I denne søte førjulstid

Samme hvor godt man planlegger så skjærer det seg gjerne på et eller annet tidspunkt. Neste år skal man ikke ha tilrettelegging av juleverksted og adventskalender samme kveld.
Nå nærmer det seg midnatt og bitene begynner å falle på plass. Det eneste som mangler er nøkkelen til systua. Ikke fordi det er så enorme verdier der, men synet av et noe kaotisk arbeidsrom kan frata de lett påvirkelige syvendeklassinger lysten til å få sydd bunad her.

Det lyser i stille grender

Få opplevelser forbindes mer intenst med jul enn å stå i stuevinduet i Barndommens dal, se ned i dalbunnen og over til den andre dalsiden mens Det lyser i stille grender surrer og går på platespilleren. Å stå der man alltid har stått, ventende på mat og gaver, se om det passerer biler på broa langt der nede, se lysene flakke på iskald kirkegård og vite at om få, små dager braker det løs med julefester i diverse avsidesliggende grendehus.
Tryggheten i å vite at selv om mye endres i oss og rundt oss vil mangt og meget bestå, og det vil alltid finnes et hjem der oppe. Nå begynner det å bli noen år siden sist vi feiret jul i Barndommens dal. Det er langt å reise med barn, bikkje, jule- og bursdagsgaver og to voksne i en bil blant mange andre biler. Det har blitt enklere å invitere de gamle hit. I tillegg er det Høvdingens store fine familie, der skal det også feires jul.

Etterat Storesøster døde føltes det vanskelig å ikke være i Barndommens dal hver eneste jul ( og hver påske og alle andre familiehøytider). Samtidig var de gamle alt på et tidlig tidspunkt klare på hva de ønsket, og de ønsket ikke at vi skulle komme oppover hvert år. De mente at også Høvdingen skulle få feire jul sammen med sine, og at vi ungfolket etterhvert skulle få etablere egne tradisjoner og få vår egen jul. Slik de selv gjorde da de var nygifte. De første året vi feiret jul alene var da Woody var ventendes. Det sier seg selv at ti dager etter termin var Fruen lite innstilt på å reise noe annet sted enn til nærmeste fødeavdeling/stall, og at man heller ikke var særlig selskapelig anlagt. Nå fikk man  første ønske oppfylt, og gjestene kom tett utover julehelgen for å beskue familiens nye juleglede...
Etter dette har vi feiret jul både her og der og hjemme, og hjemmejul har seilt opp som en klar favoritt.

Det å være gift, eller i et forhold, innebærer et og annet kompromiss. For mange er dette med å reise hjem til jul et av disse. For etter noen år, hva er hjem? Skal det reises hit eller dit? Skal man være hjemme og be inn til jul i eget hjem? Kan man ha like gode og tette bånd i en familie om man ikke feirer sammen? For like mye som eget ønske om å reise hjem til jul, er det spørsmålene fra fjern og nær ; skal dere hjem til jul?  Det er ikke lett å finne den gode balansegangen mellom å være barn og foreldre, for nettopp det som var s fint med barndommens julefeiringer var jo det at d var hjemme, med vår egen julepynt, våre egne bokhyller, våre egne vaner. kanskje er det viktigere å gi de søte små den opplevelsen enn å gi dem familiejul hos besteforeldre?
I år ser det ut til å bli julefeiring av det rolige slaget, med oss fire her i hjemmet. Det blir uvant, men vi gleder oss.

Gode og nye tradisjoner

Noe av det mest spennende med å stifte bo og få barn, er å velge hvilke tradisjoner man skal videreføre fra egen oppvekst og hvilke som skal endres. For uavhengig av hvor god ens egen oppvekst har vært vil det alltid være mulighet for forbedringer. I tillegg er det det jo gjerne slik at man er to som starter en familie, og det er sjelden slik at de respektive tradisjoner er blåkopier av hverandres.
I Barndommens dal holdt vi strengt på adventstiden som en oppbygging mot jul. Det ble pyntet lite eller intet før den siste helgen før julaften, kaker ble bakt og pent ryddet bort for å nytes i julen ( og etter ) og det var generelt lite som minnet om nært forestående jul i begynnelsen av desember.
Slik har det nok vært for de fleste, jul varte fra julaften til trettendedagen ( eller tyvendedagen for de mest innbitte). Og på mange måter har vi det slik ennå her i huset, det er ennå lenge til julepynten skal opp og mye planlegges for selve julehelgen. Men en ny tradisjon ble med stort hell innført for noen år siden;
pepperkaker baker vi første helg i advent.
Dette kom i gang i ren desperasjon etter noen år med en relativt heftig mas fra de søte små, som med jevne mellomrom minnet oss på at det skulle bakes, smakes, pyntes og spises pepperkaker. Så, som en prøveordning gjorde vi om på alle gamle vaner med baking rett før jul. Nå er dette en hyggelig start på juleforberedelser, vi har god tid, levende lys og et sett foreldre med god tid og senkede skuldre.
Som en ekstra bonus har vi også pepperkaker som smaker godt sammen med julete når vi sitter i sofaen og snakker om hva som skal gjøres de nærmeste dager og uker. For selv om et av kakeslagene er i hus er det ikke dermed sagt at vi ikke har noe annet å gjøre. Det er heller ikke noen selvfølge at vi er ferdige med pepperkakebakst, med tidligere sesonger friskt i minne vet man at det kan oppstå akutt behov for ny produksjon når det lir mot jul.

