er bunad dyrt?

Gledelig er det å lese kommentarene på gårsdagens innlegg og se at mange benytter seg av solide sikkerhetsnåler. Og det var forsåvidt ikke overraskende, ettersom man stadig ser og hører om fornuftige damer som sikrer seg slik.
Men det viktigste, i tillegg til ren sikkerhet, er å ha det økonomiske aspektet i tankene. For det er så lett å bli sugd med, bli overbevist om at årets nyvinning er det smarteste knepet på jord og at det å kjøpe noe som er kostbart og stemplet er Alfa og Omega for en lykkelig fremtid.
Det trenger så visst ikke være slik. Vanlige svarte paraplyer er vel så pene og praktiske som de såkalte bunadparaplyene med påtrykket nesten-kopi av de broderte motivene på egen bunad.
En hederlig sikkerhetsnål som ikke synes er like bra som en sølvfarget sikring som knapt nok synes.
Barnas bunadsko kan, som tidligere nevnt, kjøpes på loppemarked eller i bruktbutikker. Den slags fottøy slites minimalt, og om man ikke er så heldig å arve kan det med fordel letes på andre steder enn i skobutikker.

Bunad er en kostbar investering, men det er også en varig investering. For tiden er det mye omsøm her, mange skal sy om arvede bunader, eller tilpasse sine egne grunnet kropper som endrer seg. Dette er noe man ofte ikke tenker på når prisen på en bunad vurderes i forhold til andre festplagg.
For eksempel; Om en konfirmant er så heldig å få bunad, blir glad for den og bruker den en til to ganger i året i førti år og deretter gir stasen videre til  et barnebarn, en niese eller en annen slektning eller bekjent. Da kan man dividere kjøpssummen på antall sannsynlige ganger den blir brukt. Selv om man i tillegg legger inn et beløp for mulige tilpasninger undervies, så er det kanskje ikke noen hasardiøs pengebruk?

Selvsagt kan man, med dette i bakhodet kjøpe diverse nye finesser for å gjøre bunaden enda mer bruksvennlig. Men ha dette i bakhodet - er det virkelig nødvendig?

Og om dere ikke har skjønt det allerede, Fruen var bedre på veiledning enn mersalg den tiden hun var diskenspringer i Tigerstaden.

dagens bunadtips

Rubrikkannonser inneholder mye lystig lesning hvorav mye nok er morsommere for oss lesere enn for de som har erfart/forfattet sine etterlysninger.
Hvert år, noen dager etter 17.mai etterlyses tapte søljer og løslommer til bunad ( også kjent som bunadvesker). Løslommene beskrives ofte utfra type bunad, og innhold av typen nøkkelknippe, pung og kamera.
For noen år tilbake kom det en kjekk festeanordning på markedet og for en sum penger kan løslomma barduneres pent på bunaden ved hjelp av sølvbelagt kjetting. Men vet dere? De der store sikkerhetsnålene, de som også brukes på skotske ullskjørt...De har i årevis blitt brukt som rimelig forsikring av løslommer. Stikk den gjennom stakkestoffet og baksiden av løslomma og fest den slik alle sikkerhetsnåler festes. Det går så fint, koster mye mindre og sitter usynlig og godt.

Enkle løsninger som ikke koster all verden, det liker vi!

fra luefabrikken

Vi bebodde en gang en vaktmesterleilighet med særdeles sentral beliggenhet i Tigerstaden. Den var billig, vi hadde god tilgang på kebab og fylte vinblad, og med jevne mellomrom skulle fortau skures for kebab og måkes for snø. Den var varm om sommeren, kald om vinteren og over oss kurret duene og bedrev uhumske aktiviteter når vi skulle sove.
I kjelleren lå det i tillegg til spor etter en vaktmester med samlemani, rester etter tidligere tiders luefabrikk.
Arbeidsstolene fra luefabrikken kom til heder og verdighet som spisestoler hos oss, reale arbeidsstoler ble skurt for rust og metallet ble lakket british racing green.
Nå har vi bare en igjen da det viste seg at små barn som ikke sitter så stille som foreldrene synes de bør, ikke alltid er en gunstig kombinasjon med lett ustødige stoler. Etter et par reale hakk i underlepper ble stolene byttet til den mer barnevennlige sorten med fire bein.

