Blogge? om hvem og for hvem?

Som trofaste lesere vet, beskriver Fruen noen ganger møter med kunder.
Dette er en vanskelig balansegang, for det hender man har lyst til å skrive av seg frustrasjon og sinne med en gang man har avsluttet en samtale eller en prøving. Men det tar seg ikke ut, for tenk om de plutselig skulle sveipe innom her og kjenne seg igjen?
Hvor uprofesjonelt ville ikke det vært?
Derfor er mange kundehistorier lettere redigert; det hender man endrer type bunad, type kunderelasjon, eller rett og slett - lar anekdoten hvile et sømmelig antall uker/måneder.
Litt på samme måte er det med det å blogge om familielivet. De fleste har nok skjønt at Woody og Queenie slettes ikke heter akkurat det og at Høvdingen ikke nyter eneherskerstatusen navnet skulle tilsi innen husets fire vegger.
Men det er enklere slik. Å blogge er et personlig valg for Fru Storlien og ikke noe som ble startet opp for å pushe gjengen ut i verden.

Det skjer selvsagt saker og ting her der min versjon ikke stemmer helt overens med de andres, og ved å skape en verden litt på siden av vår egen, der vi har andre navn, kan dette fremstilles og vinkles etter mors ønske. Om barna derimot hadde vært presentert med fulle navn og flotte close-ups ville det stilt seg annerledes og jeg ville følt et sterkere ansvar for å ikke uttale meg på måter som kan virke støtende for dem.
Det er også enklere å fortelle om situasjoner der deres utsagn ikke alltid går i mors favør. Jeg kan selv velge om det er rasende festlig å bli definert som en gammel kjerring. Mest sannsynlig ville jeg ikke synes det var like festlig å bli fremstilt som det samme på en annens blogg.

Jeg tenker litt på dette nå, i denne mammabloggdebatten. For hva er drivkraften bak en blogg?
Og hvor mye av det vi skriver om de søte små vil de synes det er stas å google opp om noen år når de har data på skolen? Og kanskje enda viktigere - hva er det stas at de der dustene i parallellklassen googler om deg i datatimene?
Det hender jeg vurderer å ikke nevne familielivet i det hele tatt. Men uten å være en "mammablogger" så skinner det igjennom, her som i det meste jeg gjør, at jeg er så heldig å ha to barn som beriker livet mitt.

På godt og vondt.
Men siden jeg ønsker å fortsette å ha et godt forhold til dem og omgivelsene, synes jeg det er realt å blogge om det gode. Det kan vi alle glede oss over. Så får heller lesere bære over med at jeg, i likhet med de fleste andre mødre, synes at akkurat mine to er noe av det mest fantastiske på denne jord.

PS.
Har du vært i konfirmasjonsselskap der noen av talerne tipper over i det banalt utleverende, eller et bryllup der forloveren forteller slikt som knapt nok er morsomt på tomannshånd? Og har du sett hvordan hovedpersonen har mest lyst til å krype ned i et hull i gulvet og bli der resten av livet?
Å fortelle om uheldig oppførsel i sandkasser og springvann, utidige lekkasjer og sånn-man-ikke-sier-men-likevel-blåser-ut-i-nødens-stund gir ikke bare mottaker et innblikk i bloggernes liv. Det gir også et innblikk i en annen persons liv, og det bør vi være bevisst.

eventyr og sagn

Det var deilige sommermorgener i Barndommens dal når Fruen våknet av kubjeller og visste at naboen tok sine tre kuer på beite. Lett som en vind trakk man på seg snekkerbukser og sko, styrtet ut og var hjertelig velkommen til en times tur i nærmiljøet.
Han var en forteller av guds nåde denne mannen som var sjenert sammen med voksne, men som sammen med en spørrelysten liten jentunge fortalte og sang og delte av generasjoners nedarvede kunnskap om en liten grend i en liten bygd.
Slik vokste Fruen opp og fikk en inngående kjennskap til eventyr og sagn, opphavet til merkelige stedsnavn og kunnskap om hvilke jorder som hadde best avling og hvor de første spiselige potetene kom.
Når kuene var trygt plassert der de skulle beite gikk vi tilbake, til frokst og avislesing. Lunken melk ble hentet fra kjøling i bekken, og med Mons på fanget oppdaterte Fruen seg på akk-så-romantisk føljetong i lokalavisa.