Bilder til julekort

Det blir stadig vanskeligere å overtale de søte små til harmonisk fellesfotografering i anledning julekort til slekt og venner og andre vi kjenner. Ved nærmere ettertanke har de aldri vært særlig samarbeidsvillige på dette feltet, det er bare argumentene som er blitt mer utspekulerte. I år var planene klare, sønn og datter skulle foreviges i hjemmestrikkede varianter av Marius, mor skulle ta bilder og far skulle skrive blomstrende om familielivets gleder og utfordringer.
I dag, i snø og vind lå alt til rette for prektige familiebilder. Helt til Woody kom på at dette går jo slett ikke an uten Laika. Og alle og enhver skjønner jo at også små hunder trenger et snev av Mariusmønster rundt ører og mage før de kan tas bilde av. De må føle at de er med i det gode selskap og føle seg inkludert i familielivet, ellers kan varige sjelssår oppstå og hunden kan bli trist og trassig.
Derfor strikkes det lue til den firbente etter enkleste oppskrift, og så satser vi på at det er vinterlig vakkert neste helg også.
Antagelig vil det ta lenger tid og mer tålmodighet å overtale dyret til å ha lua på hodet og over ørene enn å strikke den.
Det aner oss at en slik seanse ville gjort seg særdeles dårlig på video..

Fra et sofahjørne

Jaja. Som nevnt i forrige innlegg er Fruen lettere lei av både bronkitt og bihulebetennelse. Ettermiddagen har blitt tilbrakt på sofaen, mens vi skuler olmt på hverandre fra hver vår ende av pleddet og lurer på hvem som skal slepe seg bort til oven for å fyre opp.
Dessverre er det slik at når en på to og en på fire bein deler sofa, faller mye av ansvaret på den tobente. Så mens Laika holder seg og sofaen varm stavrer Fruen rundt som en aldrende dame; legger i ved, henter kaffe og avis og misunner alle som har hår under føttene.
Og så satser vi på strålende vær, humør og helse fra og med i morgen for dette har vi virkelig ikke tid til. Det nærmer seg tross alt desember ( noe de søte små tydeligvis tror Fruen ikke er klar over, ettersom de nevner det både tidlig og sent og midt-i-mellom).

No-no-november

 November er den måneden som er klemt innimellom alt som er moro. og som dermed er fylt av oppgaver man skulle løst, jobber man skulle gjort  og planer man skulle lagt for at desember skal gå som en lek og være fylt av duftende julehygge og harmonisk pusling i hjemmet.
Nå nærmer måneden seg slutten, og inspirert av Hagen på hytta tenkte Fruen rettt og slett å bruke denne siste fredagen i november på å ramse opp et og annet man kunne levd helt fint uten:
1. Negler som brekker
Det gjentar seg hvert år når kulda kommer krypende; neglene brekker en etter en og etterlater seg flisete fingertupper som ser enda buttere ut enn det de er.
2. Selskapssyke hunder
Lystige Laika har lagt seg til den lite sjarmerende vane å våkne hver natt/morgen og bjeffe litt, bare for å minne oss på at det er en hund i første etasje som godt kan komme opp og ligge i seng.
3. Oppdaterte ønskelister
Det e r vel og bra at de søte små skriver ønskelister, men når hver dag avsluttes med at mor får presentert en redigert utgave er det vanskelig å henge med i svingene. Av redsel for å kjøpe noe som plutselig detter ut av lista har man lagt gavehandel på is inntil videre. Alternativt må det snart settes en stopper for nye lister.
4. Pesende prester
Huhei så folkelige vi er? Fruen er helt enig i at statskirken trenger en aldri så liten tilpasning til dagens samfunn. Men hva med å fordele oppgavene litt, slik at ikke en og samme person tar alle tilpasningene?
Mae Wests gode utsagn om at for mye av det gode er praktfullt, gjelder ikke i alle anledninger.
5. Folk som klager på kulda
Hallo, vi bor i Norge, det skal være litt kaldt! Det finnes ullundertøy, varme sko og muligheter for oppvarming av hus. De færreste av oss må jobbe ute, og vi kan derfor pakke oss pent inn i varme klær og holde oss innendørs mens vi nyter synet av frostrøyk, kaldblå himmel og solglimt over hvit snø.
6. Bronkitt og bihulebetennelse
Denne passer selvsagt dårlig sammen med punkt fem...Akkurat nå er Fruen usikker på hva hun liker minst av de to nevnte lidelser, men det er helt klart at kombinasjonen ikke er gunstig.
7. Barn med tilgang til fjernkontroll
Følgende rgel er viktig; det er lov å ta opp tv-programmer man har lyst til å se ved senere anledninger. Disse opptakene skal slettes når man har sett dem. Dette innebærer at opptak som ikke er slettet heller ikke er sett. Siden enkelte i nær familie ikke har fått med seg denne kombinasjonen ville Fruen vært svært takknemlig for en oppdatering på hva som skjer i Brothers & sisters.
8. Post som ikke kommer frem
Spesielt når brev som inneholder regninger ikke kommer frem. For selv om alt annet til samme adressat kommer frem, må det jo være posten det er noe galt med når akkurat det ene arket tydeligvis har falt ut av konvolutten? Det kan jo ikke være poståpneren det er noe galt med? neida...
9. Udefinerbare lyder
Nå har man i noe tid trodd at det enten befant seg en ekstremt kontaktsøkende nabo på utsiden av døra, eller en frustrert fugl på innsiden av døra. Nå er Fruen litt usikker på om hun skal være glad eller skuffet over at det hele kan forklares med dårlig batteri i røykvarsler.

Men ellers er jeg snill og grei, tjo & hei...

juleverksted for store og små

Du, mamma Woody, vi skal vel til deg og sy i år også?

Siden Woody gikk i tredje klasse har vi hatt juleverksted for klassen her hjemme. Fine dager som har blitt brukt til sting på langs og på tvers, blomster og bokmerker. I år foreslo Fruen at store syvendeklassinger kanskje ikke syntes dette var så moro lenger. Det stemte tydeligvis ikke, så nå er datoen satt og planene begynner å ta form.
Men siden det er to barn her i hjemmet, hvorav det minste nå går i tredje klasse og har god hukommelse viste det seg tidlig i høst at enda flere barn er klare for juleverksted.
I år blir det derfor to dager med julepynt, to dager med totalt 45 unger innom stue,kjøkken og bad. Før det skal filtbiter klippes i hjertefasong og andre fasonger, broderigarn skal sorteres, nåler skal samles sammen fra sofarygger og andre nåleputer, og motivasjon skal opparbeides. Man ser  heller ikke bort fra at Queenie synes dette hadde vært en storveis perfekt dag for innvielse av den berømmelige nissekjolen, som nå har kommet et hakk nærmere ferdigstillelse ettersom både stoff og mønster er i hus.

