eventyr og sagn

Det var deilige sommermorgener i Barndommens dal når Fruen våknet av kubjeller og visste at naboen tok sine tre kuer på beite. Lett som en vind trakk man på seg snekkerbukser og sko, styrtet ut og var hjertelig velkommen til en times tur i nærmiljøet.
Han var en forteller av guds nåde denne mannen som var sjenert sammen med voksne, men som sammen med en spørrelysten liten jentunge fortalte og sang og delte av generasjoners nedarvede kunnskap om en liten grend i en liten bygd.
Slik vokste Fruen opp og fikk en inngående kjennskap til eventyr og sagn, opphavet til merkelige stedsnavn og kunnskap om hvilke jorder som hadde best avling og hvor de første spiselige potetene kom.
Når kuene var trygt plassert der de skulle beite gikk vi tilbake, til frokst og avislesing. Lunken melk ble hentet fra kjøling i bekken, og med Mons på fanget oppdaterte Fruen seg på akk-så-romantisk føljetong i lokalavisa.

Og så ble man eldre, kuene forsvant og det ble stadig mindre attraktivt å tilbringe tid hos gamle naboer.
Nå er han for lengst død og stedet er solgt og brukes som feriested av fjerne slektninger.

Men når Fruen våkner, der oppe i barndomshjemmet og ser ut av vinduet ligger bildet på netthinna. En gammel mann med røde kinn, en svart og sint ku med horn, en spretten brun og hvit og yndlingskua over alle, den rødkollete uten horn. Og en liten jente med praktisk klipp og tusen spørsmål.
Og man er takknemlig. Fordi man fikk vokse opp i en bygd fylt av eventyr og sagn. Fordi man fikk oppleve gleden i å gå tur, som selv om den var aldri så kort var fylt av snakk, lukt og lærdom.
Og ikke minst, fordi man tidlig lærte gleden ved å dele kunnskap og å gjøre det levende for små ører.

Når vi er der oppe nå har vi våre faste turer i grenda, og i bygda. Vi går i fotsporene til de mest kjente eventyrfigurene og vi prøver å forstå hvor stor Jutulen var når vi ser fingeravtrykkene hans i berget ovenfor prestegården. Vi ler av kona hans som kastet smørklatten etter kirkeklokkene, og vi sukker henført over den lokale skjønnheten som fikk en ridder til å ri over fjellet for å hente henne og som på veien tilbake hoppet med henne foran seg på hesten over et juv i elva.

Det finnes en enorm kulturskatt i de norske folkeeventyrene, og mange har opphav i bygder, daler og grender. I vår tid, med jevn tilgang på Disneys fortellinger og omskrivninger av eventyr og barnebøker er det vel verdt å dykke ned i vår egen historie og videreformidle den til neste generasjon. Og om det finnes eventyr med opphav i stedet der dere bor, eller der du vokste opp, ta gjerne de først. Her i huset
har det vist seg at historien blir mye mer spennende ved å stå ved et gammelt tømrahus og lure på om det var her Skårvangssola ventet på ridderen sin, eller om det kanskje var i huset ved siden av.