Anders eller Alessi?

For noen år siden holdt jeg et foredrag om bunadens virkelige verdi og affeksjonsverdi. I den anledning var jeg så heldig å få låne en logo-veske av en venninne, og presenterte denne ved siden av en komplett råndastakk bestående av stakk og liv, forkle, skjorte, en sølje, mansjettknapper, strømper og sko. Riktignok ikke håndsydd og hjemmevevd, men en komplett bunad.
Og da kan man stille seg selv, og andre, det betimelige spørsmål; hvem er mest verdt? Eller hva...
Skal timene til en håndverker være mindre verdt og lavere priset enn timene til en ingeniør? Og er det riktig at et stettefat fra en norsk håndverker koster mindre enn et formstøpt italiensk metallfat?
Er det viktigere for oss at produsenten er kjent, eller anerkjent, enn selve formen eller designet om det er et ord som ligger bedre i munnen?
Vi påberoper oss en enorm stolthet i det å være norske, med alt det innebærer av særheter og uvaner. Men hvis det er så viktig å hegne om kulturarv og identitet; hvordor da denne motviljen mot å betale for norsk tradisjonshåndverk?
Selvsagt kan ikke et par håndstrikkede votter i ren ull sammenlignes med et par masseproduserte i syntetisk garn og der vil det alltid ligge en prisforskjell. Men om du står og napper i en hjemmestrikket lue på en julemesse og synes den er skammelig dyr...Hva ville du vært villig til å betale for en lue med en lett gjenkjennelig logo i en butikk?  En side av saken er om man selv strikker, hekelr, spikker og flikker. Da kan man kanskje tenke at nei, dette kan jeg lage selv. Det trenger jeg ikke bruke penger på.
Men vi andre, vi som ikke setter opp renning og vever bordløper, eller dreier løvtynne boller og fat. Har vi noen grunn til å tro at dette fantastiske håndverket vi står og ser på er groteskt overpriset fra en frekk produsent? Eller er det mer sannsynlig at produsenten har kjørt prisen helt i bunn for å i det hele tatt ha mulighet til å få solgt varene sine?



Disse vottene, i størrelse baby, koster mindre enn en flaske neglelakk... Nå vet ikke jeg veldig mye om hvor lang tid det tar å lage selve flaska, blande ingredienser, helle over på flaska, sette på kork og transportere dette flytende gull til butikk. Men. Jeg vet ganske godt hvor lang tid det tar å;
strikke to votter med tomler i størrelse bitteliten, tove i maskin, tørke. Og i tillegg skal du kjøpe garn.

Denne helgen er det utallige julemesser i vårt langstrakte land. Husflidslag, bygdekvinnelag, sanitetsforeninger og andre organisasjoner og arbeidsstuer har jobbet mot denne helgen og er nå klar bak benker og bord med det de har å selge.

Hvis du står der som kunde:

- Tenk på tiden som ligger bak det heklede skjerfet, de tovede  tøflene med skinnsåler, lysestakene i tre, og keramikknissene. Hva tror du produsenten får i timen? 

Og hvis du står der som selger:

Husk at du og tiden din er verdifull. Selv om du har valgt å jobbe med håndverk, enten som yrke eller som hobby, bety ikke dette at du fortjener en timelønn på kr 7, 35 eller der omkring. 

Rynke & stripe?

Det var før man fikk barn, mens man ennå levde en relativt bekymringsløs tilværelse i Tigerstaden. Arbeidsdagen ble tilbrakt i garnavdelingen mens man kastet lange og velsminkede blikk mot damene borte i bunaden. En dag tok man mot til seg og meldte sin interesse for å lære litt mer om mysteriet bunadsøm.
Vips satt Fruen med en ferdig brodert Telemarkskjorte som hun kunne montere. Alt vel så langt...
helt til man kom hjem, åpnet pakken og så på arket som skulle forklare hvordan bitene skulle forvandles til en flott og brukbar skjorte.
Etter tre dager krøp man tilbake til bunadavdelingen med umontert skjorte...

En ting var vrengsy belegg og klipp opp. Det skulle man alltids fått til, hadde det ikke vært for alle broderiene man skulle ta hensyn til...
Straks verre og hakket mer kryptisk var følgende: det skal stripes og rynkes rundt håndledd. Heh?

I ettertid kan man le av det, og være glad for at man ikke helt alene stupte ut i noe som ville endt med forferdelse og som man (mest sannsynlig) måtte brodert noe på nytt. For nå vet man jo nøyaktig hva de mente med striping og rynking:

1. Med solid tråd syr du en cm innenfor kanten. Over, under, like lang avstand. I noen forklaringer er antall tråder nevnt, det kan være fire, eller fem, eller noe annet. Det avhenger av tettheten i stoffet.

2. Når du har sydd første runde syr du en til. Nøyaktig over og under samme tråder som den første. Hvis du ikke er nøyaktig her kan du ende opp med vaffelsøm. Ikke pent!
Avstanden mellom radene er sånn omtrentlig en halv cm, følg vevingen i stoffet.

3. Trekk sammen. Ikke tenk på hals- og håndleddsvidde ennå, bare trekk til så mye som mulig.
Værsågod, det er nå rynket. Nå skal du stripe!

4. Bruk en stoppenål eller en annen solid nål med spiss og rydd opp i rynkene slik at de ligger jevnt. Dette gjør du ved å ta nålspissen ned i stoffet og dra nåla oppover i feltet som ikke er rynket sammen.
Noen synes dette er slitsomt og trykker nåla inn i en vinkork for å få bedre grep. Når du har ryddet opp og stripet på den ene siden snur du stoffet og gjør nøyaktig det samme på baksiden.
Og helt til slutt trenger du kanskje en siste finish på den første siden igjen.

5. Nå ligger rynkene vakkert side om side og du kan sy på hals- eller håndlinninger. Slipp opp rynketrådene slik at vidden stemmer overens med linningens lengde. Det kan være lurt å markere midten slik at vidden fordeler seg jevnt.
Sy fast for hånd med små sting fra rynke til linning. Sy først fra retten.
Deretter syr du fra vrangen. Da kan du enten sy i samme linje og "låse" den synlige rynketråden med en rad kontursting på vrangen eller du kan brette slik at du syr linningen fast i denne tråden.
Du synes kanskje rynkene ser ujevne ut på det nederste bildet? ja, det gjør de. Det har hittil ikke lyktes Fruen å finne en måte å feste knappenålene på uten at alt forskyver seg. Slike ujevnheter rydder du opp i mens du syr.