Det å ha en slik dag med barnas klasse er veldig, veldig hyggelig. De slapper av og gjør som de får beskjed om. Noen ganger synger de får de går igjen, noe som er en lidelse for en pinlig lettrørt og tårevåt Frue, og hvert år spør de om de får komme tilbake neste år. Det er litt jobb i forkant, og det er litt jobb i etterkant, og egentlig så er det litt jobb underveis også. Men om man kan spre litt syglede, litt interesse for nål og tråd, så er det verdt det. Dessuten, det er utrolig sjarmerende når hele sofaen er spekket med gutter intenst opptatt med å tre i nåler mens de diskuterer ishockey og dataspillene de ønsker seg.
Ifjor sydde vi blomster. I år skal vi gjøre noe helt annet, men det kommer vi nærmere tilbake til etter endt dyst. Litt av spenningen for ungene er at ingen av de, unntatt husets egne, vet hva de skal gjøre før de kommer hit.

om savnet og gleden

Det er en kategori her som heter Savnet og gleden. Det var en vanskelig kategori å navngi, den handler stort sett om savnet etter Storesøster men også om andre nære og kjære vi har mistet.
En stund vurderte Fruen navnet Sorg og savn, men det falt bort. Årsaken til at savnet og gleden ble valgt, er fordi det i en sorg også skal være mulig å huske det som har vært godt. For det er jo ofte det gode, den gleden man har opplevd, som fører til savnet.
Fruen savner Storesøster, men viktigere enn å sørge over det at hun døde er det å glede seg over at det en gang fantes en sprell levende Storesøster som beriket våre liv med lun humor, god mat, leksehjelp for en lillesøster og dagligdagse opplevelser. Også i forhold til de søte små er det viktig å fokusere på det levde livet, for når vi snakker om denne himmeltanten må de også få mulighet til å forstå at dette ikke bare er en svevende, udefinerbar ånd, men et menneske som en gang sparket lillesøster så hardt under paradishopping at en ringfinger aldri vil bli helt rett igjen.
For oss har døden blitt en del av livet, noe vi snakker om. Ikke morgen,middag og kveld, men når det trengs. Og vi snakker om det å kunne slippe til gleden og smile med øynene, og glede oss over de vi har kjent og som har vært med på å forme våre liv.
Samtidig er det viktig å erkjenne at denne kombinasjonen av savn og glede, den har kommet sigende gradvis. Det tok tid å slippe gleden inn i livet igjen. Rett etter Storesøsters død fikk Fruen det råd å heller glede seg over de gode minnene, noe man var svært lite mottakelig for der og da. Men årene går, og  selv om sorgen er der er også gleden til stede. Selvsagt ikke bare gleden over Storesøster som fremdeles er en del av livet, men gleden over selve livet.
For om sorgen får styre livet, da har man vel knapt nok et liv?

Den fineste bunaden

Et av de vanligste spørsmål en bunadtilvirker får er Hvilken bunad man synes er den peneste/flotteste/fineste. Hver gang føler Fruen seg som en attgløyme fra den dypeste dal blant de høyeste fjell, for den fineste bunaden er, og vil alltid være, råndastakken.
Dette svaret kommer overraskende på mange, ikke er råndastakken spesielt rikt brodert, den har lite sølv og den hevder seg ikke hverken i avstemninger eller i 17.maitog. Eller, rettelse; den hevder seg ikke blant de voksne på 17.mai. For mange er råndastakken et prektig alternativ for de søte små, ettersom den kan syes opp og ned og inn og ut i det uendelige og således kan følge eieren gjennom det meste av barndommen. Når råndastakken i tillegg har lidd den vanskjebne å bli brukt som serveringsantrekk, eller som festlig kostyme på skirenn, sier det seg selv at det historiske aspektet utvannes og blir borte.

Men råndastakken er av de mest tradisjonsrike bunadene våre. Den ble brukt som hverdagsantrekk frem til ca 1910, gikk så over til å være søndagsklær og brukes nå til fest.
Dessuten, er dyrt nødvendigvis det samme som fint? Det finnes bunader der sølvet alene koster mer enn en komplett råndastakk, og bunader der det tar lenger tid å brodere en mansjett enn tiden det tar å montere stakken og livet til Fruens favoritt. Hvem bestemmer hva som er fint, er det markedskrefter og betalingsvilje, er det hva kjendiser ifører seg, er det personlig smak og behag eller, hva er det? Det fine med bunad, samme hvilken man har eller hvilken man drømmer om å ha, er at alle har en mening om dette. Enda bedre er det selvsagt at de aller fleste er overveiende positive til nordmenns store glede over å ikle seg ullplagg ved festlige anledninger.

Fruens utgave er arvegods. Mormor fikk den da hun som enke flyttet tilbake til Barndommens dal og hadde vokst ut av råndastakken hun fikk i morgengave av sin mann. Snille gamletanter fant en bunad hun kunne overta, og som Fruen nå bærer med lett hjerte og hevet hode. Vel å merke etter noen hatske år, for hvilken konfirmant synes vel det er stas å være an av to i kullet som ikke har akkurat de stripene og rutene som alle de andre hadde?

Queenie har ikke råndastakk. Enn så lenge nyter vi å bunadshoppe, og har vært gjennom flere dalfører. Mest sannsynlig rekker vi en dal eller to til før hun skal stå til konfirmasjon, men da blir det råndastakk. Storesøsters henger klar på loftet i Barndommens dal. Og den har alle de striper og ruter Fruen så sårt ønsket seg for mange år siden...