Den siste stolen er tilbake i sitt rette element, om ikke på en fabrikk så ihvertfall på en systue. Sydamer sitter nemlig stille og rikser ikke på stoler slik femåringer gjør. Ihvertfall ikke så ofte...

hver vår

Hver vår i Barndommens dal fikk Storesøster allergi, og Fruen ble forkjølet. Det tok ganske mange år før  man innså at den tradisjonelle vårforkjølelsen ikke bare skyldes tynne klær, vassing i bekker og lueløse kvelder, men også et snev av pollenallergi.
Men jammen sitter det i...Hver vår blir Fruen forkjølet. Kald og trist og fylt av selvmedlidenhet jamrer man seg rundt, hjemme og på jobb. Og hver vår, etter noen dagers lidelse, kommer man på at det er visst sesongen igjen. Lettelsen er stor, ikke fordi det er stas å være allergiker, men fordi det i det minste ikke er smittsomt. For det er begrenset hvor stas det er å snørre og snøfte i nærheten av andre. Det ert tross alt bedre å hvese allergi, enn unna vei, dråpesmitte nær deg.
Men uansett hva som er årsaken til intense  og høylydte nys, så er det for tiden best å være hjemme med tørkerull og rødsprengte øyne.

orden i sysakene

Kreativt kaos? Uoversiktlig uorden? Det kommer an på øyet som ser...
Det skal syes det med hvitt, eller med ubleket, eller med rødt. Noen sting her og noen sting der. Det er vel ikke nødvendig å rydde bort alle trådsnellene mellom hvert fargeskifte?
Akkurat nå burde man visst ryddet bort en del sneller, nåler og spoler for å få fjernet alle spor etter klipping av fløyel. Og samtidig som man tenker på det, kan man se nedover seg selv og stille konstatere at ved klipping i svart fløyel er det ikke særlig lurt å ha på offwhite ullgenser.

om motivasjon og skaperglede

Håndarbeid var absolutt ikke favorittfaget på skolen. Det ble svettet over strikkepinner, symaskina hadde en lei tendens til å løpe løpsk og timene var stort sett endeløse og preget av intense bønner om at skoleklokka skulle ringe. Slik sett var det på ingen måte opplagt at man skulle ende som sydame...

Men samtidig som man ved enhver anledning søkte seg vekk fra håndarbeidssal og over til smie og sløyd, broderte man med stort pågangsmot og friske farger hjemme. Og det å ha friheten til å leke med farger, prøve nye mønster, tegne med kulepenn på stoffet og sette i gang - det var en motivasjon til å fortsette. 

Slik er det med mye. Hvis vi vil, får vi det til. Derfor stiller Fruen alltid et motspørsmål når hun blir spurt om hvorvidt det er vanskelig å brodere, sy eller strikke. Hun spør ; vil du virkelig dette?

Og om svaret er ja, synes Fruen det bare er å sette i gang. For det du vil, det klarer du. Selvsagt er det ikke nødvendig å sette i gang med en komplett bunad hvis du aldri har brodert et sting i hele ditt liv. Men samtidig, ikke heng deg opp i hvor lurt det er å øve på påskeløpere og nissebrikker. Finn et håndarbeid som motiverer deg og sett i gang!

Som dere ser, det har skjedd noe med stinglengde og tetthet de siste tredve årene....

Dette innlegget står også på trykk i Asker og Bærum Budstikke i dag, som en presentasjon av Fru Storlien.

