kreativ sommeruke

På onsdag hadde vi spikkedag og instruktøren spurte om Fruen hadde telefonnummeret til lokal legevakt lett tilgjengelig sånn i tilfelle det skulle skje noe virkelig ille. Det hadde man ikke. Og resten av dagen gikk Fruen rundt og så for seg avhugde tomler og blodsprutende armstumper. 

Vi kom oss gjennom dagen uten å bruke så mye som en strips, det ble et par små plaster men tap av blod var nok mindre enn tap av ansikt...

Men man kan undres hvordan slike tankerekker utløses?

Hva ligger bak denne ( relativt ubegrunnede ) skrekken for store tragedier?

Når man skriver relativt ubegrunnet så er det basert på at det har vært få skader på disse sommerukene i regi av husflidslaget. Det er til enhver tid voksne til stede, vi følger med, vi passer på bruk av verktøy og vi har barnas beste i tankene. Selvsagt blir det småskader, noen fingertupper må plastres, det er alltid en unge eller to som har forvillet seg inn i et brenneslekratt og trenger salve og det er nesten ikke til å unngå at en eller annen snubler og skrubber kne eller håndbak. Slik skal det være, unger skal leke. 

Men de store ulykkene, de blir man matt i magen av å tenke på, har vi sluppet unna.

Og derfor, nå som uka er over, alle navnelapper er samlet inn, alle kreasjoner er sendt med barna hjem, moskusen har fått nok klemmer for noen måneder og alt har gått bra - 

da kollapser Fruen på verandaen utenfor sommerstua. Da er det tid for skjelveknær, hjerteklapp og høye skuldre. 

Og så er det strake veien hjem for oppsummering og vin ( og den indre gammeltanta er sendt på busstur til Charlottenberg). Og om noen uker er det pån igjen. 

ukas lærdom

Man blir selvsagt aldri for gammel til å nyttiggjøre seg ny kunnskap, eller lære av dyrkjøpte erfaringer. Hvor høy kvaliteten er  på det Fruen har lært hittil denne uke egentlig er, er usikkert. Men her er læringskurven , dag for dag:

mandag
sykt og snufsende barn med nedsatt aksjonsradius? Hurra. Endelig kan vi ta en gjennomgang av hvordan man egentlig lager chocolate chip cookies.
Dagens lærdom
for barnet: er deigen for løs - fyll på med mel. Står det natron i oppskriften? bruk natron.
for mor: aldri noensinne vurder en fremtid som faglærer i mat&helse.
tirsdag
Hyggelig aften på verandaen med glødelampe, fleecejakke og persienner. Typisk norsk sommer...
Hvis du tenker at det kunne være nok med det ene glasset rosévin så er du inne på noe.
dagens lærdom:
Lytt til din indre gammeltante
Onsdag
Hvis barnet går på sommerskole; ikke spør hver dag om det er morsomt.
Plutselig får du følgende tilbakemelding: det trenger ikke alltid være morsomt. Det er like viktig at noe er interessant ikke sant. Seriøst mamma, du må lære flere adjektiv.
Torsdag
Nei. har ikke lært noe i dag. Bortsett fra at om du er ansvarlig for noen&tjue unger på sommerskole så vil det på et eller annet tidspunkt være en del små stemmer som spør hva klokka er, når vi skal spise, hva slags frukt vi skal ha, hvem som skal dele ut og samle inn navnelapper. Husk da at de ikke vet at du har svart på samme spørsmål et par ganger allerede. Og, ikke svar fem minutter ( virkelig, unger tror ikke på deg om du sier fem minutter. Sier du fire, eller syv, eller seks minutter og syv sekunder slår de seg til ro med det).
Og ikke minst - hvis du lover to stykker at de skal få dele ut navnelapper - husk navnene deres, ellers  kan det fort bli tårevått...

Og snart er det helg. Det blir bra ( ps. det visste jeg fra før altså...)

mange jobber små

Det hadde kanskje vært enklere for omverdenen om Fru Storlien holdt seg til en jobb og sluttet å sjonglere mellom diverse oppdrag og jobber? For kanskje er det slitsomt å forholde seg til at noen kan være  bunadtilvirker, kurslærer, prøvenemndsmedlem, leder for kreative sommeruker og lærervikar sånn omtrent samtidig...

Men sorry. Så sant ingen står på døra og tilbyr undertegnede drømmejobben ( hva nå enn den måtte være) så fortsetter man i samme tralten, i en vindskeiv polka. Og er stort sett strålende fornøyd med å lappe sammen dette arbeidslivet akkurat slik vi vil ha det.

Akkurat nå har man lagt ganske mange hatter til side og skal være barnevennlig på kreativ sommeruke en hel uke. Heldigvis kan man lene seg tilbake og se flinke lærere og assistenter formidle skaperglede og kreativitet og selv ha ansvar for logistikk, plaster og mat & drikke. Fru Storlien er nemlig ikke helt sikker på om hun ville klart å undervise i

- lag din egen strikkemaskin og lær å bruke den

- pappmaché

- spikking

- brikkevev

Broderi og skinnarbeid kunne nok ha gått. Men likevel, man kjenner sin begrensning og koker kaffe, deler opp frukt og kommer med oppmuntrende tilrop. Det trengs det også. 

