Vokte og vente?

Det var en mørk og stormfull kveld. Fruen kom hjem fra en travel kurskveld hvor man hadde gått gjennom både det ene og det andre. For når noen skal sy mannsbunad fra Nordland, andre sliter med å få jevne fløyelskanter på et bunadliv mens atter andre synes påtegningen man skal brodere etter er heller ujevn blir det liten tid til kaffe og rekreasjon.
Da er det godt å se lysene fra hjemme, og enda bedre å se at lyset er slukket hos den som helst skal sove når klokka tipper over 21. Men i stuevinduet er det noe? Noe som lyser?
Er det en alien? Har Høvdingen blitt rabiat og skaffet seg nattkikkert?

Nei, det er den lystige...
Og om noen blir myke om hjertet og tror hun stundesløst venter på mor som er avsted, så stemmer ikke det. Som dere ser av bilde nummer to så sitter hun der like trygt og godt selv om mor pusler rundt bak henne, trekker for gardiner, smeller av en blitz og leter etter noe vagt severdig på fjernsynet.

gave til en jubilant

I dag er det bursdag i huset, Høvdingen fyller år og det man har spurt seg selv, og han, om de siste ukene er ; Hva ønsker du deg, hva gir man en mann i sin beste alder?
En sen kveld kom man på løsningen, men er det innkjøpt? Eh, nei...
Vi unnskylder oss med at noe må prøves får det kommer i hus. Og derfor har det blitt forfattet et dikt med fire vers som begynner slik:

Roser er røde

fioler er blå,

jordbær er søte

og gave skal du få

( men ikke akkurat nå)

Og så er det litt jada-svada og flere fagre ord før vi kommer til den store finalen:

Du skal få en gave som ikke suger,

derfor vil vi gi deg  ......

Og siden alt det andre går på lettkjennelig versefot håper vi han knekker koden, lar seg sjarmere av Fruens lemfeldige omgang med ungdommens språk og skjønner hva han skal få. Skjønner dere det?

Aldri helt fornøyd

Vinterferien er over, de søte små er tilbake på skolen og Fruen er tilbake i jobb. Høvdingen har hatt kortere ferie, og slapp dermed den brå overgangen i dag tidlig.
Det er rart hvor mye man tror man skal få gjort, hvor mye arbeid som skal flettes inn i den tiden disse ganske store, men fremdeles søte små, kan holde på med sine egne prosjekter. Men holder det stikk? Neida. Det er så lett, så lett å stikke hodet inn på systua, klage litt over livets og søskens urettferdighet, spørre hvor det eller det befinner seg, om vi snart skal finne på noe, og så videre og videre.
Det er lett å rydde sammen arbeidet med et særdeles høylydt stønn av den sorten som begynner i midterste tå og  bygger seg opp til et tåkelurlignende ul. Det er lett å irritere seg grønn over den manglende respekten for mors arbeidstid og avtaler. Det er lett å irritere seg over barn som ikke legger seg om kvelden, men som derimot sleper opp med en umotivert gjesp om morgenen, mye tidliegre enn de er villige til å stå opp på en vanlig skoledag.

I sannhet, det er så forferdelig lett å irritere seg...

Det er ikke så mange år siden man jobbet lange dager i butikk og var glad om man rakk hjem til middag annenhver dag. Det er nøyaktig like lenge siden man i perioder bare klappet halvsovende unger på hodet når man omsider kom hjem. Det er nesten like lenge siden man innså at for å overleve som menneske, kone og mor måtte livet legges om.
Og selv om det kan være frustrerende å balansere arbeidsliv og privatliv i et og samme hus og selv om man tidvis drømmer om en annen arbeidssituasjon der man møter kolleger og får lønn hver måned, så er det godt dette livet.

Og tross alt, det har blitt brodert et sett mansjetter denne uka...og to bunader er sydd om, og en kunde har vært her, og vi har kost oss, og Fruen har kjøpt de mest fantastiske støvletter ( definitivt ikke fjøssko) og det er litt lenger til 17. mai enn det man i en øyeblikks panikk trodde for noen dager siden.
Og på trosdag kommer det en dame hit med penn, papir og kamera, og det kan bli riktig så hyggelig. Ihvertfall hvis Queenies bunad fremdeles passer, og man får strøket et par skjorter, stivet et hodetørkle, pusset over litt sølv og fremskaffet en unuppete svart strømpebukse innen den tid. Og kanskje hadde det vært lurt å støvsuge, vaske over et par-tre gulv, pusse noen vinduer i tilfelle lav vårsol i uheldig vinkel, burde man by på velduftende hjemmebakst, og hva gjør man med hunden som har pådratt seg en kålånde av en annen verden?

