Åtte år

Årene går fortere og fortere. Selv husker man det som om det var i går at man lå i en seng på sykehuset og kikket på en bitteliten jente, og at man samme natt travet søvnløs i gangene på samme sykehus, høy på lykke og takknemlighet over at man hadde fått enda et fantastisk barn. At man samme natt tok feil barn fra pleierene som hadde fjernet tuppa slik at mor skulle få sove, kan vi vel forbigå i stillhet? De er jo tross alt ganske like en del av disse små...

Omtrent på den tiden dette bildet ble tatt betrodde hun sin mor følgende:

mamma, vi er verdens beste venner. Vi kan snakke med hverandre om alt. 

Vi har nå kommet til det punkt hvor ymt om dette utsagnet blir møtt med øyerulling, sukk og stønn fra Queenie, gjerne fulgt av noen syrlige kommentarer om at den slags barnestreker er hun da virkelig ferdig med. Heldigvis er vi ikke helt ferdige med det. Dagens åtteåring kan fint krype opp i mammas armkrok, enten for å hviske hemmeligheter eller for å betro sine innerste (og mest verdslige) ønsker. 

Sveve på en sky

De fleste samtaler mellom Fruen og Queenie forrige uke sveipet innom mulige askeskyer. Ikke fordi vi propper de søte små med nyheter og politikk, men fordi helgen har blitt tilbrakt i Midnattsolens land. 

Queenie har om igjen og om igjen uttrykt stor bekymring  for at flyet skulle bli stående her eller der, styrte midt imellom eller at vi skulle bli nødt til å lande et sted hvor vi absolutt ikke kjenner noen. 

I starten var man jo gledelig overrasket over barnets enorme forventning til å dra i fetterens konfirmasjon, men til slutt forsnakket hun seg jo...

Problemet var ikke om vi ikke kom nordover, problemet var om vi ikke kom sørover igjen. Man har da tross alt bursdag ganske snart, og det ville rett og slett ikke være til å holde ut om man skulle sitte i en nordnorsk by den dagen man fyller åtte år, og vite at gavene er fullstendig utilgjengelige på motsatt kant av landet...

Nå er fred og ro gjenopprettet, fetter er konfirmert, familie har vært samlet, alle har spist litt mer enn hva lurt er, og Queenie sover så lett, så lett og venter på gaver, sang og kake. 

Gode lukter, gode minner

Noe av det morsomme ved blogging er å få diverse utfordringer som skal besvares etter beste evne. I går dukket det opp en fra Britt Åse, en favorittblogger som skriver om hage, negler og ganske mye annet lesverdig. Britt Åse skriver også om parfymer, og det hender ikke så rent sjelden at Fruen får ustyrtelig lyst på nye godlukter etter å ha vært innom henne og lest om diverse spennende nyanskaffelser.  Denne tagen handler ikke om parfyme, den handler om gode ikke-parfymerelaterte lukter, syv sådanne. 

Nå er det slik at luktre frembringer minner og stemninger, så i tillegg til selve luktene kommer også en liten begrunnelse, noe som absolutt ikke er nødvendig i henhold til tagen...

1. Kald , klar høstluft. 

Høstluft er god overalt, men aller best luktet det på Lillehammer,da man syklet rundt, lærte å sy og fremdeles trodde man skulle bli en superkul designer.

2. Solvarm lyng

Barndomsminner fra hytta i Barndommens dal, lange dager med lesing, lek og kanskje en Gjendekjeks.

3. Varm asfalt og et snev av sigar

Barndommens besøk hos Københavntante, soft is på Strøget og forventninger om hva som skal skje.

4. Fersk kaffe

Mmmm, det er så godt, så godt. Eh, eller bortsett fra de nitten månedene man har vært gravid da... Dessuten minner det om den store, grønne kaffekverna fra butikken i Barndommens dal, den gang alle butikker malte kaffe og hadde eget bakeri hvor man kunne fortape seg i hvite kakestykker med melisglasur og flerfarget strøssel.

5. Bål

Gode speiderturer, gode venneturer, pølsegrilling med de søte små, gode samtaler mens du stirrer inn i bålet, ser det slokne bli til glør og langsomt dø...