Og til slutt, mange sier og skriver rondastakk. Det har Fruen sluttet med, vi vil da ikke assosieres med runde fjell på gal side av dalen. Råndastakken har navnet etter stripene ( randene) i stakken, ikke etter diverse fjellkjeder.

pssst.
Den kunden som en gang ville kjøpe rondastakk for å ha noe festlig å slenge på seg på seteren med en høyhalset jumper inni, hun ble faktisk nektet måltaking. Muligens sitter hun fremdeles og skummer av raseri over det gretne bunadpolitiet hun møtte, eller så har hun funnet en noe mer salgsvennlig diskenspringer. Noen prinsipper må man da ha.

Og vi syr og vi syr

Nei forresten, det var visst ikke akkurat slik. De andre syr og syr, og Fruen tøfler rundt og kommer med gode råd her og konstruktiv kritikk der. Å være kurslærer er morsomt, inspirerende og noen ganger, men ikke ofte, bittelitt utmattende. Denne helgen kurses det i bunadsøm, fem damer jobber med følgende; brodering av Lofotbunad, brodering av Romeriksbunad, montering av kvinnebunad fra Vest-Telemark, montering av kvinnebunad fra Øst-Telemark og montering av mannsbunad fra Hardanger. Da gjelder det å være klar i hodet, ha oversikt over lover&regler, og sist men ikke minst; ha et arsenal av sømforklaringer,monteringsanvisninger og stingforklaringer i bakhånd!

Og så er det dette fine som aldri slutter å forundre, overraske og motivere Fruen, det at det er bare hyggelige folk som går på kurs. For det hender jo at en sliten mor, kone og sydame har mest lyst til å bare holde seg ved sin hjemlige lest og aldri, aldri kurse mer. Men så er det tid for kurs, og alle er hyggelige og positive, og etter endt økt kommer Fruen styrtende hjem og kvitrer fornøyd om inspirasjon og fornyet innsatsvilje mens Høvdingen forsiktig ymter om at du var da ganske lei her forleden...
Det var da det, ikke nå, sier Fruen og fordyper seg i fakturaene sine.

Where are thou?

Gudene skal vite at jeg ikke søker en Romeo...

Men for noe tid tilbake hadde Fruen en liten give-away som Julia vant. Og siden Fruen ikke klarer å oppspore den glade vinner forsøker man seg på en etterlysning

Oh Julia, Julia, where are thou Julia?

Skjerfet venter på sin nye eier!

om bøker og broderi

Kristin sa intet,men hun lo da hun gikk til kisten sin og drog i sin gullgule silkeserk. Hun hadde aldri båret den før, og  den kjentes så bløt og sval da den fløt nedover hennes kropp. Den var vakkert utsydd med sølv og blå og brun silke om halsen og nedover brystet, så meget som skulle sees over kjolens utskjæring. Det hørte ermer til av samme slaget
Fra Kransen av Sigrid Undset

Det skal de ha ros for, foreldrene i Barndommens dal,  de ikke var redde for å la barn lese bøker. Jaja, bortsett fra Knut Faldbakken da. Mor satte foten ned og inndro E18 da hun fant den på en meget ung Frues nattbord. Da man leste den om igjen for noen år tilbake skjønte man jo forsåvidt det...
Men, Kristin Lavransdatter, hun har alltid vært med, siden det første møtet da Fruen var åtte år. Et og annet gikk jo hus forbi, det var for eksempel lettere diffust hva Erlends hånd gjorde ovenfor Kristins kne, og problemet med kåpedeling var heller ikke lett å forstå.
Men til tross for et noe vagt kjennskap til hva voksne mennesker bedriver tiden med etter mørkets frembrudd gjorde triologien om Kristin Lavransdatter enormt inntrykk, og er en stadig kilde til inspirasjon og fordypelse.
En bok kan leses om igjen og om igjen, særlig når den omhandler et helt liv. Når et barn leser vil det oppfatte alt fra sitt ståsted, mens en voksen forstår mer av helheten. Å lese om Kristin som småbarnsmor er noe annet enn å lese om henne som nyforelsket, og når man en gang i tiden opplever at de søte små begynner å etablere egne liv vil opplevelsen atter en gang endre seg og gi en annen innsikt.

Men beskrivelsen av klærne gjør like stort inntrykk hver gang, og for Fruen er det tankevekkende å se tilbake og skjønne at avsnitt som det over har gitt et så varig inntrykk at man fremdeles, mer enn tredve år etter førstegangs lesning, tenker på unge Kristin når man trer silketråd i nåla og broderer.

kongelige forlovelser

Sommeren 1981 var vi på bilferie på Sørlandet, og gikk med hårfin margin  glipp av århundrets bryllup. Eller, vi hang på utsiden av resepsjonen til en campingplass og fikk med oss litt av kjolen da lady Diana ble prinsesse av Wales. I flere år ble det samlet Dianabilder, bøker og andre memorabilia og vi led med henne da ekteskapet gikk i oppløsning.
Nå har man lenge ventet på at kjekke William skulle få samlet seg til å fri, og Fruen tenkte litt på dette da hun med fare for å bli tråkket ned hang utenfor Buckingham Palace lørdag formiddag og prøvde å se vaktskiftet. Forresten, om du vurderer å se nevnte vaktskifte som begynner 11.30 så kan det lønne seg å være ute i relativt god tid. Det er ganske mange som vil se dette, selv midt i november...
For å være helt ærlig så ble man faktisk litt skuffet da denne forlovelsen ble offentliggjort tirsdag. For det første, hvem forlover seg på en tirsdag? Og for guds skyld, kunne de ikke ha gjort dette forrige uke så det hadde vært mulig å få kjøpt en aldri så liten souvenir med seg hjem? Eller, de kunne ha ventet. Ordentlig dårlig gjort er det, å komme med en slik nyhet dagen etter at en kongevennlig turist har returnert til fedrelandet.
For det hadde utvilsomt vært mer stas å være i London da dette skjedde og kunne skylde på blomstrende romantikk når snørr og tårer renner, enn å sitte stivfrossen og snufsete her hjemme og se blussende forelskede ungdommer på nyhetene. Og Queenies trøstende forslag er nedstemt, vi reiser ikke til London under bryllupet. Absolutt ikke.

