drømmepåske?

Er det mulig, sa vi, da vi så frøken Yrs forslag til påskevær. Og nei, dette kan ikke stemme sa vi da hun var like påståelig utover i uka.

Og selv om enkelte i husstanden ikke synes det er sånn forrykende festlig å alltid lunte bakerst og samle troppene, ha bakglatte ski og tre meter lange armer så er det noe med dette:

Løyper som tar oss høyt til fjells, til nærmeste sanitæranlegg med dusj, til hyggestunder med venner og til steder fylt av gode minner.

Pauser med pulverkaffe, snikende hund, avmålte nikk til de som futter forbi i løypene, og ekstremt avslappede ansikt vendt mot solen for å unngå hvite striper på kryss og tvers.

Og om kveldene; uante muligheter for å bli banket sønder og sammen av de søte små i Rummy og andre spill...Og ingen vil legge seg og voksentid er noe vi hadde en gang for mange år siden og som vi vil få igjen om ikke fullt så mange år.

Og ute uler, ikke ulver eller vestavind, men en hund som enda en gang har klart å sjarmere oss til en liten bit av lammelåret og som derfor trenger litt tid alene...

påskesol

  Påske på hytta

vi aker ikke i dobakken lenger

og lillesøster har sluttet å se beundrende på storebror

men livet er slettes ikke verst

Og kanskje, men bare kanskje

kan vi i løpet av denne påsken ta et nytt bilde som avløser dette som det ultimate påskebildet...

dagens lærdom

Det kan være fristende å utføre flere operasjoner på en gang. For eksempel kan det å først måle, så merke og til slutt stryke opp en fald fortone seg som så meningsløst at man i stridens hete slår sammen det hele og stryker opp falden mens man måler.
Og det går greit. Ihvertfall så lenge man husker å flytte målbåndet.

Og om man ikke husker å flytte målbåndet:
Kast det, eller resirkuler det til noe vettugt. Hvis ikke kan du fort komme i den leie situasjon at noe du har målt, målt og kontrollmålt plutselig opererer med en helt ny og høyst upassende lengde.

Og til slutt;

om du også, etter en del års inaktivitet skulle la deg friste til å oppsøke et sånn sted som tilbyr sykling i sal...

Ikke plasser deg blant pensjonistene og tro dette er avdelingen for hobbymosjonister. Ikke la deg lure av deres ikke-helt-oppdaterte utstyr. De trener til IronMan alle som en.

heimat

Hjemme er her. Her vi bor. Men Barndommens dal er også hjemme, eller heime.  Og noen ganger er man på det ene stedet og lengter veldig til det andre stedet.
Da kan for eksempel traktere seg selv og omgivelsene med kjeks og tenke at jammen er det bra å ha to steder å være glad i.
Og så kan man kjenne litt på den mutte stillheten som kan oppstå i hjem med teens and tweens og be en stille bønn om at eget avkom også vil lengte tilbake en gang i fremtiden.

Og sannelig, etter å ha kjent litt på den siste tanken så er det lett å gå amok i kjekspakken...

sting på ting

Vi er inne i fasen med håndsøm & broderi. Mye håndsøm og broderi.

Og hva mer kan man skrive om det? Annet enn at det er hyggelig å se stoffbiter omdannes til plagg? Eller at farger som ligger buntvis og ser usedvanlig stygge ut sammen har en alltid like gledelig tendens til å føye seg sammen til en helhet når de settes i system på ullstoff?

Eller kanskje kan man vurdere muligheten av å anskaffe et språkkurs? Hvis de finnes ennå?

Eller er det slik at man heller finner et kombinert mat- & språkkurs i Toscana fremfor å skaffe en koffert inneholdende et Linguaphonekurs i åtte deler?

En ting er ihvertfall sikkert; det vil være mer økonomisk forsvarlig å mumle italienske gloser mens man syr enn å surfe etter språkutviklende ferier mens man tror man syr...

En verden på mine skuldre?