Og så ble man eldre, kuene forsvant og det ble stadig mindre attraktivt å tilbringe tid hos gamle naboer.
Nå er han for lengst død og stedet er solgt og brukes som feriested av fjerne slektninger.

Men når Fruen våkner, der oppe i barndomshjemmet og ser ut av vinduet ligger bildet på netthinna. En gammel mann med røde kinn, en svart og sint ku med horn, en spretten brun og hvit og yndlingskua over alle, den rødkollete uten horn. Og en liten jente med praktisk klipp og tusen spørsmål.
Og man er takknemlig. Fordi man fikk vokse opp i en bygd fylt av eventyr og sagn. Fordi man fikk oppleve gleden i å gå tur, som selv om den var aldri så kort var fylt av snakk, lukt og lærdom.
Og ikke minst, fordi man tidlig lærte gleden ved å dele kunnskap og å gjøre det levende for små ører.

Når vi er der oppe nå har vi våre faste turer i grenda, og i bygda. Vi går i fotsporene til de mest kjente eventyrfigurene og vi prøver å forstå hvor stor Jutulen var når vi ser fingeravtrykkene hans i berget ovenfor prestegården. Vi ler av kona hans som kastet smørklatten etter kirkeklokkene, og vi sukker henført over den lokale skjønnheten som fikk en ridder til å ri over fjellet for å hente henne og som på veien tilbake hoppet med henne foran seg på hesten over et juv i elva.

Det finnes en enorm kulturskatt i de norske folkeeventyrene, og mange har opphav i bygder, daler og grender. I vår tid, med jevn tilgang på Disneys fortellinger og omskrivninger av eventyr og barnebøker er det vel verdt å dykke ned i vår egen historie og videreformidle den til neste generasjon. Og om det finnes eventyr med opphav i stedet der dere bor, eller der du vokste opp, ta gjerne de først. Her i huset
har det vist seg at historien blir mye mer spennende ved å stå ved et gammelt tømrahus og lure på om det var her Skårvangssola ventet på ridderen sin, eller om det kanskje var i huset ved siden av.

blir vi lykkelige av evig solskinn?

Amerikanere sier gjerne How do you do når de møter mennesker. Da kan man lett bli fristet til å tro at dette er et spørsmål de er oppriktig interessert i å få svar på, og man kan derfor gå i fella og faktisk fortelle nøyaktig hvordan man har det. På en grå dag kan man plutselig stå der og fortelle om hjemlengsel til gamlelandet, misnøye med livet generelt eller småting spesielt og plutselig skjønne at huhei, jeg har visst ikke knekt koden...For det de egentlig vil ( som oftest ) er å få et great, and you?

Det gjelder kanskje ikke bare amerikanere?
I tiden etter Storesøsters død, når noen spurte hvordan det gikk, følte jeg ofte at det enkleste var å mumle ok, for å slippe masse velmente råd om å se fremover, fokusere på de gode minnene, eller bare glede meg over alt som faktisk var bra i livet mitt. De færreste var klar for snørr&tårer på gata i Oslo.
Eller når du er gravid og noen spør hvordan det går ; ikke alle vil vite at du den siste måneden har hatt diaré, noe som er en ganske ugreit i kombinasjon med hemoroider. Eller at du gruer deg til fødselen fordi den første varte i dagevis og var et smertehelvete. Og når du har født, vil perifere bekjente egentlig vite at du prøvde å rømme fra fødestua?
Er det viktig å fortelle at morslykken ikke inntraff i det øyeblikket du fikk det nyfødte nurket opp på brystet og kjente det glefse til som en sugekopp?

