulerer med dagen

Det var en god og bekymringsløs tid. Bunaden passet samme hvor mye is og kake man satte til livs. 

Man var for ung til å tenke på dette med hodeplagg og verdighet.

Andre strøk skjorter og fjernet flekker.

Og i løpet av dagen fikk man alltid minst en gevinst.

Fru Storlien ønsker dere alle en strålende vakker dag;

 med eller uten bunad, med bart eller tildekket hode.

men til dere alle, uavhengig av klær;

nyt dagen og husk - bruk gode sko!

Bildene er fra det ene året i barndommen der Fruen hadde bunad. 

Det var stor stas å ha noe tantesydd istedenfor hjemmesydd! 

Bunadbikkje?

Hva synes dere om hunder i bunad? Selv er jeg litt usikker. Vel er det en finfin måte å få oppmerksomhet på, og beundrende blikk. Men det må jo være litt vanskelig når man skal svinse litt rundt, sette seg diskret på huk bak en busk eller rulle litt på gresset? 

Det har vært nevnt her i huset, at jeg burde få en egen liten bunad, med broderier og sølje og kanskje en nett liten foldestakk som rekker meg omtrent til halerota.

Men, jeg vet ikke helt. For selv om jeg trives med kos og klapp, og liker å vise meg fra min aller beste side, så tror jeg at dette blir bittelitt i meste laget.

Dessuten har jeg hørt et par samtaler her de seneste ukene som handler om dette med å kunne spise med god samvittighet selv om man er spent fast i et stykke ull. Og det sier jeg dere, ødelegge en festdag med korsettlignende affærer som gir meg halsbrann og sure oppstøt, det vil jeg altså ikke.

Heldigvis er matmor enig, hun synes ikke jeg skal ha bunad. Men jeg er litt usikker på om det er fordi hun er motstander av dette fenomenet ( bakstreverske kjerring) eller om det er fordi jeg var relativt lunken til mariuslua hun strikket til meg før jul?

Hmmm, hvis jeg ikke hadde smattet og spist på disse duskene hadde jeg kanskje sittet her akkurat nå og godgjort meg i min egen bunad fra Telemark...

om barn i bunad

Særlig at jeg går i bunad altså. Tror du jeg vil se ut som en nisse?
Og dermed var en fase over, og vi møter 17.mai med en dresskledd sønn og en bunadkledd datter. De søte små har vært bunadbrukere siden de var helt små, men årene går og meningene rår. Og da er det ikke alltid det mor mener som teller mest...
Selvsagt har man en viss egeninteresse i å kle avkommet i hjemmesydd bunad, ettersom man innbiller seg at egne, blide og bunadkledde barn er å regne som god markedsføring. men vil de ikke får de slippe. Bunadbruk skal være gledelig og lystbetont, og håpet er selvsagt at sønnen vil snu når han når skjels år og alder. Det vet han forresten. Han vet inderlig godt at mor står klar med målbånd og mobil når og hvis han ombestemmer seg. For to år siden ombestemte han seg lovlig sent. For å glede sin mor ytret han bunadønske 14.mai. Den var penere utenpå enn inni ( men trådstumper og lignende ble pent klippet av 18.mai).
Men apropos dette med bunadkledde barn...Det finnes et vell av alternativ, flere butikkjeder tilbyr sine bunadvarianter. Fine og flotte på bildet og rimelige i innkjøp. Spørsmålet er hvorvidt det lønner seg i det lange løp. En barnebunad skal være sydd slik at den gir mulighet for vekst. En gutt kan begynne med langbukse som etter et år eller to er en staut knebukse. En jente kan ha to legg på stakken, eller et generøst opplegg. I liv og vest er det ekstra stoff i sidene, slik at vidden kan reguleres. Slik kan en bunad brukes av samme person i flere år, og gjerne gå i arv eller lånes ut til andre.
En bunad kjøpt hos en kleskjede mangler ofte denne muligheten, og kan kanskje ikke brukes mer enn et år.

Lønner det seg da? Det er vanskelig å svare på dette. Fruen heier på de "ordentlige" bunadene, de med stedlig tilhørighet. Men samtidig, man kan sy nytt, sy opp og ned og ut og inn på egenhånd og slipper å betale andre for jobben. Så kanskje er man rett og slett lett yrkesskadet?
Uansett, om dere velger det ene, det andre eller rett og slett kler barna i dress eller kjole i morgen - ha en strålende dag?