6. Solmodne norske jordbær

Åh, finnes det noe bedre? Kjøre bil i sommervarmen, svinge inn ved et bord i veikanten og kjøpe et oar kurver og bare fråtse mens lukta fyller bilen? Eller sitte i et jordbærfelt og spise seg mett mens det lukter jordbær og varm jord mens sola varmer i nakken. Lykke!

7. Nyvasket hus

En lukt som utvilsomt setter Fruen i høyt humør, og som er aller, aller best når man kommer hjem fra kveldsjobb og Høvdingen har vasket hus sånn helt uten videre, vinduene står på vidt gap og sengetøyet er tørket ute. 

Og til slutt; tagen skal videresendes...Den evig nysgjerrige Fruen utfordrer disse damene til å fortelle om sine godlukter:

Flinke Embla, Mammadamen og det nyeste bloggbekjentskapet, hun som er underveis! 

Og selvsagt, om andre synes dette er noe å skrive om, værsågod. 

Ferrari til folket?

Fruen tyr noen ganger til enkle sammenligninger når hun forklarer skikk og bruk om bunad. Mannen som gjerne ville kombinere mannsbunad fra Vestfold og Telemark fikk grei beskjed om at dette ville være omtrent som å blande fotballdrakta fra Manchester og Liverpool.

Nå skal man ikke gå ut og påstå at menn er enkle vesener som ikke forstår seg på skikk&bruk og gode tradisjoner, men det er nå en gang slik at de følelsesmessige argumentene som gjerne går rett hjem hos kvinner de ser ikke menn verdien og nytten i. 

 I dag skal vi derfor ta for oss et par enkle spørsmål:

1. Mange drømmer om en aldri så lav og liten Ferrari Testarossa som man kan svi rundt på motorveiene med, etter først å ha svidd av en hel del penger for å erverve seg dette vidunderet.

Ferrari er dyrt, og dermed et bilde på suksess ( eller et bilde på at man er klar for Luksusfellen).

Ville det ikke vært kjekt om noen driftige mennesker tok ansvar og flyttet produksjonen fra Italia til Kina? Eller kanskje Korea, Huyndai har sikkert ledig kapasitet?

2. Eller, la oss først som sist være enige om at god vin er i dyreste laget. Hadde det ikke vært en tanke å fylle trailere med solmodne druer og kjøre dem tvers over Europa til et lavkostland hvor man kunne gjort det som gjøres med vin før den er drikkende?

3. Kanskje synes dere ikke at dette er geniale og økonomiske løsninger. Kanskje synes dere at sjarmen med Ferrari blir borte om den bygges i Asia. Kanskje er ikke den spanske rødvinen like god om det står From Poland with love nederst på etiketten. Men om du synes dette er uaktuelt, og at man må spare for å unne seg slik luksus, hvorfor i all verden er det da ok å sy bunad i Kina?

Huffda

Om noen reagerer på en noe snauere bloggroll her enn nå enn tidligere, så stemmer nok det. I det man skulle legge til noen nye blogger, og fjerne noen av de som ikke har blitt oppdatert på lenge, slettet man visst hele lista. Noen er alt på plass igjen ved hjelp av den mentale harddisken, men det er store hull her og der. Så, om noen der ute kan tipse om gode blogger, og om noen som vet de har vært nevnt her, men har forsvunnet, send et lite hint og dukk opp fort som svint!

Landkrabber og sjøløver

Oppveksten i Barndommens dal har satt klare spor i Fruen. Det føles tidvis som om man er den eneste ferskvannsbader på jord, og sjøsyk blir man på det meste av båtturer. Ja, hittil er det vel bare Gjendebåten, kanopadling og flåteferie på svenske elver som ikke har redusert Fruen til en beige klump med lite attraktivt grønnskjær. Skepsisen var derfor stor da Høvdingen for noen år siden ymtet frempå om anskaffelse av båt, men samtidig ser man jo at de søte små med fordel kan bli noe mer sjødyktige enn sin mor. Nå har vi hatt båt i flere år, og selv om man fremdeles definerer selv det dvaskeste skvulp langs ripa som en bølge og gleden ved å holde høyt tempo midtfjords er ikke-eksisterende, kan man i det minste slappe av, lene seg tilbake og la de andre nyte sjølivet. I går klarte man endatil å karre seg ombord i båten uten altfor mye om og men, så ja, det er håp for innlandskrabbene også. Det må likevel føyes til at det aller, aller beste med en båttur er å komme på land igjen.