dagens nips

Noen får visst sånne unger som ikke plukker på noe som helst, som lar godteri stå urørt og telysene får forbli tent istedenfor å blåses ut slik at bord og vegger dekkes med stearindråper.
Det var ikke akkurat slik her da de søte små var små. De forsket, de saumfarte og de endevendte. Og hva angår den delen med godteri? Nåja, der er det ennå mulighet for forbedringer.
På grunn av denne motviljen mot å la noe stå urørt flyttet en del knuselige pyntsaker vekk fra synsfelt og inn i skap. Og der har det blitt stående uten å glede noen som helst  kanskje med unntak av Høvdingen som gjerne skulle levd i et nipsfritt hjem...
I dag vurderer Fruen å la denne damen få slippe ut av skapet igjen, Hun ble innkjøpt i New York for snart sytten år siden, fraktet hjem innpakket i silkepapir og t-skjorter og er et rosenrødt minne om fjorten dager med Storesøster.
Og så er det da mye hyggeligere med litt nips som er samlet her, og der og som ikke alltid blir et lekkert stilleben men som frembringer minner, enn med en hvitmalt orgie innkjøpt på en og samme lønningsdag?

dagens tips

La oss si at du i jobben du utfører til daglig forhoder deg til retningslinjer, brukanvisninger og forklaringer på hvordan saker og ting utføres. La oss si at du synes dette går sånn noenlunde, og at du er komfortabel med denne måten å jobbe på.
La oss si at du får en kunde som skal ha utført en bestemt jobb, og at akkurat denne jobben har blitt utført for kundens familie en del ganger, men da av en annen yrkesutøver.
Tror du da det er lurt å
A:  holde på din egen måte å jobbe på og forholde deg til retningslinjer og det du har gjort før?
eller
B: låne en modell av kunden slik at du kan se hvordan de er vant til at jobben gjøres og hvordan produktet dermed blir seende ut både utenpå og inni?

Og om du skulle finne på å gå for alternativ A, hvor mye tid tror du at du kan få lov å bruke i ettertid, bevæpnet med sprettekniv, knappenåler og kontrollmål?
Så husk dette - lån en modell neste gang!

Am I a Barbie dog?

Her en dag gikk jeg opp på loftet og inn i boden der de avlagte Barbiedukkene bor. Planen var å leke litt og så gå ned igjen, men så smalt døra i bak meg og der satt jeg da, i mørket.
Bjeff, sa jeg stille og forsagt som alltid.
Ingen reaksjon.
Bjeff, sa jeg litt mindre stille og forsagt.
Da hørte jeg matmot begynne vandringen, og lokkingen. Men fant hun meg? Neida.
Bjeff, brølte jeg.
Og der så jeg lyset og matmor så meg.
Men fikk jeg kos og pølse? Neiheihei. Tenk, hun synes ikke små hunder skal leke med Barbiedukker.

ps.
Har dere sett den der greia med at Skiforeningen søker ny bikkje i bakken? Hallo? Har de ikke sett denne eller?

yrkesvalg

Om en uke går søknadsfristen til videregående skole ut, og mange elever skal foreta mange valg innen den tid. Valg man bør ta basert på egne interesser og evner, men valg som vel så ofte styres av hva venner velger, hva foreldre synes er lurt og hva rådgivere anbefaler.
Her forleden satt Fruen ringside da tre skoleklasser skulle veiledes i jakten på den ultimate utdannelse etter henholdsvis et og to år på Design&Håndverk. Og det må sies, dette er ikke lett. Her er det mange fag å holde styr på og selvsagt kan både elever og rådgivere bli lettere agitert når det dukker opp fag som buntmaker, gjørtler og filigransarbeider. For hva jobber disse menneskene med? Og er det behov for denne type utdannelse i Norge i dag?
Selv har man sånn noen lunde kontroll på små og sære fag, men ville kanskje falt fort av lasset om det ble snakk om kvantefysikkens finesser...
Men det som kom som en negativ overraskelse var forslaget om å ta to år på skole, skaffe seg et fagbrev og så ta påbygning. Slik vil man nemlig være godt rustet for høyere utdannelse og ha en annen og dypere faglig forståelse enn en medstudent som kommer rett fra det vi i gamle dager kalte allmennfag. Da dette forslaget ble presentert som en genial løsning klarte ikke Fruen å forholde seg rolig. For om alle som søker lærlingeplass komme rut i arbeidslivet med denne holdningen, hvor attraktive vil de da være å ansette? I småfagene krever det tid og ressurser å bedrive opplæring, og om bedriften i tillegg gjorde dette fånyttes og uten å øke rekrutteringen til faget så er jo hele vitsen vekk. Og hvem vil da ansette lærlinger?