Lykkelig eier av garn

Fruen er vel hjemme fra London, med såre føtter og ømt bankkort. Da Høvdingen vel og vakkert var kysset farvel og plassert i taxi for retur, var ikke Fruen sen om å sette kursen mot Liberty.
Det gikk som det måtte gå. Man hadde stålkontroll gjennom hele stoffavdelingen, kjøpte det aller nødvendigste og bare bittelitt til, og syntes selv man hadde vært flink. På turen ut skulle Fruen sveipe gjennom garnavdelingen. Der gikk man på en smell, for bak en disk stod en dame med Rowanskilt og strikket av verdens vakreste garn. Frisk og fornøyd kastet Fruen seg over henne, fikk all nødvendig informasjon om hva hun strikket og tilbrakte deretter en del tid i garnhyllene.
O lykke.... 
Kanskje lønner det seg ikke sånn all verdens å kjøpe en nøste av den ene fargen, et av den andre fargen og enda et av en tredje farge. Selvsagt burde man enten kjøpt tre nøster av en farge, eller tre nøster av hver farge. Men heller ikke i London er garn superbillig, og da ender man opp med garnnøster som ber om en stripete utfordring. Og dessuten, om man skulle mangle litt her eller der finnes sikkert garnet på internett også...

Om søsken

For noen dager siden ble Fruen spurt om det å få barn selv forsterket savnet etter Storesøster. Det var et vanskelig spørsmål å få, eller rettere sagt, det var et spørsmål det tar litt tid å svare på. For selv om man selvsagt skulle ønske at de søte små hadde hatt enda en tante tilgjengelig, så er ikke livet slik. Vi hadde noen barnløse år etter at hun døde, år som i en viss grad ble brukt til å sørge og komme seg på beina igjen. Mye ville nok vært annerledes om vi ikke hadde hatt disse årene.

Woody som ble fødd julenatta er, i tillegg til å være verdens mest fantastiske julegave, også den som gav oss lyset tilbake. På forhånd hadde Fruen sett for seg en liten datter som skulle få Storesøsters navn, henens pene nese og slanke fingre. Noen år etter kom hun med de slanke fingrene, men med sitt eget navn og et gemytt som definitivt ikke kommer fra den noe roligere Storesøster.
Noen ganger ser Fruen snev av Storesøster i begge de søte små, som man også ser Høvdingens søsken, våre foreldre og en onkels skrallende latter har overraskende nok dukket opp hos Queenie.

Det er kanskje slik at vi lettere tenker på og savner de som ikke er nær oss når vi selv er triste? Fruen merker at etterhvert som årene går er det ikke på de glade familiedagene savnet er størst, men snarere når livet er litt sånn oppoverbakke på en regnværsdag. Da hadde det vært kjekt med en Storesøster som viste vei, motiverte på sin stilleferdige måte og som til slutt, men like stillferdig, sa fra at nå er det nok sutring. For slik er det for Fruen, 25 sorgløse år som familiens minstebarn sitter i ryggmargen og er en vane det vil ta mange lange år å legge av seg. Dessuten, vil man egentlig det?
Kan det ikke være fint noen ganger, å tenke hva ville Storesøster ha sagt nå, hva ville hun ha tenkt? Og så lenge svaret er der, et sted inni hodet, da er hun ikke helt borte. Da har man ennå en Storesøster, ikke så tilgjengelig som før, men alltid med oss i hjertet.

I´ve got my eye on you

Det er fint å gå hånd i hånd i London og være kjærester. Første gang vi var i denne byen ventet vi Woody. Fruen hadde begynt å ese ut og til Høvdingens store lettelse ble det brukt uvanlig lite tid i kles- og skobutikker og desto mer tid på sightseeing.

Noen ganger når vi er på tur, bare vi to, bruker vi halve dagen sammen og halve dagen hver for oss. Det er fint å møtes midt på dagen og fortelle hverandre hva vi har opplevd, eller vise små skatter i små poser.

Denne turen er sammen med Høvdingens barndomskamerater og deres respektive. Han er heldig Høvdingen som har så mange venner han har kjent hele livet. 

My cup of tea

Det går mest i svart kaffe her i huset. Når det drikkes te er enten Fruen syk, eller Woody tar initiativ til hyggestund i sofaen. Han har vokst opp med indiske naboer og har drukket te med melk og krydder siden han var en neve stor.

Gutten er ikke videre begeistret for Fruens rosa Amerikakopper, men Obamakrus med glorete glorietrykk gjør seg ikke like godt sammen med små blondebrikker. 

Mor i Barndommens dal var slik som Fruen, hun drakk kaffe morgen, middag og kveld. Men så var det plutselig slutt. Hun er nå innbitt tedrikker og blir dårlig av kaffe. Man minnes at mor var relativt gammel da denne endringen inntraff, men ved nærmere ettertanke må hun være omtrent på den alder man selv er nå... Det er litt ugreit det der, opplevelser og forandringer man forbinder med foreldrenes langt fremskredne alder er plutselig en del av egen hverdag. 

Om behovet for en makuleringsmaskin

Man var kanskje ikke av de mest iherdige selv hva skolearbeid angår. Mangt og meget kan oppnås ved hjelp av skippertak, og stiler skrevet om morgenen kan bli like god som stiler skrevet om kvelden.
Dette er selvsagt ikke erfaringer en god mor deler med sine barn, og siden Fruen har fryktelig lyst til å være en god mor, nevner hun ikke denne delen av sin fortid for de søte små.
Heldigvis har man vært forutseende nok til å be egne foreldre også holde tett om dette, ettersom både Woody og Queenie har lagt seg til en lei uvane med å konferere med besteforeldre om Fruens oppvekst.