Det er mye vi ikke vet om menneskene rundt oss, og mye vi heller ikke vil eller trenger å vite.

Fra et tregt og slarkete nett på hytta fulgte jeg halvveis med på debatten om mammablogging forrige uke, og kjente at dette skulle jeg gjerne skrive om.

For meg er bloggen og det å lese andres blogger en pause fra hverdagen. Noen ganger lærer jeg noe, noen ganger får jeg lyst til å treffe menneskene bak bloggen jeg leser, og noen ganger får jeg lyst til å klaske sammen macen og flykte skrikende ut i virkeligheten.
For noen har det usigelig rosenrødt og flott, hele tiden. Og for å være ærlig, jeg synes ikke det er spesielt fint med helhvite interiør, jeg er ikke glødende opptatt av kosthold og helse, ei heller jakter jeg rundt på nettet etter skjønnhetstips. Etter hvert har jeg fått såpass store barn at jeg ikke trenger tips om bleieavvenning eller leggerutiner ( skjønt, etter noen ukers ferie med tenåring kunne kanskje det siste vært en idé?).
Men likevel leser jeg, og lærer. Noen ganger hva jeg vil, andre ganger hva jeg ikke vil. Og noen ganger tenker jeg som så at dette angår gudskjelov ikke meg.

Det jeg imidlertid ikke forstår, er hvordan noen synes de kan sette seg til doms over andres valg. Enten deres behov for å blogge om tekopper og hverdagslykke, eller om man velger en annen måte å organisere hverdagen på enn hva leseren kanskje synes ville være det riktige. Om noen ønsker å starte opp eget firma og bygge jobben rundt familielivet istedenfor omvendt, er det galt?

For meg personlig har dette med kvinnesak blitt definert som friheten til å ta egne valg. Dette har kvinner kjempet for i flere generasjoner, og vi har mye å takke våre formødre for.
Men kan vi ikke da få lov til å velge familie fremfor 8-4-jobb og blodslitet med levering og henting, kjøring og bringing?
Så lenge vi kan ta dette valget selv, eller gjennom konstruktive diskusjoner med den voksne vi deler hus og hjem med - er det bakstreversk og kvinnefiendtlig? Så lenge det er et personlig valg og ikke noe en partner påtvinger oss for å selv kunne jobbe enda mer ser jeg det som en del av livet, en del av det å ha en familie.
For egen del kom valget om å starte eget firma  som et resultat av at jeg ønsket å se de søte små mer hver dag, se Høvdingen hver dag og ikke bli grepet av panikk og svart samvittighet hver gang det skulle skje noe i barnehage/skole som grep inn i arbeidstid.

Og, det fører slettes ikke til at far i huset følger barna opp mindre enn før. Det har derimot ført til at vi, som det laget en familie er, fungerer bedre i hverdagen og at vi voksne slipper å legge halvtårsplaner for hvem som skal hva til enhver tid.

Kanskje kunne jeg skrevet om de månedene det er relativt bunnskrapt på kontoen, eller dagene der altfor mye skjer samtidig. Jeg kunne skrevet mer om irritasjonen når alle tror at den som jobber hjemme har et hav av kaffetid. Spørsmålet er bare ; blir jeg et bedre og helere menneske av å brette ut alt, til enhver tid?
Hvor viktig er det å vite at vaskerommet tidvis flyter over av umake sokker, at enkelte i huset bruker altfor mye tid på facebook eller at bikkja stikker av hver gang sjansen byr seg?
For meg kan det å lese  blogger sammenlignes med å lese et blad. Noe er dypt, noe er svada, noe kunne vært mer utfyllende og noe gir en opplevelse av gjenkjennelighet. Vil jeg derimot lese en biografi velger jeg en bok.

Og så tenker jeg, at dette ihvertfall har livet lært meg:

Vi har alle vårt, vi har noe vi ikke ønsker å dele. Vi har alle sider vi ønsker å fokusere mer på enn andre sider. Det gjentar seg i hverdagen, i julekort, på facebook og på bloggene våre.