Et voilá! Du er ferdig. Nå gjenstår bare indresømmer, opplegg, knapphull og annet småpuss.

Og for egen del kan man konstatere at det er på høy tid med litt neglepleie. Det har ikke så mye å si om det er superlakk og overlakk når neglene utsettes for nåler, plukking og pilling.

Har du kontroll?

Desember nærmer seg med stormskritt, julegaver og småplukk til kalender ligger gjemt på de underligste steder. Besøk er under planlegging, De søte små har stadig økende bakelister, for vi må ha pepperkaker, ekeblader, sjakkruter , chocolate chip cookies ( lokalt kjent som mormorkjeks), serinakaker og gjerne sandkaker.
Julekort skal skrives, reinstunger skal kokes, huset skal vaskes og mor skal ha en dag på spa for å få brukt opp julegaven fra ifjor.
Alt i alt synes Fruen at det hele er akkurat sånn som det skal være. Litt hektisk på en fin måte, men likevel oversiktlig.
Bortsett fra følgende bittelille detalj:

Planen var å bruke lørdagskvelden til å knytte fast diverse på mormorkalenderen, fordele twistbiter og gaver etter en indre mammalogikk. Planen var god og realistisk. Ihvertfall helt til Queenie under frokosten i dag nevnte at hun kom til å slite med å sovne på fredag fordi hun aldri får sove natt til 1. desember.
Det mente Fruen var å foregripe begivenhetenes gang ettersom første desember er på søndag.
Men er det det? Neida. Fiks ferdig kalender skal på veggen fredag, ikke lørdag.
Det eneste man kan gjøre da er å stille tenke omtrent det Queenie selv skrev for noen år siden...
Og innse at planen om å få husets reisenisse til å skaffe det siste kalenderplukket på tax-free utgår grunnet tidsnød.

skam og takknemlighet

Man skal ta seg tid til å kjenne på takknemligheten over hvor godt vi har det.

I dag tidlig, da vi stod på Vippetangen og kjente novemberkulda krype inn i tærne var Fruen fylt med motstridende følelser.
Hvis vi så utover fjorden kunne vi lukke øynene og tenke på hvordan det måtte ha vært for 70 år siden da M/S Donau la fra kai med 532 jøder ombord, kvinner, menn og barn.
Hvis vi så den andre veien så vi lysene, minnesmerket og menneskene som var samlet for å minnes og for å markere at noe slikt aldri må skje igjen.

Som mor kjenner man på den konstante redselen for at noe skal skje med de søte små og det evige, intense ønsket om å beskytte dem som best man kan. Og man tenker på de foreldrene som gikk ombord på skipet, uvitende om skjebnen som ventet dem og barna deres.
Maktesløsheten de må ha følt er ikke til å fatte.
Som nordmann kjenner man på skammen over hvor mange som var involvert i deportasjonen av norske jøder, skammen over hvor mange som hjalp til og hvor mange som ikke engasjerte seg.
De færreste visste vel hvilken skjebne som ventet jødene, men likevel. Det er så lett å snu seg bort, velge den trygge veien og holde fokuset på ens eget lune rede.

Og man kjenner på skammen over å stå der og fryse på tærne og glede seg til man snart kan varme seg på en kaffe. For, hvor heldige er vi ikke, vi som kan snu oss og gå derfra, leiende på et barn? Vi kan varme oss, vi kan reise hjem, på jobb eller på skole og ha mat på bordet, klær på kroppen og tak over hodet. Vi har så uendelig mye å være takknemlige for.

Det er ikke alltid lett å være mor. Men i dag kjenner Fruen på takknemligheten over at hun får lov å være mor, at man har barn som kommer hjem hver dag, barn som ikke opplever forfølgelse, sult og redsel for hva som venter. Like mye kjenner man på ansvaret i det å ha barn og oppdra dem til gode, omtenksomme mennesker som med åpent sinn møter andre mennesker og som ikke lar seg forlede til å tro at andre nasjonaliteter er laverestående.
Det er vårt ansvar; å snakke med våre barn om hvor heldige vi er, gi dem en forståelse av at ikke alle er like heldige og at de kan være med på å utgjøre en forskjell.
For som Queenie sa da vi gikk stille gjennom Oslos gater;
Mamma, jeg skjønner det ikke. Jeg skjønner ikke hvorfor noen kunne finne på å tro at jødene ikke skulle leve. Hvordan kan noen bestemme noe sånn og hvordan kan så mange være enige i noe så fælt?

Det er ikke lett å svare på slike spørsmål. Men man kan håpe at hun alltid bærer med seg denne tanken, og viljen til å være et godt menneske.

På bursdagsmenyen

Noen vaner og tradisjoner tar man med den største selvfølge med seg fra oppveksten, lykkelig uvitende om at det man selv er vokst opp med ikke nødvendigvis ikke er like selvfølgelig over det ganske land.

Det kan være små ting som å låse døra hver gang man går ut, eller store som hva man spiser på julaften.
Det kan også være dette med at bursdagsbarnet velger middag, innen rimelighetens grenser.
Sistnevnte kan være kilde til mange spennende middager, nye smaker og en viss prosentandel av de rundt matbordet vil kanskje lengte mer enn andre mot dessert og kake.
Vi har latt de søte små styre. Vi har sagt pent nei takk til grandis og diverse hermetiske middager de få gangene det har dukket opp på ønskelista, men vi har spist hval, kongekrabbe og diverse annet som vi voksne kanskje ikke ville kommet på å foreslå.

Men noen ganger undres man; er dette en skikk som ingen andre har?
Eller er det sånn høvelig utbredt å la jubilanten velge meny?

Hva gjør dere, og hva har dere isåfall takket nei til?

Og ville denne tradisjonen endre seg om et av barna slumpet til å bli født på dag som alt før barnets ankomst er en merkedag av den typen hvor man kanskje har en litt fastspikret meny?

Etter å ha lest Tonje Glimmerdal for noen år siden måtte vi teste Joikakakenes fortreffelighet.

Det blir aldri en bursdagsmiddag her i huset.

på en tåkete dag

Hva gjør man når tåka henger rundt husveggene og det som frister mest er å plante seg i sofahjørnet med en ikke-spesielt-god bok og la humla suse?
Jo, man kan overlate kjøkkenet til to tiåringer, vise dem hvordan kaffetrakteren virker og lene seg dorskt tilbake og vente på kaffe og kake.