Vi er noen lokale bloggere som deler en spalte, og det er kjempestas å være med i denne gjengen.

gull og glitter

Vinteren 1987-1988...verdensspeiderleir i Australia, mellomlandinger i Singapore, på Hawaii og i Los Angeles. Endeløse timer ombord i diverse fly hvor man vekslet mellom å høre utvalgte svisker på flyselskapets egen kanal, eller slite batteriene på den splitternye og knallgule walkmanen man ble den lykkelige eier av i et anbefalt varehus i Singapore.
Venninnen hadde tatt med Paul Simons Graceland, selv kjøpte man den rett etter denne turen. Og hver gang Diamond on the soles of her shoes blir spilt hensettes man til ungdom, varmen i den autraslke bushen og smaken av fersk( men ikke særlig velsmakende kokos) i Honolulu.
Selv kommer man aldri til å ha diamantbelagte skosåler, men man kan alltids glitre litt likevel?
Et par høye hæler som har sett sine beste dager, en tube glitterlim, en boks paljetter og en stødig synål; og vips har man glitrende hæler.

1. Tørk av hælene, slik at de er rene og pene.
2. Stryk en smal stripe glitterlim på hælen. Begynn midt bak og jobb deg ut til hver side for jevnest resultat.
3. Plasser en og en paljett i limet. Bruk en synål til å sette dem på plass med slik at du ikke får glitterfingre.
4. Når hælene er fylt med paljetter lar du skoene tørke.
5. Gå på dans!

Passer fint for sko som har vært ute og vandret i og mellom brostein, og med dette ønsker Fruen dere en glitrende fin fredagskveld!

vårkvelder

Ungdommens vårkvelder i Barndommens dal...Sitte ved vinduet og se isen forsvinne litt etter litt på vannet der nede, ha alskens unnskyldninger for å komme litt ekstra sent hjem fra speidermøtene. Den første turen ut i småsko, uten stillongs i ull og fornuftige votter. Små blomster i veikanten, mopedene som futter forbi og harker frem et girskifte eller to. Forhatte fregner på nesa og drømmen om brune legger.
Endeløse kvelder uten andre planer enn å kanskje se den utvalgte helten, fnisende telefonsamtaler med venninner, eller sitte på melkerampa og utveksle hemmeligheter...
Og noen ganger savner man det, den intense livsgleden man hadde i barndommen. For selv om mnage av gledene fremdeles er der, er det likevel lenger mellom de fnisende telefonsamtalene, melkerampa er byttet ut med kaffebarer og den utvalgte er fremdeles utvalgt men ikke spennende uoppnåelig. Da er det godt å se at andre opplever vårens gleder, at de søte små nyter friheten med lyse kvelder og er travelt opptatt av å legge planer og gjøre avtaler.
Det er vemodig å se dem vokse opp og gradvis etablere et eget liv. Det er vemodig å se at de ikke alltid trenger en mamma tett inntil, og man innser at om ikke veldig mange år skal livet leves uten  barn rundt seg i hverdagen.
På slike dager er det godt at et kveldskurs blir avbrutt av en telefon hjemmefra, og at en lys stemme i andre enden bare skal si godnatt til mammaen fordi vi nesten ikke har sett hverandre hele dagen.