Venezia

Første besøk i Venezia var på en interrail-tur, og det man husker best er vel den duen som slapp et visittkort rett i panneluggen på unge fru Storlien. Andre besøk husker vi best for den da tre år gamle Queenies fellende dom over byens kanaler; Møkkavann utbasunerte frøkna friskt.
Det er ingen umiddelbare planer om ny Venezia-tur, men det er bestemt at neste gang skal man på gondoltur, utstyrt med våtservietter i tilfelle det er flere lumske duer i byen.

Begjær til besvær

Laika har overnattingsbesøk,og er i den anledning enda lystigere enn hva hun vanligvis er. Hjertevennen er en eldre herre med stive knær, noe som overhodet ikke hindrer ham i å utføre diverse sjekketriks av den simple sorten. Fruen har i løpet av dagen observert et par grep som overhodet ikke fungerer:
1. Ikke snik deg inn på drikkende damer bakfra.
2. Ikke stjel mat fra damer som er på do.
3. Ikke prøv deg på noe som rekker deg til knærne.
Og for damer som kunne tenke seg en rolig aften:
1. Ikke legg deg på rygg med for- og bakbein slapt ut til siden.
2. Ikke trykk bakenden din opp i snuten på hvilende mannebein.

Ha en fortreffelig helg, forhåpentligvis uten frenetiske bakholdsangrep!

En av de dagene

Det hender man ikke føler seg som en vinner i livets lotto:
1. Man henter barnet på sfo. Barnet vil ikke hjem, men det vil du. Dette resulterer i lite pedagogisk utblåsning på skolens folketomme parkeringsplass. Litt for sent oppdager man at man slettes ikke er alene på nevnte parkeringsplass, noen biler bortenfor står et stirrende menneske. Noen dager senere ser man samme menneske avbildet i lokalavis. Mennesket jobber i offentlig etat som tar seg av barn og unges ve og vel.
2. Du sitter glad og fornøyd på kafe når telefonen ringer og et vilt fremmed menneske mener å ha en avtale på systua. Dette stemmer selvsagt, man må ile hjem og improvisere sammen en liten prøve-bolero i løpet av den tiden det tar kunden å gjøre andre små ærend.
3. Et besøkende barn glemmer enda en gang å lukke ytterdøra. Dette oppdages fordi man ser bakbeina til lystige Laika forsvinne over naboens plen. Siden man ikke vet at barnet man ikke kjenner spesielt godt fremdeles står i gangen sier man sin hjertens, men ikke særlig hjertelige, mening om dette mens man rasker sammen hundebånd, hundeleke og godbit og går på jakt. Når man går ut ser man bakbeina på gjesten forsvinne over plenen.
4. Som en oppfølger til punkt tre ringer telefonen og et menneske lurer på om vi kan tenke oss å hente den lystige. Når man spør hvor hun er, er svaret der hun alltid er.
5.  Og sist men ikke minst. Hvis noen spør hva du synes om en bestemt bunad, sjekk om h*n muligens har denne bunaden i sitt eie før du kommer med et ærlig svar.

De vestvendte skaps forbannelse

Fruens bunad ble i tidenes morgen ble sydd inn fra str. moden mormor til strykebrettformet konfirmant. Noen års ettervekst omskapte bunaden til en tvangstrøye som gjorde inntak av mat umulig, og reinsgjeterfars sterke never måtte til for å få hektene på plass. Da det etter hvert var innlysende for alle og enhver at strykebrettfasongen for evig og alltid var omskapt til en prektig vaskeball ble stasen sydd ut,  Fruen kunne atter spise og puste på 17. mai og alt var bare velstand.

For å være helt ærlig; det er flere som med hell kunne justert livvidde og overvidde på finstasen sin. Det er ikke pent hverken når bunaden er for stor eller for liten. For noen uker siden ble man kontaktet av en av disse som bruker bunad i offentlig sammenheng på nasjonaldagen. Vedkommende hadde en fin og nyrenset bunad, den var bare litt i minste laget. Litt i minste laget viste seg å være omtrent tre klesstørrelser, noe som faktisk er en del. Kunden selv mente dette var innenfor hva man kan klemme sammen, muligens med det lønnlige håp at man selv kan oppbevares i et vestvendt skap i tilstrekkelig lang tid til at buanden passer. Vi ble heldigvis enige om at en aldri så liten omsøm var på sin plass. Tross alt ville de færreste vist seg utendørs i en bukse som er tre størrelser for liten, eller en kjole som er ment å være tettsittende men som er altfor vid? Det er det samme med bunaden, den skal sitte pent.

