Yrkesveiledningen siste halvår på ungdomsskolen bestod i fem minutter med skolens rådgiver. Han bladde raskt gjennom karakterboka og avsa dommen. I Fruens tilfelle var veien klar - her skulle man rett inn på allmennfag og så ville en strålende fremtid åpenbare seg.
Det svake argumentet om at man egentlig hadde lyst til å lære å sy ble avfeid med et vift mot den åpne boka som inneholdt gode karakterer. For rådgiveren var det innlysende at slike bokstaver førte mot universitet og høyskole, ikke håndverksutdannelse.
Så ble det allmennfag, og karakterene ble slett ikke verst der heller. Søknader ble sendt til høyskoler av ymse slag. Og Fruen kom inn på det hun søkte på. Men i tillegg hadde man sendt en søknad til sømlinja i nærmeste småby. Og sømlinje ble det, etterfulgt av to svennebrev.
For mange er ikke dette all verdens utdannelse, svennebrev gir hverken vekttall eller akademisk kompetanse. Årene på sømlinje, og årene som lærling gav mange forstemmende møter med mennesker som mente gode evner og strålende muligheter ble skuslet bort. Det ble mer enn antydet at hodet kanskje ikke var helt med, og at de boklige evner i familien måtte ha dalt ned over Storesøsters hode ( matematikkstudier tyder åpenbart på høyere intelligens).
Likevel føler man seg absolutt ikke som noen idiot. Det å være håndverker krever mer enn evnen til å drikke kaffe og lese tabloide nyheter i arbeidstiden. Som selvstendig næringsdrivende innen tradisjonshåndverk må man ha håndverket inne, man må ha et visst kjennskap til historie, mote, økonomi og offentlige regelverk. I tillegg skader det ikke å ha en passe god muntlig fremstillingevne, pågangsmot, menneskekunnskap og selvdisiplin.
Kanskje hadde livet på mange måte vært enklere om man hadde valgt en høyskoleutdannelse, men Fruen er slettes ikke sikker på at hun hadde vært noe bedre eller lykkeligere menneske. Og når de søte små etter hvert skal loses inn mot yrkesvalg vil vi fremheve viktigheten av å velge med hjertet. For om viljen og evnene er til stede vil de lykkes samme hvilken vei de velger.
Intelligens kan og bør ikke likestilles med en universitetsgrad eller en høyskoleutdannelse, for utdannelse forteller om valg man tar og hva man er interessert. En dyrlege er ikke nødvendigvis mange hakk hvassere enn en snekker, en sosionom er ikke automatisk raskere i tankegangen enn en skomaker. Likevel antas dette, igjen og igjen.
Men ærlig talt, et hvert samfunn trenger håndverkere, og vaskedamer, og leger. Vi fungerer ikke optimalt om alle har nøyaktig samme kompetanse. Og hvem er det lettest å erstatte, eller unnvære for den saks skyld? Kanskje ingen? Et samfunn består av en mengde mennesker som hver innehar en viss kunnskap. Kan det ikke heller fokuseres på at man trenger et visst mangfold for å fungere, enn på hva som er god og dårlig utdannelse? For det finnes ikke. God og dårlig dannelse derimot, det finnes.
det er så bra, dette du skriver. kunne skrevet mange blogginnlegg om hvor viktig "håndens arbeid" er, og hvor mye vi har mistet ved å ikke føre tradisjonene i godt gammelt håndarbeid videre. og hvem er det vi alltid trenger?? De som har sitt håndverk. Min farfar var skomaker, og onkelen min tok over bedriften og drev det som enmannsforetag. jeg har alltid vært utrolig stolt av det de har gjort. Synd at onkelen min ga opp til slutt. Jeg kjenner at dette må jeg egentlig lage et innlegg om selv, men bare takke for inspirerende tale- fra hjertet og hånden. En ting til: Jeg hadde en håndarbeidsfrøken som var uhyre streng med oss da vi sydde korstting. det skulle være fint på andre siden også. jeg ble lei meg av og til, det var krevende....men så kom jeg og viste henne baksiden-som endelig var blitt fin. Jeg fikk et klapp på kinnet....og det har jeg med meg alltid. For det var fortjent. Jeg var stolt!