Besseggen

Jeg  liker å gå på tur, kjenne vinden suse rundt ørene og klemme meg ned i myrhull og bekker.

Jeg liker å være med i gjengen, snike litt matpakkebiter og enkelte pølsesnabber.

Når vi går på tur vil jeg helst gå foran og finne stien, eller lede an mot målet.

Men da vi gikk Besseggen for noen dager siden røynet det på.

Det begynte allerede på båten...Høyt over meg hørte jeg en stemme si at hunder må være ute. Og joda, jeg skjønner at enkelte store beist bør oppholde seg utendørs for å ikke plage allergikere eller skremme sarte sjeler. Men lekre lille meg? 

Og så begynte vi å gå. Og vi gikk og gikk og gikk. De eneste pausene var når vi måtte vente på matmor som trenger noe lenger tid oppover bratte bakker enn enkelte andre. 

Og så, selve eggen da dere. Den var bratt. Jeg trengte faktisk en vennlig liten puff i stumpen et og annet sted der. For selv om jeg er spretten og sporty så er det noe med å bli stående der, midt mellom det blå og det grønne vannet og ikke skue annet enn stein, stein og atter stein.

Og en dachs...En dachs som midt i det bratteste hadde overskudd til å komme med unevnelige tilnærmelser. Ja, ikke skjønner jeg hvordan noen kan tenke på den slags på slike steder...

Sannelig, det var godt å komme tilbake til hytta....

Og om dere andre firbente kunne tenke dere å gå Besseggen - husk på dette:

- Det er langt å gå etter selve eggen også og der er det lite vann. Så husk å ha nok drikke til denne delen av turen også. Ta pauser og rull dere lystig hvis dere finner snøfonner underveis.
- Ikke legg opp til langtur dagen derpå. Jeg trengte en hviledag. Faktisk trengte jeg to og gikk glipp av en spennende moskussafari.
- Vi var heldige og traff ikke så mange mens vi klatret som verst. Men om det er mange som går opp og ned er ikke alle like glade for å treffe en hund der det er smalest. Heldigvis tok matfar ansvar og holdt meg tett inntil når vi møtte noen.
- Det er båndtvang i fjellet. Både for din egen og andres del skal dere ta hensyn til dette. Jeg ble løftet etter halsbåndet et sted, men ellers syntes jeg det var godt å ha en rettesnor. Dessuten hender det jo man treffer andre hunder, eller fugler som ikke har lyst til å leke. Da er det trygt og godt å bli holdt på plass.

God tur!

hytteferie

Gamle minner, nye minner. Gamle stier, nye stier...

Vi var i tvil om vi skulle overta hytta. Ikke fordi vi ikke ville men rett og slett fordi det er noe med lån og økonomi som også spiller inn i helhetsvurderingen.

Nå er vi i vår andre sommer som hytteiere, fremdeles i godt samarbeid med en bank som heldigvis ikke ønsker å benytte seg av sitt delvise eierskap til hytte i et av Norges vakreste fjellområder. Og vi nyter det. Lange dager, sene kvelder. God tid uten fjernsyn og med slarkete nett.
Tid til å lese bøker, gå på fisketurer, bake i svartovn, spikke, klaske mygg, prøve utedusjen, planlegge mulige utbedringer og være sammen.
Tilhørigheten til Barndommens dal er en viktig del av livet, og slik Høvdingen gir  sine barndomsminner videre til de søte små gjør Fruen det samme. Og de får skape sine egne minner, som de kanskje kan gi videre til neste generasjon.

