Til jorden som en stein

Noen ganger ønsker man seg et stort og frueformet hull i bakken, som skapt for å krype ned i og være usynlig. I dag har man sittet på stand for det lokale husflidslag, utstyrt med egnet håndsøm, visittkort og lip gloss. Alt lå an til at dagen skulle bli riktig så fin. Man skulle smile og sprudle, levere ut visittkort og snakke med godlynt autoritet om bunad. Dette var planen, helt til første dame ankom bordet. Hun hadde ganske riktig et og annet spørsmål angående dette med å sy ut bunader som har blitt i trangeste laget og Fruen følte samtalen gikk lekende lett og valgte å komme med sin sedvanlige Du vet, bunader har ikke godt av å henge i vestvendte skap, da krymper de.
Alt mens man sa disse bevingede ord følte man at her var dette helt feil, virkelig fullstendig feil. For det første hadde damen overhodet ikke vestvendte skap i sitt hjem, ei heller hadde hun trekkfylt hus om det var noe slikt Fruen insinuerte og sist men ikke minst så hadde hun så absolutt ingen tro på at dette hadde den minste innvirkning på bunadens ve og vel.
Det er vel knapt nok nødvendig å tilføye at man den neste timen holdt seg strengt til faglig vinkling...