Woody har vist visse tendenser til å ta etter sin mor, og har til tider prestert noe dårligere enn hva vi synes han skal. Det er derfor innført streng overvåking av hjemmearbeid, og velfortjent skamros når gode prøver medbringes. Fruen var derfor mindre fornøyd da han i helgen brukte tyve kroner på å anskaffe seg sin helt private makuleringsmaskin. For hva i all verdens land og rike skal egentlig en gutt på elleve år med noe slikt?
Svaret var på ingen måte egnet til å berolige mor;
den skulle han ha til å makulere prøver med før vi så dem.
Fruen kjente at hun nærmet seg kokepunktet, her har vi snakket oss blå om ansvar for egen læring, fremtidsplaner og valgmuligheter som faller bort når man ikke yter maksimalt. Og så kommer gutten med en makuleringsmaskin!
Heldigvis fortsatte han, mens Fruen fremdeles snappet etter pusten og forberedte en tordentale;
slapp av mamma. Jeg er ferdig med den fasen. Vi kan bruke den når vi skal fyre i peisen, vi kan strimle papir med den.
Som sagt så gjort. Vi strimlet straks et helt ukeblad, og fyrte opp. Det brant ikke bedre enn når vi bruker vanlig papir, men det brant ikke dårligere heller. Og for å være helt ærlig, det hendte nok Fruen tenkte i de baner hun også, det var ikke alle prøver det var like stas å få signert.

Pssst:
På bildet beskuer Woody statuen av en av Barndommens dals store sønner, mens han grunner på hvorfor fyren er plassert med ryggen mot det meste av verden.

Blank pels, blanke øyne

Vi leser aviser, papirutgaver og på nett, og vi følger med i nyhetssendinger i radio og fjernsyn. Og atter en gang preger pelsbransjen forsidene og skaper store overskrifter. For det er trist og vondt å se dyr lide, det er det ingen tvil om. Heller ikke en buntmaker synes det er stas å se rever som mangler et bein, eller mink med bittsår over de store blanke øynene.
I samtaler med pelsmotstandere hjelper det lite å appellere til sunn fornuft og vise til at dette dreier seg om ferske sår hos dyr som venter på behandling, at de fleste dyr trekker seg unna ukjente og at et flertall av farmerne behandler dyrene sine pent.

Faktum er at de fleste pelsfarmere har valgt dette yrket for å ha en inntekt, enten som hoved- eller biinntekt. Denne inntekten avhenger av hvor salgbare skinnene er, og dyr som behandles dårlig får dårligere pels. Ergo; dårlig stell, lite lønn. Da sier det seg selv at de fleste gjør jobben sin ordentlig.
Dessverre er ingen regel uten unntak, som i resten av det norske landbruket. Det som derimot er forskjellig, er at når det avdekkes kritikkverdige forhold innen pelsbransjen skrikes det opp og hele bransjen forlanges lagt ned. Men når det samme skjer hos f.eks. en sauebonde kalles det en personlig tragedie og ingen ville finne på å forlange all norsk sauedrift fjernet fra dagens samfunn.
Nå kan man selvsagt komme med argumentet om at pels er unødig luksus, mens sauedrift er fornuftig forvaltning av naturens goder. Og det er sant, det er ingen ting i vårt samfunn som tvinger oss til å bruke pels. Men pels vil alltid eksistere, mennesker har kledd seg i pels siden tidenes morgen, og pelsbruk forsvinner ikke. Samme hvor mange kjendiser som skriver seg på diverse anti-lister vil det alltid omsettes pels.
Det som kan skje, er at den norske bransjen legges ned og at all produksjon av pelsplagg baseres på importerte skinn. Det er lite trolig at de andre landene som fremdeles tillater burdyr behandler sine dyr bedre, eller at de har bedre tilsyn med sine farmere.

Det er viktig å kontrollere tilstandene på norske pelsfarmer, men like viktig er det med jevnlige kontroller i resten av det norske landbruket. Tragedier finnes overalt, men skal man la enkelttilfeller ødelegge for seriøse aktører i samme bransje? På den andre siden, det er kanskje på tide med flere uanmeldte visitter fra Mattilsynet? De fleste som har jobbet i butikk eller i restaurant har vel opplevd å plutselig ha en kontrollør stående i døra, og som oftest går det bra. Slik er det vel for landbruket også, men en ting  er sikkert; overraskende besøk avdekker kjapt feil og mangler.

øvelser i takknemlighet

Fruen har gått rundt og vært lettere gretten en periode. Kanskje er man ikke født med et evig strålende humør, og trenger noen slike stunder hvor alt er gråere enn grått og livet føles trått. Spennende prosjekt tar lenger tid enn hva man selv ønsker, og dølen i Fruen hjelper godt til med å hviske i øret at dette skjer fordi du ikke er god nok. Ikke god nok, ikke god nok kverner i hodet.
Men, nå er Fruen lei av å være gammel og ful, nå er det på tide å ta tilbake makten over egen hjerne og tenke positivt selv om man aldri mer blir ung og kul...
Derfor har formiddagen blitt brukt til fornuftige aktiviteter, tur med lystige Laika og gjennomgang av hva man kan glede seg over:

1. Når de søte små opponerer kan man alltids glede seg over at det finnes hele fire tenkende vesener her i huset, ikke bare to. Det at de vokser til og formulerer egne meninger betyr at de, for det første er friske og fine, men også at de har sitt eget liv og er i stadig utvikling.
2. Når mor i Barndommens dal ringer for å stresse Fruen med tidsfrister, papir som skal sendes og saker som må ordnes, er det ikke for å plage og overstyre. Det er fordi det finnes et foreldresett der oppe som bryr seg, og tenker på hva minstejenta holder på med. For selv om man endte opp som et alenebarn er man til evig tid minstejenta.
3. Når Høvdingen ikke svarer på telefoner og eposter med hva Fruen definerer som viktig og spennende informasjon trenger det ikke være fordi han oppfatter sin kone som en skvaldrende høne, men fordi han har en jobb som også krever tid og engasjement.
4. Når Laika ruller seg rundt i Fruens nyvaskede sengetøy så fjærene fyker kan man, etter å ha jaget krapylet vekk, glede seg over ferdig oppvarmet seng og ta fem minutter der istedenfor i sofaen.
5. Når man er lei av å holde kurs og reke rundt på kveldstid og i helger, kan man la være å tenke på nøyaktig hvor mange timer det gjenstår, og heller glede seg over de hyggelige menneskene man blir kjent med. Og akkurat nå kan Fruen glede seg litt ekstra fordi hun skal møte et av disse hyggelige mennesker på torsdag, for kaffe og butikkåpning.