Og moralen er som følger, om du har en bunad som slettes ikke er god å gå med, gjør noe med den nå! Ikke vent til neste maimåned, da er det fullt og ventelister overalt! Eventuelt kan du flytte bunaden fra et vestvendt skap ( der krymper de mest) til et mørkt og ekspanderende skap i den sørlige delen av hjemmet.

Dagen derpå

På mandag vaiet flaggene i vinden, i går var det bunadskjortenes tur til å vaie i vinden. Nå ligger de nyvaskede og tørre, pent lagret i et putevar i skapet, i påvente av nye festlige anledninger. Innen den tid håper vi Høvdingens linskjorte er ferdig, samtidig som mormors skjorte som ble sydd i Barndommens dal på tidlig syttitall begynner å bli litt snau i halsen for Fruen. Siden hvitsøm og musetagger av typen på bildet ikke er av det morsomste man vet er det mer fristende å minske eget halsmål enn å sette i gang med tellesøm av type hvitt-på-hvitt.
Bunadene er børstet og hengt pent i skap, utrolig nok havnet alle flekker også i år på skjortene. Vi er glade så lenge vi slipper å levere bunader på rens; onde tunger vil ha det til at ikke alle renserier er like stødige på behandling av nasjonaldrakter i ulike stoff, med broderier, med bånd eller med påsydd sølv. Fruen anbefaler å ikke levere bunader til rens bare fordi det er noen år siden sist.
Heng bunaden ut til lufting, husk for guds skyld å ta den inn igjen, og spar turen til renseriet til det er virkelig behov. Husk å stille spørsmål før du leverer! Spør og grav om hva de gjør, hvordan de behandler bunadene de får inn. Hvis du synes svarene er i vageste laget, kan det være lurt å ta med finstasen og gå, og heller finne et annet renseri. Alternativt, hvis du som Fruen er av den tamme sorten kan du alltids ringe litt rundt på forhånd, det er mindre flaut enn å være masete kunde ved disken og det er lettere å komme seg unna med bunaden i behold.

17.mai

Dagen er endelig her!

 Kos dere, alle lesere, med bunader, is, potetløp og alt annet som hører til på en ekte og gledesfylt 17.mai!

Kinesisk bunad & norsk kimono?

Bunader kan syes i Norge, i Kina, i Ghana eller i et hvilket som helst annet land. Noen synes det er rett og rimelig og fornuftig at bunadsøm flagges ut, mens andre er mer skeptiske og synes dette er en uting. Fruen har vel nevnt det før, men nevner det gjerne igjen. Bunader er norske, norske bunader syes i Norge. Basta bom og punktum finale. 
Selvsagt er det en viss egeninteresse ute og går her, men ikke bare det, og derfor har man satt opp en liten liste over hvorfor bunader skal og bør syes i Norge:

1. Mange som produserer i Kina gjør dette på uærlig vis, ved å kopiere materialpakker de har kjøpt hos forhandler i Norge. Her nytter det ikke å skylde på at bunaden er allemannseie og at ingen kan påberope seg opphavsrett. Faktisk kan endel bunadnemnder, forhandlere og i særtilfeller familier gjøre akkurat det.
Nordlandsbunaden f.eks, er ikke en kopi av hvordan alle nordlendinger gikk kledd for 150 år siden. Den er utarbeidet av en lokal nemnd, med utgangspunkt i lokale draktfunn. Selvsagt burde nemnder og forhandlere tatt copyright på sine designprodukt, men det ble ikke gjort. Hvorfor det ikke ble gjort kan det være flere årsaker til. En årsak er økonomi, copyright koster og må fornyes med jevne mellomrom. En annen, og viktig årsak, er det som kalles folkeskikk. Det er faktisk ikke lov å stjele.

2. Kvalitet. Her er det selvsagt også forskjeller ute og går. Det finnes norskbroderte og - monterte bunader som definitivt kunne vært penere sydd, men stort sett er nivået høyt. En bunad er ment å vare, kanskje i flere generasjoner og da må det være mulighet for å sy ut og inn. Derfor kan ikke foret være limt, og sømmonnet kan ikke være fullt av hakk.