Det hender den søte minste kommer hjem fra skolen, fylt av indignasjon over urett andre har blitt utsatt for eller bare opptatt av å videreformidle informasjon.
Og det hender, ikke sjelden, at mor må sette seg rolig ned og ta en aldri så liten gjennomgang av typen; hva har du igjen for ved å bruke tid på dette? Eller; er du helt sikker på dette?

Og nå igjen, som ved andre debatter om hvordan vi kvinner skal og bør leve våre liv så blir jeg grepet av noe av den samme oppgittheten som når en syvåring kommer hjem og forteller om uuuuuurettferdigheten som omgir oss ( eller henne ).

For  selv om vi er kvinner og mødre er vi forskjellige.
Noen har utdannelse som gjør det mulig å jobbe hjemmefra eller deltid, andre ikke.Noen ønsker å jobbe deltid, andre ikke. Noen må jobbe fulltid enten de vil eller ikke.
Noen har unger som blir lett forkjølt, andre har kronisk syke barn og atter andre igjen har ikke barn.
Noen er lettrente og tynne  og andre er bedre isolert og noe tyngre i sessen.
Selv har jeg valgt å etablere egen arbeidsplass, og store deler av arbeidet utføres hjemmefra. Jeg er glad for det og ser at hverdagen glir lettere nå enn da begge voksne skulle ut av huset om morgenen. Men det er ikke ensbetydende med at jeg anser dette for den ultimate løsningen for alle.
Jeg blir ikke en bedre mor av å være mer hjemme, men jeg blir en bedre mor av å ikke være konstant stresset.
Og så jobber jeg med å bli et bedre menneske ved å ikke engasjere meg mer enn måtelig i hvordan andre mennesker lever sine liv.
Da får jeg heller være kjipingen som dreper en og annen beretning med det grimme spørsmål;
dette angår strengt tatt ikke deg, gjør det vel?

For, som de søte små får forklart ved behov - de trenger ikke mene noe om alt hele tiden. Helt sant.

Svennebrev; en fullgod utdannelse?

Dere har muligens fått med dere at undertegnede ikke er med i den mest høyrøstede heiagjengen til Kunnskapssløftet? Eller, for å være hakket mer direkte - kunnskapssnøftet?
Derfor har man med en viss forventning sett frem til hva regjeringen skal gjøre for å rette opp fagutdannelsen her til lands. Og de mener det sikkert godt, de har så gode argumenter og viljen er så absolutt til stede.
Det er bare en bitteliten detalj de tydeligvis har glemt:

Veldig mange som velger en fagutdannelse som fører til fag- eller svennebrev velger denne studieretningen fordi de vil jobbe med ET FAG.
Har det streifet dere, der dere sitter på kontorene deres, at mange av de som velger en utdannelse som rørlegger, frisør, bunadtilvirker eller tømrer gjør det fordi de ønsker en yrkeskarrière innen faget de har valgt? Har det streifet dere at disse ungdommene trenger opplæring i FAGET sitt for å bli gode håndverkere? De trenger ikke alskens hjelp for å komme inn på en høyere utdannelse, for om man etter hvert skulle innse at dette håndverket ikke var alfa og omega og akkurat det man vil bruke resten av arbeidslivet på så finnes det løsninger. Det har det alltid gjort.
Elevene trenger undervisning som gjør dem attraktive som lærlinger, og med det mener jeg undervisning i relevante fag.

Det vi trenger, for å heve statusen til yrkesfagene er ikke økte muligheter for å bruke utdannelsen som et springbrett til høyskoler og universitet. Vi trenger en regjering som bedriver aktiv framsnakking av yrkesfagene. Vi trenger rådgivere på skolene som sier ta det er helt ok å være håndverker og vi trenger en bevissthet om at Norge, som alle andre land, trenger alle yrkesgrupper.

Vi trenger bilmekanikere, elektrikere og omsorgsarbeidere like mye som ingeniører og leger. 

Så, snille dere som styrer og steller: 

Slutt å behandle yrkesfagene som en b-løsning og oss håndverkere som mindre begavede.

