endelig!

Noe av det aller, aller fineste med å være barn er at man aldeles skamløst og uten bekymring for tidens tann kan glede seg til å fylle år.
Nå har det blitt telt ned siden påske, planer har blitt lagt og forlagt, ønskelister har kommet og gått. Og i går hørte vi for aller siste gang det lille pustet fra åtteåringen -
 å som jeg gleder meg til å fylle ni år.
Og i dag skjer det, endelig.
Du lille jente, som for ni år siden lå som en reke og kikket på oss. Du er ikke så liten lenger når du låner sko av din mor. Du er en kilde til glede og ettertenksomhet. Du utfordrer oss, og ikke minst din storebror til å finne motargument etter motargument. Du forsvarer venninner og går på med eventyrlyst og pågangsmot når det trengs.

Men av alt vi er takknemlige for, er det to ting som skal nevnes
- at det var akkurat Queenie vi skulle velsignes med
og
- den pre-pubertale fasen du var gjennom mens du gikk i barnehagen. For javisst var den slitsom, og jammen fikk vi kjørt oss. Men vi kom oss gjennom den alle fire med liv, vett og verdighet i behold. Og pedagogene mente at dette var istedenfor en tenåringskrise av episke dimensjoner. Så takk for at vi alt er ferdige med den delen!