Et hundeliv?

- Tror du hun vet hvor godt hun har det?

- Nei, det har a ikke vett på

Ærlig talt, tenkte jeg der jeg lå og varmet opp en seng sånn i tilfelle noen skulle kjenne behov for å legge seg nedpå litt midt på dagen. Tror de virkelig at livet mitt er bare sove, spise, sove, spise, gå tur?
Hallo? Jeg er faktisk riktig så hardtarbeidende:
Hver morgen passer jeg på at den som står først opp henter avis og reklame. Og om ingen viser seg innen rimelig tid bjeffer jeg litt. Først litt, lett klynkende. Og hvis ikke det hjelper skrur jeg opp volumet, gradvis.
Så, når alle er våkne og igang med dagen kan jeg ta meg en liten hvil på en time eller to. Hvis det er noen hjemme kan jeg sove i stua, eller i en solstripe på systua. Hvis jeg er alene ligger jeg i en seng. Det er faktisk riktig så lurt. Dere tro kanskje det er fordi jeg synes det er mer behagelig å sove i myke senger enn grønne enger? Nehei. Planen er som følger; hvis det kommer en tyv så vil han selvsagt først lete i hundeburet. Men der er jo ikke jeg. Nei du. Jeg ligger som et syv kilos prosjektil og venter i bakhold. Lurt, ikke sant?
En annen fordel med denne strålende planen er at om tyven ser riktig skummel ut kan jeg bare forbli i bakhold. Jeg er jo ikke helt idiot heller.

Noe annet jeg synes er viktig er at ingen skal behøve å spise alene. Så med en gang jeg hører rasling i papir eller at noen åpner en skapdør på kjøkkenet så avslutter jeg det jeg bedriver andre steder i huset og galopperer rett til kjøkkenet. Jeg gjør ikke så mye utav meg. Jeg bare sitter der og ser vekselvis på den som lager mat og på gulvet for å hinte om at det er helt greit å miste noe altså. Jeg plukker opp!

Og hva jeg gjør ellers? Jo du. Jeg passer på at gjengen holder seg i aktivitet. Noen går tur med meg, andre spiller fotball med meg. Og noen gjør begge deler. Nemlig. For han der Jonasfyren som er på fjernsynet innimellom mener at hele folket bør i aktivitet. jeg tar ansvar der altså. Noen ganger tar jeg meg en ekstra runde i nabolaget for å sjekke om det er noen flere som trenger litt aktivitet. Jeg ofrer meg.
Og så passer jeg selvsagt på at tomta er relativt fri for katter og annet utøy. Jeg varsler hvis det kommer biler, syklister eller andre besøkende. Bortsett fra de der grimme sneglene da. Der tar jeg ikke ansvar. Fysj a meg. Sleipe rakkere.

Nei, men altså. Jeg snakker meg helt bort. Jeg ville bare si at jeg står på. Dag ut og dag inn. De pausene jeg tar er mer å regne som å ligge til ladning. Omtrent som en telefon.

Og ja, apropos det der med å miste mat. Hallooooo. Er det nødvendig å miste gulrøtter når det er potetgull på bordet også? Jeg bare spør...

Ja, jeg spiste den jo opp da. Etterhvert. man har jo en viss oppdragelse. 

Men likevel. Det finnes bedre mat. Eller - det finnes MAT.