Vi bor i et velstående land og vi har råd til å importere arbeidskraft. Men vi trenger likevel noen som kan ivareta tradisjonshåndverk og som er villige til å jobbe med hendene hver dag. Det vi ikke trenger er skolefolk som i hele sin holdning viser at dette er utdannelse som ikke fører noen vei.

Det har blitt nevnt her før, men det kan visst ikke sies for ofte;
- det å velge et liv som håndverker er ikke et bevis på mangelfullt utviklede sjelsevner.
- det er ikke skammelig, eller flaut, å leve av et håndverk
- samfunnet ville blitt usigelig tungrodd om det ene og alene bestod av ingeniører og sykepleiere.

Forslaget herfra er at alle rådgivere, alle som jobber med å veilede ungdom i utdanningsvalg tenker seriøst gjennom hva som trengs for å drive et samfunn. Kanskje er det ikke så dumt om noen kan skifte en glidelås, sy ny sal til motorsykkelen din, skifte lys i dashbordet på bilen, smelte om gamle gifteringer til noe nytt og spennende eller hjelpe deg når sikringsskapet går i lufta åtte timer før du skal på ferie.
Og tenk på dette; et vennepar skal pusse opp badet. De har på ingen måte noe imot polakker, men synes likevel det hadde vært beroligende om noen av de som kommer for å gi anbud på jobben kan si mer enn hei på norsk.
Det er mange hensyn å ta og veldig mange arbeidsplasser som vil være ubemannet om ikke veldig mange år. Vi trenger ungdom som vil utøve håndverksfag, ikke bare ungdom som har kjennskap til dette og bruker det som et grunnlag for videre yrkesvalg.

Hurra for ferie

Slike bilder blir ikke tatt  her lenger. Han på akebrettet synes ikke dobakken kan måle seg med Korketrekkeren, hun med solid polstret rompe ser ikke fullt så beundrende på storebror nå lenger.

Men gleden over blå himmel, hvit snø  og vinterferie vokser de forhåpentligvis aldri fra. 

bunadteori

Det jobbes for tiden med en ny teori;
nemlig at de som skal ha sydd inn bunadene sine tar kontakt i rimelig god tid mens de som trenger å få sydd ut bunadene sine venter til etter påske.
Vi kan jo bare undres hva som er årsaken til dette?

Teorien er for tiden under utprøving ( eller hva nå enn det heter i høyverdige forskningsmiljøer), og Fruen lover å komme tilbake med en bredere analyse av fenomenet i siste halvdel av mai. Selv om det kan være fristende, vil det ikke bli utført dybdeintervjuer med kundene da dette kan være et ømtålig tema.

Og for ordens skyld, barnebunader er unntatt fra teorien ettersom barn skal og bør vokse.

offentlig død?

Vi ser nyheter på tv og advares mot sterke scener. Opp på skjermen kommer det bilder og filmer av lemlestede eller døende barn, sørgende pårørende og nærbilder av blodpøler. Fra andre land, mennesker vi ikke kjenner og hudfarger andre enn vår egen. Men gir dette mediene rett til å vise oss andre mennesker i deres svarteste øyeblikk?
Om en av oss satt utenfor et akuttmottak og ventet på hjelp med et døende, utsultet barn i armene våre, ville vi oppfattet det som riktig og viktig at et kamerateam filmet oss i vår sorg og fortvilelse? Ville det vært lettere å forholde seg til dette om filmingen skulle være til et nyhetsinnslag på den andre siden av kloden? Eller ville vi muligens følt dette som et overtramp...
For ikke så lenge siden gikk diskusjonen høyt om hvorvidt fotografer fra andre land skulle kunne bruke sine bilder fra terrorangrepet på Utøya i konkurranseøyemed. Det oppfattet vi som galt, fordi ofrene kunne identifiseres. Dette angikk våre egne og alle var enige om at bildene var en unødig belastning for de etterlatte og overlevende.
Men hva er forskjellen?
Vi snakker helst ikke om død, sorg og savn. Vi unnlater å snakke om hva som skjer, hva som venter oss og hvordan døden skal møtes. Døden har blitt oss så fjern, samtidig som den kommer til oss gjennom fjernsynet dag etter dag.
Og jeg tenker; har ikke en sørgende mor, far eller søsken krav på samme verdighet hvor enn de bor i verden...For selv om vi ikke skal lukke øynene for overgrepene som skjer altfor mange steder så trenger vi ikke detaljene. Vi trenger ikke se mennesker som dør, samme hvor ukjente de er for oss.
Vi er alle mennesker og bør ha samme rett til å oppleve livet og døden på samme premisser.