3. Historie. Å investere i en bunad er en investering i fortid og fremtid, du viser din lokale tilhørighet og vet du kan ha glede av den resten av livet. Er det ikke da mer stas å ha en bunad som er sydd i hjembygda og ikke på den kinesiske landsbygda?

4. Arbeidsplasser. En del av de som syr bunad i Norge i dag er utlendinger, noe enkelte bruker som argument for å flytte produksjonen utenlands. Fruen har selv hatt utenlandske produsenter, og kan med hånden på hjertet si at de ville jobbe mens etniske nordmenn stort sett ikke ville brodere skjortelinninger eller fingre hosebånd. Og om de skulle gjøre det, så solgte de heller privat enn gjennom en leverandør.
Men saken er at hvis vi fortsetter med å flagge ut bunadproduksjon vil stadig færre sy bunader her til lands, og da vil enda flere arbeidsplasser forsvinne.

5. Kunnskap. Muligens er det ikke verdens mest prestisjefylte jobb, verdens best betalte jobb eller verdens viktigste jobb, men det å sy buand er en jobb og vi som utfører denne jobben liker den. Vi liker den faktisk så godt at vi fra tid til annen sier ja til rene tapsprosjekt bare for å utvide våre faglige horisonter, vi broderer kanskje en skjorte eller et sjal og holder fokus på sluttsummen uten å bryte oss selv ned ved å tenke på hva vi egentlig får i timelønn. Hvis vi forsvinner, eller når vi forsvinner, kan det koste alle Kinabunad-entusiastene dyrt å sende vestene sine jorden rundt for å få justert livvidde.

6. Økonomi. Bunad er en kostbar investering, men om du behandler bunaden din pent er det en engangs-investering. Hvis du betaler tyve tusen for en komplett bunad og bruker den to ganger årlig i tredve år, da blir det kanskje ikke så ille likevel? Det må også tilføyes at enkelte av sesongens it-vesker koster omtrent like mye som en bunad...

7. Man kan være stolt av å være norsk uten å stille seg selv over andre folkeslag. Det er faktisk helt ok å foretrekke norske bunader fordi de er norske. Det er ikke rasisme i dette, det er realisme. Selv om vi deler  mye av kulturarven med andre folkeslag er den likefullt vår. Om åttebladsrosa dukker opp i Sør-Amerika, Iran eller i hjemlige Selbu, er den ikke míndre norsk? Mønster og inspirasjon forflytter seg, nå som før. Men noe kan vi vel holde tett til brystet og kalle vårt?

En kollega stilte en gang følgende spørsmål til en veldig Kinabunad-positiv kunde: Hvis du var på ferie i Japan, ville du kjøpt en kimono som var sydd i Norge?
Ville du?

Vil du ha kaffe?

I Barndommens dal ville det vært særdeles uhøflig å ha folk innom uten å by på kaffe, og da helst med kaffemat  eller "biteti" ved siden av. Da Fruen endte opp på det noe mer sentrale østland var det naturlig å fortsette med barndommens kaffepushing, og bad derfor friskt inn på kaffe når mødre ( eller fedre) hentet barn, eller om andre stakk innom. Overraskende mange takket nei, og Fruen trakk etter hvert den slutning at man kanskje var dårlig likt og at andre slettes ikke sitte ned og ha en kaffestund.
Når slike tanker først får festet seg, blir de sittende både lenge og vel. Fruen dempet kaffeinvitasjoner og følte seg usikker. En dag nevnte man dette for mor i Barndommens dal;  de hadde akkurat hatt en mann på kaffe som hadde harvet opp potetlandet... Den noe uventede reaksjonen kom øyeblikkelig, fra en mor som selv vokste opp der Fruen nå bor, og som kom til Barndommens dal i voksen alder.
Jeg var så overrasket over denne evinnelige kaffepimpingen da jeg kom hit. Alle skulle ha kaffe hele tiden, og det var ikke jeg vant til fra hjemme. Du må huske at ikke alle har dette med seg, og så sier de nei for å være greie og ikke være til bry.
Ser man det, tenkte Fruen. Det man selv vokser opp med fester seg som sannheter og god folkeskikk, men er ikke nødvendigvis riktig overalt. Så med senkede skuldre og nyvunnet kunnskap fortsetter man med å be folk på kaffe, men tar det ikke som et personlig nederlag når noen takker nei.
Men, synes ikke dere også det er hyggeligere med en kopp kaffe ved et kjøkkenbord enn kaldprat i en gang?

