Om søsken

For noen dager siden ble Fruen spurt om det å få barn selv forsterket savnet etter Storesøster. Det var et vanskelig spørsmål å få, eller rettere sagt, det var et spørsmål det tar litt tid å svare på. For selv om man selvsagt skulle ønske at de søte små hadde hatt enda en tante tilgjengelig, så er ikke livet slik. Vi hadde noen barnløse år etter at hun døde, år som i en viss grad ble brukt til å sørge og komme seg på beina igjen. Mye ville nok vært annerledes om vi ikke hadde hatt disse årene.

Woody som ble fødd julenatta er, i tillegg til å være verdens mest fantastiske julegave, også den som gav oss lyset tilbake. På forhånd hadde Fruen sett for seg en liten datter som skulle få Storesøsters navn, henens pene nese og slanke fingre. Noen år etter kom hun med de slanke fingrene, men med sitt eget navn og et gemytt som definitivt ikke kommer fra den noe roligere Storesøster.
Noen ganger ser Fruen snev av Storesøster i begge de søte små, som man også ser Høvdingens søsken, våre foreldre og en onkels skrallende latter har overraskende nok dukket opp hos Queenie.

Det er kanskje slik at vi lettere tenker på og savner de som ikke er nær oss når vi selv er triste? Fruen merker at etterhvert som årene går er det ikke på de glade familiedagene savnet er størst, men snarere når livet er litt sånn oppoverbakke på en regnværsdag. Da hadde det vært kjekt med en Storesøster som viste vei, motiverte på sin stilleferdige måte og som til slutt, men like stillferdig, sa fra at nå er det nok sutring. For slik er det for Fruen, 25 sorgløse år som familiens minstebarn sitter i ryggmargen og er en vane det vil ta mange lange år å legge av seg. Dessuten, vil man egentlig det?
Kan det ikke være fint noen ganger, å tenke hva ville Storesøster ha sagt nå, hva ville hun ha tenkt? Og så lenge svaret er der, et sted inni hodet, da er hun ikke helt borte. Da har man ennå en Storesøster, ikke så tilgjengelig som før, men alltid med oss i hjertet.