Queenie skal være en mini-Frue i morgen. For første gang svinger vi oss i samme type bunad. Men grensen går ved halsen. Den yngste av oss har lagt ned et klokkeklart veto mot bruk av skaut. Og Fruen husker tilbake til egen barndom og ungdom og erindrer svakt at disse skautene ikke akkurat var noe man så på med lengsel. Men om noen år, da knytter vi to skaut om morgenen 17.mai. ( forhåpentligvis)

ps. Takk for lange og fine kommentarer! Mange sier mye fornuftig ( egentlig gjør alle sammen det), så gå inn og les kommentarfeltet også. Det finnes mange flotte festdrakter til barn, og man har kikket ganske drømmende på et par stykker selv. Og de som er sydd "ordentlig" og dermed kan tilpasses et voksende barn, de er fine. Det man ikke er så begeistret for er variantene som ikke kan tilpasses. Det er det lite økonomisk å anskaffe.

skal bare, skal bare

Joda, man kan ha så full kontroll og total oversikt som bare det i begynnelsen av mai. Fylt av overmot  krysser man av punkt etter punkt, ser målet i det fjerne og forespeiler seg selv en usedvanlig avslappende helg i disse dager.
Men som liten tue kan velte stort lass, kan også liten lue føre til sprekk i tidsplan og dertil dalende optimisme. Og så sitter man og syr hekter og hemper, hemper og hekter.
Nå er det håp, alt som skal være ferdig og fraktes ut av huset er ferdig. Det er Queenie glad for. Hun er ikke helt fornøyd med fremdriften på sin bunad. I kveld blir det ikke foldede hender, bare foldelegging av stakk.

Må alt være billig?

Det nærmer seg 17.mai, bunadsesongen er på topp og like årvisst som at gjøken galer skjer følgende: En avis slår opp fenomenet Kina-bunader ( bunader produsert i andre land enn Norge). Vi kan lese at her er det penger å spare, og det henvises glatt til bunadpolitiet som sitter på sine høye hester og fordømmer alle som har et snev av økonomisk sans. For det er sant, man kan spare tusenlapper på å kjøpe bunad produsert i utlandet.

Og det blir spurt, kanskje bør de norskproduserte bunadene bli rimeligere, for å matche prisen på de utenlandske? 

Som bunadtilvirker kjenner man at akkurat det argumentet der, det er virkelig nedlatende. For det er ikke veldig lønnsomt å sy bunad. Timelønna for å knytte knuter på et sjal, brodere bukseseler eller foldelegge en stakk er ikke høy. Det er nærliggende å tro at enkelte av de som synes prisen på norsk produksjon er for høy, ikke ville holdt et foredrag  for summen man kan få for å montere en skjorte.

Men hva gjør vi med disse bunadene som syes i utlandet? Skal vi være enige om at penger styrer kulturarven? Er det bakstreversk å ikke hylle dette som geniale gründer-tiltak og selv reise til Asia for å finne kontakter? Eller, går det kanskje an å si til seg selv at kultur er viktig, at tradisjonshåndverk bør bevares og at ikke alt kan brytes ned til kroner og øre?

Selvsagt er det et økonomisk spørsmål. Å investere i en bunad er kostbart og krever planlegging. Men slik er det med mye. Vi sparer for å kjøpe bil, kjøpe hus og møbler. Vi setter av penger for å kjøpe drømmesofaen, vi sparer til designervesker som holder sesong etter sesong. 

Det finnes seriøse aktører som får deler av bunadene sine produsert utenlands. Både fordi det lønner seg og fordi det er vanskelig å finne kvalifisert arbeidskraft i Norge. Dessverre fører dette til at færre og færre her til lands innehar kompetansen som skal til for å sy en bunad, noe som på sikt vil medføre at stadig mer av jobben må sendes ut av landet. 

I tillegg har vi de noe mindre seriøse kremmerne som friskt kjøper materialpakker, kopierer dem og starter egen bunad-business. Dessverre er ikke bunadbransjen god på dette med copyright og mønsterbeskyttelse, men likevel. Å kopiere andres arbeid er ikke lov.  Argumentet med at bunader er en del av kulturarven holder ikke mål i denne sammenhengen. I motsetning til hva vi liker å tro er et flertall av bunadene designprodukt fra nittenhundre-tallet- de er utarbeidet av bunadnemnder, husflidslag og andre ildsjeler. Derfor finnes det mennesker med en moralsk opphavsrett til disse produktene. Vanlig folkeskikk bør gjelde her som ellers i samfunnet, og å ta andres møysommelige arbeid til egen fortjeneste er ikke god folkeskikk. Sånn sett ville det vært mer realt om de som velger å produsere utenlands, og som ikke har tilgang på mønster til de eksisterende bunader utarbeidet egne modeller. 