Man kan forsåvidt også være så utilgivelig dorsk at man ikke engang orker avfotografere seansen men bare bruker bildet fra en tidligere bakeorgie...
Og så er man glad for at den perioden hvor konditorfarger var ansett som særdeles skadelige er over slik at man får kjøpt diverse kunstige farger igjen.

Sees vi?

Det hele begynte ifjor sommer, med en niåring som satt i senga med penn og papir i tilfelle hun støtte på vanskelige ord, og Anne Franks dagbok.
Og det ble mange vanskelige ord, og mange vanskelige samtaler.
Noe som igjen førte til ønsket om å besøke Anne Frank Huis i Amsterdam og økt innsikt i hva som skjedde før og under andre verdenskrig.
Vi har lest, og sett, Saras nøkkel, lest den norske ungdomsromanen Nærmere høst og snakket mye om galskapen og ondskapen som finnes i mennesket.
Vi har snakket om hvor heldige vi er som lever i et trygt og godt land og som har familie rundt oss.

For noen uker siden var vi på det norske Holocaust-senteret og da vi tynget av alvoret bak oss var på vei ut plukket vi med oss en liten påminnelse om 70-årsmarkeringen for deportasjonen av de norske jødene.
Dette skjer på Vippetangen, kl 8 mandag morgen. Vi skal dit, for dette angår oss alle.
Både de som husker og vi som trenger en påminnelse om hvor galt det kan gå når ideologi overtar for vett og forstand.

Så kan man spørre seg selv, når er barn gamle nok til å forstå?
Vi har, helt siden de søte små, dratt de med i museer, snakket med de om hva vi ser og opplever, lest og snakket sammen. Fruen tror ikke man noensinne er for liten til å forstå selv om man selvsagt ikke, i ung alder, er i stand til å ta inn over seg alt alvoret i verden. Og selvsagt skal ikke barn utsettes for alt alvor og all elendighet i verden, men det skader ikke å vise engasjement.
Når Queenie føler at det er riktig å bli bedt fri fra skolen for å være med på denne minnemarkeringen synes mor det er bra med et engasjert barn og blir gladelig med.
Det er ikke sikkert hun vil huske denne dagen resten av livet, men forhåpentligvis vil hun fortsette å ha medlidenhet med utsatte folkeslag og være bevisst sine egne valg når hun vokser opp.
Woody som skal på klassetur til Polen og Tyskland i slutten av mai mener det får holde...Dessuten skal han på besøk til videregående skole mandag og tirsdag og vi er enige om at det er viktigere for ham her og nå.

hjemmelaget eller ferdigkjøpt?

Det er lenge til det blir jul i stua, men i går ble det i det minste flettet julekurver til den store gullmedalje.

Ettersom Fruen omsider, med god hjelp av Høvdingen, fikk dreisen på dette er det klinkende klart at vi i år kommer til å dekorere eget juletre med slik pynt. Denne gjenoppdagede flettegleden, kombinert med en del planløse vandringer i (altfor tidlig ) julepyntede butikker har ført til litt tanker rundt dette med pynt.
For;
Vi får så mange gode tips til hva vi kan kjøpe, hvilke fargetoner julen bør være i i år, hvilke trender som er in og hva som er ut. Vi kan se at nostalgisk jul innebærer skjøre ( som i tynne ) og vakre glasskuler, røde sløyfer og kvisthjerter, mens den moderne versjonen kan være hvit og sølvfarget.
Men hvor ble de av, barndommens kvelder og helger med masseproduksjon av dorullnisser, lenker i glanspapir, kremmerhus og annen pynt med en umiskjennelig hjemmelaget finish?

Skal alt dette bli overtatt av ferdigpakker fra hobbybutikker hvor du får nøyaktig tilmålt materiale til tre produkt og all kreativitet er ferdig plastpakket?
Selvsagt er det lettvint, du slipper å sitte på et lager av filtbiter, trådstumper, umake knapper og piperensere. Og om du ikke er mer enn måtelig glad i å lage noe med hendene slipper du lett unna når pakken er tom.
Men hva skjer den dagen avkommet kjeder seg og har lyst til å lage noe? Hadde det ikke vært kjekt å kunne finne fram litt småsaker og ha et aldri så lite hobbyverksted på kjøkkenet?
Eller om du går for den moderne, trendy versjonen av jul; hva gjør man da med vindskeive produkter fra barn og barnebarn? Kan man bare pakke ned minnene, gleden og forventningen som ligger i denne pynten? Og dette er kanskje noe av det viktigste; hva skjer med den iboende kreativiteten hos barn hvis den aldri får utløp noe sted?

Noen av det Fruen legger vekt på i arbeidet med barn og husflid er gleden i å lage, gleden i  lære og - gleden i å se resultat og utvikling i det man gjør. Og noen ganger sammenligner man i vilden sky - du løper ikke maraton første gang du trekker i joggeskoene, eller baker en tre-etasjes bryllupskake første gang du er på et kjøkken. Du kan heller ikke forvente å få et aldeles nydelig og særdeles salgbart pannebånd første gang du strikker. Faktisk kan det hende du ender opp med et armbånd der vi syr på perler for å dekke hull og hopp.
Og det er helt greit. Det er bedre med et ferdig armbånd enn et halvferdig og forhatt pannebånd.
Det er bedre med en tenåring som selv pakker ned pynten fra barnehagen enn at mor sorterer det ut til fordel for trendnisser og annet ferdigkjøpt.
Alt trenger ikke være perfekt, symmetrisk og masseprodusert. Noe skal være en begynnelse også.

Det er en måned til jul.
Hvorfor ikke sette av litt tid til et juleverksted der man prøver seg på noen av barndommens spesialiteter? Det viste seg å være ganske morsomt!

PS: et tips helt på tampen. Hvis du, som Fruen, sliter med å huske detaljene på noe av denne pynten kan det være lurt å øve litt før du setter i gang sammen med de søte små. Førjulsstria er definitivt ikke tiden på året hvor de er mest tålmodige...

flette julekurver?

Forslaget om å flette julekurver med husflidende barn falt i god jord.
Åh, ja, det har ungene sikkert ikke gjort før, sa damene.
Jeg lager modell og klipper malene , sa Fruen eplekjekk som alltid.