det samlende punkt

Dere tror kanskje jeg lever det rene, skjære luksuslivet her i sofahjørnet mitt? At jeg bare velter meg fra mage til rygg og over på siden mens jeg drømmer om dalende koteletter og fri galopp over lemendekte vidder?
Ok, en stor del av livet mitt er slik, men jeg skammer meg slettes ikke. Jeg er tross alt ingen arbeidshund, og tydeligvis er jeg ingen suksess som vaktbikkje heller. Det virker som om det forventes at jeg skal bjeffe hver gang det ringer på. Ikke skjønner jeg vitsen med det, dørklokka lager masse lyd og alle merker jo at det står noen på utsiden. Og dessuten, det er jo aldri til meg uansett så hvorfor skal jeg stresse meg opp?
For ikke å glemme ; når jeg tar meg sammen og bjeffer skikkelig får jeg kjeft fordi jeg bråker. Nei nei, tenker jeg da, ingen kan gjøre alle til lags.
Og så tenker jeg at jeg på en måte er limet i familien. Jeg er den som danser i gangen når Høvdingen kommer hjem, jeg minner alle på spisetider, kosestunder og turgåing. Faktisk er jeg veldig usikker på hvordan de hadde fungert uten meg. Jeg tror kanskje de bare hadde sittet og snakket sammen, lange dype samtaler vet dere. Stakkars folk...
Når jeg tenker meg om, skjønner jeg at det er lurt at jeg slapper av når det ikke er andre hjemme enn matmor og jeg. Da kan jeg lade opp til alle er samlet og jeg igjen kan trippe rundt som den flotteste vertinne og ta meg av alle, være vennlig og inkluderende og holde gulvene smulefrie.

PS. Nå er disse solbrillene snart ferdigtygd, og jeg trodde det skulle bli slutt på den slags fjas. Men jeg hørte matmor nevne noe om at jeg trenger nye. Da vil jeg ha kjøttbeinformede. De rosa hjertelignende jålesakene hun satte på meg i fjor rullet jeg meg over til de var helt ubrukelige.

om bunad og alkohol

Hvor mye kan jeg drikke når jeg har på meg bunad?
Omtrent slik lød spørsmålet fra en ung kunde som hentet finstasen sin. Ikke av de helt yngste vel å merke, de som kommer med mor, far, eller bestemor på slep stiller ikke den slags spørsmål.
Det er flere som spør, og en interessant problemstilling.
Fruen synes man kan nyte alkohol i bunad, men at man i bunad som i andre antrekk skal utvise måtehold. Hvis man har ambisjoner om å drikke seg sjanglefull ( noe man strengt tatt ikke gjør ), får man iføre seg joggebukse og slaskete t-skjorte med en gang.

Mange av de bunadene vi pynter oss med i dag er direkte kopier av klær mennesker gikk i for hundre år og lenger tilbake, mens andre er basert på disse. På denne tiden var vi et ølbryggende og ditto drikkende folkeferd. Brennevin ble også brent og servert, i mer eller mindre lovlige former. De fleste drakk for å slukke tørsten, mens noen drakk mer enn det de burde. Med det i tankene er det vanskelig å se argumenter for å være totalt avholdende i en bunad.

Noen lurer også på om man bør skifte fra bunad til andre festklær etter vielsen, og således være klar for dinner & dancing i mer passende antrekk. Selvsagt kan man det, men i så fall er det kanskje mer basert på hva som er behagelig. Å ha på en litt for trang bunad og sitte til bords i timevis kan lett føre til dårlig stemning. Å danse med bunad bør gå fint, men selvsagt avhenger det av type dans.
Lørdag var Fruen på en lokal gammeldansfestival, hvor det ble danset i timevis. Selvsagt mest gammeldans, men det viste seg at de glade dansere også behersket swing. Her så man imidlertid at de tyngste beltestakker var litt i veien i de høyerste svingene, hoppene og kastene, og Fruen har vel sin tvil om hvor flott det er å danse tango og fox trot i  hallingstakk eller nord landsbunad.

Og bare så dere vet det; Fruen var ikke dansende deltaker. Det er over tyve år siden sist man trådde en masurka. Det blir minst like lenge til neste gang.

om strikking

Det første strikketøyet...En svett og uformelig rød lapp. Annenhver omgang ble strikket av en tålmodig lærer som masserte gjenstridige masker over på riktig pinne. Venninner som produserte metervis med skjerf før de begynte på skolen. 