Ofte når samtalen, eller avisoppslag dreier seg om det økonomiske aspektet ved å produsere bunader utenlands, går tankene til hva vi omgir oss med. Vi kjøper friskt og fornøyd relativt kostbare detaljer til hjemmet, gjerne i plast. Vi kjøper kostbare vesker og sko. Dette er design og mote, og høy pris forsvares med fine merkenavn og gjenkjennelige faktorer som utseende, farge og moteriktighet. Hvorfor skal vi i Norge stå med hatten i hånda og godta at det å betale for design er akseptabelt, samtidig som vi flagger ut vår egen kulturarv for økonomisk gevinst?

Er vi tjent med dette?

En ting er å få montert en bunad etter mål. Men hva skjer når eieren har vokst ut av bunaden sin. Skal den da sendes jorden rundt for justering av livvidde? Vil det være lønnsomt? Mest sannsynlig vil da porto og forsikring koste mer enn jobben.

Det er ingen tvil om at Kinabunadene har kommet for å bli. Men når du skal velge bunad, ha i bakhodet at de norskproduserte gir arbeidsplasser og de ivaretar norske tradisjoner. 

Til slutt et lite spørsmål? Om du stod i en forretning i Tokyo og vurderte å kjøpe med deg deler av en kimono hjem som souvenir, ville du likt at det stod Made in Estonia inni. Eller ville det forringet opplevelsen av å holde noe genuint?

ute eller hjemme?

Det er i disse dager fire år siden Fruen innså at livet og lykken ikke kunne bestå i å stresse frem og tilbake til Tigerstaden, ha lange arbeidsdager og minimal kontakt med barna. For hva hjelper det å ha rolige morgener hjemme når man aldri har rolige ettermiddager og hver tredje lørdag tilbringes bak en disk?

Det har ikke bare vært medvind disse fire årene. Arbeidet er definitivt sesongpreget, inntekten likeså. Og når vi alle er vant til en stille periode kan det være bratt for både den ene og den andre når Fruen helst vil mure seg inne og sy,sy, sy døgnet rundt.

Mest sannsynlig vil det alltid være perioder der man leser stilling ledig og drømmer om en jobb med normal arbeidstid, stabil inntekt og diverse frynsegoder som fast lunsjtid med kolleger. Og man vil drømme om å bruke andre sider av seg selv, ta på mascara hver morgen og gå ut og møte verden.

Men så er det disse dagene der man legger bort arbeidet, finner frem stablespillet og lar seg slå sønder og sammen av en netthendt åtteåring som blir ni om nitten dager, da vet man at her og nå er det her livet og jobben er, med klippebord på kjøkkenet, håndsøm i sofaen og lunsj med Laika. For det er ikke mange år igjen før de søte små ikke lenger er akkurat de søte små, men den oppvoksende slekt. Og når den tid kommer er det antakelig ikke så viktig at det alltid er en mamma i huset når de kommer hjem.

selskap på systua

Lange dager, sene kvelder og ikke så mange å snakke med. Når de søte små kommer fra skole og Høvdingen fra jobb, pakker man sammen sysakene og er med i gjengen, men når kveldsroen senker seg er det lett å trekke opp på systua igjen. Noen ganger holder den lille lystige matmor med selskap, men hun har en lei tendens til å enten være hjertens enig i alt man sier, eller hun jamrer utelukkende om mat. Da er det godt å ha selskap av Monique. Hun sier ikke så mye hun heller, men hun sprer lys og varme.
Det kan hende enkelte kunder reagerer på denne lite faglige lyskilden som hverken har lupelys eller 60 watt, men det får så være. Vi har det hyggelig ( og Høvdingen er fornøyd så lenge frøkna ikke viser seg i stua eller andre steder han oppholder seg til daglig)

om bunad og sminke

Spørsmålet dukker jevnlig opp; hvordan skal man se ut når man har på bunad? Kan man bruke sminke, er det greit med solbriller på solrike dager og hva gjør man egentlig med øredobber og favoritt-armbåndet?
Når man ifører seg bunad går man på en måte bakover i tid, til en tid da hverken sminke eller annet tilbehør var vanlig. Men om det derfor er riktig å møte nasjonaldagen med blankskurt ansikt og mysende øyne, det er et betimelig spørsmål. De fleste av oss føler seg mer vel med litt farge på øyenvipper og lepper og føler seg ikke vel i helt naturlig utgave. På 17.mai og i andre anledninger der antrekket er bunad omgås man andre mennesker. Og sammen med andre mennesker ønsker vel alle av oss å se sånn noenlunde pene og velstelte ut?