days of no glory

Det finnes dager der du
- ligger akkurat litt for lenge om morgenen, basert på at håret så helt ok ut kvelden i forveien. På badet ser du at det ikke stemmer nå lenger
- styrter ut av huset med vått hår og formaninger på autopilot
- oppdager at bensinlampa lyser rødt
- oppdager når du skal fylle bensin at passende kort ligger hjemme, og har gleden av å betale for kr 55,- i bensin til flirende ungdom. I småpenger.
-mistenker at du kan være direkte spydig til utvalgte elever ettersom de likevel aldri hører på det du sier
- blir oppringt to ganger på rappen fra minstebarnet som har den lite sjarmerende vane at hun slår av mobilen hvis hun ikke oppnår kontakt
- tilbringer deler av livet i kø fordi noen miljøbevisste mennesker har glemt å lade el-bilen sin og tenker lite (miljø)vennlige tanker når man endelig passerer blikkboksen
- tenker på hvorvidt det er mulig å ha vinterfreie uten å havne bakpå med bunadbestillinger, og hva slags jobb kan du ta med på hytta?

Men i det store og hele - hva gjør vel dette når postkassa inneholder resultatet av forrige ukes trøsteshopping hos Amazon?
Bøker er utvilsomt verdens beste gave, uavhengig om det er gave til deg selv eller til andre.

dagen derpå

Jaja, det kan fjases og mases om Alle hjerters dag. Hånlig og ironisk kan man proklamere at Nei, vi styrer unna slike dager.
Men på vei hjem fra dagens vikarjobb demret det for Fruen at hun muligens ikke befinner seg helt i målgruppen? For vi er gift, vi har vært gift i bra mange år og vært sammen enda lenger. Faktisk så lenge at i løpet av sommeren tipper man over til å ha tilbrakt mer enn halve livet med Høvdingen. Vi har det godt, vi liker hverandre og vi planlegger å fortsette å henge sammen. Det klarer vi helt fint å vise på eget initiativ, uten at en samlet handelsstand står og puster oss i nakken.
Men om man ikke var så heldig, da ville det kanskje vært hakket hyggeligere om det dumpet ned litt fanpost i postkassa denne dagen.
dagens tema blant de videregående og håpefulle var hvordan deres hjertens kjære markerte denne oh så viktige dag. Det var roser, middager, lyshjerter av fakkelbokser og oppmerksomhet opp og i mente. Ihvertfall for de som er heldige nok til å ha en hverdagshelt som har fått med seg en dose amerikanske såpeserier og har vett og forstand på å ta slike tradisjoner med seg inn i norske forhold.
Så kan man le litt, fleipe litt og si at nei, når dere er så gamle som meg, da er ikke slikt så viktig lenger.
Og så blir man møtt med vantro blikk og et unisont hæh, liker du ikke at han liker deg eller?
Og hva sier man da?
For tross alt er det jo hyggelig at han fremdeles , etter alle disse årene, synes det er fint og flott å dele hus med en tidvis stresset sydame. Det er bare det at det er så mye hyggeligere når han viser det på eget initiativ.
Og de blomstene Fruen egenhendig kjøpte på lørdag har overlevd både morsdag og valentinsdag.

hjertekveld?