Hva synes du - er det enklere å forholde seg til mennesker som jobber med et mål for øyet, nemlig gullklokke for lang og tro tjeneste? Er det slitsomt å forholde seg til mennesker med flere jobber på en og samme tid? Eller synes du det er helt toppers at folk bruker ulike deler av kompetansen sin?

Et hundeliv?

- Tror du hun vet hvor godt hun har det?

- Nei, det har a ikke vett på

Ærlig talt, tenkte jeg der jeg lå og varmet opp en seng sånn i tilfelle noen skulle kjenne behov for å legge seg nedpå litt midt på dagen. Tror de virkelig at livet mitt er bare sove, spise, sove, spise, gå tur?
Hallo? Jeg er faktisk riktig så hardtarbeidende:
Hver morgen passer jeg på at den som står først opp henter avis og reklame. Og om ingen viser seg innen rimelig tid bjeffer jeg litt. Først litt, lett klynkende. Og hvis ikke det hjelper skrur jeg opp volumet, gradvis.
Så, når alle er våkne og igang med dagen kan jeg ta meg en liten hvil på en time eller to. Hvis det er noen hjemme kan jeg sove i stua, eller i en solstripe på systua. Hvis jeg er alene ligger jeg i en seng. Det er faktisk riktig så lurt. Dere tro kanskje det er fordi jeg synes det er mer behagelig å sove i myke senger enn grønne enger? Nehei. Planen er som følger; hvis det kommer en tyv så vil han selvsagt først lete i hundeburet. Men der er jo ikke jeg. Nei du. Jeg ligger som et syv kilos prosjektil og venter i bakhold. Lurt, ikke sant?
En annen fordel med denne strålende planen er at om tyven ser riktig skummel ut kan jeg bare forbli i bakhold. Jeg er jo ikke helt idiot heller.

Noe annet jeg synes er viktig er at ingen skal behøve å spise alene. Så med en gang jeg hører rasling i papir eller at noen åpner en skapdør på kjøkkenet så avslutter jeg det jeg bedriver andre steder i huset og galopperer rett til kjøkkenet. Jeg gjør ikke så mye utav meg. Jeg bare sitter der og ser vekselvis på den som lager mat og på gulvet for å hinte om at det er helt greit å miste noe altså. Jeg plukker opp!

Og hva jeg gjør ellers? Jo du. Jeg passer på at gjengen holder seg i aktivitet. Noen går tur med meg, andre spiller fotball med meg. Og noen gjør begge deler. Nemlig. For han der Jonasfyren som er på fjernsynet innimellom mener at hele folket bør i aktivitet. jeg tar ansvar der altså. Noen ganger tar jeg meg en ekstra runde i nabolaget for å sjekke om det er noen flere som trenger litt aktivitet. Jeg ofrer meg.
Og så passer jeg selvsagt på at tomta er relativt fri for katter og annet utøy. Jeg varsler hvis det kommer biler, syklister eller andre besøkende. Bortsett fra de der grimme sneglene da. Der tar jeg ikke ansvar. Fysj a meg. Sleipe rakkere.

Nei, men altså. Jeg snakker meg helt bort. Jeg ville bare si at jeg står på. Dag ut og dag inn. De pausene jeg tar er mer å regne som å ligge til ladning. Omtrent som en telefon.

Og ja, apropos det der med å miste mat. Hallooooo. Er det nødvendig å miste gulrøtter når det er potetgull på bordet også? Jeg bare spør...

Ja, jeg spiste den jo opp da. Etterhvert. man har jo en viss oppdragelse. 

Men likevel. Det finnes bedre mat. Eller - det finnes MAT. 

støl som ei fjøl?

Sånn i tilfelle det blir brått stille her inne:
Fru Storlien som for et par uker siden uttalte at et av shoppemålene i Junaiten er freshe treningssko, og gjerne noe fancy treningstøy ( og nei, det var ikke ironi men rene skjære alvor) har prøvd ut en ny type trening. Og selv om man følte seg som en Tyrannsaurus Rex der man engstelig og uskjønt klamret seg fast  i enden av en strikk ( eller slynge?) så tyder saker og ting på at dette var effektivt.
Lettelsens sukk over å ha funnet noe som er morsomt. Litt mer spent på om man i det hele att klarer å løfte armene i morgen...

Og til slutt et spørsmål til mer treningsvante lesere;
Er det mer legalt når tynne muskelbunter svetter som smør i sola enn når godt isolerte bunadtilvirkere blir klamme i panne og nakke? Eller er det bare en av Fruens utallige  ( og relativt ukurante ) teorier om hva andre kan finne på å engasjere seg i?
Og selvsagt; er det ekstra ille å være svetteklam mens man henger som en klumpedumpe i enden av et tau mens alle andre spretter rundt som våryre gaseller?

sol og regn

Og bakom skyene er himmelen alltid blå.