For, og dette kommer kanskje overraskende på enkelte av dere ; 

vi har valgt like bevisst vi som mange av de som har valgt å ta utdannelsen sin på en høyskole.

på denne dag

 Liten og lykkelig hund i dyp snø

fulgt av umotivert matmor i løs snø

Knall, fall og hjem til kaffe og kake.

Og med dette ønsker vi dere en strålende helg i vårt eget winter wonderland

balsam for sjelen

Broderi er balsam for sjelen. Du sitter stille og lar sting i ulike farger føye seg sammen til et mønster.
Noen foretrekker tellesøm som korssting, smøyg, uttrekksøm, hardangersøm mens andre sverger til plattsøm.
Fruen er blant de som helst broderer plattsøm. Men nå, etter en tid med mye plattsøm kjenner man behovet for å sitte og telle en-to-tre-tre-fem eller noe i den dur.

Men samme hvilken teknikk du foretrekker;  tenker du noen gang på hvordan broderiene oppstod, hva som var inspirasjonen bak?

Og forresten, tre bilder fra samme broderi. Noen må jobbe litt mer med innstillinger og fargegjengivelse. Og kanskje også; passe på å alltid ha godt arbeidslys.

bleke bunadskjorte

Det er den tiden på året igjen...Fruen er tydeligvis ikke den eneste som sliter bittelitt med å presse seg inn i bunaden og telefonen kimer jevnlig med forespørsler om omsøm, tilpassing og retting.
I tillegg ser man at det stadig kommer lesere hit som har googlet bunadskjorter + bleke/reparere/ny/gammel/hull/gul og ja, dere skjønner.
Derfor tyr vi i dag til den lettvinte versjonen og resirkulerer råd og tips fra et par år tilbake:
Og forresten, om du nå tenker at nja, jo den der bunaden i skapet burde vært sydd om, så send meg gjerne en epost. Jeg kan hjelpe. Bare ikke akkurat nå. Etter 1.juni derimot, da er jeg ledig!

Bleke bunadskjorte?

Det er nå en gang slik at hvite bunadskjorter er finere enn gule. Og både hvite og gule skjorter er finere enn de som er skjoldete og flekkete.
Men hva gjør man om man  f.eks. har fått svetterender i nakken? Eller ikke har skylt ut såpa godt nok når man vasker for hånd og dermed får gule striper? Svetteflekker under ermene? Brunkrem på kragen?
Kan man bløtlegge? Er Klorin ok? Er broderiene fargeekte?
Svarene er ja, nei og antakelig.

Skjorter kan bløtlegges. Men om du har en skjorte med broderier i silke eller ull bør du ( skal du) ikke la dette ligge i vann ettersom fargene da kan flyte utover og gi et noe mer futuristisk preg enn ønskelig.
La i såfall det området som trenger bløtlegging ligge nedi bollen/bøtta/vasken og passe på at sarte felt ikke sklir nedi.

Klorin anbefales ikke. Og joda, det er mange som har brukt og bruker Klorin. Og det har gått aldeles strålende. Men det anbefales ikke herfra. Klor er sterkt, det etser og sliter på fibrene i stoffet. Har du en fin og kostbar skjorte som du ikke har veldig lyst til å bytte ut før du må så bør du istedet bruke det som heter Domestos fresh. Det inneholder blekemidler, men ikke klor.
Fruen anbefaler følgende fremgangsmåte ( for hvit skjorte med hvitt broderi):

5 liter lunkent vann i ren bøtte. 
Tilsett 0,5 dl Domestos fresh
Tilsett en stk bunadskjorte. Rør rundt og pass på at hele skjorta er dekket av vann.

La det ligge omtrent en halvtime. Og vask så på skånevask i maskin. 
Ta deretter en hvitere skjorte ut av maskinen og heng den pent til tørk.

Hva angår fargeekte broderier så er de fleste skjorter i dag brodert med bomullsgarn. Dette skal være fargeekte. Men hvis du er i tvil; ta kontakt med din bunadleverandør eller en forhandler av din bunad. De skal vite hva du har, og om bunaden ikke er altfor gammel bør de også ha kjenneskap til hvordan dine stasplagg skal behandles.