Vi er ikke så gode på morsdager, farsdager eller hjertedager her i huset og i vant stil skal ettermiddag og kveld brukes til fiolinspilling, skirenn, bunadkurs. Nytt av året er det imidlertid at Woody skal ikle seg dress og gå på skoleball.
I den anledning kan Fruen komme med en revurdering av tidligere utsagn om kostnader i forbindelse med denslags festligheter:
Det er på ingen måte mer kostbart å sende en jente på ball enn en gutt. Ihvertfall ikke om gutten har sett sitt snitt til å vokse ut av pentøy og pensko i løpet av de seks ukene som har gått siden jul.
Vi krysser fingre, tviholder på kort og kontanter og håper han holder seg stabilt i samme størrelse over 17.mai. Og så håper vi borddamen er like sjenert som Fruen var i sin grønne ungdom, at hun ikke sier altfor mye og forøvrig synes stille gutter med pene øyne er noe av det heftigste på denne jord slik at det kan bli mer hjerte enn smerte i løpet av kvelden.

Og forresten, om du skal kjøpe ny jakke og er litt usikker på størrelsen kan du gjøre følgende:
løft armene og kryss dem foran brystet. Hvis du da får heller ukledelige tverrfolder over ryggtavla, mellom armene, skal du opp et hakk i klesstørrelse. Fruen kaller dette dansegrepet ettersom hun er noe mer vant til pardans enn ungdommen nu til dags som er mer vant til det som så friskt kan kalles lausdans...

har du en symaskin?

Har du noen gang tenkt på at det er under hundre år siden symaskinen ble en vanlig gjenstand i norske husstander? Symaskiner var dyre i innkjøp, og det var ikke alle forunt å kunne ha slik luksus i huset.
Dette innebærer at for ikke veldig lenge siden var det vanlig å sy for hånd, og siden de første symaskinene ikke kunne tilby mer avansert søm enn rettsøm ble fremdeles alle sårkanter kastet over for hånd.
Likevel sydde husmødrene, eller tjenestepikene, eller hvem det nå var som var tilgjengelig. Småjenter ble satt til tråkling, og til å plukke ut tråkletråder før de avanserte til sidesømmer og deretter mer avansert søm som opplegg og knapphull.
Eventuelle pyntesting ble sydd for hånd, ikke maskin. Noen ganger ble det brukt garn eller tråd i kontrastfarge, andre ganger var målet usynlige sting som selv ikke et trenet øye kunne oppdage.
Menn som av forskjellige årsaker ikke bodde hjemme 365 dager i året kunne også være selvhjulpne, om det gikk en søm i buksa, om sokkene ble tynnslitt på hælen eller skoene gikk i stykker så kunne de ( og måtte ) fikse det selv. Kanskje ikke alltid til beste karakter i håndsøm, men det gjorde nytten. Det samme kan man forresten se på hjemmesydde plagg, de var slettes ikke like flinke alle sammen. Selvsagt var det mange som sydde som engler, men det finnes også glitrende eksempler på at øvelse ikke alltid gjør mester. Men i en tid der butikklær var lite tilgjengelig, og i tillegg dyrt, måtte man sy enten man ville eller ikke.
Nå kan saker og ting tyde på at symaskina på vei ut av standardutstyret...Men kanskje skulle vi likevel la oss inspirere av tidligere generasjoners vilje til å gjøre noe selv, og for eksempel ikke kjøre til nærmeste sydame hvis det har oppstått et hull i en innvendig jakkelomme? Mye kan fremdeles fikses med nål og tråd.

Dette er noe av det Fruen tenker på, jobber med og gjerne snakker om. For vi er så opphengt i hvor flinke alle var før, hvor mye de sydde og alt det de fikk til. Vi er over oss av beundring, og glemmer noen ganger at det ikke alltid handlet om skaperglede og kreativitet men vel så ofte om nødvendighet og økonomi. Og forresten, om du er av de som har overtatt mors eller svigermors blytunge symaskin fra femti- eller sekstitallet; lucky u! Disse maskinene er, til tross for lite fancy utseende, bortimot uslitelige og med øm og kjærlig omtanke holder de. Lenge! Faktisk er de så holdbare at Fruen regner med at produsentene måtte forandre konseptet for å i det hele tatt fortsette å selge annet enn nåler.

Søndagsglede

 Det broderes stadig færre bunader her til lands. Det tar kortere tid å sende materialene rundt halve jordkloden enn å finne eller lære opp folk som er flinke nok til å gjøre dette profesjonelt her til lands.
Ikke er det særlig lønnsomt heller ettersom lønninger i det fjerne Østen fremdeles er lavere enn her i landet.
Hva som skjer når lønnsnivået jevner seg ut kan bli spennende å se. Kanskje må folk faktisk begynne å betale for tiden det tar å brodere en bunadskjorte?