Vel  hjemme begynner man å reflektere over det begredelige faktum at man ikke har flettet julekurver på rundt regnet trettifem år. Og jada, jada. Vi burde sikkert gjort dette med de søte små, men det har vi ikke gjort. Lenker, kremmerhus, pepperkakehus, lysstøping, sponkurver, you name it. Men ikke juletrekurver.

Resultatet ser dere på bildet; mer egnet for Høstutstilling enn juleutstilling...

Heldigvis skal ikke barna aktiviseres før i morgen kveld så det er gode muligheter for å spisse teknikken noen hakk.

tråe trådtunger

Queenie kommer hjem fra skolen og spør hva mor holder på med.
Mor syr trådtunger. Mor har sydd trådtunger i flere timer.
Hvorpå Queenie ser vekselsvis  på sin mor  og på arbeidet og sier:
Fytterakkern. Jeg skal aldri bli sydame.

Og på dager som denne kan man være delvis enig. For til tross for handlingsbåren kunnskap, kulturarv, respekt for tradisjoner og alt det der; trådtunger er og blir kjedelig å sy.
Kjedelig og tidkrevende.

Og om du har slike snertne små avslutninger på bunadskjortas halslinning og mansjetter;
tenker du over hvor lang tid det tar å sy slike? Eller, for å vinkle det bittelitt annerledes - har det streifet deg at det har sittet et menneske et sted og sydd disse tungene, en etter en etter en etter en?

hvor lenge har man en søster?

Det hender det faller seg naturlig å snakke om Storesøster, også sammen med mennesker man kanskje ikke kjenner så godt. Det kan være så enkelt som å snakke om julefeiring;
- Jeg bruker alltid kalenderen mor broderte til oss da vi var små
Og så sier kanskje den andre, å så heldig du er som fikk den. Og dermed må man forklare at det er slik fordi Storesøster er død.
Eller man kan møte noen som kanskje har studert samme sted som henne og plutselig føle at man må spørre - kjente du henne? Hun er søsteren min.
Og så tenker man etterpå, hvorfor nevnte jeg dette. For noen ganger kjente ikke vedkommende henne, eller det blir en sånn fryktelig stillhet fordi vedkommende vet hvem hun er, eller var.

Og spørsmålet melder seg:
Når, eller om, man skal begynne å si hun var søsteren min.
Når slutter et menneske å eksistere, når skal man slutte å snakke om de som er døde?

Det har vært viktig for meg å bevare Storesøster som person, ikke et ikon. En jente vi kan snakke om og minnes, en jente som har vært og fremdeles er en viktig del av livet mitt, tankene mine, oppveksten. Og kanskje aller mest, en person som har vært med på å forme meg til den jeg er i dag.
Ikke bare gjennom livet hennes, men også hennes død som for meg var en krasjlanding i det å bli voksen og måtte ta ansvar.
Jeg har ikke lenger en søster jeg kan be i barnas konfirmasjon, spleise på julegaver til foreldre med eller mimre om mer eller mindre vellykkede prosjekt i barndommen. Men hun er med meg, alltid.
Og det skal hun være. Jeg kan ikke legge lokk på at jeg har en Storesøster bare fordi hun er død.

Samtidig er det vanskelig å nevne henne i forbifarten. For der jeg synes det er naturlig å flette henne inn som et referansepunkt, en del av en historie, kan andre kanskje tro at dette bringes på bane fordi man er ute etter medlidenhet eller oppmerksomhet og samtalen styres uvilkårlig over på det at hun er død, ikke det at hun har levd.

Men hun slutter jo aldri å være Storesøsteren min?

(vampyr)øyet som ser

Fredag kveld så vi, Queenie og Fruen, Breaking Dawn part 2.
Og joda, her er det hjerte-smerte og lidenskap som kanskje den ene er for ung til å forstå og den andre for gammel til å tro på.  Likevel lot vi oss begeistre, slik man lar seg begeistre av gode filmtriks, en real kjærlighetshistorie, noen heftige slåsskamper og troen på det gode.
Men så er det disse logiske bristene da, som Fruen ikke kan la være å henge seg opp i.
Og rent bortsett fra at man vet at det hverken finnes vampyrer eller varulver så har det dukket opp et par-tre små spørsmål som ikke lar seg løse:

1.  Hvordan kan vampyrer forplante seg?
De har ikke kroppsvæsker, noe det henvises til ved at de ikke trenger gå på toalettet og ikke trenger blunke.
2. Hvordan kan vampyrer lage disse Hollywood-lydene når de kysser?
Ok, dette er ikke med i boka, men det er på filmen og vampyrer har fremdeles ikke kroppsvæsker.
3. Hvorfor har vampyrer fruktfat i stua?
Og da snakker vi om spiselige fruktfat, ikke brukt som beskrivelse av kjekke menn.
4. Hvorfor glitrer de ikke hver gang de er i sola?
Det var jo et av høydepunktene i den første boka; når Edward gikk ut på åpningen i skogen og huden hans glitret som om den var av diamanter. Vi vil se diamantglitter hver gang de spretter spenstig gjennom solskinnet
5. Og er det sannsynlig at man i en alder av 42 år gleder seg så mye til å se en vampyrfilm at man derfor sprenger et blodkar i venstre øye og ser ut som en vampyr-wanna-be?
Eller er dette bare et av skjebnens onde luner og et hint om at alderdommen nærmer seg?

Det er ikke sånn at man ligger søvnløs og grunner over dette, men det er likevel slikt som surrer rundt i bakhodet og som muligens tar bort noe av gleden over selve historien. Derfor, om noen har gode løsninger på disse spørsmålene, ville Fruen være takknemlig for innspill.

Velegnet for barn?

For en tid tilbake stod det en artikkel i Aftenposten om at foreldregenerasjonen leser mye av det samme som de håpefulle.
Dette engasjerte Fruen veldig, ettersom vi ( eller undertegnede) synes det å lese det samme som barna er viktig og riktig for å gi økt leseglede. For om du har et barn som leser Pingles dagbok, Brødrene Løvehjerte eller noe annet så gir det mer flyt i samtalene om mor eller far eller begge har en viss innsikt i hva den håpefulle leser.
Ved å selv ha lest det barnet leser kan du få helt andre diskusjoner rundt boken, og du kan lettere kontrollere at barnet skjønner hva hun eller han leser. Du kan også få ganske interessante vinklinger ettersom barn ikke alltid leser og oppfatter saker og ting helt likt med oss voksne, grunnet erfaringsgrunnlag, referanser og rett og slett dette med livsvisdom.
Og selv om man med lett hjerte leser såkalte barne- og ungdomsbøker kan man jo lese skjønnlitteratur for voksne også? Det e rikke slik at om man, som Fruen, leser trilogien om Dødslekene og synes Harry Potter er fantastisk, stenger ute muligheten for å lese bøker skrevet for voksne.
Og forøvrig; det er en jungel av klebrige kjærlighetsromaner der ute for tiden, og ærlig talt - må alle bøker hoppe frem og tilbake i tid? Er det mer allmenndannende enn å lese om univers på siden av vårt eget?