Først langt oppi tenårene løsnet det. En svart setesdalgenser med mønster i rødt, gult, grønt og blått resulterte i  varig strikkeglede og forståelse av viktigheten i å tvinne tråder. Den ligger fremdeles i et skap i Barndommens dal. Ikke fordi den er videre pen å se på, men fordi den er en påminnelse om at øvelse gjør mester og at mestring gir glede. Senere har det blitt luer, skjerf, gensere og mye annet. Til slekt og venner, for salg og på bestilling. Så lenge man slipper å følge en oppskrift slavisk er strikking morsomt, litt personlig initiativ må det være rom for.

I dag ble den før omtalte mariuskjolen levert, en modell basert på tre forskjellige oppskrifter, kundens kjole til å ta mål av og egen erfaring. 

En ting er ens egen glede over å fullføre et prosjekt, noe annet og enda hyggeligere er å se at de man har laget sitter som det skal og at kunden er fornøyd. 

ps. Kjolen ble strikket i godt selskap. Både Don og Betty Draper har vært innom stua, det samme har Orry Main og resten av klientellet i Nord og Sør...

I love your blog

Det er alltid stas med godord, og å bli nevnt av andre bloggere og få utmerkelser er ekstra stas. For det ehdner man lurer på hvorfor det brukes tid på dette, og da kan en award, en link eller annen hyggelig omtale være en ekstra inspirasjon til å skrive viedere.

For en stund siden gav Mammadamen følgende award til Fru Storlien, og før man i det hele tatt fikk somlet seg til å svare og videresende, kom jammen samme hyggelige utmerkelse fra hagen på hytta!

Disse damene synes Fru Storlien er en fin blogg, de utfordrer meg til å svare på ti spørsmål og så skal stafettpinnen videre.

1. Hvorfor startet du å blogge:

Jeg hadde lest andre blogger en stund, og hadde lyst til å prøve selv. Dessuten ønsker jeg å skrive, og i hverdagen er det lite plass for den slags. Møtereferat og fakturaer er ikke definert som morsom skriving!

2. Hvilke blogger følger du?

Det er ganske variert. Jeg holdt meg en stund ganske slavisk til håndarbeidsblogger, men etter hvert ble det ganske så allsidig, noe som også gjenspeiler seg i bloggrollen her ved siden av.

3. Hva er ditt favoritt make up-merke?

Eh, her er jeg ikke spesielt trofast. Jeg liker Helena Rubinstein, men om det skyldes farger og kvalitet eller en fantastisk spennende biografi jeg leste om damen er jeg faktisk ikke helt sikker på.

4. Hva er ditt favoritt klesmerke?

Her er det selvsagt en viss avstand mellom hva jeg liker aller best, og hva jeg faktisk kler meg i! Jeg kjøper klær jeg liker, har de lenge og kler meg like gjerne med lopper som med motetopper. Men om jeg kunne valgt på øverste hylle, da hadde jeg nok kledd meg i italiensk mote. Pucci, Prada og Missoni ville gjort meg materielt lykkelig. Og Marc Jacobs...

5. Hva er ditt må-ha make up-produkt?

Svart mascara. Ser lett falmet ut uten.

6. Hva er din favorittfarge?

Oransje, uten tvil. Men siden jeg har fått mye lysere hår med årene, styrer jeg unna oransje mot ansiktet og holde meg til fiolett, isblå og andre kaldere farger.

7. Hva er din favorittparfyme?

Mirto di Panarea fra Aqua di Parma. God lukt som ble kjøpt i en bittelite parfymeri i Positano.

8. Hva er din favorittfilm?

The Commitments er høyt på lista! Den første filmen jeg så med Høvdingen, og senere så vi den om igjen og om igjen når den gikk på rock Cinema på Rockefeller. Og Anja Breiens kortfilm " Å se en båt med seil". Fin film, og han kjekke som spiller hovedrollen og gjør sin første og sikkert siste filmrolle, er far i Barndommens dal. 