Fruen bruker ikke søndagen på å tenke politikk, men gleder seg heller over de kundene som synes norske broderier på norske bunader er verdt å betale for.
Særlig gleder man seg til å sette i gang med denne godbiten. Etter to skjorter med hvitt-på-hvitt broderi er det alltid oppkvikkende med litt farger.

Kunder = kos?

Terrier? Sa kunden og så begeistret på Laika som logret med den ene enden og bjeffet med den andre.
Vi hadde terrier hjemme da jeg var barn. Finnes ikke bedre vakthund. Sa kunden og klappet den potensielle vakthunden på hodet.
Og bums, der lå bikkja på rygg og sprellet innbydende.

Det er ikke alltid lett å drive business hjemme og ha kunder innenfor dørene samtidig som man har en hund som bjeffer høyt og skjærende, som hopper og spretter og logrer ( og er hellig overbevist om at alle besøkende er her for å elske henne). Fruen har ikke tall på de gangene hun har stått med en bunad over den ene armen og bikkja under den andre armen mens kunden kler av sko og jakke.
Uvisst er det også hvor mange ganger den lystige har blitt føyset ut av systua, der hun vet hun ikke får være, for å unngå store ulykker i kombinasjonen hoppende hund&broderte stakker.
Noen ganger kommer hun tilbake, og ved gud, den hunden kan smile mer innbydende enn en transelger på Karl Johan. Noen ganger legger hun seg på rygg foran kunden og selger seg selv inn som snill, mild og glad for å være til. At hun samtidig selger inn Fruen som et hjerteløst monster tar hun ikke hensyn til...
Og man koster vekk den lystige, lukker døra rett foran en liten snute og smiler unnskyldende. For hunden vår er jo såååå snill, bare bittelitt intens.
Og så tenker man, med et stikk av dårlig samvittighet, at det er jo ikke alle som synes det er så veldig stas med hunder. Noen synes faktisk hunder, store som små, er skumle beist som burde tilbrakt livet i bånd eller bur. Storesøster likte ikke hunder, hun gikk gjerne omveier for å slippe å møte løse elementer. Mor i Barndommens dal er heller ikke mer enn måtelig begeistret for våre firbente venner, til tross for at hun i mange, mange år delte hus med gjeterhunder.
Hvordan ville de to reagert om de kom hjem til en sydame og ble møtt av en syv kilos kruttlapp...

Heldigvis har det gått bra hittil. Ingen har snudd i døra ved synet av den lystige, og ingen har hittil bedt om at hun stenges inne i buret og forblir der. Men en dag skjer det nok. Inntil den tid blir hun holdt, men hun får hilse og hun tror fremdeles at kunder = kos.

turtelduetur

Vi skal på kjærestetur, uten barn og bikkje. Til en by...men hvilken by?
Fruen googler og tenker, snakker med venninner og googler videre.
Men hva leter man etter? Jo, i tilfeldig rekkefølge:

1. Outlet shopping
2. Nice wine bars
3. Flea markets and second hand shopping
4. Knitting and embroidery
5. cheap tickets
6. Art walks
7. Nice museums
8. Nice museum with nice shop and cafe
9. manicure needed?
10. Excellent coffee

Men hva skal telle mest? Og hva skal vi velge...
Hittil leder Firenze hårfint foran Berlin, med Paris på tredjeplass. Men så skal ikke byen være for stor, for det er snakk om en helg og vi skal ha tid til å være kjærester, ikke bare løpe som hodeløse fjærkre mellom attraksjonene.

Hva med tennene?

Elevene jobber med selvvalgt fordypning. En skal strikke, en sy skjørt med draperinger, en skal sy kostyme og atter andre har valgt andre oppgaver. Som vanlig har ingen valgt buntmakerfaget for når man er 17 - 18 år er pels fullstendig ut...
Og så snakkes det;
Tar det kortere tid å strikke genser enn jakke?
Kan en skjorte med knytting foran være helt ettersittende over knuten?
Og hva kler en tannfe på seg?
Det siste forårsaket en heftig men noe avsporet diskusjon. For selv om vi vet at tannfeen ikke finnes så velger vi vagt å tro at en tyllkledd liten sak kommer valsende inn gjennom nøkkelhull og bytter tenner mot penger.
Og da må det vel etter hvert bygge seg opp et enormt lager av glitrende melketenner i tannfeens lune hjem?