Det er mange generasjoner siden sminke var forbeholdt byens løse fugler og verdensvante kvinner som ikke kviet seg for folkesnakk. Nå er det en del av hverdagsantrekket, og vi føler oss mest vel i sminket tilstand. Spørsmålet er da - hva gjør man?

Det er ikke nødvendig å matche leppene med de ildrøde broderiene på bunadlivet, eller hente opp den friske grønne fargen i silkesjalet i neglelakken. Lett og nøytral sminke derimot, det er lov. Vi skal tross alt ikke straffes for at vi velger bunad. Velg en dempet leppestift, la Kleopatra-øynene vente til en annen anledning og om du vil lakke negler - velg en lys og nøytral farge.

Det samme gjelder bruken av solbriller og smykker. Finn en enkel og klassisk solbrillemodell og bruk disse. Store og lekre solbriller á la Jackie O. kan hvile ved bunadanledninger, de er fine til mye annet.
Det samme med smykker, det er ikke veldig pent med dinglende glitter i ørene, eller prangende armbånd. Så tenk litt på hva som ser riktig ut, og hva du heller kan pynte deg med en annen dag. Eller om du skifter antrekk på kvelden, da kan du bruke smykker opp og ned og i mente.

Bruken av bunad kan ikke ene og alene baseres på hva folk hadde til rådighet for 150 - 200 år siden. Vi må være fleksible og leve i nåtiden samtidig som vi respekterer gamle tradisjoner. Det går fint an å kombinere respekten for det gamle og gleden ved å bære bunad med hva make-up artister kaller en lett day-look.
Og så var det disse konfirmantjentene da...Om du har en av sorten hjemme og hun slår seg aldeles vrang og nekter å forlate hjemmet uten tilstrekkelige mengder sminke, la henne få lov. Verden faller ikke i grus om man ser en oversminket tenåring med ny bunad og mobil i hånda. De vokser opp de også.

Tanken bak?

Veldig mye av bunadene våre kan, til tross for en tilsynelatende meningsløshet, forklares med bruksvennlighet eller ved hjelp av gamle dagers tradisjoner.
Men, likevel; Med all sin velvilje har Fruen prøvd å finne en forklaring på taggekantene  på den raudtrøya fra Øst- Telemark. Hvem eller hva utløste denne ideen om å sitte og klippe hakk etter hakk etter hakk i stoff for deretter å sy disse kantene fast i en jakke? Er det dekorativ? Absolutt, men det hadde vært jakke uten taggekanter også? Beskytter det mot onde makter? Hmmm, kanskje? Er det en mulig symbolikk man har gått glipp av? Finnes det en militær inspirasjon, særegen for denne delen av Telemark? Er det en hyllest til de siste dinosaurer som vandret rundt på jorden? Eller?
Enlighten me, please!

om bunadtradisjoner

Bunadsøm er en takknemlig aktivitet når man sitter på stand og skal markedsføre kurs eller yrkesvalg. De fleste trenger bare å se en del av en bunad før de blir lettere lyriske og forteller om egen bunad, egen drømmebunad eller de har morsomme anekdoter om egen kamp for å komme inn i bunad. Og så er det de andre, de som mener at det såkalte bunadpolitiet bør legge seg under tre fot jord og la folks kreativitet blomstre fritt og freidig.

Sistnevnte kategori er for så vidt de morsomste. For selv om man får lyst til å rive seg i håret og skålde seg selv med kaffe, kommer det alltid en del gullkorn i slike diskusjoner og særlig dette ene ; 

før i tiden brukte folk det de hadde. Da fantes det ikke noe bunadpoliti og alle gjorde som de ville. 

Og det er helt sant. I gode gamle dager, da pengene var få og de fleste holdt seg innenfor dalens høye og trygge sider fantes det ingen retningslinjer for hva man kunne tilføre egen påkledning. Bortsett fra noe som vi lett glemmer, nemlig den begrensede tilgangen på stoff og tilbehør. Det fantes ikke postordre eller internett, faktisk fantes det  knapt nok butikker. En gang i blant kom en kramkar innom, og de som hadde penger kunne kjøpe av hans utvalg. De andre kopierte ved hjelp av det de hadde av garn og stoff. 

Slik oppstod en helhetlig draktskikk, styrt av tilgang på råvarer. 

