kreativ sommeruke

På onsdag hadde vi spikkedag og instruktøren spurte om Fruen hadde telefonnummeret til lokal legevakt lett tilgjengelig sånn i tilfelle det skulle skje noe virkelig ille. Det hadde man ikke. Og resten av dagen gikk Fruen rundt og så for seg avhugde tomler og blodsprutende armstumper. 

Vi kom oss gjennom dagen uten å bruke så mye som en strips, det ble et par små plaster men tap av blod var nok mindre enn tap av ansikt...

Men man kan undres hvordan slike tankerekker utløses?

Hva ligger bak denne ( relativt ubegrunnede ) skrekken for store tragedier?

Når man skriver relativt ubegrunnet så er det basert på at det har vært få skader på disse sommerukene i regi av husflidslaget. Det er til enhver tid voksne til stede, vi følger med, vi passer på bruk av verktøy og vi har barnas beste i tankene. Selvsagt blir det småskader, noen fingertupper må plastres, det er alltid en unge eller to som har forvillet seg inn i et brenneslekratt og trenger salve og det er nesten ikke til å unngå at en eller annen snubler og skrubber kne eller håndbak. Slik skal det være, unger skal leke. 

Men de store ulykkene, de blir man matt i magen av å tenke på, har vi sluppet unna.

Og derfor, nå som uka er over, alle navnelapper er samlet inn, alle kreasjoner er sendt med barna hjem, moskusen har fått nok klemmer for noen måneder og alt har gått bra - 

da kollapser Fruen på verandaen utenfor sommerstua. Da er det tid for skjelveknær, hjerteklapp og høye skuldre. 

Og så er det strake veien hjem for oppsummering og vin ( og den indre gammeltanta er sendt på busstur til Charlottenberg). Og om noen uker er det pån igjen.