Vikarlæreren foreslo at tannfeen bruker dagene på å lage flotte smykker av hvite tenner, og at det vi tror er perlekjeder rundt hals og håndledd egentlig er de vakreste og mest feilfrie melketenner.
Dette ble nedstemt av elevene ettersom man fremdeles, i en alder av 17 - 18 år, har troen på at alt det vakre er vakkert tvers igjennom og ikke er tilsmusset av blod og spytt.
Forslaget om at melketennene males til pulver og brukes i kosmetisk industri ble likeledes nedstemt, mens innspill om at de små hvite blir lagret fikk noe mer gehør.
Men, kanskje og noe mindre teatralsk er det jo mulig at tennene går rett i søpla og at tannfeen vet hvor alle har søppelsorteringen og at hun dermed slipper å fly rundt i nabolaget med lommene fulle av tenner?

Hva tror dere; får tannfeen utløp for sin kreative side mens hun pynter seg med tenner eller kildesorterer hun med hard hånd?

om rynker og folder

Man kan noen ganger kaste et uforvarende blikk i speilet, eller tilfeldig kan åsynet speile seg i en saks eller annet utstyr. Det er noe med den vinkelen litt nedenfra, den var heldigere før...

Lett frustrert ser man at det er noen rynker her og en hudfold der.

Lett frustrert lurer man på hva man skal gjøre med dette.

Dessverre finnes ingen enkle løsninger som ikke inkluderer sakser, kniver og nåler.



Det enkleste er å sette seg rolig ned og plassere rynkene der de hører hjemme; på en bunadstakk.

Og etterpå, når alle sting er sydd kan man rive av papiret, trekke i trådene og se at;

jovisst kan rynker være fint også!

Nyhetens interesse?

Ulykker med dødelig utfall kan skje og i slike tilfeller er døden et sjokk for de pårørende. Noen ganger fører slike hendelser til en liten notis i en avis, andre ganger til middels store oppslag og en sjelden gang fører det til hovedoppslag. De siste dagene har sistnevnte vært tilfelle etter at faren til en norsk kjendis ble påkjørt og drept.
Vi kan lese at den gråtkvalte artisten deltok på minnestunden, at familien er i sjokk og at det er tungt å ikke vite hva som egentlig skjedde.

Men har dette nyhetens interesse? Og er det verdt spalteplassen?

Det kan umulig overraske noen at mennesker deltar på sin egen fars minnestund. Det er heller ikke noen overraskelse at familien er i sjokk, det er vel heller en naturlig reaksjon. Og selvsagt, det er naturlig å ønske seg svar når en nær og kjær plutselig dør og det er naturlig nok tungt å ikke vite hva som har skjedd.
Men trenger vi, og trenger de etterlatte at det skrives om dette?
Og hvem skal velge hvem det skrives om?
Er det viktigere å opplyse det norske folk om dødsfall der det finnes en kjendis i nær familie enn om det er hva vi gjerne kaller vanlige folk som blir berørt? Og har familien til en kjendis større plikt til å slippe media innpå seg enn oss andre? For er det  slik at der det finnes en som har valgt et liv i rampelyset så skal resten av familien automatisk føle trangen til å dele sine gode og dårlige dager med resten av Norges befolkning?

Dette handler ikke om medlidenhet eller ikke. Dødsfall, sorg og savn er alltid trist. Men det handler om hva vi trenger å vite og hvorfor vi skal informeres.

fra ovnskroken

Jeg beklager om jeg har vært fraværende den siste tiden.
Det skyldes at det meste av tiden tilbringes på rygg foran ovnen. Der steker jeg meg langsomt og blir stadig rødere på magen.
Jeg håper dere har full forståelse for at dette er en stilling som vanskelig lar seg kombinere med skriving.
Som dere ser er jeg nå i det minste funnet sittestillingen, så om jeg i tillegg får gehør for at skriving bør kunne foregå foran ovnen er jeg nok tilbake i fin stil før dere vet ordet av det.
Enn så lenge - ha en strålende helg. Og om dere har kjæledyr; pass godt på de i kulda og gi dem et pledd de kan kampere på foran peisen ( hint, hint).

det gode savnet

Det er fint å reise bort litt og å savne og bli savnet.
Når Fruen er utenlands kan hun finne på å savne slikt hun vanligvis ikke trakter etter, så som brunost og store glass med melk.
Denne uka, som har blitt tilbrakt i indre&øvre dalstrøk har hun savnet dette;