Det var et fåtall som reiste. Å dra på ferie var et ukjent begrep, og om noen giftet seg ut av bygda så holdt de seg gjerne i samme dalføre. Slik vandret draktskikkene litt, men sjelden fra landsdel til landsdel. Enkelte unntak finnes selvsagt og man kan noen steder se draktskikker som skyldes handel og ferdsel over fjellene. I områdene der sjøfart var utbredt forekom silkeskjerf som en mer vanlig del av klesskikken ettersom dette var fine og ettertraktede kjærestegaver når noen kom tilbake fra langferd. 

Derfor er det ikke helt riktig å bruke dette argumentet om tidligere tiders frihet, for de hadde faktisk ikke så mye å velge i. Når de tok det de hadde så var utvalget lite, og ønsket om å skille seg veldig ut var nok ikke særlig stort. Det er vel ingen overdrivelse å antyde at norske bønder ikke var spesielt flamboyante, og tryggheten i å være en i mengden var større enn behovet for å skille seg ut.  Den slags var ikke for vanlige folk, og ble overlatt til prestefruer og andre som var gift med embetsmenn. For vel kunne disse bli stemplet som litt vel aparte i klesveien, men de var likevel en inspirasjonskilde og det de iførte seg ble kopiert. De var trendsettere i en tid der motemagasin var noe kun et fåtall visste hva var.

For omtrent 150 år siden var drakter av typen til høyre på bildet utbredt. Man hadde en stakk med linning og et skjøteliv utenpå. Dette var basert på fransk mote, og var en variant av overklassens snørte korsettliv. Så kom empiremoten og det ble moderne med lettere drakter og høyt liv. Ikke det enkleste å bruke i en norsk bygd, men løsningen var enkel; damene klippet av skjøtene på livene, sprettet av linningen på stakkene og sydde sammen. Enkelt og greit, og slik ble det vi i dag kaller livkjolemodellen til.

Så joda, de endret og ordnet. De tenkte selv og de fulgte med i motebildet. For selv om det ikke var fire sesonger i året og heftige stilskifter, så endret klesskikken seg sakte men sikkert. Kjøpestoffene kom, symaskinen kom, papirmønstrene overtok for de som gikk gård-i-mellom og klippet etter mål og tilgjengeligheten på klær ble mye større. 

Til slutt var det man kan kalle byklær normen, altså enten ferdigkjøpte fra butikk eller sydd etter moderne mønster. I dag brukes bunader til festklær, og siden de ikke lenger er i stadig bruk har de naturlige endringer som før kom med hverdagens behov for tilpasning og fornyelse forsvunnet. 

Men når en mann er full av entusiasme og vil sette sammen draktdeler fra dal etter dal og tyr til dette argumentet med frihet og ferdsel i gamle dager, da tyr Fruen til lettvinte løsninger og sin gamle slager; 

du vet, en fotballfan bruker ikke skjorta fra Arsenal og bukse fra Chelsea. Det er det samme her. 

Og det slår ikke feil. Man kan liste opp argument etter argument, faglig basert og seriøst begrunnet uten at det hjelper. Men fotballdrakta - det skjønner alle. 

på med lua!

Detalj av lue til Rogalandsbunad, med sølvblonde, silkebånd og rysjekant. Det er mange små sting som skal syes, gjennom et lag stoff, to lag stoff eller for ekstra hold - gjennom tre lag. Samtidig skal ingen sting synes på fremsiden, ingen stofflag skal stramme og alle blonder skal ligge jevnt og pent.

Man benytter derfor anledningen til å oppmuntre alle som har hodeplagg til bunaden om å ta det i bruk. Dere aner ikke hvor mange arbeidstimer dere har liggende stuet bort i et skap eller en skuff.

Det finnes andre, og mer faglige, argument for bruk av hodeplagg til bunad. Fruen kommer tilbake til disse ved en senere anledning.

l-o-v-e

Lyder og lukter som tar oss ut av hverdagen, transporterer oss bakover til andre tider, andre steder...
I dag ble Fruen servert en svett love hearts som sendte henne 35 år tilbake i tid, til et fergeleie i det høye nord. En lys sommerkveld, langt etter leggetid, satt vi der i den orange bilen og ventet på båtskyss til Lofoten. Midnattssol var det, sove ville vi aldeles ikke og den lille kiosken var høvelig utstyrt med slike små søtsaker som små jenter liker. For å holde oss våkne og aktivisert, og på betryggende avstand fra den magnetiske bryggekanten, ble vi et par-tre ganger utstyrt med mynt og sendt på handel.
Storesøster hadde begynt å lære engelsk, mens Fruen kunne overhodet ikke engelsk og var heller ikke  det minste interessert i faglige innspill fra høyere hold. Det endte med at den yngste og staeste handlet mens den eldste stod halvdød av skam bak nærmeste isskilt og taust hørte lillesøsteren bestille
 l-o-v-e-h-e-a-r-t-s. Ordrett.