Og så kan man putte dølen i seg i en mørk sekk, ta frem den biske trønderen og ringe litt hit og dit, eller sende en epost hvis det å ringe er for kvialt, trakte kaffe og fyre i ovnen. Og sist men ikke minst, man kan bare sitte helt stille og unne seg å nyte stillheten de siste timene før de søte små kommer styrtende hjem fra skolen, fulle av meningers mot og med en usvikelig tro på at mor ordner opp.

om lopper

Etter lange dager på korpsets loppemarked er den beste avslutningen på helgen å drømme seg bort med fine minner fra varme dager i Spania. Fruen drømmer om vin, tapas og den uimotståelige miksen av sandkorn og sololje i hårfestet.
Men likevel, det er fint å ha barn i korps, for det å bruke en helg på et loppemarked en gang hvert halvår er faktisk ganske hyggelig. Vi blir bedre kjent med de andre foreldrene, de andre musikantene får ansikt til navnene vi har hørt i høst, og selvsagt - det er absolutt mulig å gjøre kupp.
Fruen har kjøpt noen bøker, en barnevev og litt annet småplukk. De søte små har kjøpt litt av hvert, blant annet en tv (som slettes ikke var så liten som enkelte mente, og derfor ikke fikk bli med hjem). Høvdingen har, som vanlig, ikke kjøpt så mye som en asjett, ettersom han mener at visse andre lopper ned hjemmet...
Men, for å oppsummere helgen fra innsiden av et loppebord, her er følgende små tips til dere som går på loppis, eller leverer til et loppis:
1. Vi står der for å selge. Pengene går til korpset, og medvirker til videre drift. Derfor får du musikk på 17. mai og vi foreldre slipper å betale en arm og en fot for å ha barn i korps. Men dette fører til at vi gjerne vil ha inn litt penger, og da foreslår vi noen ganger mer enn du på utsiden av bordet er villig til å gi. Da er det unødvendig å bare gå, loppis er moro og pruting er en del av moroa. Kom med et motbud og så møtes man midtveis.
2. Hvis du synes loppis lukter stygt og består av ubrukelige klær, skitne skåler og annen elendighet, vis heller din støtte ved å holde deg unna salgsbordene og bruk heller tid og penger i kafeen. Der er alt ferskt, og det lukter vafler.
3. Hvis du synes det er greit å sende med loppehenterne en eske bestående av ødelagte leker, halvspiste sjokolader og noe brukbart innimellom, så bør du for din egen del plukke ut de adresserte bursdagskortene. På mindre steder vet de fleste hvem alle er...
4. Der det er vilje er det vei. Selv i bunker med duker, stabler med asjetter og kasser med bøker kan skatter befinne seg. Ta deg tid, let gjennom og vær hyggelig mot de andre rundt deg.

perler og stas

For noen uker siden bestilte Mor i Barndommens dal et par  pulsvarmere som skal være julegave til vevtanten. Fruen øynet håp om å bli kvitt dette paret, som har ligger usolgt på systua aldri så lenge. Dessverre ringte Mor her forleden, for å minne Fruen på bestillingen og samtidig minne om at nevnte tante har sluttet med bruk av alle fiolettnyanser. Derfor er det bare å tre perler, legge opp og strikke i vei, og ønske at man hadde fulgt litt mer med når det er snakk om farger...

Det går i underkant av et nøste garn til et par pulsvarmere, antall perler bestemmes av mønsteret man velger, altså er dette et prosjekt velgenet for slanking av garnlager. Dessverre er det ikke velegnet foran tv-en, ihvertfall ikke hvis man har det minste ønske om å følge med på skjermen. 

Om utdannelse og intelligens

Yrkesveiledningen siste halvår på ungdomsskolen bestod i fem minutter med skolens rådgiver. Han bladde raskt gjennom karakterboka og avsa dommen. I Fruens tilfelle var veien klar - her skulle man rett inn på allmennfag og så ville en strålende fremtid åpenbare seg.
Det svake argumentet om at man egentlig hadde lyst til å lære å sy ble avfeid med et vift mot den åpne boka som inneholdt gode karakterer. For rådgiveren var det innlysende at slike bokstaver førte mot universitet og høyskole, ikke håndverksutdannelse.
Så ble det allmennfag, og karakterene ble slett ikke verst der heller. Søknader ble sendt til høyskoler av ymse slag. Og Fruen kom inn på det hun søkte på. Men i tillegg hadde man sendt en søknad til sømlinja i nærmeste småby. Og sømlinje ble det, etterfulgt av to svennebrev.
For mange er ikke dette all verdens utdannelse, svennebrev gir hverken vekttall eller akademisk kompetanse. Årene på sømlinje, og årene som lærling gav mange forstemmende møter med mennesker som mente gode evner og strålende muligheter ble skuslet bort. Det ble mer enn antydet at hodet kanskje ikke var helt med, og at de boklige evner i familien måtte ha dalt ned over Storesøsters hode ( matematikkstudier tyder åpenbart på høyere intelligens).
Likevel føler man seg absolutt ikke som noen idiot. Det å være håndverker krever mer enn evnen til å drikke kaffe og lese tabloide nyheter i arbeidstiden. Som selvstendig næringsdrivende innen tradisjonshåndverk må man ha håndverket inne, man må ha et visst kjennskap til historie, mote, økonomi og offentlige regelverk. I tillegg skader det ikke å ha en passe god muntlig fremstillingevne, pågangsmot, menneskekunnskap og selvdisiplin.