På svetterender og sminkeminner gjør Zalo susen.  Vær imidlertid oppmerksom på at de stoffene som gjør at Zalo løser opp fettflekker ikke nødvendigvis fungerer like godt på syntetiske fibre. Men heldigvis, det er langt mellom bunadskjortene i strykefri terylene.

Og atter en gang. Mange anbefaler at bunadskjortene vaskes i maskin. Fruen sier til dere - vær så god! Heldigvis har vi her i huset, som i veldig mange andre hjem, en relativt oppdatert vaskemaskin som skånsomt vasker og skyller kostbare plagg.

ps. dette innlegget er, i likhet med alle andre innlegg, ikke sponset. Men det blir fryktelig ullent å omtale den grønne dovaskeflaska med rød kork, og den der grønne eller gule flaska som du har på kjøkkenbenken.

godt nytt

I løpet av helgen har man fått bekreftet følgende:
 1. Man klarer å planlegge og gjennomføre et kurs med fast opplegg, altså at samtlige kursdeltakere gjør det samme.
2. Man kan nok til å holde et smøygkurs for nybegynnere.
og sist men ikke minst
3. Det er ingen årsak til voldsomt overmot og dra i gang kurs for viderekommende...

Så, om noen der ute synes det hadde vært stas å lære litt mer om grunnleggende smøyg så sitter det en relativt fornøyd ( og lettet ) kurslærer/bunadtilvirker her og har et greit kursopplegg som går over tolv timer.

Og helt til slutt, takk til en veldig optimistisk og hyggelig studieleder som hadde klokketro på at Fru Storlien ville være en velegnet lærer på dette kurset! Noen ganger bør man defintivt stappe den der beskjedenheten ned i en sekk og innse at man faktisk kan både det ene og det andre. 

hva er vi så redde for?

Kvinnedagen ja...

Den ler vi litt av. For går vi i tog? Tenker vi over hvor godt vi har det? Tenker vi på hvor godt døtrene våre har det sammenlignet med hvordan våre bestemødre hadde det?

Jeg blir lei når mødre forteller at hverdagen traff dem i ansiktet som en låvedør etter endt permisjon. For ingen ukeblader eller fjernsynsserier hadde fokusert på denne delen av livet - det at tiden blir knappere når det er flere som deler den.
Men på den andre siden; når man ser på forsiden av diverse glinsende publikasjoner så er det vel mer underholdning enn sannhetsgehalt vi søker blant de myke permene?
Eller er jeg den eneste som ikke svelger påstandene om glatt hud, høy rumpe&flat mage på en måned og få sving på sexlivet slik, slik og slik rått? Kan vi bruke disse bladene som referanser?
Er det sannsynlig at en lege eller en jordmor setter seg ned og tar den store samtalen om hverdagsmas, søvnløse netter de neste femten årene, barn som ikke gjør lekser, barn som ikke går, barn som ikke tar telefonen, barn som ikke spiser noe som helst grønt, før du er ferdig med første trimester?
Eller enda tidligere? Kanskje dette skulle vært pensum når vi vurderer å kutte prevensjon?

Hverdagen kommer snikende litt etter litt; før fødsel er det vi som skal klappes på og være midtpunkt. Etter fødsel er det den nyfødte, vår rolle er raskt redusert til støtte&service. Og vi trives. Det er godt å være mamma. Men så kommer dagene når vi skal på kontroll, eller på butikken eller bare trakter etter en real dusj og den lille hjelpeløse hyler som en hyene og er helt uinteressert i å ligge tam og tander i en seng og vente på mor. Det er dager der man ser frem til slutten på permisjonen fordi man endelig skal få lov å sitte ned og spise matpakke uten avbrudd.