Man husker spenningen, den lyse kvelden, fergeturen over en blank fjord og til slutt - lykken over å krype ned i en kald sovepose i et lite telt og vite at foran oss lå lange sommerdager med saltvann å bade i og fjellknauser å klatre i. Og innerst inne savner man den barnslige overbevisningen om at sommerlig saltvann aldri er for kaldt for et bad...Og selv om savnet etter hun som lå i soveposen ved siden av alltid er der, er det godt å tenke på dette - det at vi en gang satt på et svaberg og delte den siste l-o-v-e h-e-a-r-t-s-e-n mens hun trøstet en mismodig lillesøster med ordene Selvsagt skjønte han hva du mente, han er tross alt norsk. Men hvis vi drar til England bør nok jeg snakke.

om bunadsølv

Hvor mye sølv skal man bruke, hva er riktig til min bunad og hvordan skal dette oppbevares og stelles?
Hvem bestemmer hva som er riktig sølje til en spesifikk bunad, og kan arvesølv brukes?
Det er mange spørsmål også om denne delen av en komplett bunad, og Fruen skal prøve å hjelpe;

Hvor mye sølv skal man ha?
Dette avhenger av bunaden din. Noen har tre søljer, andre bare en. Dette avhenger ikke bare av bunaden, men også av størrelsen på den som er inni bunaden. For eksempel: en velvokst dame i beltestakk fra Telemark har bringe nok til å ha de tre søljene man er mest vant til å se denne bunaden med. En sped liten konfirmant derimot, har sannsynligvis ikke plass til mer enn to - en liten i halsen og en større nedpå brystet. Da er det helt ok å vente med den tredje! Sølvprisene har steget endel hakk, og det går an å heller gi den siste sølja som gave ved en senere anledning.

Alle andre har sølvbelte, kan jeg også ha?
Det at majoriteten har noe er ikke ensbetydende med at det er riktig. I noen draktområder har bruk av sølvbelte vært utbredt blant gifte kvinner, men i store deler av Norge var sølvbelte en del av brudepyntingen. Disse beltene ble da lånt ut til gifteklare kvinner sammen med krone og annen stas.
Nå har mange ordnet økonomi og kan lett bruke tusenvis av kroner på belte. Slik endrer draktskikken seg, og selv om Fruen sjelden oppmuntrer til komplett belte ser man at trenden er slik. Sølv på midten skal det være, vel å merke hvis bunaden er av en modell der det er mulig.

 Hva er riktig til min bunad?
Det er utarbeidet eget sølv til enkelte bunader, basert på gamle knapper, søljer eller med utgangspunkt i broderimotiv på selve bunaden. Andre har stedegent sølv som har blitt brukt gjennom generasjoner. En gang i tiden var det vanlig at håndverksvenner vandret fra sted til sted når de hadde fullført grunnutdannelsen. Slik spredte motiv og modeller seg, og spesielt på Østlandet ser man mange søljer som er til forveksling like.

Kan arvesølv brukes?
Svaret er ja, med visse forbehold. Forbeholdene avhenger litt av svaret ovenfor, men også av type sølv og type bunad. Noen bunader har forgylt sølv, andre hvitt sølv og andre igjen oksidert sølv. Noen områder bruker røde eller grønne steiner i søljene. Noen har store, massive søljer mens andre har lette små søljer med hengende løv.
Om du for eksempel har en fantastisk flott sølje fra Telemark passer den ikke veldig godt på en Råndastakk eller en Nordlandsbunad. Da kan det lønne seg å bruke arvesølvet til andre anledninger, det er ingen lov som tilsier at bunadsølv ene og alene brukes til bunad.

Hvordan skal jeg oppbevare bunadsølv?
Pakk det pent inn i en frysepose av gjennomsiktig plast. Sølv oksyderer ( blir svart) i kontakt med luft. Hvis du har fastsydd sølv på bunaden, knapper, maljer eller spenner på livet, kan du lirke litt gladpack rundt disse delene.

