Aldri helt fornøyd

Vinterferien er over, de søte små er tilbake på skolen og Fruen er tilbake i jobb. Høvdingen har hatt kortere ferie, og slapp dermed den brå overgangen i dag tidlig.
Det er rart hvor mye man tror man skal få gjort, hvor mye arbeid som skal flettes inn i den tiden disse ganske store, men fremdeles søte små, kan holde på med sine egne prosjekter. Men holder det stikk? Neida. Det er så lett, så lett å stikke hodet inn på systua, klage litt over livets og søskens urettferdighet, spørre hvor det eller det befinner seg, om vi snart skal finne på noe, og så videre og videre.
Det er lett å rydde sammen arbeidet med et særdeles høylydt stønn av den sorten som begynner i midterste tå og  bygger seg opp til et tåkelurlignende ul. Det er lett å irritere seg grønn over den manglende respekten for mors arbeidstid og avtaler. Det er lett å irritere seg over barn som ikke legger seg om kvelden, men som derimot sleper opp med en umotivert gjesp om morgenen, mye tidliegre enn de er villige til å stå opp på en vanlig skoledag.

I sannhet, det er så forferdelig lett å irritere seg...

Det er ikke så mange år siden man jobbet lange dager i butikk og var glad om man rakk hjem til middag annenhver dag. Det er nøyaktig like lenge siden man i perioder bare klappet halvsovende unger på hodet når man omsider kom hjem. Det er nesten like lenge siden man innså at for å overleve som menneske, kone og mor måtte livet legges om.
Og selv om det kan være frustrerende å balansere arbeidsliv og privatliv i et og samme hus og selv om man tidvis drømmer om en annen arbeidssituasjon der man møter kolleger og får lønn hver måned, så er det godt dette livet.

Og tross alt, det har blitt brodert et sett mansjetter denne uka...og to bunader er sydd om, og en kunde har vært her, og vi har kost oss, og Fruen har kjøpt de mest fantastiske støvletter ( definitivt ikke fjøssko) og det er litt lenger til 17. mai enn det man i en øyeblikks panikk trodde for noen dager siden.
Og på trosdag kommer det en dame hit med penn, papir og kamera, og det kan bli riktig så hyggelig. Ihvertfall hvis Queenies bunad fremdeles passer, og man får strøket et par skjorter, stivet et hodetørkle, pusset over litt sølv og fremskaffet en unuppete svart strømpebukse innen den tid. Og kanskje hadde det vært lurt å støvsuge, vaske over et par-tre gulv, pusse noen vinduer i tilfelle lav vårsol i uheldig vinkel, burde man by på velduftende hjemmebakst, og hva gjør man med hunden som har pådratt seg en kålånde av en annen verden?