Selv gikk man i barndommen ganske fritt i bokhyllene hjemme i Barndommens dal og leste det som så mest fristende ut. Og selv om mor ikke syntes E18 av Knut Faldbakken var noe barn i småskolen burde lese fikk man pløyd gjennom det grøvste i stille stunder.
Da Fruen leste boka igjen for noen år siden forstod man litt mer av hva de egentlig bedrev i teltet... og kan være enig med mor i at dette ikke er øverst på lista over anbefalt barnelektyre. På den andre siden - tiåringen ble superfascinert av den friheten, det å stikke av fra alt og bare spise søppelmat...
Med dette i bakhodet lar vi de søte små velge forholdsvis fritt, og vet også at det meste de leser lett kan toppes av små søk på YouTube og annet de sveiper innom på fjernsyn eller nett.

Men likevel, da vi på vår vei til frisøren passerte denne flotte standen utenfor en kiosk, kjente Fruen at den indre snerpa fikk fritt spillerom:

At Harry Hole var friskt presentert på hylla nedenfor synes man ikke er en formildende omstendighet.

Ville du pakket Fifty shades pent inn og gitt tenåringen den til jul?

nødvendige mål

Synes du det er forrykende festlig når noen nærmer seg med målbånd og skjema?

Nei, alle kan jo ikke være som han som kledde av seg ned til minimalen bare for å ta en kontrollmål av håndleddet...Og vi hadde sagt nøyaktig hva vi skulle måle, vi hadde tross alt tatt våre nødvendige mål både en og to ganger tidligere og hadde en viss anelse om hvorfor kunden insisterte på prøverom i en situasjon der de fleste bare tok av ytterplagget ved disken.

I slike situasjoner er det godt å være to som kan bytte på å ta mål.
Ikke fordi det er skremmende eller farlig, ikke fordi vi blir rødmende befippet og fylt av lengsel etter lammekjøtt men rett og slett fordi det er vanskelig å ikke bryte ut i latter.
Heldigvis er de fleste herrebunader i et slikt snitt at man ikke trenger bekymre seg for finmåling av indre benlengde. Og heldigvis slipper man å stille det spørsmålet vi, unge sømelever, ble innprentet viktigheten av om vi skulle nærme oss herreskredderfaget:

Unnskyld, men bærer De tyngden på høyre eller venstre side?

Det er visstnok slik at den perfekte skredder tar hensyn til dette og lager den aktuelle forbukse bittelitt større, for å få plass til tyngden.
I ettertid blir man, etter å selv ha prøvd seg som lærer for denne aldersgruppen, fylt av respekt for lærerinnen som med alvorlig mine klarte å formidle denne nyttige kunnskap til tolv fnisende elever.

Og for å komme tilbake til kunden som vi av opplagte årsaker bare omtalte som Tarzan; Der ville det ikke vært nødvendig å spørre...

highlights or downlights?

Det var en gang...
- Da det å legge øyenskygge i globelinjen var enkelt og ikke krevde at man fysisk dytter øyebrynet oppover.
- Da det å ha et glødende ansikt ikke var ensbetydende med klam svette.
- Da det å legge rød lebestift ikke inkluderte irritasjon over de små nålebiterynkene rundt munnen.
- Da det å legge pudder fremhevet ungdommelig dun på kinnene og ikke markerte en  ( riktignok uanselig, men likefullt synlig i dagslys ) bart.

I det hele tatt, ansiktet har endret seg. Og det skal det jo. Det skal synes at man har levd og ledd, grått og gått.
Men samtidig som man erkjenner at tidens tann har tatt sine små glefs av ungdommelig spenst og ynde tenker man på disse unge bloggerne, de med suksess og sponsoravtaler. Og litt smått svartsyk kan man tenke - trenger de det?
Kunne det ikke vært like spennende med en mer voksen prøvekanin med  pigmentflekker, sinnarynke i pannen og arbeidshender? For ærlig talt, hvor interessant er det å lese om småjenter i begynnelsen av tyveårene som mer stor flid utsetter hudens aldringstegn, som bekymrer seg for frie radikaler og diskutere nødvendigheten av å bruke oppstrammende øyekrem?

Diskusjonen om sponsede innlegg på blogger dukker opp en gang iblant, for noen dager siden hadde fine FruFly en tankevekkende innlegg om dette temaet. Hvis du ikke har lest det, gjør det! Og les kommentarene også, der er det mye å tenke på.
Selv er man i utkantstrøkene av Blogglandia, eller som Queenie ville sagt Distrikt 12 ( hun er dypt inne i trilogien om Dødslekene) og har ikke trengt å ta særlig stilling til dette med reklame på blogg.
Dette skal ikke leses som at Fruen er ute og fisker etter lukrative sponsoravtaler som gir glatt hud, jevn strøm av klær, puter eller andre godbiter. Det er mer det at man innimellom, i bloggeverdenen som i glansede magasin, savner reklame rettet mot de som trenger det, de som har en hud som trenger et løft, en stue som trenger en oppfriskning, en klesstil som kan friskes opp.

Hva tror du som leser? Ville det være mer interessant å lese om hvordan det er for en lettere middelaldrende dame å teste hudpleie enn en i tyveårene som er ute av den verste kvisefasen men ennå ikke har kommet i den seriøse aldringsfasen?