Hvordan steller jeg bunadsølvet?
Aller først, har du noensinne vurdert å bruke sølvdipp på sølja? Glem det! Slike blandinger er kruttsterke og sliter på sølvet. Dessuten tar den med seg alt. Noen søljer er oksidert for å gi skyggeeffekt, altså er de svartere inni kruller og hjørner. Mye av dette vil forsvinne etter en runde med dipp, og det koster mye å få ordnet opp i dette. Det er bedre å ha en litt svart sølje enn en som er helt hvit.
Hvis du har en veldig sliten sølje kan den leveres inn til gullsmeden for oppussing. De kan vanligvis også erstatte manglende deler. Her gjelder det å være ute i god tid, gullsmeder har også høysesong og tar heller i mot i januar enn mai.
Hjemme kan man for en rimelig penge stelle pent med slitent bunadsølv:
bruk lunkent vann og litt zalo, dypp eller la sølvet ligge i dette et par minutter og klapp det så tørt med en gammel t-skjorte eller annen tekstil som ikke loer. Til slutt blåser du forsiktig med hårføner slik at alle hjørner og svinger blir tørre ( bruk svak varme og hold avstand)

Og til slutt, tre oppfordringer i disse glade forbrukstider:


Kjøp brukt
Det finnes seriøse bruktbutikker som selger bunadsølv. ta turen innom og se om du finner noe fra ditt draktdistrikt. Sølv har den leie uvanen at verdien synker fort, og ved å lete gjennom en skuff eller to i en bruktbutikk kan penger spares. Det finnes også nettsteder hvor man kan gjøre gode kjøp. Det er hverken skammelig eller flaut å tenke økonomisk.

Tenk langsiktig
Mange gir bunadsølv i dåpsgave, og de ørsmå barnesøljene er supersøte. Men har du tenkt på at de minste halssøljene/halsknappene for en voksen passer fint som sølje for et barn? Hvis du heller gir en voksen halsknapp kan den brukes som brystsølje når mottakeren er liten og så flytte opp i halsen når hun er voksen. Slik gir du en gave som varer.

Til konfirmanten
Snakk med familie og faddere. Kanskje har noen lyst til å gi en sølje, veskelåsen eller et par mansjettknapper i konfirmasjonsgave? Mange blir oppriktig glade for å få tips om hva ungdommen ønsker seg, for det er ikke alltid lett å tenke ut det på egen hånd....Snakk med konfirmanten om hva ting koster, gi deler av draktsølvet til jul eller fødselsdag og la de forstå at dette er kostbarheter man steller pent med og har glede av i mange, mange år. Ikke at man skal bryte alt ned i kroner og øre, men gi dem en grunnidé om at en bunad ikke kommer rekende på ei fjøl.

spørsmål om bunadbruk?

Heldigvis er det mye jobb nå. For nå er det høysesong og da skal det koke litt. Fruen merker godt at det er mange som har spørsmål om bunad, om skikk og uskikk, bruk og misbruk. Hvem skal bruke hva, hvem skal bære hodeplagg og hva er egentlig så galt med tynne solbrune nylonstrømper?
Mye er allerede beskrevet og besvart, men man ser ikke bort fra at det fremdeles er mulig å skrive mer om dette med bunader. Derfor ber en sydame om hjelp;
for hva synes dere, leserne, man bør skrive om nå i begynnelsen av mai?

et riktig hundeliv

Det er virkelig et hundeliv. For tiden er det mer folk ut og inn av dørene her enn hva enkelte er vant med. Den lystige håper hver gang at besøket er til henne, og lett til sinns vrikker hun seg inntil ukjente ben og snuser på nye og spennende sko og vesker.
Dessverre er hun ikke hovedattraksjonen og må stå igjen i bunnen av trappa når andre skal opp og prøve bunad. Med blanke øyne og forsiktig viftende hale står hun der, uskyldig som et lam helt til døra går igjen. Da lister hun seg opp og ligger som en potensiell dødsfelle på utsiden.
Innimellom slagene hviler hun der det måtte passe seg, i solstriper, i sofaen, på bunadskjorter ( heldigvis fruens ) eller andre myke steder.
Det ser faktisk riktig så deilig ut å være hund nå for tiden.