Det er ingen fin, flott og fancy hytte. Det er ingen dyre pledd lekkert dandert, ingen nøye komponert bokhylle og ingen stormlykter fra kul designer. Heldigvis.
Hytta er for å bruke, for avslapning og den er et glimrende utgangspunkt for fine turer og besøk.
Det trenger ikke alltid være så luksuriøst og oppdatert. Og selv om de søte små innimellom savner fasiliteter som skylle-ned-do, muligheten til å se film på regnværsdager og påfyll av rene klær så ser de også hvor godt det er å ha det stille.  Og det er noe vi ønsker å gi dem; vissheten om at lykke ikke kan kjøpes for penger eller ligger i statussymbol og saueskinn foran sengene.

beauty queenie

Sminke er fremdeles bare noe det lekes med. Men i en alder av ti år er likevel Queenie noe mer oppdatert på hva man gjør for å bevare et duggfriskt utseende enn hva Fruen var i den alderen.
Og selv om man ikke ønsker å fyre opp under diverse merkelige ideer om skjønnhetsideal så må det noen ganger pusles og smøres, klappes og plukkes.

Så får man bære over med at det tidvis kommer kritiske innspill til hvordan man selv burde stelle seg, manglende bruk av leppestift og frynsete neglebånd. Og ikke minst, det stoooore ankepunktet -
mors manglende på hårfarge.
Og det hender, når man ser seg i speilet eller ser seg selv avbildet i ubevoktede øyeblikk at tanken kommer snikende - burde man kanskje bite i det sure eplet og gjeninnføre den rødbrune manken?

Hva tror dere? Grå panter? Eller Rødhette?

hva er kunst?

Da vi var i Spania for to år siden gikk turen innom Guggenheim i Bilbao. I år besøkte vi Salvador Dali-museet i Figueres, fødebyen hans ganske nær grensa til Frankrike. At vi også fikk se grensa skyldes vel heller en liten svikt hos kartleseren enn  et brennende behov for å se grenseoverganger med tilhørende supermarkeder som lemper ut skinker i reneste Svinesundtempo.

Vi kunne helt klart vært flinkere til å oppsøke museer her hjemme, det er både et og to og antakelig tre steder i Tigerstaden vi burde besøkt. Men av en eller annen årsak er det lettere å sette av tid når vi er på ferie.
Og dette museet var definitivt severdig. Ikke bare fordi det er i et ombygd teater og man går opp og ned, ut og inn av losjer og garderober. Men mest fordi den godeste Dali må ha vært en oppkomme av kreativitet.
Størst inntrykk gjorde dette rommet, hans hyllest til Mae West, og maleriene vi hittil bare har sett reproduksjoner av. Forvrengte klokker, hester med milelange ben og uventede detaljer.

Og alt i alt er man ganske enig med Queenie som nå føler seg godt oppdatert på spansk kunst:

Hva er det med disse spanjolene? Har de helt syk fantasi eller?

Han har et poeng Woody også, når han som den tenåringen han er, lurer på hvem i all verden det er som bestemmer at dette er kunst?

hjemme igjen

Da vi kjørte fra flyplassen i går tenkte Fruen:
- kan vi vær så snill bare kjøre til neste flyplass og hive oss på neste fly til et varmt sted?
og
- jaja, dette været er i det minste bra for de av oss er fylt av ukledelig soleksem.

Siden hagen ikke er fylt av pengetrær og ingen av oss har gullbukser brukes dagen i dag til å vaske klær, klø seg på skuldre og legger og sortere bilder. Og lengte tilbake til Spania.

sol, sol kom til meg

Med hælene i sand og tærne i vann.
Joda, livet skal nok bli bra de nærmeste dagene. Og siden mor har vært forutseende nok til å ekvipere avkommet fra topp til tå før avreise skjønner sikkert gud og hvermann at nuh er det på tide å kle opp mor aldri så lite...

Fruen ønsker alle lesere en riktig fin sommer, nå skal vi bruke alle våre ord på de gode samtalene.

sommerlykke

Det er fint å gå tur selv om det regner og bakken er full av snegler. 

For noen steder finner vi markjordbær

Og hvis vi går bittelitt lenger kommer vi til et lite vann. 

Der kan vi sitte på brygga, kaste pinner i vannet og konstatere at vi er to i familien som ikke vil hoppe fra kanten. Å nei du, kan man vasse uti så vasser man uti. 

Bli våte i håret og på snute eller trut? Helt uaktuelt...