SvarSlettTAKK!
SvarSlettDette har jeg tenkt lenge.
Veldig bra innlegg det her! Alt for mange flyter med massene, statusjag og tør ikke velge det de virkelig vil i skolevei...
SvarSlettSå bra at du kom deg inn på rett spor! :)
God helg!
Akeleiedamen: ja, skriv om det du også! Vi trenger mer fokus på viktigheten av håndverk, og på hvor viktig det er å foreta personlige yrkesvalg.
SvarSlettOg du, flink lærerinne! Det er viktig å påskjønne godt arbeid, det motiverer til videre jobbing.
Oda Rygh: Siden ingen andre sier det syntes jeg at jeg fikk si det selv!
Marion: Det er vanskelig å velge når man er ung, jeg er jo glad for at jeg gikk allmennfag først siden jeg lærte en del der jeg har hatt nytte av siden, men etter de tre årene var det nokfulltids- teori.
Ja! Velge med hjertet! Det støtter jeg.
SvarSlettMen vær sikker - det er ikke lettere å være universitets-dame enn sydame (såvidt jeg vet, for jeg er jo også bare det ene). Det er rett og slett ikke så lett å leve alltid. Og vi er små blandinger av mye - mange av oss trives både med bøker og skriving - og med håndverk og håndarbeid. Og så er det ikke lett å lage et jobb-liv der dette integreres.
Men kanskje i det store, hele livet, der kvelder og helger, og barnestell og drømmer og alt hører med - så kan vi favne både det ene og det andre.
Med all anerkjennelse - og tildels misunnelse - for en sydamekarriere - fra en arbeidsløs akademikerdame med symaskin og strikkepinner.
Godt skrevet Fru Storlien. Jeg underskriver også på alt Underveis sier i sin kommentar :)
SvarSlettJA til oppvurdering av håndverkets status og
JA til personlige yrkesvalg.
I blant, når jeg river meg ekstra i håret over doktorgradprosjektet mitt, så tenker jeg på alle de andre yrkene jeg kunne ha valgt og som virker mye mere fristende. Likevel vet jeg at jeg trives med faget mitt, og gleden blir enda større ved å fordype seg i det og ikke fly videre til noe annet. Det hindrer ikke at jeg drømmer om en karriere som sydame, for det gjør jeg faktisk akkurat nå. Å fordype seg samtidig som man favner stort gir et rikt liv, tror du ikke?
Jeg blir sint når jeg leser om reaksjonene til folk rundt deg, da du valgte søm i steden for en akademisk utdannelse. Det minner meg om en nedlatende kommentar i et middagsselskap fra en mann som tidligere var i mine foreldres omgangskrets. Da han hørte at jeg nettopp hadde begynt å studere kunsthistorie spurte han 'Og hva i all verden skal du med det?'. Kunsthistorie kunne man jo ikke bruke til noe. Hans tre barn ble henholdsvis lege, advokat og NHH-utdannet økonom. Han synes nok det er stas å fortelle om sine såkalt vellykkede barn i middagsselskaper, men sannheten er at han er ikke på talefot med noen av dem. Jeg kan levende forestille meg hvorfor.
Underveis: jeg tror det er menneskelig å tvile på egne valg, det er få forunt å være overlykkelige og tilfreds med sine valg hele livet. Og så handler det om å klare å flette sammen utdannelse og interesser etterhvert, og familieliv og alt deta ndre som gjør oss til de menneskene vi er.
SvarSlettMammaogmer: For en dust! Jeg har jo stor tro p å være sin egen lykkes smed, og ved å utdanne seg innen noe man er engasjert i, vil det være mye lettere å oppnå et interessant yrkesliv enn om man bare lar seg styre av karakterer og foreldrenes forventninger.