Selvsagt er det lettere å ta pene og salgsvennlige bilder av glatt hud og kropper som smetter inn i str xs enn en som ligger på det jevne snitt av størrelser og vedlikehold, det er vi alle klar over. Men de som kjøper varene, de som ser reklameinnlegg fra kjede etter kjede, er de små og snertne alle sammen? Eller er det en og annen annen der ute som også er mer komfortabel med skjørtelengder omtrent til kneet, som trenger bh for å vise seg offentlig og dermed ikke kan ha kjoler åpne til korsrygg, som synes sko med hælhøyde under ti cm er gode til hverdag og fest og som trenger lett dekkende sminke som det tar kort tid å legge?

om tid og telefonering

Det var definitvt lettere før. Ihvertfall dette med telefonering.
Helst skulle vi ringe etter kl 17, for da kostet tellerskrittene mindre og ringing etter kl 21 var en uting som skulle unngås med mindre det stod om liv og helse.
Så begynte det å skli ut, siste magiske ringetid var 21.30, så 22 og plutselig har det blitt full forvirring.
Noen har barn som aldri sovner, og når passer det at man ringer dit. Andre har barn som slokner som ved et mirakel til samme tid hver kveld, men da bør man anstendigvis unne de voksne litt voksentid.
Noen ganger er det smartest å sende av sted en tekstmelding av typen våken? eller den noe mer kryptiske æ u vakje.
Noen kan man sende en melding til på facebook og håpe på respons ved første og beste anledning.

Men fremdeles, i vår verden av tilgjengelighet, er det visse tider av døgnet og uka man anser som hellig, eller i beste fall utenfor arbeidstid, Som for eksempel lørdag kveld, når det norske folk har kollapset foran en fjernsynsskjerm. Da forventer man strengt tatt ikke oppringninger fra fremmede.
Derfor, da telefonen plystret muntert her en lørdag i beste sendetid, og displayet viste ukjent nummer så Fruen for seg dødsfall i familien, brann, trafikkulykker, sterkt deprimerte venninner som ringte fra barnas mobil og ja det er i det hele att mye som flagrer gjennom et bekymret hode i de få sekundene det tar å svare på anropet.
Det er mye som kan ha skjedd, mange årsaker til at noen velger å ringe i beste hvitvinstid.
At den som ringer ønsker å få sydd om en bunad er definitivt langt nede på lista...

Det får så være at noen ikke skjønner at dette med å ha egen systue faktisk er en jobb og at de derfor tror det er usannsynlig hensynsfullt å ringe utenom arbeidstid for å ikke forstyrre.
Det får så være at noen bedriver langtidsplanlegging og liker å være ute i god tid..
Det får så være at ikke alle har samme morbide tankegang som undertegnede og ikke rekker å krisemaksimere ved en hver tenkelig og utenkelig anledning.

Men uansett. Kl 21 en lørdag? Ringer du frisøren din da? Tannlegen? Læreren til ungene?

PS.
Og jada, jada. Selvsagt skulle man vært myndig og profesjonell og sagt jeg har arbeidstid mandag til fredag halv ni til fire. Ring meg da for avtale. 
Men gjorde man det? Neida, hvitvinsblid og fornøyd galopperte Fruen huset rundt etter avtalebok og avtalte prøvetid. Så alt i alt har man muligens seg selv å takke.

tyve minutter her og der

Da Queenie for litt over et år siden stilte til første fiolintime hadde Fruen en fiks ferdig og snedig plan:
Sette av den håpefulle ved Kulturskolen, ile til nærmeste matbutikk for storhandel, ile tilbake og kjøre hjem ( med barn og fiolin).
Det viste seg at spillelærer ønsket å ha foreldre til stede, for å følge med, få tips om hva det skal øves ekstra på og muligens komme med innspill hvis fiolinisten skulle ha enkelte feilskjær hjemme. Akkurat det siste ble man raskt fritatt for. Det holdt å stille det vel gjennomtenkte spørsmål - hvordan hører jeg om hun spiller feil?

Så, hver tirsdag, nyter Fruen skalaøvelser og annen liflig musikk i tyve minutter. Og hva gjør man da, i tyve minutter? Facebook? Tvinner tommeltotter? Drikker kaffe? Dupper?
Med unntak av kaffe har de andre utgått ettersom man anstendigvis bør oppvise en viss grad av engasjement.
Ikke overraskende kanskje har man valgt å satse på håndarbeid. Et broderi, et strikketøy, noe som lett kan pakkes sammen og som ikke krever all verdens telling og logistikk.

Hva ville du gjort, om du fikk en slik liten luftlomme hver uke?

sånn mødre ( med hund ) ikke gjør

Du prøver og prøver; snakker med de søte små om ansvar, helse og folkeskikk.
Selv om du utmerket godt vet at de aller fleste har bedrevet ringepigg ( bortsett fra de av oss som vokste opp i grisgrendte strøk uten ringeklokker), gått på slang, i ny og ne glemt en matboks i sekken eller smugspist sjokolade på vei hjem fra skolen.
Du prøver, med mild stemme og åpent sinn å oppmuntre til å ikke smugspise, ikke småspise, ikke legge igjen epleskrotter og halvfulle kjekspakker på uegnede steder. For, ærlig talt; Hvor vanskelig er det å ta med et halvspist eple ned i matavfallet, eller å kaste en smågodtpose i søpla?

Så hva gjør en gretten mamma, når hun finner en av disse elendige boksene med pepperkaker, halvtom, bak en bokhylle?

Dere skal her få vite hva dere ikke gjør, ihvertfall ikke hvis dere har hund i huset:

For i ren  og barnslig frustrasjon kan man spre innholdet utover lakenet i avkommets seng, legge dyna pent over og med svart humor se frem til den håpefulle skal legge seg og dermed oppdage hvor ugreit det er å ikke rydde opp etter seg...
Man kan, mens man på en lite moderlig måte fryder seg over dette, glemme å lukke døra til det aktuelle rommet. Og så kan man oppdage at hunden som ikke tåler sånn all verdens mye av sukkerholdige saker er forsvunnet.
Og så ender man med å trøste og tørke, lufte hund og lufte hus og erkjenne at det nok finnes mer voksne måter å venne barna av utidig fråtsing i kjeks og annet snadder.

PS. Den som skulle straffes med å legge seg i smuler og elendighet endte i stedet opp i rent sengetøy, totalt uvitende om den grumme moders mislykkede plan.

fra systua

Det er ikke alle forunt å smette rett inn i konfeksjonsstørrelser. Noen er for lange i beina, andre er litt for kompakte rundt hoftene og atter andre har ujevn skulderhøyde.
Dermed er det duket for gode muligheter for en sydame som utfører rettinger av klær. Nå markedsfører forsåvidt ikke Fruen at hun bedriver den slags ettersom hun egentlig ikke legger opp ermer på dressjakker, forminsker snitt i ballkjoler eller endring halsringning på paljettopper.
Men om en potensiell kunde ringer på en god og rolig dag er man gjerne lett å overtale og kan finne på å si ja til de fleste oppdrag. Akkurat dette er noe man jobber med - det å høflig takke nei til jobber man egentlig ikke vil ha, men sier ja til for å være kjekk og grei.
Og så sitter man der da, med kjeften full av knappenåler og forbanner vekselvis seg selv og de som jobber med mønstergradering.