Jeg undres hvorfor vi kvinner oppfører oss som om livet er et triatlon hvor det er viktig å være flink, fremst og først? Er det for å imponere menn? Eller kvinner? Eller er det for å unngå å bli avslørt som mindre flinke enn de andre? Er vi reddere for at hun i nabosetet på bussen skal kikke på lårene våre og tenke æsch, mummimamma enn at mannen i setet vis-vis skal se tvers gjennom oss og feste blikket på hun på noen-og-tyve? Er det farligere å bli fersket som kakemiksbaker av klassemammaer enn å servere barna Toros meksikanske gryte for å få tirsdagen til å henge ihop?
Hvorfor bruker vi så mye energi på filleting?

Det er kvinnedag i dag. Jeg skal ikke gå i tog. Men kanskje burde jeg det,
Men jeg tror jammen meg jeg skal kjenne litt på hvor godt jeg har det, og så skal jeg tenke litt på kvinner i generasjonene før oss.
Kvinner som måtte slutte i jobben sin fordi de ble gift, kvinner som automatisk fikk mannens navn når de giftet seg, hjemmefødsler annethvert år, bo på nåde hvis du ikke fant noen som ville gifte seg med deg, ikke få gå på skole selv om du var kjappere i huet enn brødrene dine, ikke få barnevogn før sønnen ble født ( og først få fire døtre). Jeg tror vi har det ganske så bra jeg. Vi må bare slappe litt av, senke kravene bittelitt. For i vårt jag etter det perfekte kan vi fint senke guarden et par hakk uten å ende opp som subbete sjusker.

Jeg tror at det vi higer etter, det vi tror vi må ha for å bli lykkelige er en polert Hollywood-versjon av livet, noe vi har sett på stor skjerm eller lest i en bok eller et blad. Det er ikke noe vi har hørt fra jevnaldrende eller mødre. Det finnes ikke i det virkelige liv.

Til slutt skal jeg sitere en meget klok dame;
Jeg skjønner ikke hvordan det er mulig. Da Storesøster og du var barn var jo de fleste av oss mødrene hjemme. Men det var da aldri noen som foreslo at vi skulle stille på skolen med kaker og vafler og at vi skulle grille høst og vår og ha mammakvelder og sommeravslutninger og høsstartsamlinger og trimgrupper og klassekontakter og juleverksted og alt det som dere må stille på ved siden av jobb?
Når dere var på skolen så var det lærerne som tok seg av dere. Mødre var dere før og etter skoletid.

Hva skjedde? Og hvor skal det ende? Når skal vi slutte å være så hysterisk flinke?

PS. Framsiden av Aftenposten i dag preges av at kvinner ikke må finne på å jobbe deltid. Og vet du, du minister; det er ingen selvfølge at de lever opp og blir gamle de barna vi får. Det hender at barn dør. Det hender også at vi i foreldregenerasjonen dør før vi får høstet fruktene av pensjonsoppsparingen.
Hvorfor er det så skammelig å bruke tid på familie? Jeg har hørt rykter om at livet er alle dagene, også de som er her og nå.
Er det så hakkende gærent om vi vil leve disse dagene også, ikke bare de i en fjern fremtid?

Erre så nøye a?

Det er faktisk ikke slik, for de fleste av oss, at livet går på skinner hele tiden. Noen ganger sporer vi av, noen ganger blir vi kjørt inn på et sidespor og noen ganger akselererer togsettet og peiser av sted med lynets hastighet mens vi henger fast etter fingertuppene.
Og ikke sjelden føles livet som en reise med vårt lokale tog, det som stopper opp, stønner seg i gang, tusler noen meter, stopper, stønner, tusler....
Men det er slik livet er. Det går i rykk og napp. Vi kan ikke være 100% lykkelige hele tiden, eller helt friske, eller på topp økonomisk bestandig.
Men kanskje blir vi bittelitt mer lykkelige i å erkjenne akkurat det;
 det ikke finnes noen mal for hvordan liv skal leves. Ingen sitter med fasiten for ditt liv, det gjør du knapt nok selv.

 Så slapp av, nyt vårsola, ta en ekstra kopp lunken traktekaffe og tenk over hva som er bra i livet ditt. 