Nei, det er vel  ta hardt i. Men det er ikke alle dager som er like gullkantede, like rosenrøde og like sprengfulle av jubel og glede. Og vet dere, det er helt greit det. Vi trenger ikke være kvitreblide og sprudlende hele tiden. Det er helt greit å være mindre blid noen dager. Det går faktisk an å være sur også. Eller trist. Eller lei. Det er det som er å være et menneske.

Vi er ikke støpt i glansede plastformer. Vi lever. 

Vi burde kanskje bli flinkere til å bare tenke litt ekstra på det fantastiske i akkurat det - vi lever.

om en måned

Om en måned er vi her.
Hotell er bestilt, planer begynner å ta form. Sykle i Central Park, Frihetsgudinnen, Ground Zero, Empire  State Building, Starbucks, litt hit og litt dit.
Mor har kommet med den uhyrlige påstand " vi kan vel utsette all shopping til California?"  og kløktige barn har kommet med følgende påstand " det klarer du aldri å holde".
Høvdingen har valgt å fokusere på andre deler av planleggingen. Det er nok lurt. Han har tross alt vært på ferie med undertegnede noen ganger før...

SOMMER!

Det er sol, det er helg, det er en ny fotball ( med bitemerker) i hus. Vi lider ingen nød.

hvor tynn er tynt nok?

Mor og datter var på shopping en ettermiddag. Og som vanlig hadde datter behov for både det ene og det andre, topper, sokker, lebepomade, skrivebok, blyanter ( og hårstrikker, blad, og sikkert litt mer annet).
Sånn sett kunne kanskje innlegget handlet om forskjellige behov hos gutter og jenter og hvorfor det tar tre ganger så lang tid å navigere seg gjennom et kjøpesenter når man er to damer/jenter enn når man er på tur med en mann/gutt. Men nei, ikke i dag.

Derimot lurer jeg på hvor tynne klesbransjen synes vi bør være?
Queenie har akkurat fylt elleve år, og er en sunn og forstandig jente. Hun er ikke en liten flis, men hun er ikke tykk. Egentlig ( og helt nøytral som mor er) synes man at hun er aldeles perfekt...Muligens blir hun høy, hun haler ihvertfall innpå sin mor som er litt under gjennomsnittshøyden. Og hun har muskler. Men hun er smal. Og smekker.
Når vi handler i barneavdelingen ender vi på størrelse 11-12 år, altså der hun er aldersmessig. Og noen ganger går vi en størrelse opp, for å få litt lenger skjørt.
Alt er vel så lenge vi holder oss i barneavdelingen. Bortsett fra at det er en del glitter og blonder der, og siden ikke alle barn liker glitter og blonder hender det vi tar turen over i voksenavdelingen.
Og da skulle man tro at en helt standard elleveåring bruker størrelse ekstra small, eller kanskje ekstra ekstra small? Men neida. Her ender vi ofte opp med small. Og ikke fordi det de mindre størrelsene er for korte, men fordi de er for smale.
For smale for en elleveåring...
Hva sier det om hvordan klesbransjen synes voksne damer skal se ut? Og hva synes de om oss som gjerne bruker medium. Eller, gisp, må gå for størrelse large?

Fremdeles sammenligner ikke disse venninnene størrelsene som står på lappene i plaggene de går med. Men hva skjer når de skjønner at størrelse også er noe de kan måles i? Og at det ikke bare handler om hvem som er høyest og lavest i klassen? Hvor tynne skal de være?

Og, hvem i all verden er det som får på seg disse ørsmå blusene...

the domestos goddess

Hva skal man si...Her har man i , om ikke alle, så ihvertfall mange år, anbefalt bruk av domestos fresh for å fjerne flekker og misfarginger på opprinnelig hvite bunadskjorter. Men hva skjer? Joda, en liten tekst på baksiden av flasken hvor produsenten oppmuntrer til å bruke Klorin som flekkfjerner.
Dett kan jo godt hende at det går like fint, selv om Fruen er grunnleggende skeptisk til bruk av klor på tekstiler. Kanskje har produsenten funnet en annet oppskrift for Klorin, slik at det er noe mer miljøvennlig?
Hva vet vel jeg?
Det jeg vet er at dette bør testes. Veldig snart. Helst i helgen. Flekker skal produseres og vaskes, med både det ene og det andre. Vi kommer derfor tilbake til saken.

om svenneprøver

Svenneprøve, prøvenemnd, vurderingskriterier, kontrollbesøk.

Det er vage minner fra egen første svenneprøve, som gikk ut på å sy en trekvart lang kåpe av nutriaskinn. Nemnda bestod av høytidelige menn som man hadde en voldsom respekt for. Den ene kom innom hver dag etter lunsj fordi det var godt å strekke på bena på den tiden av døgnet. Den andre var sikkert også innom ganske jevnt, men noe mindre forutsigbart.
Kåpa fikk noen runder for mye i trommel og ble i mykeste laget. Men det endte i det minste med bestått. Og vips var man altså buntmaker.
Neste svenneprøve; to voksne damer skulle se at man var i stand til å sy et håndsydd liv fra Gudbrandsdalen, samt vise følgende teknikker; striping&rynking&montering av erme, perlebånd, perlenett, filering og plattsømbroderi med grunnsøm. Det endte heldigvis også med bestått, og så var man buntmaker og bunadtilvirker.

