Landkrabber og sjøløver

Oppveksten i Barndommens dal har satt klare spor i Fruen. Det føles tidvis som om man er den eneste ferskvannsbader på jord, og sjøsyk blir man på det meste av båtturer. Ja, hittil er det vel bare Gjendebåten, kanopadling og flåteferie på svenske elver som ikke har redusert Fruen til en beige klump med lite attraktivt grønnskjær. Skepsisen var derfor stor da Høvdingen for noen år siden ymtet frempå om anskaffelse av båt, men samtidig ser man jo at de søte små med fordel kan bli noe mer sjødyktige enn sin mor. Nå har vi hatt båt i flere år, og selv om man fremdeles definerer selv det dvaskeste skvulp langs ripa som en bølge og gleden ved å holde høyt tempo midtfjords er ikke-eksisterende, kan man i det minste slappe av, lene seg tilbake og la de andre nyte sjølivet. I går klarte man endatil å karre seg ombord i båten uten altfor mye om og men, så ja, det er håp for innlandskrabbene også. Det må likevel føyes til at det aller, aller beste med en båttur er å komme på land igjen.