Ikke hva som er bra i livet til naboen, eller svigerinna, eller den der topptrente kollegaen. 

Hvis du legger godviljen til så er det sikkert noe som er bra.

Og du, de der sit-upsene kan du ta i morgen...

Jeg derimot bør straksens pelle meg ut på kjøkkenet. For vet du, det der rådet om å ikke snu seg bort mens du finmoser brokkoli til suppe med stavmikser. 

Det er et særdeles godt råd. 

Å smøyge eller å smyge?

Noen broderiteknikker brukes i dag nesten bare på bunader.
Det er forsåvidt synd; det er en mengde spennende sting som fint kan brukes på mye, mye mer enn skjorter og forkleborder.
På den andre siden; mange teknikker som i dag stort sett bare brukes på bunader ville vel vært enda mindre utbredt om de ikke ble brukt på bunadene...

Men det må jo ikke være slik. Til helgen skal Fruen holde helgekurs i smøyg, og kursdeltakerne skal varme opp med et særdeles lite bunadaktig motiv før vi fordyper oss i et skjortebroderi fra Telemark.

the new chic?

Jeg kikker meg i speilet...

omtrent slik begynte vel en sang en gang i tiden?
For tiden  alternerer man mellom å kikke seg i speilet og å klikke seg inn på nettsteder som omtaler vårens trender. Og vi har hatt heroin chic, vi har hatt shabby chic, vi har hatt boho chic og ved nærmere ettertanke har vi hatt mange stilretninger som man med variabelt hell har prøvd seg på ( eller bare ristet oppgitt på hodet av).

Det Fruen skulle ønske, av hele sitt hjerte, er at vi snart kunne få en sesong med chubby chic.

Ikke bare for egen del, skjønt gudene skal vite at det ville gjort livet enklere. Men mest fordi det i nær omgangskrets finnes jenter som i en alder av 8 -10 år bekymrer seg over sine tjukke lår.
Rettelse, de bekymrer seg ikke for om lårene er tjukke eller ikke. De bekymrer seg for hvor mye for tjukke lårene er og om andre tenker over hvordan nevnte lår flyter utover når de setter seg.

De er barn!
De skal ikke være i nærheten av å tenke på dette en gang. De skal løpe og hoppe og spise og drikke og være barn. De skal ikke være små donnaer som tripper rundt og er usikre på om de har for mye fett eller for store muskler.
Som mor og som mor til venninner er det lett å le litt av disse ( fullstendig horrible) påstandene ettersom det på ingen som helst måte har rot i virkeligheten. Men det er ikke morsomt. Det er trist og skremmende og det er nærliggende å tenke på hva som skjer den dagen de slutter å betro seg til oss voksne om potensielle fettansamlinger.
Vil de fortsette å beundre Adele som ser ut som et ordentlig menneske ( sitat Queenie )
eller vil de
saumfare nettet etter bekreftelse på at tynn=vellykket.
Og hva gjør vi? Kniper vi oss i dansehåndtak eller okker og akker over ekstra kiloer mens barna hører på?
Kommenterer vi vekt på mennesker vi ser avbildet eller rister på hodet over de som deltar i The biggest loser på tv?
Ler vi av barna som betror oss at de har feite lår eller bevarer vi fatningen og forklarer dem det mest grunnleggende om helse, vekst og tyngdekraft?