Noen år etter egen svenneprøve som bunadtilvirker ble Fruen spurt om å være med i nemnda, altså de som utarbeider selve svenneprøven og bedømmer den.
Det sa man jo ja til...
Det er ikke akkurat en fulltidsjobb, vi er få og verneverdige, men det er en hyggelig jobb hvor man stadig møter nye mennesker. Og siden prøven går over åtte dager ( seksti arbeidstimer ) får man jo tid til å samtale litt underveis...
Men først, før selve starten skjer dette:
Brev i posten fra offentlig kontor med oppmelding.
Så avtale møte med kandidat og lærested. Det er et stooort fag, det blir lett lokale variasjoner og det er derfor et og annet å ta hensyn til før oppgaveteksten utarbeides. For eksempel vil en lærling i Østfold med stor sannsynlighet ha bedre kjenneskap til bunadene i det fylket enn hav man kan forvente av en lærling fra Telemark. Og omvendt. En lærling på en stor systue i Oslo vil antakelig ha fått en bredere opplæring enn en lærling fra en liten systue i en dal med sterke lokale draktskikker. Hvorfor? Det handlee om tilgangen på jobb. I Oslo er det mange innflyttere og mange som bruker bunader fra egen eller foreldreens hjemsted. I områder med en eller to bunader og mindre tilflytning er det mindre tilgang på bunader fra andre deler av landet. Dette må nemnda huske på, og respektere. Vi kan innerst inne synes at kandidaten burde lært både det ene og det andre, men det er ikke alltid gjennomførbart.
Men, tilbake til møtet; Vi snakker sammen, finner områder/bunader det er aktuelt å jobbe med. Det skal gis en hovedoppgave og deloppgaver i tillegg.
Noen ganger får kandidaten beskjed om hovedoppgave på forhånd. Den skal syes til kunde, og om du går opp som privatist på gen systue trenger du kunde og materialer. Andre ganger får opplæringsansvarlig beskjed om hva som skal skaffes av materialer.
Men, siden oppgaven er basert på hva vi snakker om hva kandidaten har vært gjennom i løpet av læretiden er det sjelden store lynnedslag når prøven deles ut.
Og den deles ut på svenneprøvens første dag. Da går vi gjennom teksten sammen slik at det ikke er noen misforståelser og så ser vi i nemnda på måltaking og det avtales tid for prøvinger underveis.

I løpet av prøveperioden skal nemnda se prøvingene av hovedoppgaven, for i tillegg til å vurdere det sømteknikse skal vi se på kundeveiledning og evnen til å formidle fagkunnskap. Hvis kandidaten syr et liv ser vi på måltaking, første prøving og prøving nummer to og så skal det ferdige produktet vises på kunden når oppgaven leveres. Disse tidene avtales. I tillegg kan vi dukke opp som troll-i-eske for å se at kandidaten jobber godt, gjør jobben selv og at alt går etter planen. 

Å avlegge en svenneprøve er en uvant og stressende situasjon som går over mange dager og det er det viktig å huske på. Vi skal være hyggelige, men ikke for hyggelige. Vi skal være tilstede, men ikke svare på spørsmål eller gi råd om jobben kandidaten utfører. Vi kan ikke, så sant det ikke er fare for liv og helse, stoppe en prøve. 

Vi kan ikke fortelle andre hvordan det går med en svenneprøve, og det er alltid kandidaten som først får vite om han eller hun har bestått.

Det skjer på prøvens siste dag. Da ser vi hovedoppgaven vist på kunden, vurderer søm og tilpasning, stiller spørsmål ved behov og ser på deloppgavene. Noen ganger lar vi kandidaten gå seg en tur, andre ganger får vi en tur. Og så faller dommen. 

Og så går vi på kafé.

Og så får vi se finfine stoff, alternativt styggfine stoff...Det kommer an på øyet som ser...

Sånn i ettertid var de nok ikke så fryktelig farlige de to nemndene man selv ble utsatt for. Men det var skremmende. Man var ung og usikker og gikk snufsende hjem en og annen dag, overbevist om at arbeidet stod til stryk og evig skam og skjensel...Og det er viktig å ha i bakhodet, vi skal gi klare og tydelige beskjeder, ikke prøve oss på ironiske bemerkninger eller nappe i arbeidet uten å si noe som helst. Og ikke minst, om man hadde hatt en skikkelig utspekulert og ekkel nemnd selv så er ikke det grunn god nok for å videreføre den type oppførsel og skremme vannet og vettet av kandidatene.