Kanskje hadde livet på mange måte vært enklere om man hadde valgt en høyskoleutdannelse, men Fruen er slettes ikke sikker på at hun hadde vært noe bedre eller lykkeligere menneske. Og når de søte små etter hvert skal loses inn mot yrkesvalg vil vi fremheve viktigheten av å velge med hjertet. For om viljen og evnene er til stede vil de lykkes samme hvilken vei de velger.
Intelligens kan og bør ikke likestilles med en universitetsgrad eller en høyskoleutdannelse, for utdannelse forteller om valg man tar og hva man er interessert. En dyrlege er ikke nødvendigvis mange hakk hvassere enn en snekker, en sosionom er ikke automatisk raskere i tankegangen enn en skomaker. Likevel antas dette, igjen og igjen.
Men ærlig talt,  et hvert samfunn trenger håndverkere, og vaskedamer, og leger. Vi fungerer ikke optimalt om alle har nøyaktig samme kompetanse. Og hvem er det lettest å erstatte, eller unnvære for den saks skyld? Kanskje ingen? Et samfunn består av en mengde mennesker som hver innehar en viss kunnskap. Kan det ikke heller fokuseres på at man trenger et visst mangfold for å fungere, enn på hva som er god og dårlig utdannelse? For det finnes ikke. God og dårlig dannelse derimot, det finnes.

Pent på innsiden

En av mors mest effektive metoder for å minske Fruens spirende syglede var ved å straks gripe det nysydde prosjekt, snu det og inspisere baksiden. Dessverre viste det seg jevnlig at rette sømmer og dertil passende sømmonn sjelden var til stede.
Dette ble begrunnet med at alt håndarbeid skal være like pent på vrangen som på retten. Fruen skjønner fremdeles ikke vitsen...Ingen har noe å gjøre på innsiden av andres klær, duker ligger med rettsiden opp og den som løfter på et skjørt for å inspisere opplegget fortjener en smekk over fingrene.
Men, om man vinkler det på en annen måte, da er Fruen enig!
For om du syr en ujevn søm hvor sømmonnet varierer fra 3 millimeter til to centimeter, da vil du for det første slite med å stryke denne sømmen pen etterpå. Mest sannsynlig vil den også rakne etter vask, og stoffet vil tjafse seg.
Det er heller ikke utenkelig at hele plagget vil se skjevt og skakt ut, og at et eventuelt for blir for stort eller for lite, for tro meg - det er vanskelig å sy to sømmer som i sin unøyaktighet er prikk like!
Det samme kan man tenke ved et broderi; knuter til å feste med, lange trådsprang for å slippe å feste eller    tråder man ikke har klippet av gjør vedlikeholdet vanskelig.
Derfor prøver Fruen å holde seg i skinnet når de søte små slipper til med nål og tråd og symaskin, det er viktig at det blir pent. Men det er også viktig at de skjønner hvorfor det skal være pent, og det er faktisk ikke fordi "det skal være slik".
 Pene baksider har nemlig en viktig misjon; de gir pene forsider også!

Liberty

Det strikkes for harde livet  ettersom garnlageret fremdeles har en altfor høy BMI. Eller YMI ( yarn mass index). Om ikke så altfor lenge skal nemlig Fruen styre sine grønne støvletter inn denne døren, mens Høvdingen er pent plassert på en eller annen pub ( ikke iført pub-til-pub-sko).
Det ryktes at Liberty har utvidet sin avdeling for Haberdashery, og man ser derfor lyst på livet, drømmer om henrivende julestoff og veldig, veldig lette garnnøster.
Det må tilføyes at Høvdingen var snartenkt da turen ble bestilt, han drar hjem en dag før sin kone som  får en hel dag på egenhånd i London, med kart, kort og kontanter. Vi er begge strålende fornøyde med ordningen...Det er også de søte små, de tror de får gave to ganger...

Hvem vet...

Noen ganger lurer man rett og slett på dette:

1. Hvor mange ganger bør en gjenstand forstørres før den antar kunstneriske dimensjoner.
2. Innenfor samme sjanger lurer vi bittelitt på hvorfor tradisjonshåndverk ikke aksepteres som kunstnerisk virksomhet på lik linje med diverse installasjoner man har sett rundt omkring...
3. Og til slutt, hvorfor sitter Fruen her akkurat nå og er fullstendig ute av stand til å få tankene vekk fra supersyntetisk gummigodt?

Og vinneren er...

Julia som nå har et rosa skjerf liggende med navnet sitt på. Eller altså, skjerfet er ikke navnet, lappen er festet med knappenål...Så Julia, Fru Storlien trenger en adresse slik at pakke kan gå i posten i løpet av kun kort tid!
Og dette var da egentlig ganske hyggelig. Kanskje man skulle ha en give-away en annen gang også?

Om forventning

Samtale ved frokostbordet:
Fruen: Tenk nå er det alt 1. november
Queenie: Ja, jeg håper du har begynt å tenke på kalender. Jeg tenker mye på kalender.
F: Men vennen, det er jo lenge til? Vi bruker vel den fra mormor i år også?
Q: Bare den? Alle jeg kjenner har minst to.
F: Jaha. Da tror jeg at jeg spør de andre mammaene om det stemmer
Q: Du trenger jo ikke bruke tid på det da. Du kan bruke tid på å lage en ordentlig kalender. Ikke en sånn som den med de derre papirbildene inni. Den du trodde jeg skulle bli så glad for, vet du.
F: Den ja. Nei, jeg skal aldri mer kjøpe kalender til deg i Firenze og tro det er stas.
Q: Du kan heller kjøpe en skikkelig en, en med leker i. Eller sjokolade. Bare ikke en sånn med papirbilder.

Sannelig, det sier vi dere - den ungen kan bli en ram politiker en vakker dag. Heldigvis har man et barn til, som stille og rolig leser nyhetene i Aftenposten og regner med at mor tar ansvar til alles tilfredshet...

Og bildet er fra i fjor, da var kalenderen klar flere timer før deadline. Vi satser på at det samme skjer i år.

November

Det er utvilsomt november.

Hva annet kan man gjøre enn å ligge på sofaen og late som varmen fra vedovnen er sol fra skyfri himmel?

Bildet er ikke helt nytt, men innstillingen til livet er den samme;  Laika ligger stille og skuler etter den tobente som har fri tilgang på matskap og fjernkontroll. På sofabordet ligger en bok om strikkeplagg til kjæledyr, kanskje drømmer hun om myke pakker til jul?