For ærlig talt:
Det er ikke slik at mennesker som bruker størrelse 48 oventil automatisk er 1,96 høye og har en armlengde som en diskoskaster med slarkete skuldersenefeste.
Og i den anledning kom man til å tenke på følgende gullkorn fra en velbygd bekjent som hadde investert i ny badedrakt:
Helsikes heller - jo større jeg blir jo mindre stoff trenger jeg i skrittet på badedrakta!

Men nå skal gapet renskes for knappenåler og genseren plukkes fri for trådstubber.
Nå er det helg!

dypdykk i emosjonelle berg- og dalbaner

Dagens tips går til de foreldre der ute som
a. tidvis føler seg som akterutseilte dinosaurer uten evne eller vilje til å leve seg inn i avkommets emosjonelle berg- og dalbaner
b. har spart på dagbøker, skoledagbøker, lapper eller andre skriftlige kilder fra egen oppvekst.

Ta deg tid til å lese. Ikke nødvendigvis side opp og side ned, men i det minste litt her og der.
Mest sannsynlig vil du oppdage at mye av det de søte små går gjennom har du også vært gjennom. Misforståtte kommentarer fra venninner, ubesvart kjærlighet, foreldre som ikke forstår en dritt, lærere som ikke innser potensialet i dine febrilske forsøk på tolkning av dikt eller innovative bøyning av franske verb. Det ligger der, noen ganger slår det i mot deg som en slegge, andre ganger mer subtilt mellom linjene.
Det kan være den buksa du ønsket deg en hel vinter som du endelig fikk, en dag før en ny modell inntok førsteplassen.
Det kan være han der kjekke i klassen over som du tror du har sjanse på som plutselig dukker opp med dame.
Det kan være en venninne som plutselig får en ny bestevenninne og som selger deg for en kobbermynt.

For egen del er et av høydepunktene å lese om speiderturen til Australia, og alt vi opplevde der. Blant annet smakte vi kebab for første gang...Og vi ble tilbudt dop utenfor en 7-11 på Hawaii. 

Et annet høydepunkt er da klasseforstanderen i fjerde klasse mistet sin gudstatus etter å ha fortalt klassen at Alexandre Dumas skrev Ringeren i Notre Dame. Gråtkvalt berettet frøken Storlien om hvordan skuffelsen rev og slet ettersom alle og enhver burde vite at den ble skrevet av Victor Hugo.

(uspiselig elev? ).

Eller da, sultforet på amerikansk visvas som vi var, speidermøtene måtte flyttes fra en dag til en annen slik at vi rakk hjem for vår ukentlige dose Dynastiet.

Det er ikke fullt så stas å lese om kjærlighetssorg(er) og hvor mye energi man var villig til å legge ned i jakten på gutter og det perfekte antrekk. Ei heller å se hvor villig man kunne skifte stil for å tekkes den eneste ene.

Men kanskje er det sunt å lese om akkurat den delen nå som vi river oss i håret over hvor lang tid enkelte i husstanden er villige til å bruke på badet?

Selv om mye har forandret seg er likevel det grunnleggende likt - det er ikke lett å å vokse opp og krafse seg en egen nisje i verden.
Og som en ekstra bonus, kanskje du som Fruen, finner ut at siste dagbok ender der voksenlivet begynte for fullt  - med å møte han som skulle bli Høvdingen.
Akkurat der var det definitivt høy putefaktor grunnet en avsindig bruk av adjektiv og liksom, hvis, kanskje og dersom atte...

reparasjon av bunadskjorte

Alle prektige husmødre over en viss alder behersker kunsten å snu snipper på sin ektefelles skjorter.
Selv kjenner man ikke veldig mange som fortsatt bedriver den slags arbeid, selv om det absolutt har både en økonomisk og miljømessig gevinst.
På bunadskjorter derimot hender det man kommer over skjorter som er godt brukt og dertil slitt i nakken. Og om skjorta ellers er pen, broderiene like fargerike og alt passer like godt som for noen tiår siden så er det ingen vits i å bytte hele skjorta.
Noen ganger kan man sy helt nye mansjetter, eller ny krage.
Men som på denne, hvor all slitasjen befant seg på innsiden av halslinningen var ikke det nødvendig.
Noen ganger lager man en lavere halslinning, ved å fjerne baksiden, brette ned og sy nye musetagger.
Det var ikke aktuelt her, ettersom broderiet noen steder går helt opp til musetaggene.

Løsningen ble å legge et ekstra lag med lin på innsiden, sy det fast for hånd på sidene, mellom hver musetagg og til slutt i nederkant.

Skjorta er like fin og det slitte området er beskyttet og dekket.

Husk bare en ting; vask stoffet som skal felles inn før du feller det inn. Lin krymper.
Det er forholdsvis irriterende å bruke tid på å felle inn et uvasket stoffstykke i en skjorte som har vært brukt og vasket over tid.
Hva som kan skje?
Joda, du ender opp med en halslinning som minner påtakelig om bølgepapp og som er umulig å stryke glatt.
Ergo; klipp til et stykke stoff, ta høyde for krymping, sikksakk rundt, vask i maskin, tørk, stryk, klipp etter mål, fell inn.

Lykke til!
Det er lett å tenke at hele skjorta må kasseres. Det stemmer ikke.

couch potato

Vips var det helg...Og vips var den over, igjen. 

Det er ikke rart vi eldes med lynets hastighet når ukene og månedene går så fort...

Vi har slappet av av all makt.

Og drukket te. 

Vi er ikke så flinke på dette med blomsterprydede kopper...

At vi klarer å holde oss til samme happening er mer vårt ambisjonsnivå på tekrus.

Men, som vi oppdaget med et brak på lørdag;  det er tydeligvis snart jul. Kanskje vi skulle benytte oss av muligheten og ønske oss et par tre-fire matchende tekopper som gir instant harmony ´n´happiness?