Som nevnt før, vi trenger tross alt flere håndverkere...

om viktigheten av å snakke sammen

Ektefeller oppmuntres støtt og stadig til å snakke sammen, å dyrke de gode samtalene som det så fint heter. Hverdagen skal få et løft om du jevnlig klarer å formidle dine plager og bekymringer, dine gleder og forventninger til partneren.
Jaja. Det hender jo at det er et lite gap mellom praksis og teori...Og det hender vel i enkelte hjem at de forventningene man har lyst til å formidle ikke akkurat egner seg på trykk. Noen ganger er det mer fristende å blåse ut til en venninne, eller lettere å brøle litt inn i tørketrommelen som er full av håndklær ( som skal tas ut, legges sammen og transporteres til egnet skap to etasjer unna slik at avkommet kan opprettholde sitt friske forbruk av dusjsåpe og håndklær).
Noen har unger som legger seg tidlig, uavhengig av alder. Andre har barn som spretter rundt til mor eller far kapitulerer og kryper til køys mens den andre voksne får gleden av å se arvingene trygt i seng ( vi snakker IKKE om barneskolebarn her altså).
Og selv om de søte små er trygt forvart bak hver sin skjerm/bok/nettbrett så kan du være sikker på følgende:
Prøver du å dra i gang en samtale om annet og noe mer langsiktig enn morgendagens middag, fordeling av hvem som går på hvilke avslutninger eller lufting av dyret så vil du snart høre an variant av følgende; mamma, hva sa du nå?
Så nei. Det er ikke alltid så lett å dra i gang den gode samtalen.

Og selvsagt, noen ganger er det emner du ikke har lyst til å snakke om. Som her i huset, erkjennelsen av at man faktisk er ei skikkelig kløne og sliter med tekniske innstillinger. Noen vil kanskje le av dette, men det å ha en mann i hus som til enhver tid finner ut av hvordan saker og ting fungerer, kobles og restartes kan være
 a. en sovepute og
 b. en kilde til frustrasjon fordi man selv aldri finner ut av noe som helst på egen hånd.
Som  nå sist. Det oppstod et bilbytte etter påske, og i den nye bilen er det bilradio. Den slo man glad og fornøyd på i starten, men de siste ukene har det overhodet ikke vært mulig å huske hvilke to knotter det var man trykte på for å få lyd. Og har man prøvd? JA! Har man vært frustrert? JA! Er bruksanvisninger å oppdrive? NEI. Hadde man skjønt noe av bruksanvisningen? NEI.
Liker man å innrømme dette? NEI. Overhodet ikke.
Og det har vært endel timer i bil de siste ukene. En del timer uten musikk, skvalder og nyheter.
Helt til i går, da sprakk det for Fruen som tynt bad sin mann om  hjelp til å få på bliradioen.

Men fikk man det? Neida. For den er nemlig ødelagt. Og siden ingen har etterlyst radio i bilen har det ikke vært noen vits i å skaffe ny.

Så, dagens lærepenge - snakk sammen om det som plager deg. Det er ikke sikkert det er deg det er noe gærent med.

Hva er vi redde for?

Vi har alle noe vi engster oss for, og da tenker jeg ikke på edderkopper i kjelleren eller å komme ut for snøstorm på vidda. Nei, jeg tenker på ulike hendelser vi biter i oss for å ikke virke kjipe, trangsynte eller lite dannede. Og jeg tenker på urettferdighet i samfunnet, hvorfor vi lar enkelte personer få ture frem i media i ukesvis når de strengt tatt burde holdt seg tause og innendørs.

For hva gjør du om en liten gjest forteller detaljert ved kjøkkenbordet om noe du strengt tatt ikke trenger vite om perifere bekjente? Klarer du å tøyle nysgjerrigheten og lede samtalen over på mindre sensitive emner? Eller kan du bli så bekymret for å blande deg inn i andres oppdragelse at du går på akkord med deg selv og lar informasjonen flyte fritt?
Eller om gjesten utviser bordskikk av noe annen kaliber enn hva dere har innført? Hvis dere ikke sitter til bords med hodeplagg eller hette, er du automatisk den kjipeste kjerringa i gata fordi gjesten også må sitte med flatt hår? For om du ikke gjør det, hva sier du neste dag når ditt eget avkom sitter der med trassig blikk og lua ned i øyebrynene?

Og nå, i ukesvis: Avisside etter avisside, forsider, midtsider og nettsider som inneholder intervjuer og utsagn fra en straffedømt  tidligere ordfører som i sin iver etter å renvaske seg sverter en ungjente. Og vi lar ham holde på? Hva er det avisene tenker på? Er det ønsket om mersalg, tror de at flere vil kjøpe avisene deres bare fordi en fyr som er dømt for seksuelle overgrep lar seg avbilde og uttaler seg? Kunne ikke pressen vært voksne nok til å innse at vi trenger ikke denne typen journalistikk. Vi trenger fokus på den som er offer, og vi trenger fokus på at slike overgrep ikke skal skje.
Jeg, og sikkert de fleste med meg, trenger ikke hjemme-hos-reportasjer og halvkvedede viser om at noe vil bli offentliggjort. Ærlig talt dere journalister; les gjennom skype-samtalene igjen. Tenk på hvem du ville sendt denne typen tekstmeldinger til...Dattera til en kompis? En god venninne? En særdeles god venninne? Kona di? Den neste kona di? En som kunne vært venninne med barnebarnet ditt?
Synes du denne mannen trenger mer spalteplass?
Stå imot forventningspresset, spar oss for mer skvalder i denne saken. Klapp sammen pc-en og gå ut og finn noe annet å skrive om, noe av allmenninteresse.
Eller tror dere faktisk at han skal klare å karre seg tilbake i politikken igjen og at det kan være gunstig å ha vært på hans side?

