the new chic?

Jeg kikker meg i speilet...

omtrent slik begynte vel en sang en gang i tiden?
For tiden  alternerer man mellom å kikke seg i speilet og å klikke seg inn på nettsteder som omtaler vårens trender. Og vi har hatt heroin chic, vi har hatt shabby chic, vi har hatt boho chic og ved nærmere ettertanke har vi hatt mange stilretninger som man med variabelt hell har prøvd seg på ( eller bare ristet oppgitt på hodet av).

Det Fruen skulle ønske, av hele sitt hjerte, er at vi snart kunne få en sesong med chubby chic.

Ikke bare for egen del, skjønt gudene skal vite at det ville gjort livet enklere. Men mest fordi det i nær omgangskrets finnes jenter som i en alder av 8 -10 år bekymrer seg over sine tjukke lår.
Rettelse, de bekymrer seg ikke for om lårene er tjukke eller ikke. De bekymrer seg for hvor mye for tjukke lårene er og om andre tenker over hvordan nevnte lår flyter utover når de setter seg.

De er barn!
De skal ikke være i nærheten av å tenke på dette en gang. De skal løpe og hoppe og spise og drikke og være barn. De skal ikke være små donnaer som tripper rundt og er usikre på om de har for mye fett eller for store muskler.
Som mor og som mor til venninner er det lett å le litt av disse ( fullstendig horrible) påstandene ettersom det på ingen som helst måte har rot i virkeligheten. Men det er ikke morsomt. Det er trist og skremmende og det er nærliggende å tenke på hva som skjer den dagen de slutter å betro seg til oss voksne om potensielle fettansamlinger.
Vil de fortsette å beundre Adele som ser ut som et ordentlig menneske ( sitat Queenie )
eller vil de
saumfare nettet etter bekreftelse på at tynn=vellykket.
Og hva gjør vi? Kniper vi oss i dansehåndtak eller okker og akker over ekstra kiloer mens barna hører på?
Kommenterer vi vekt på mennesker vi ser avbildet eller rister på hodet over de som deltar i The biggest loser på tv?
Ler vi av barna som betror oss at de har feite lår eller bevarer vi fatningen og forklarer dem det mest grunnleggende om helse, vekst og tyngdekraft?

Når man tenker tilbake på egen oppvekst; lenge før internett og sosiale medier var oppfunnet, med en fjernsynskanal og et minimum av innspill fra den kulørte ukepresse,  er det lett å savne dette litt, den uskylden vi hadde er definitivt borte.
Og noe av det vanskeligste nå, som mor, er å innse at dagens tiåringer ikke er barn slik vi var og at vi, de voksne, må ta dette på alvor. Det har ikke så mye å si hvordan vi synes barneskoleelever bør tenke, vårt tog har kjørt for lenge siden ( og ifølge enkelte eplekjekke sjeler kan vi knapt nok stues inn i krøttervogna i togsettet som står på stasjonen nå). Vi kan ikke føyse problemene unna med at de er for små til å tenke,mene,føle,vurdere. VI må ta inn over oss at vi har barn som navigerer rundt på nett, som leser om kjendiser som ser ut som fyrstikkmennesker, som ser amerikanske ungdoms-serier på fjernsyn og som hele tiden oppdateres på hva som er in og hva som er ut.
Og nei, vi kan ikke slå av nettet, fjerne fjernsynet og slutte å ha aviser og blader i hus. De har nemlig venner og ferdes ute blant folk... Og vi kan ikke fotfølge dem rundt, kontrollere alt de ser og tilegner seg, vi må la dem finne ut litt på egen hånd og i samarbeid med ungene snakke om den kroppsfasongen de  får markedsført som den ideelle.

Men de har ikke tjukke lår. 

Det er like sikkert som at vi aldri kommer til å se et ukeblad med den fengende forsiden 

embrace chubby chic

skjønt, ville det vært så mye verre enn nittitallets dystre heroin chic?