Sting i tiden og skjær i sjøen

Det hender man har kjole- og draktsyere på bunadkurs. De syr jevnt og pent, er uslåelige på knapphull og kan alle fagordene på rams; de pikerer, lorer og krysser så lett som en plett og er uten unntak hyggelige vesener. Problemet deres oppstår når man skal sy prikkesting langs kanter, eller ekstra stikninger. Der det ene sømfaget fremelsker usynlige sting og misliker pyntestikninger, heier bunadtilvirkeren på synlige sting med stor entusiasme.

Da symaskinen ankom vårt langstrakte land på slutten av 1800-tallet ble det riktig så stas å vise at man hadde en slik vidundermaskin i huset, noe som førte til både en og to ekstra sømmer der det kunne passe seg. Dermed har to stikninger langs framkanter på enkelte liv blitt en standard, på samme måte som det på andre liv fra eldre tider har vært vanlig med sting på størrelse med et knappenålshode langs samme kanter. Noen liv vrangsyes, andre har sømmer innvendig, noen få er uforet, mens de fleste har for. Det er i det hele tatt mange skjær i sjøen, og monteringsanvisninger kan være gode retningslinjer.

En gang monterte man en bunad, typen er uvesentlig her, etter alle kunstens regler og var fornøyd selv. Det var kunden også, helt til de kom hjem og sammenlignet med bestemors som definitivt ikke var helt etter gjeldende regler og anbefalinger. Det endte med demontering og påfølgende remontering, og nå spør gjerne Fruen ved nysøm om man har flere bunader av samme type i slekta og har enkelte ganger lånt en for å se etter...

Viktig å være pen?

For mange år siden stod en festklar Frue på badet i Barndommens dal, polert etter alle kunstens regler. Storesøster, som ikke skulle på fest, kom inn, så på resultatet og sa så Du er søt, men jeg er pen.
Sant nok, hun var den pene. Selv kan man på gode dager passere som søt, eller grei nok, liksom.
Nå er ikke den ytre skjønnheten like viktig lenger, selv om vi venninner etter hvert som vi nærmer oss ( og tipper førti) diskuterer rynker, grått hår og flirer litt av plastisk kirurgi og botox som vi anser for å være helt uaktuelt. Samtidig er vi vel ikke mindre realistiske enn at vi, eller i det minste Fruen, tenker at det kan jo skje at man flikker bittelitt en gang i fjern fremtid.

Nå som egentid foran speilet er kortere enn før, er det interessant å følge Queenie og hennes venninner i deres tilnærming til speil, lek med sminke og hvordan de vurderer syngedamene på YouTube. Der Fruen i sin barndom på syttitallet knapt nok hadde hørt om øyensverte, diskuterer småjentene friskt hvor mye mascara Lady Gaga bruker, om hvorvidt dette er mulig til hverdags eller ikke. Vi håper de ender opp med et rungende IKKE...
Noen ganger blir man selv spurt om man synes den eller den er pen, noe som alltid er vanskelig. For selvsagt vil man gjøre som fedrene i Barndommens dal som unisont heiet på Sissel Kyrkjebør pre-make-up, men samtidig er det jo greit å på en hyggelig måte formidle at man faktisk ikke trenger være smellvakker eller sparklet til det ugjenkjennelige for å kunne synge. Man trenger faktisk ikke være blendende skjønn for å gjøre noe som helst, så vidt vi har skjønt. Men vanskelig er det, for ved å si at et menneske ikke er spesielt pent er man med på å vurdere og sette standard for hva som er skjønnhet, og man viser at voksne også tenker på hvordan andre ser ut.

Mor pleide å si at det viktigste er ikke å være pen, men velstelt.
Antagelig skjønte hun ikke at den ytringen, den ble ihvertfall avslørt som en halvveis innpakket trøst når man stod der nysminket og frisert og skulle ta bussen til nærmeste fest.

Hva skal man hete?