Og vi andre, vi som bare leser og lytter. Kan vi ikke bli mer bevisste på hvilket forhold vi har til slarv, sladder og hint om avsløringer. Vi forsvarer våre egne barn, vi bruker tid på å oppdra dem til å bli moralske mennesker med sosial samvittighet. Bør vi ikke da gå foran med et godt eksempel og si fra at nok er nok?
Det trenger ikke være farlig å si i fra når det er nok. Det kan være farligere å ikke si ifra.

le metro

Ok da, det er litt stas ( og ja, jeg er sikkert litt barnslig) men det er stas å bli stoppet på gaten i Paris av fransktalende kvinne som på rivende fransk spør om et-eller-annet. For ikke har man peiling, ikke skjønner man hva hun sier og ikke kan man bidra med noe som helst annet enn øh, eh, pardon-moi,eh, heh. MEN, man har ihvertfall unngått å se ut som en attgløyme fra de dype daler.
Nå skjer ikke dette undertegnede så veldig ofte. Men en måte å virke noe mindre fortapt på er følgende:

Lag en metroplan før dere går fra hotellet og husk den. Alternativt; skriv ned stikkord av typen grønn Mairie de Montreuil, bytte der&der til lilla, Le dauphine. Oppbevar lappen sammen med metrokortet og sjekk diskret at dere går i riktig retning.
Mye enklere enn å vifte med et kart i tide og utide og du kan holde fokus på vesker, reisefølge og franske sko dere måtte passere.

Vi byttet på å huske slik at den ene hadde ansvar for farge på metrolinje og den andre skulle huske endeholdeplass. Det gikk aldeles strålende. Bortsett fra den dagen den ene linja var stengt av sikkerhetshensyn...Da var mor mutt og ukonsentrert. 

som en sekstenåring

Det er som å se en sekstenåring, sa tannlegen fornøyd da han kikket på røntgenbildene.

Det gjelder dessverre bare tennene,  snøvlet Fruen frem mellom diverse munnåpnende remedier.

Men det er jo bedre enn at ingen ting minner om forgangne glansdager...Så takk til mor i Barndommens dal for iherdig innprenting av hvor viktig det er med tannpuss både tidlig og sent. Å være 43 år og fremdeles være null-hull-generasjon er ikke viktig ene og alene for å blære seg med perlerad, men det er godt å slippe unna store utgifter og masse styr. 

Og ja, selvsagt også en bitteliten takk til tannlegen som er helt enig i at hvis man har kommet så langt uten utstrakt bruk av tanntråd så kan man helt fint fortsette med kombinasjonen tannpuss & plukking med knappenål ( slapp av, jeg har en fast nål på lurt sted og den brukes ikke i jobbsammenheng). Hurra. Jeg hater tanntråd! 

Og så kan man kanskje se dette med tanntråd i en større sammenheng. Om igjen og om igjen får du vite at du MÅ bruke tanntråd, det er ingen vei utenom. Og du kjøper inn, med mintsmak, uten mintsmak og du står der med en trådstubb ut av gapet og føler deg som en dust. Men alle sier det jo. Tanntråd er livet og lykken og snarveien til et strålende smil.

Hah. Særlig. Plutselig er det helt greit å ikke stå der og file seg fram mellom jekslene. Og det er helt greit å tenke selv. Fungerer dette for meg? Og om svaret er nei , kanskje finnes det en annen løsning.

En annen vinkel

Du vet, når du går rundt i Notre Dame og lar deg fascinere av historien i de 850 år gamle veggene, tenker på alle som har tent lys her, bedt en rosenkrans eller to, felt tårer før eller etter de har skriftet, eller som oss - bare går rundt her og tenker at vi burde ha lest Ringeren i Notre Dame før ankomst. Og du snakker med reisefølget om helgenene som katolikkene setter så høyt, som de ber til og som har egne messer...

Vel altså, så kommer du til dette:

Jaja, de liker kanskje ikke han så godt lenger?

 Og når du sitter der og febrilsk peker på severdighet etter severdighet og plaprer som en skvaldrepapegøye for å vri ut av reisefølget bittelitt entusiasme - vi er i PARIS! 

Så jaja, tenk på din egen glød over helleristningsfeltene dere besøkte den sommeren på begynnelsen av åttitallet...Hus er hus og røde streker på stein er og blir røde streker på stein.  Har de vært der i hundrevis av år så holder de vel til i morgen også?

