blir vi lykkelige av evig solskinn?

Amerikanere sier gjerne How do you do når de møter mennesker. Da kan man lett bli fristet til å tro at dette er et spørsmål de er oppriktig interessert i å få svar på, og man kan derfor gå i fella og faktisk fortelle nøyaktig hvordan man har det. På en grå dag kan man plutselig stå der og fortelle om hjemlengsel til gamlelandet, misnøye med livet generelt eller småting spesielt og plutselig skjønne at huhei, jeg har visst ikke knekt koden...For det de egentlig vil ( som oftest ) er å få et great, and you?

Det gjelder kanskje ikke bare amerikanere?
I tiden etter Storesøsters død, når noen spurte hvordan det gikk, følte jeg ofte at det enkleste var å mumle ok, for å slippe masse velmente råd om å se fremover, fokusere på de gode minnene, eller bare glede meg over alt som faktisk var bra i livet mitt. De færreste var klar for snørr&tårer på gata i Oslo.
Eller når du er gravid og noen spør hvordan det går ; ikke alle vil vite at du den siste måneden har hatt diaré, noe som er en ganske ugreit i kombinasjon med hemoroider. Eller at du gruer deg til fødselen fordi den første varte i dagevis og var et smertehelvete. Og når du har født, vil perifere bekjente egentlig vite at du prøvde å rømme fra fødestua?
Er det viktig å fortelle at morslykken ikke inntraff i det øyeblikket du fikk det nyfødte nurket opp på brystet og kjente det glefse til som en sugekopp?

Det er mye vi ikke vet om menneskene rundt oss, og mye vi heller ikke vil eller trenger å vite.

Fra et tregt og slarkete nett på hytta fulgte jeg halvveis med på debatten om mammablogging forrige uke, og kjente at dette skulle jeg gjerne skrive om.

For meg er bloggen og det å lese andres blogger en pause fra hverdagen. Noen ganger lærer jeg noe, noen ganger får jeg lyst til å treffe menneskene bak bloggen jeg leser, og noen ganger får jeg lyst til å klaske sammen macen og flykte skrikende ut i virkeligheten.
For noen har det usigelig rosenrødt og flott, hele tiden. Og for å være ærlig, jeg synes ikke det er spesielt fint med helhvite interiør, jeg er ikke glødende opptatt av kosthold og helse, ei heller jakter jeg rundt på nettet etter skjønnhetstips. Etter hvert har jeg fått såpass store barn at jeg ikke trenger tips om bleieavvenning eller leggerutiner ( skjønt, etter noen ukers ferie med tenåring kunne kanskje det siste vært en idé?).
Men likevel leser jeg, og lærer. Noen ganger hva jeg vil, andre ganger hva jeg ikke vil. Og noen ganger tenker jeg som så at dette angår gudskjelov ikke meg.

Det jeg imidlertid ikke forstår, er hvordan noen synes de kan sette seg til doms over andres valg. Enten deres behov for å blogge om tekopper og hverdagslykke, eller om man velger en annen måte å organisere hverdagen på enn hva leseren kanskje synes ville være det riktige. Om noen ønsker å starte opp eget firma og bygge jobben rundt familielivet istedenfor omvendt, er det galt?

For meg personlig har dette med kvinnesak blitt definert som friheten til å ta egne valg. Dette har kvinner kjempet for i flere generasjoner, og vi har mye å takke våre formødre for.
Men kan vi ikke da få lov til å velge familie fremfor 8-4-jobb og blodslitet med levering og henting, kjøring og bringing?
Så lenge vi kan ta dette valget selv, eller gjennom konstruktive diskusjoner med den voksne vi deler hus og hjem med - er det bakstreversk og kvinnefiendtlig? Så lenge det er et personlig valg og ikke noe en partner påtvinger oss for å selv kunne jobbe enda mer ser jeg det som en del av livet, en del av det å ha en familie.
For egen del kom valget om å starte eget firma  som et resultat av at jeg ønsket å se de søte små mer hver dag, se Høvdingen hver dag og ikke bli grepet av panikk og svart samvittighet hver gang det skulle skje noe i barnehage/skole som grep inn i arbeidstid.

Og, det fører slettes ikke til at far i huset følger barna opp mindre enn før. Det har derimot ført til at vi, som det laget en familie er, fungerer bedre i hverdagen og at vi voksne slipper å legge halvtårsplaner for hvem som skal hva til enhver tid.

Kanskje kunne jeg skrevet om de månedene det er relativt bunnskrapt på kontoen, eller dagene der altfor mye skjer samtidig. Jeg kunne skrevet mer om irritasjonen når alle tror at den som jobber hjemme har et hav av kaffetid. Spørsmålet er bare ; blir jeg et bedre og helere menneske av å brette ut alt, til enhver tid?
Hvor viktig er det å vite at vaskerommet tidvis flyter over av umake sokker, at enkelte i huset bruker altfor mye tid på facebook eller at bikkja stikker av hver gang sjansen byr seg?
For meg kan det å lese  blogger sammenlignes med å lese et blad. Noe er dypt, noe er svada, noe kunne vært mer utfyllende og noe gir en opplevelse av gjenkjennelighet. Vil jeg derimot lese en biografi velger jeg en bok.

Og så tenker jeg, at dette ihvertfall har livet lært meg:

Vi har alle vårt, vi har noe vi ikke ønsker å dele. Vi har alle sider vi ønsker å fokusere mer på enn andre sider. Det gjentar seg i hverdagen, i julekort, på facebook og på bloggene våre.