Da Fruens mor i sin ungdom giftet seg og flyttet til Barndommens dal, tok hun som vanlig var på den tiden, fars etternavn. I førti-årsgave til seg selv tok hun sitt eget navn tilbake. Dette medførte intet tap av anseelse for far, som følte seg akkurat like gift som før og som heller ikke så dette som et personlig nederlag. Kanskje var navnebyttet med på å gjøre Fruen svært bestemt på å beholde eget navn da hun for en del år siden giftet seg, dette og vissheten om at enkelte etternavn overhodet ikke passer sammen.
Man har venninner som har skiftet etternavn, venninner som har beholdt sitt eget som mellomnavn og venninner som i likhet med Fruen ikke har noen navnelikhet med sin ektefelle. Nå leser Fruen til sin store overraskelse at dette visstnok skal gi utslag både på lønn og karriere, og at de som skifter navn sakker bakut i forhold til de som ikke skifter. Interessant lesning tenker Fruen, hva er det med oss kvinner? Skal ikke utdannelse, kvalifikasjoner og andre relevante egenskaper ha noe å si? 
Og så lurer man jo på, i sitt stille sinn, neste gang man skulle finne på å søke en jobb; kunne det være en ide å legge inn i søknaden at man ikke har skiftet etternavn? Eller kommer dette ved lønnsforhandlinger? Og hvorfor i all verden har man selv aldri blitt spurt om dette? Merkelig...
Hva Woody og Queenie vil velge av navn, hvis de en gang i tiden gifter seg, bestemmer de selv. Nå har de Høvdingens navn, om de fortsetter med det, bytter til Fruens, tar ektefellens navn eller hva de gjør får være det samme bare de beholder seg selv. For selv om navn er en del av identiteten vår, kan navn i likhet med identitet endre seg, uten at vi av den grunn blir dummere, mer naive eller på andre måter bakstreverske.

dagens kommentar

På vei til fotballkamp kommenterer Queenie sin mors høye bilmusikk på følgende måte:
Du mamma, du liker sånn musikk du ikke ser ut som om du skal like.
Spørsmålet som dukker opp er hvordan man egentlig skal se ut om man liker Åge Aleksandersen, Kizz, Frank Sinatra og Dr. Hook? Forøvrig hjelper det vel ikke på barnets oppfatning av sin mor at man fremdeles hilser på de man kjenner godt i møtende bil ved å fjongt heve peke- og langfinger fra rattet...

Laikas sang

Jeg synes ikke livet er no' greit

for mamma synes jeg er feit.

her ligger jeg og er så bli'

og dama sier pølsa mi.

Nå er det tørrfor i mitt fat

og ingen spor av snaddermat.

Nei, er det rart at jeg er trist

og drømmer om en liten twist?

Høge fjell og djupe dal

Det er nå en gang slik at det går fort å gå nedoverbakke mens det tar noe lenger tid å komme seg oppover. Heldigvis kan man, når det røyner på, ta små pauser underveis. Man kan sette seg ned og ta en kaffe, man kan snu seg for å beundre utsikten og se hvor langt man faktisk har kommet, samtidig som man ikke trenger tenke på hvor langt det er igjen. Noen ganger finner man pene blomster man kan plukke med seg, og noen ganger treffer man andre som enten strever seg oppover eller er på vei nedover.

Forrige uke hadde Fruen en rutsjetur ned en bratt bakke, men noen dagers møysommelig klatring har gitt resultater og man føler absolutt at solen skinner igjen. Det er rosa blomster på bordet, det er røde negler på Fruen, i gangen står det et par nye sko og i går hadde vi fest med gode venner, god mat og gode ord. I morgen får man hjelp og selskap på systua. Det er definitivt håp om lyse gode dager!