Det bildet Queenie heiet heftigst på ble ikke tatt. Uvisst av hvilken årsak må Fruen alltid av med skoene når vi skal gjennom sikkerhetskontrollen. Synet som åpenbaret seg da høyhælte og ikke-helt-inngåtte sandaler med reimer ble tatt av vakte stor munterhet ( hos toller og fariseer er det fristende å si, men sannheten er vel heller sikkerhetsvakt og reisefølge)...

på tur med barn

Queenie og Fruen var, som tidligere nevnt, en langhelg i Paris og i den anending tenkte Fruen å komme med noen små tips hvis det er andre der ute som lurer på hvordan det er å reise med en tiåring ( jaja, hun fylte elleve rett etter at vi kom hjem) og hva disse barna orker av severdigheter.

Aller først; barn er aldri for små til å oppleve kultur. De kan være for små for å ha glede av store mengder kultur, og få barn i barnehagelader ville hatt glede av en dag i Louvre. Man kjenner forsåvidt en og annen voksen som heller ikke ville hatt glede av akkurat det...
Derfor; ha en plan. Innse at det mest sannsynlig ikke er denne turen hvor du fordyper deg mest intenst i penselstrøk, byggestiler og annet som krever en detaljert kunnskap til feltet. Nøy deg med høydepunktene, putt inn litt sær kunnskap. Vi falt for de vilkårlig plasserte statuene i Louvre, en med hodet inn i en dynge med klær, en annen nøt sitt eget speilbilde. Og det er litt morsomt å vite at det er to av Napoleon Bonapartes søstre som holder Josephines  slep, og at de bar det ujevnt slik at hun ikke klarte å skride majestetisk fremover. Men se Mona Lisa også. Det er det alle spør om etterpå.

Gå i et par kirker, tenn noen lys for de dere savner. Se på glassmalerier og sammenlign med de kirkene dere kjenner hjemme. Hva er forskjellig? Hva liker vi best? Er det noen filmer eller romaner du kan knytte til disse kirkene?

Gå på kafé! Kast et skråblikk på reisefølget; hvis han eller hun har antydning til slepende ganglag og lut rygg er det definitivt på tide med litt påfyll. Vi hadde avtalt at Queenie måtte si fra når hun trengte en pause, men det er mye å se og lett å glemme. Sett dere heller ti minutter før tiden enn vent for lenge. Når lufta først har gått ut av reisefølget kan det være for sent. Vi hadde en liten nedtur på en båttur på Seinen. Da var det kjekt at mor hadde noe sukkerholdig i veska...
Og, kanskje vet du om en superduper kafé som du har vært på før, med kjæresten eller venninne. Det er ikke sikkert det er samme sjarmen sammen med barnet. Det er heller ikke sikkert kelnerne er like sjarmerende og oppvartende mot en mor på 40+ med barn som mot fjonge venninner...

Ta masse bilder. Hurra for mobiler med ordentlig kamera og muligheter for sletting av skeive og skakke utsnitt. Det finnes utallige instagram-øyeblikk som venter på deg.

 Vær enige om at det, hvis det er to-tre timers ventetid, kan gå an å droppe en severdighet. Og der det er mulig, kjøp billetter på forhånd. Vi brukte museumspasset som kom i pakke med metrokort der vi kunne, og slapp et par køer. På hjemmesiden til Eiffeltårnet kan man forhåndskjøpe billetter, men der holder det tydeligvis ikke å være ute en uke i forkant. Da var alt solgt. Vi stod bare i kø en halvtime, det føltes som å vinne i Lotto. Og så drakk vi dyr og ikke spesielt god cappucino på kafeen i tårnet. Men det var verdt det.

Hvis frokost ikke er inkludert, dropp den dyre og dårlige frokosten på hotellet og finn en hyggelig kafé.  Å ha en fast frokostkafé i Paris er helt greit... Vær oppmerksom på at selv om det er digg med croissant eller pain au chocolat til frokost så metter det ikke fullt så lenge som en porsjon havregrøt eller et par reale brødskiver. Så, med fare for å gjenta meg selv - hold øye med kroppsspråket til reisefølget.

Ps: franskmenn røyker som skorsteiner ( sikkert med hederlige unntak) og selv om røykeloven gir røykfritt innemiljø kan det fort vekk bli ganske stint på uteserveringene. Vi flyttet oss inn et par ganger.

Flere kirker. Vi hadde tenkt å droppe Sacre Coeur siden vi hadde hørt at den var skitten og rotete innvendig. Her må noe ha skjedd, for den var definitivt ikke verre enn Notre Dame. Og den var heller ikke ille altså. 

Oppmuntre reisefølget til å tenke språk; minner sacre om et engelsk ord? Ikke det? Hva med sacred? Åhja, ja der har vi en sammenheng. Bruk tid på å oppmuntre til ettertanke og lek med ord og språk.
Øv på høflighetsfraser før avreise, og mens dere er på tur. Si bonjour hver morgen og bonne nuit hver kveld. Det er ikke så flaut, og det hjelper betraktelig hvis du f.eks skal få hjelp av kveldsvakten på hoteller til å skifte lyspærer, reparere en stikkontakt og skaffe en skjøteledning med mer enn et uttak.