9. Hvilket land vil du besøke, og hvorfor?

Vietnam! Der har jeg aldri vært, men det er en drøm jeg håper blir virkelig. Og Italia. Dit vil jeg alltid tilbake. Når jeg blir pensjonist skal jeg gå på pensjonistkurs på dagtid, lære meg italiensk og bo deler av året i en søvnig italiensk småby og være la donna norvegese.

10. Vil du noengang skrive en bok?

Nå har det vist seg at det å skrive en bok er atskillig enklere enn å få utgitt en bok. Vi satser på mer oppdatering på den fronten etterhvert!

Og så, de ti jeg synes fortjener en slik utmerkelse! 

1. Ting jeg elsker å lage

2. Akeleiedamen

3. Glamourbibliotekaren

4. Flinke pike

5. Fru Perez personlig

6. Eirin forteller

7. Pinneguri
8. Eliwies inspirasjonsblogg

9. Mia i Myra
10. Alt Godt 

Noen har fått den før, men det får så være. De fortjener det!

Om to måneder er det over

Ute smelter snøen, inne hoper arbeidet seg opp. Mens det første er ren og skjær glede, er det andre en blanding av glede og stress. For tenk om man plutselig brekker armen, forstuer tommelen eller får en senebetennelse? Hittil har alt gått fint, og man er sånn noenlunde på skjema, til stor glede for mor i Barndommens dal som jevnlig forhører seg om forholdet mellom tid og arbeidsmengde...
Det merkes at 17.mai nærmer seg. Kunder ringer, avtaler settes opp og det er travle dager på systua. Det hender man har lyst til å bjeffe et lite kundevennlig nei, men samtidig - om to måneder stilner det. Da kan man gjøre andre ting. Det er en tid for alt og akkurat nå er det høysesong.
Også her på bloggen er det tydelig at mange har satt i gang finpuss av finstas og de fleste som kommer hit via google  har søkt på vask og stell av bunadskjorter, bunadsko, søm av musetagger og andre faglige finesser.

Derfor føler  Fruen det kan være på tide med en liten spørrerunde igjen. Hva lurer dere på om skikk og bruk av bunad? Hva bør nevnes de nærmeste dager og uker?

kortversjonen

Innimellom føler man seg som en klisjé...Det var greit å være i tredveårene, ha grånende hår og sy bunader. Men nå, når man har kommet litt lenger inn i fjerde tiår ble det plutselig litt vel gammelmodig det hele. I dag var det derfor slutt på å ta sak og saks i egne hender. Time ble bestilt, ingen barn ble syke og nervene var sånn noenlunde under kontroll.

Fire års sparing ligger i en søppelbøtte og Fruen stryker seg over nakken og gliser som den lille snille ulven hver gang hun passerer et speil. Frisøren var heldigvis udelt positiv til gråmelert Frue, og Queenie må derfor innse at det slaget er tapt. Dessverre har hun nå oppdaget at mors tatovering har falmet og trenger oppfriskning.

Søndag kveld:
Det er fantastisk å være kortklippet igjen. Men behovet for skjerf har vært uvant stort de siste dagene, det er på merkelig vis blitt så bart i nakken...Likevel, det å våkne uten munnen full av hår oppveier kalde ører.

vente litt til

Vi skulle bli designere alle som en, der vi stod samlet første skoledag en varm augustmorgen for snart tyve år siden. Vi skulle til Paris, London og New York og verden skulle endres av våre spenstige design og våre  glitrende ideer om hvordan klær og sko skulle se ut.
En etter en kapitulerte vi, og ingen av oss nådde moteverdenens høye tinder. Vi endte som sydamer, lærere, og innkjøpere. Vi fant ut at kreativiteten ikke holdt mål, og at lykken kan være mye mer enn berømmelse, daglig spissing av albuer og arbeidsdager som avløses av atter nye arbeidsdager.
Og livene våre ble bra, det ble de.
Men likevel, når man blar gjennom bøkene som har blitt samlet, kjøpt og fått og leser om de store designerne, de mest innovative redaktørene og de store stilikonene, da kjenner Fruen inspirasjonen.
På sånne dager er det mer fristende å finne frem perleboksene, de fine stoffene og tegneblokk og la bunadene henge til modning. Heldigvis har man en fornuftig stemme i bakhodet, en stemme som hvisker det har ikke skjedd ennå, det kan sikkert vente i to måneder til.
Men etter 17.mai skal kreativiteten få fritt spillerom. Det lover jeg dere, og meg selv.