om sangglede

Sangstemmen er ikke hva den burde vært, og i barndommen fikk man ved et par anledninger fortalt følgende anekdote fra morfars oppvekst:
De håpefulle på den lille grendeskolen startet første skoledag med en sang, stående ved pultene. Etter sangen smilte lærerinnen til morfar og sa noe slik som Du kan heller sitte og tegne du, mens vi andre synger. Resultatet var at morfar aldri mer sang, men han ble flink til å tegne.
Fruen har også holdt seg avholdende innen sangens verden, med et lite unntak på ungdomsskolen da man desperat ønsket å være med de kule og valgte kor i musikktimene. Det gikk som det måtte gå, dårlig karakter og oppfordring til å spille et instrument.
Likevel har man med stort pågangsmot sunget for de søte små, barnesanger, skillingsviser og annet som måtte ligge lagret på den mentale harddisken. Og man undres om et spedbarns musikksmak sier noe om deres personlighet. For mens man gikk og gikk med den evig søvnløse Woody, brekte fram sang etter sang uten beroligende resultat og håpet på et mirakel, da fant man ut at en eneste sang fungerte. Hver gang man oppløftet sin slitne røst og sang Blåmann, blåmann, og helst samtlige vers, ble den håpefulle stille. Storøyd kikket han opp på sin mor, og levde seg tilsynelatende fullstendig inn i den lille guttens triste opplevelse av å miste killingen sin.
Så da Queenie kom noen år senere var det ingen tvil i morshjertet og fra dag en dro man friskt til med nye gjennomganger av Blåmann, blåmann. Med det resultat at barnet fikk side munnviker og så heller lidende ut. Sang etter sang ble utprøvd, og til slutt landet vi på en lett og lystig versjon av Tango for to, som helst skulle synges mens man danset rundt i stuen med barnet i armene. Om man i tillegg avsluttet med et dypt tangosveip ( med barnet holdt trygt og godt) var lykken fullkommen.
Kanskje er det slik, at den ene som er en stille og rolig gutt trengte en lavmælt liten sang, mens den andre som er noe mer rastløs av sjel og sinn måtte ha litt mer fart?
Nå er dette mange år siden, og det er også mange år siden Queenie målte sin syngende mor opp og ned og ytret følgende Det er rart at du aldri synger den melodien vi lærer i barnehagen.
Og derfor har man med lett hjerte overlatt sangen til neste generasjon, og til de som kan det. Selv nøyer man seg med fordekt nynning på systua.

god planlegging?

Dagens hyggelige ekstraoppgave ;Ta på bunad, svare på spørsmål og smile pent på bilde. Enklere blir det vel ikke, og en liten time eller to sparer man fort inn igjen.
Så glemmer man at skjorte, forkle og skaut skal strykes, at sølvet må på, og at tidsskjemaet er relativt stramt allerede. En trøst er det imidlertid - skjorta blir ferdigstrøket i ekstremt god tid før 17.mai, for ved å ta den pent på og like pent av og henge den rett opp skal det ikke være nødvendig med mer enn en lett runde med strykejern kvelden før dagen.
Og planen funker som bare det. Bunad på, smile pent, bunad av, og så ringer telefonen. Siden lystige Laika er nede i stua legges nystrøken skjorte på sengen, og man plaprer ivrig en liten stund. Og når man er ferdig og snur seg for å henge opp den nystrøkne skjorta finner man følgende ;
en stk slukøret hund med nyklippede klør, lekkert dandert oppå en stk sammenrullet skjorte.
Og dermed blir det skjortestryking enda en gang. Vel å merke etter at hundehår er fjernet og stasen er vasket. Kanskje hun er misunnelig og ønsker seg egen bunad?

bryllupet

Det var en fin helg. Det er fantastisk å være på tur med dette barnet, oppleve hvor mye større og mer forstandig han hele tiden blir. Lange, gode samtaler om alt og ingenting om kveldene, avbalansert butikkhopping ( en til de voksne, en til guttene), fotballopplevelser i fleng og - prinsebryllupet.
Liverpool gikk ikke akkurat av skaftene i anledning sistnevnte, noe som forsåvidt passet Woody aldeles glimrende. Til tross for Fruens indoktrinering av viktigheten av monarkiets fornyelse, håp for fremtiden og generelle entusiasme over kjoler, pynt og hatter holdt han fast ved at - det er tross alt bare to som gifter seg. Stod det noen i gatene og viftet da dere giftet dere?
Du skjønner det kanskje om noen år, tenkte Fruen, og beundret kjolen høylydt. Det må likevel sies at for oss med sterke bånd til norsk tamreindrift var dagens høydepunkt da prinsesse Beatrice inntok tv-skjermen. Hun ser ut som et reinsdyr sa vi i kor.
Og apropos souvenirer - en strålende fornøyd Queenie inntar sin daglige kveldste i royal kopp...

kan knapt nok bli bedre

Det blir nok aldri noen vane, men å være en av sånn cirka 45000 tilskuere på fotballkamp, høre hordene gå amok og synge (kauke) You never walk alone, se sønnen stråle over at heltene vinner 3-0 og oppdage at det finnes knalloransje fotballsko - det frister til gjentagelse!
Og nå er det striskjorte, havrelefse og intens jobbing. Heldigvis har man brukt et par timer på mental listeskriving slik at de nærmeste arbeidsdagene vil gå som smurt.