om tid og telefonering

Det var definitvt lettere før. Ihvertfall dette med telefonering.
Helst skulle vi ringe etter kl 17, for da kostet tellerskrittene mindre og ringing etter kl 21 var en uting som skulle unngås med mindre det stod om liv og helse.
Så begynte det å skli ut, siste magiske ringetid var 21.30, så 22 og plutselig har det blitt full forvirring.
Noen har barn som aldri sovner, og når passer det at man ringer dit. Andre har barn som slokner som ved et mirakel til samme tid hver kveld, men da bør man anstendigvis unne de voksne litt voksentid.
Noen ganger er det smartest å sende av sted en tekstmelding av typen våken? eller den noe mer kryptiske æ u vakje.
Noen kan man sende en melding til på facebook og håpe på respons ved første og beste anledning.

Men fremdeles, i vår verden av tilgjengelighet, er det visse tider av døgnet og uka man anser som hellig, eller i beste fall utenfor arbeidstid, Som for eksempel lørdag kveld, når det norske folk har kollapset foran en fjernsynsskjerm. Da forventer man strengt tatt ikke oppringninger fra fremmede.
Derfor, da telefonen plystret muntert her en lørdag i beste sendetid, og displayet viste ukjent nummer så Fruen for seg dødsfall i familien, brann, trafikkulykker, sterkt deprimerte venninner som ringte fra barnas mobil og ja det er i det hele att mye som flagrer gjennom et bekymret hode i de få sekundene det tar å svare på anropet.
Det er mye som kan ha skjedd, mange årsaker til at noen velger å ringe i beste hvitvinstid.
At den som ringer ønsker å få sydd om en bunad er definitivt langt nede på lista...

Det får så være at noen ikke skjønner at dette med å ha egen systue faktisk er en jobb og at de derfor tror det er usannsynlig hensynsfullt å ringe utenom arbeidstid for å ikke forstyrre.
Det får så være at noen bedriver langtidsplanlegging og liker å være ute i god tid..
Det får så være at ikke alle har samme morbide tankegang som undertegnede og ikke rekker å krisemaksimere ved en hver tenkelig og utenkelig anledning.

Men uansett. Kl 21 en lørdag? Ringer du frisøren din da? Tannlegen? Læreren til ungene?

PS.
Og jada, jada. Selvsagt skulle man vært myndig og profesjonell og sagt jeg har arbeidstid mandag til fredag halv ni til fire. Ring meg da for avtale. 
Men gjorde man det? Neida, hvitvinsblid og fornøyd galopperte Fruen huset rundt etter avtalebok og avtalte prøvetid. Så alt i alt har man muligens seg selv å takke.