Alle ilder brenner ut

Travle dager følges av nye travle dager. Fruen føler at hun i tillegg til å brenne sitt lys i begge ender også har en flamme som smelter lyset på midten slik at det blir tynnere og mer gebrekkelig for hver dag som går. Jobber krysses av på lister, fakturaer skrives, men gnisten mangler. Fruen kjenner at det å sitte alene og sy, det er tungt. Nå savner man en kollega, en som kan lage kaffe, fortelle dårlige vitser og komme med konstruktive innspill på hvordan sømtekniske utfordringer skal løses.
I morgen skal potensielle bunadtilvirkerlærlinger informeres om faget. Akkurat nå er inspirasjonen på et historisk lavmål. Det blir spennende å se hva man klarer å krafse sammen av inspirasjon og formidlingsglede frem til oppmøte på Ullensaker museum! Samtidig trøster man seg selv med at prøvelapper, perler og broderigarn ligger pakket og klart, og at det går jo som oftest godt.

blomster i mai

Når Woodys klasse er her på juleverksted, klipper Fruen alle deler på forhånd. Dette tar tid, og tid er penger. På den annen side koster stoff en del, og det er derfor greit å ha kontroll på materialforbruket. Dagen i dag har Fruen tilbrakt i Queenies klasse; de håpefulle andreklassinger har sydd filtblomster. Den opprinnelige planen var å klippe alt på forhånd, men få og små timer til rådighet førte til en annen løsning:

Rød, hvit, blå og cerise filt ble delt opp i biter, hver bit med plass til fire kronblad. Den grønne ble klipt i biter på størrelse med et blad. Maler ble utdelt, samt klippeplan. Tid ble spart, barna "lærte" å legge mønster på stoff på en økonomisk måte og klippingen ble en del av opplæringen. 

Deretter ble kronblad sydd og rynket ved hjelp av uslitelig sytråd og perle ble sydd på i midten. Til slutt, blader. Nå henger vakre blomster på veggen i klasserommet og skal vises på kveldens foreldremøte, mens Queenie og venninne bruker opp resten av filten og store mengder lim ved kjøkkenbordet. Fruen drikker kaffe og kjenner det suse i hodet, det blir mye lyd av enogtyve håpefulle som alle vil ha hjelp øyeblikkelig.

Bildet er fra fjorårets juleverksted, bilder fra dagens seanse kommer i kveld. eller senere...

Til jorden som en stein

Noen ganger ønsker man seg et stort og frueformet hull i bakken, som skapt for å krype ned i og være usynlig. I dag har man sittet på stand for det lokale husflidslag, utstyrt med egnet håndsøm, visittkort og lip gloss. Alt lå an til at dagen skulle bli riktig så fin. Man skulle smile og sprudle, levere ut visittkort og snakke med godlynt autoritet om bunad. Dette var planen, helt til første dame ankom bordet. Hun hadde ganske riktig et og annet spørsmål angående dette med å sy ut bunader som har blitt i trangeste laget og Fruen følte samtalen gikk lekende lett og valgte å komme med sin sedvanlige Du vet, bunader har ikke godt av å henge i vestvendte skap, da krymper de.
Alt mens man sa disse bevingede ord følte man at her var dette helt feil, virkelig fullstendig feil. For det første hadde damen overhodet ikke vestvendte skap i sitt hjem, ei heller hadde hun trekkfylt hus om det var noe slikt Fruen insinuerte og sist men ikke minst så hadde hun så absolutt ingen tro på at dette hadde den minste innvirkning på bunadens ve og vel.
Det er vel knapt nok nødvendig å tilføye at man den neste timen holdt seg strengt til faglig vinkling...

Mens vi venter på no´godt

Om ikke mange ukene skal vi sitte ute og spise jordbær. Inntil videre nøyer Fruen seg med å se på denne sukkerstrøen med fristende markjordbær rundt omkring. Dessverre er den ikke like fristende inni, og derfor uegnet for opprinnelig bruk. Muligens kunne brunt sukker gjort seg, siden misfarging ikke ville syntes like godt som på hvitt. På den annen side, nei, absolutt ikke. Den får sitte på systua og minne Fruen på at en gang i tiden kan man kanskje få spise jordbær med de store!

På en regnværsdag

Grått, vått og tåkete ute, noe som gir Fruen akutt lyst til å gå i hi under varm dyne og lese bok. Tidligere forsøk på den slags luksus vet at freden og roen er kortvarig da de søte små kommer gjerne etter for å holde mor med selskap.
Dagen er derfor viet til nyttige aktiviteter som perling, sying og planlegging av neste ukes aktiviteter som innebærer en dag med hyggelig håndarbeidsaktivitet med 22 andreklassinger og to dagers markedsføring av bunadtilvirkerfaget med egnet aktivitet. Fruen tenker filtblomster til de yngste og en kombinasjon av korssting og perlearbeid for de eldste. Eller noe annet...