Når man tenker tilbake på egen oppvekst; lenge før internett og sosiale medier var oppfunnet, med en fjernsynskanal og et minimum av innspill fra den kulørte ukepresse,  er det lett å savne dette litt, den uskylden vi hadde er definitivt borte.
Og noe av det vanskeligste nå, som mor, er å innse at dagens tiåringer ikke er barn slik vi var og at vi, de voksne, må ta dette på alvor. Det har ikke så mye å si hvordan vi synes barneskoleelever bør tenke, vårt tog har kjørt for lenge siden ( og ifølge enkelte eplekjekke sjeler kan vi knapt nok stues inn i krøttervogna i togsettet som står på stasjonen nå). Vi kan ikke føyse problemene unna med at de er for små til å tenke,mene,føle,vurdere. VI må ta inn over oss at vi har barn som navigerer rundt på nett, som leser om kjendiser som ser ut som fyrstikkmennesker, som ser amerikanske ungdoms-serier på fjernsyn og som hele tiden oppdateres på hva som er in og hva som er ut.
Og nei, vi kan ikke slå av nettet, fjerne fjernsynet og slutte å ha aviser og blader i hus. De har nemlig venner og ferdes ute blant folk... Og vi kan ikke fotfølge dem rundt, kontrollere alt de ser og tilegner seg, vi må la dem finne ut litt på egen hånd og i samarbeid med ungene snakke om den kroppsfasongen de  får markedsført som den ideelle.

Men de har ikke tjukke lår. 

Det er like sikkert som at vi aldri kommer til å se et ukeblad med den fengende forsiden 

embrace chubby chic

skjønt, ville det vært så mye verre enn nittitallets dystre heroin chic?

bak mål

Javisst tar det tid å være mamma ( og selvsagt også pappa). Det tar tid å få aktive barn og det tar tid å få barn som ikke er fullt så aktive og dermed må lokkes og lures ut av huset.
Avkommet skal kjøres hit og dit, noen ganger bør du som foreldre sitte pal og overvære øvelse/trening, mens du andre ganger kan legge inn ukens storinnkjøp av mat og lignende til den tiden de er aktivisert.
Noen ganger velger de aktiviteter du selv aldri ville kommet på å foreslå, og andre ganger slår de seg gledesstrålende med på akkurat det du synes de burde gjøre.
Noen er grunnleggende opptatt av de riktige aktivitetene, mens andre tar det mer piano og lar ungene utfolde seg uten tanker på fremtidige cv-er.

Noen fridager utgår alle fabuleringer om utekaffe i vårsol på café til fordel for å stille på skirenn medbringende nysmurte ski, opplagt unge og halvannen liter vaffelrøre.
Og selv om man med et innvendig sukk tenker smektende på det å sitte i vårsol, med solbriller, lipgloss og finveske så er det noe så usigelig deilig i det at mens du sakte men sikkert bli mer og mer vaffelduftende blir du bedre kjent med de andre foreldrene som bidrar til at ungene skal synes at sport, musikk, speider eller hva nå enn de har valgt for aktivitet faktisk er innmari morsom.

Og plutselig er ungen ferdig med sin greie og står og tripper og vil hjem, mens mor som vanlig har snakket seg fullstendig bort med en av de andre som utgjør den viktige jobben bak mål i et lokalt barneskirenn...

Når ordene forsvinner

Intet nytt under solen, 

 Fruen er like godt plassert i stolen

Kanskje burde man hatt noe forrykende festlig å berette om, etter to ukers pause fra blogging?

Men nei, det ble bare tomt. helt tomt.

Eller nei, ikke helt tomt. Men det ble litt av hvert annet å bruke ordene på. Det skjer det, når man har to søte ikke-fullt-så-små i hus, som trenger oppfølging og kjøring og henting og det skal handles bursdagsgaver og heies på skirenn og hentes på fotballtrening og bakes brød ( for første gang på mange år) og mor skal trene litt ( for første gang på mange år) og mannen i huset reiser litt hit og dit og vi planlegger sommerferie og flytter søppelkasser og venter på at snøen skal smelte og noen har vinterferie og andre har omgangssyke.

Ja, og så må man jo sløse bort deler av livet sitt på å forsøke å finne ut hvorfor det såkalte golden couple ikke er like gullforgylte lenger. Og så tenker man i sitt stille sinn at det er faktisk ikke så dumt å bruke litt tid på å være sammen, ikke bare lene seg tilbake og tenke at dette stilner om noen år og da vet du, da kan vi være kjærester.

For sorry. Det fungerer ikke slik. Det er ikke det at det er en jobb, men det krever litt innsats hele tiden.

Men noen tar det jo helt med ro...