UFO-alarm

Vi har to kjekke puffer i stua, av typen med lokk. De er velegnet til å
1. hvile føttene på mens man bedriver slitsom tv-titting og planløs surfing
2. oppbevare påbegynt håndarbeid

Ved nærmere gjennomgang fant Fruen ut hvorfor det er så få strikkepinner i boksen på systua.
De nevnte puffene inneholdt ikke mindre enn 17 rundpinner av variabel lengde og tykkelse, fjorten kilo garn og et avsindig antall påbegynte strikketøy. Selvsagt burde man lagt arbeidene i kronologisk rekkefølge og gjort dem ferdige. Hvis man hadde hatt oppskriften, eller i det minste husket hva man i utgangspunktet har begynt på.
Isteden valgte man den enkle løsningen;
Rekke opp tre cm her og fem cm der, nøste opp garn og sortere fangsten i kassene for ull, bomull og diverse.
Strikkepinnene er gjenforent med resten av familien.
Det hersker ro og orden i puffene. Eneste problem er at de ble lette. Og ustabile.
Men det varer nok ikke lenge ettersom det å pådra seg et par tre UFO-er er en smal sak.
Særlig nå som det regnerregnerregner og det eneste som frister er å begrave seg i garn og være kreativ.

Og så kan man jo glede seg over at det innimellom tuster og tjafser av blå ull, rød filt, halve nøster og annet fjas befinner seg glemte skatter, innkjøpt for leeenge siden.

Hva gjør du med dine UnFinished Objects?

sånn foreldre ikke liker

For å være ærlig. Fruen liker ikke Halloween. Det er en skikk som har kommet hit via amerikaniserte markedskrefter og som har mistet all annen misjon enn å skaffe små sukkerunger enda mer sukker.
Men. Det er to barn i huset som synes Halloween er et lys i mørket og en kilde til planlegging i lengre tid. De har gått i nabolaget, de har snop lagret på steder en mor ikke tenker på å lete og de synes det var en strålende flott kveld.
Det er ikke slik at alt barn liker som vi foreldre ikke liker skal være greit, men noen ganger får man bare innse at slaget er tapt, åpne dør og dele ut snop, smile blekt til små monstre og innerst inne tenke at julebukker er da mye hyggeligere.
Men. Vi har julebukker i nabolaget også. To måneder etter Halloween...Så det er absolutt ingen konkurranse.

Og det er en gang slik at verden forandrer seg. Ved nærmere ettertanke var det et og annet vi også synets var livsviktig da vi var barn og unge som våre foreldre ikke så verdien av.

Mor i Barndommens dal syntes ikke fest på det lokale samfunnshuset var et must. Og spesielt ikke før vi hadde oppnådd en viss alder...Fruen derimot, mente at dette var særdeles viktig og en naturlig del av livet straks man var konfirmert.
Hva hun ville sagt om hun visste hvordan vi venninnene spleiset på en inngangsbillett og deretter stod i dårlig lys og kopierte inngangsstempel med rød, blå eller svart tusj kan man jo bare tenke seg.

Far i barndommens dal syntes overhodet ikke noe om at jenter smakte alkohol og hadde et og annet å si om fulle kvinnfolk. Selvsagt  har han et poeng, fulle kvinnfolk er ikke noe vakkert syn. Men det er heller ikke fulle mannfolk. Og de små slurkene vi klarte å svelge gjorde oss hverken nevneverdig fulle eller alkoholiserte. Stort sett syntes vi bare det var vondt.

Foreldre legger føringer basert på egen oppvekst, egne verdier og ikke minst - sitt erfaringsgrunnlag. Og det siste punktet er viktig å tenke på. For erfaringene tilegner vi oss, de kan ikke formidles fra andre.

Noen ganger går det ikke helt etter planen; Vi kan bli tatt med for dårlig påtegning eller for sterk alkoholånde eller bli skjelt ut av en nabo som ikke bifaller Halloween.

Det finnes andre og viktigere kamper og diskusjoner vi bør ta med de søte små...Men om vi hele tiden setter foten ned og bruker argumenter som  jeg liker det ikke, det bare er sånn, eller det var ikke vanlig i min barndom, er kampen tapt, respekten for mor, far eller begge tapt og muligheten for videre diskusjon er borte.

Å bruke en kvart sommerjobblønn på å rette ut en mislykket permanent var muligens ikke den mest veloverveide økonomiske disposisjonen. Spesielt ikke fordi man noen uker senere klippet av seg hele hårsoppen og derfor  kunne brukt oppsparte midler til noen mer varig.
Å utsette innlevering av viktige skoleoppgaver til siste kveld / siste morgen er definitivt ikke noe foreldre bifaller, og det er noe vi på det sterkeste fraråder. Aldeles uten tanke på egne stiler som ble skrevet mens Nattønsket surret i bakgrunnen,  på skolebussen eller rett og slett resirkulert. Men barnet må selv oppleve skammen i å bli tatt med en mistenkelig velkjent stil eller føle panikken når et høyst ubeleilig strømbrudd eller sviktende internett umuliggjør ferdigstillelse fra 06.45 til 07.30.

Noen ganger tenker man tilbake på tiden hvor de søte små var så små at det største problemet var hvorvidt de sov hele natten eller ikke, om de for himmelens skyld kunne la være å våkne 05.15 hver fridag og alle avtaler om sosialt samvær utenfor barnehage og skole var foreldrestyrt og oversiktlig.
Den tiden er forbi for lengst...
Det er stadig nye diskusjoner, nye utfordringer, nye barrièrer og barrikader som skal forseres.
Da er tross alt en monsterkveld med påfølgende sukkersjokk en filleting.
Halloween er kommet for å bli, selv om vi ikke har det mest grøssale huset i mils omkrets. Vi har for såvidt ikke det mest julete heller, eller det mest påskepyntede.
Men den dagen noen prøver å innføre Thanksgiving altså, da sier Fruen stopp. Så sant det ikke er et amerikansk svigerbarn da.

PS.
Kjære mor og far i Barndommens dal. Dere tapte noen kamper. Det gjør vi alle, både foreldre og barn. Men dere lærte meg noe viktig; å ta seg tid til diskusjoner og å være tilstede som foreldre.
Og i etterpåklokskapens ånd; kanskje hadde livet vært like ok om tre-fire år hadde blitt brukt på en høyskole med studier i norsk eller engelsk litteratur...