Hvis turen varer en helg så husk følgende; det er hva du spiser i hverdagen som er viktig. Trenger man en makron eller to for å gå fem kvartal til, så spiser du de makronene. Eller den kaka, eller drikker den kaffen. Vinglassene får du ta på en annen tur. Kjøp litt godis til å ha på hotellrommert, noe godt å drikke og vannflasker. Kanskje er det stas med ansiktsmaske? Eller hårkur? På tur med barn blir det lett mer tid på hotellrommet enn ellers. Bruk tiden. Ta med bok, et blad, ha jålestund og lakk negler ( hvis reisefølget syens det er interessant). Snakk om hva dere har sett og hva dere skal se neste dag.

Ikke bli fortvil om det blir mindre søvn enn normalt. Sove kan man gjøre hjemme.

 Hjemmet til Victor Hugo stod høyt oppe på lista over hva Fruen syntes vi måtte se. 

Det er alltid spennende å se forfatterhjem, men det er også spennende å se hvordan hjem ble innredet i "gamle dager". Vi plukket ikke med oss så mange innredningstips, men det er morsomt å se hvor friskt man blandet mønster og hvordan hele rom skulle dekkes. Og så ble vi enige om at enkelte bør lese Les Miserables og Ringeren i Notre Dame, og enkelte andre bør få oppsporet en god biografi om herr Hugo. 

Og gå på kafé igjen... 

VI hadde en fantastisk tur. Mye hadde vi planlagt på forhånd og Fruen hadde satt opp program for hver dag. 

Det siste var faktisk til stor hjelp, selv om man følte seg som en geskjeftig papaplyviftende guide innimellom...

Og vi er allerede enige om noe av det vi skal se neste gang...

den draumen

Det er den draumen

Det er den draumen me ber på at noko vedunderleg skal skje, at det må skje – at tidi skal opna seg at hjarta skal opna seg at dører skal opna seg at berget skal opna seg at kjeldor skal springa – at draumen skal opna seg, at me ei morgonstund skal glida inn på ein våg me ikkje har visst um

Hun vil alltid være Storesøster. 

Hun som stod i bakgrunnen og gremmet seg grenseløst mens lillesøster insisterte på å kjøpe l-o-v-e h-e-a-r-t-s.

Hun som alltid hadde en god idé om hvordan mattelekser kunne løses på en enklere måte enn det lillesøster lenger nedi klassene forstod.

Hun som, når lillesøster prøvde klær, alltid sa- den er jo fin, men jeg ville ikke hatt den.

Hun som døde for atten år siden i dag. På denne datoen som aldeles uoffisielt er den største drittdatoen noensinne.

Hun som alltid er med i tankene mine. 

Og om jeg noensinne blir intervjuet og blir spurt hva du håper Sankt Peter sier når du står der ved perleporten: jeg håper så inderlig, av hele mitt hjerte at han skal si - det er en storesøster her som gleder seg til å se deg. Se, hun står der borte.

sukkersøtt og rosenrødt

Følgende samtale  utspilte seg på et gatehjørne i utkanten av Marais i Paris en søndag ettermiddag:
A: Åh, ojojoj. Sjekk den kaka i det vinduet.
B: Hva, hvor? Jeg ser ikke.
A: Jo, der, bak eggene og kaffen og det andre. SE da.
B: ÅH!
A: Jeg vil ha!
B: Det går ikke. VI kan ikke spise den, og vi kan ikke ta den med i kofferten. Det er ikke plass og den blir bare ødelagt.
A: Jammen, åh. Vi går inn og ser.
B. Hvorfor?
A: Fordi jeg vil ha sånn kake. Bare se på den? Væææærsåsnill? Det tar ikke lang tid altså.
B: Det sier du alltid. Bare noen minutter her og der. Det blir timer det. Vi er ikke i Paris bare for å gå i butikker du liker.

Vi gikk inn og så på kaka. Den ble ikke med hjem. For som Queenie ganske riktig påpekte så ville den ikke fått plass i kofferten. Men ærlig talt, en kake dekket av smågodt kan man lage selv.

Det er bare å bake en sjokoladekake, lage lysrosa glasur og kjøre på med smågodt satt i system.

Hadde sikkert fungert helt fint med kakemiks også, men det tar strengt tatt ikke så mye lenger tid å blande sammen ingredienser selv...
Og hva om det blir smågodt til overs? Strø litt utover duken og spis resten selv.

Og forresten, dagens tips fra sofahjørnet;
Hvis du er invitert på mammakveld med hyggelige mødre fra barnets klasse og vurderer å arrangere barnebursdag med hele gjengen dagen etter....vel, revurder det. Eventuelt - gå hjem i tide.
Og om du ikke lytter til nevnte råd - kjør på med kaffe og et stødig inntak av sukker så går det fint.