- De søte små, og det er skjellig grunn til å mistenke at de også har savnet mammi bittebittelitt.
- Høvdingen, som forøvrig har invitert Fruen med på storbyhelg. Vi må bare finne by og helg.
- Den lystige, det har blitt merkelig uvant å varme opp seng helt på egen hånd
- Sterk kaffe
- Stabilt nett

Og så er det helt fantastisk å gå til dekket bord, ha badet helt for seg selv, slippe å vekke andre enn seg selv, kunne legge seg tidlig og lese, ha en røyskatt utenfor vinduet uten at bikkja går bananas, snakke fag morgen ,middag og kveld en hel arbeidsuke.

Men det aller mest fantastiske er å nyte dette nettopp fordi det er så sjelden.

soldagen

I dag kommer sola tilbake i bestemorshuset der lengst oppe i Barndommens dal. Det var selvsagt en merkedag før i tiden,og en dato de husket fra år til år. Antakelig var det litt spenning knyttet til om det faktisk var sol den dagen eller ikke, for effekten måtte jo nødvendigvis bli relativt forringet av snøvær? 

Slik er det ikke lenger, elektrisk lys har overtatt mye av jobben sola gjorde. 

Og det er  ikke slik at Fruen går rundt og har stålkontroll på når sola kommer tilbake etter vinteren på diverse steder i Barndommens dal. 

Men det ble liksom en egen greie det der med sola hos bestemor. Ikke fordi man  som barnebarn langt ut-i-rekka hadde noen spesiell misjon i flokken, men det var likevel litt stas å være den ene med bursdag på soldagen. 

kvinneplager

Fruen har ikke lenger 22 små liv liggende i en koffert…nervene har roet seg og pusten kommer fra magen. Kurset er godt i gang, to grupper er vel loset gjennom Fruens draktområde og snart står tredje og siste pulje for tur.

Og ja visst er damene flinke, og ja visst kan de mye. Men det kan jo Fruen også!

Og da er det tanken dukker opp, den beklemmende tanken om hvorfor man skal bruke så mye tid på å grue seg, gå rundt med magevondt og utsette planlegging og pakking fordi man innerst inne synes det finnes noe sånn som trehundre og syttifire andre som hadde vært betraktelig bedre egnet for slik kursing.

Høvdingens innspill om at "Nå får du gi deg. Hvorfor tror du de spurte deg?" møter lite gehør når Fruen føler seg som en futt, men vekker straks mer refleksjon nå. 

For det er klart han har et poeng. mest sannsynlig ville vel ingen kursarrangør bevisst velge en aldeles elendig lærer? Og ihvertfall ikke spørre læreren enda en gang? Og elevene pleier da nikke og smile og gjøre som man ber de om? Det er hittil ingen som har himlet med øynene og antydet at kurslærer er et fjols uten respekt for eller kunnskap om bunadsøm?

Men det ligger likevel der, som en ekstra innvoll, denne tanken om at man egentlig ikke er god nok, ikke flink nok. Og selv om man ler av det og rister på hodet så er det vel flere der ute som har det på samme måte? Men hvorfor er vi kvinner slik, hvorfor synes vi hele tiden vi skal nedvurdere oss selv og våre egenskaper? 

Tror vi kanskje det er ukvinnelig å stramme oss opp og si hva vi kan, tilby våre tjenester? 

For mange skyldes det vel oppdragelse, en idé om hvordan pene piker oppfører seg  og ikke minst, hvordan de IKKE oppfører seg. Vi har blitt pent oppdratt av våre mødre til å ikke stikke oss undøig frem og tro vi er noe. 

Det blir spennende å se hvordan våre døtre blir og hvor mye som henger igjen av ideen om pene pikers gjøren og laden. Kanskje vil Queenie om tredve år ringe til Fruen og fortelle at hun skal av sted og holde ukeskurs i et-eller-annet og avslutte med Du vet, jeg er jo flink til dette! Og Fruen vil være hjertens enig og glede seg over at barnet, som da slettes ikke er et barn lenger, kan erkjenne egne positive evner og gi uttrykk for de uten å føle seg som en fremadbusende bavian…

Men det er en fremtidsvisjon…Selv ville man helle gjøre ganske mye annet enn å si høyt foran andre at dette kan jeg gitt! jeg er faktisk skikkelig flink! 

Huff, høres det ikke skamløst ut?