lørdag 28. mai 2011
nattesøvn og lumske monstre
Det var en tid der hver natt var oppdelt og vi sov stykkevis og delt. Enten måtte man opp og trøste, bysse og bære, eller det kom et eller to barn traskende med kosedyr og pute, klar for å tilbringe resten av natten tett inntil mor og far.
Det var morgener der man var trøttere enn når man la seg, og dager der man trodde nattesøvn var en saga blott. Det var forhandlinger og diskusjoner, man forklarte at monstre og dinosaurer ikke fantes og at ingen bjørner eller elefanter ville komme trampende inn i huset og utøve hærverk på kjøleskap og sovende mennesker.
Og det var netter der man kapitulerte og gikk i eksil i en forlatt barneseng, krøllet sammen under en minimal dyne i jakten på noen timers søvn på morgenkvisten.
Og om noen hadde sagt at dette skulle man savne, da ville man ledd høyt og hånlig...
For nå, når de søte små ikke er så små lenger sover de i egne senger og vi har fått nattesøvnen tilbake. Ihvertfall for en stakket stund, noen små år, til de begynner å reke ute og leve livet slik vi selv gjorde da vi var unge, frie og bekymringsløse. Da blir det nattevåk og lett søvn igjen...
Inntil den tid sover vi. Og nyter å aldri bli vekket av kalde tær, plysjstinkende kosedyr eller en lys stemme som forteller om et intenst ønske om å beskytte mamma mot alle vonde og onde monstre i trappa.
Og selv om det er en lettelse at dette er overstått er det også et savn. Et savn etter små, små barn som kryper tett inntil, legger en annekterende arm over mors hals og hvisker små godord.
Men man får ikke alltid like god tid til å kjenne på savnet over tiden som en gang var. Som i dag. Selv om bildet ikke ble tatt akkurat i det man slo øynene opp ( hvem er det som har kamera på nattbordet?), var dette hva man så da første øyeglipp ble åpnet...Tettere blir det ikke.
Det har jo sin sjarm det også, selv om myke barnekinn er bedre...
SvarSlettSå flott at du skriver det slik. Jeg har ikke tørt å fortelle til veldig mange at jeg våkner slik også. Hvordan er det mulig for en hund å lirke seg på plass på hodeputa uten at jeg merker det.
SvarSlettAkkurat nå er senga forbudt område. Hun røyter.
Når det gjelder tiden når ungene reker ute med ferskt sertifikat - jeg har sagt det til kollegaer med kollikkbarn - bare vent. Heldigvis ble de fort fornuftige.
Med samsoving og tettsoving har guttungen begynt å sove for seg selv i mer regelmessige former. Skjønt, vi har stor seng og er vant til det og alle sover godt. Men det er da sånn at når det ligger noen i sengen vår ved vår leggetid, så tenker jeg at små barnekropper og tassende føtter og dype sukk fort er en tid som går over og jeg har nesten ikke hjerte til å bære ham inn. Men jeg gjør det. Og han har nå begynt å sove i telt...
SvarSlettEmaljepikene: Ja, og så har de myke små litt bedre ånde...
SvarSlettÅshild: Vår røyter ikke, hun nappes...Og det er hyggelig med en hårball i senga, men vi prøver å holde henne unna så mye som mulig.
Siri: Vi har også sovd godt med selskap i senga, men når begge to helst vil ligge inntil meg og under min dyne, blir det så som så med søvnen.