stivbeint møte med snø

Det er en del snø her ennå. Ganske mye snø faktisk.
Selv om matmor hakker og spar og bedriver frenetisk tvangssmelting av is, så hjelper det ikke så veldig. Det gjør ikke meg så mye, for jeg liker jo snø, og de brøytekantene vi har hatt i vinter er geniale utkikksposter. Der kan jeg stå og speide, vokte mitt revir og bjeffe etter lumske vinddrag og forfløyne katter. Jeg bjeffer særlig etter nabokatten, for etter at hun ga meg bank forrige sommer har vi ikke vært direkte perlevenner.
I går oppdaget jeg forresten at vårsnø er mye løsere enn vintersnø, for da jeg tok sats for å sprette lekende lett opp på min faste post falt jeg ned igjen. Ikke bare en, men to ganger.
Da tok jeg skikkelig sats, løp i vill galopp og kastet meg mot snøen med strake labber. Og det sier jeg dere, det anbefales ikke altså.
For der stod jeg bom fast, begravet til buken i halvråttten snø i særdeles bratt oppoverbakke.
For å være helt ærlig synes jeg matmor skulle kastet spaden og lempet meg løs med en gang. Synes ikke dere også? Det får da være måte på å stå og fnise og flire og insinuere at jeg ser ut som en forvokst kjøleskapmagnet. Heldigvis hadde hun ikke med kamera ut, men jeg la merke til det i dag. Hun puttet det diskret i jakkelomma før vi gikk ut for å drikke kaffe på trammen. Men hun lurer ikke meg, jeg veltet koppen hennes jeg før jeg lekende lett svingte meg oppover snøfonnene. Så kunne hun ha det så godt og tørke kaffe av seg selv istedenfor  å blamere meg med nedverdigende bilder.

feste løse tråder

Bare feste tråder nå, så kan kjolen ut og gå!

Hei og hå.

Og når ulltrådene er forsvarlig festet, er det bare å gyve løs på musetaggene.

Hva var vel livet uten radio?

var det sånn det skulle bli?

Det er noe eget med drømmer, de lever sitt eget liv, de forandrer seg etter hvert som vi forandrer oss og noe ganger går de rett og slett i knas. Mye av det man drømte om i ungdommen forsvinner i det dragsuget det tross alt er å bli voksen.
Men hva drømte Fruen om mens hun satt i Barndommens dal og ventet og lengtet etter at livet skulle begynne? En fremtid som designer. Et liv uten mann og barn. Et hjem i en spennende, pulserende storby. Et hjem fylt av bøker.
Og hva endte man opp med...Et liv som sydame, med mann og barn. Et hjem som ganske riktig er fylt av bøker, men definitivt ikke i en spennende pulserende storby.

Og hvorfor ble det sånn? Tja si det...Kanskje var ikke albuene spisse nok, eller kreativiteten sterk nok til at designerdrømmen gikk i oppfyllelse. Og så var det denne flotte fyren man møtte i relativt ung alder...Det gikk ikke an å be ham ryke og reise fordi drømmer skulle realiseres, og ikke tok man sjansen på å ha ham gående på gress heller...I den grad Tigerstaden kan kalles en storby så har man bodd der, men livet på landet er slettes ikke så verst det heller. Og så lenge vi aner lysene fra Tigerstaden i det fjerne ( ihvertfall etterat naboen beskar furufeltet sitt) er vi bortimot urbane.

På grå dager føles det som om mye gikk tapt fordi man ikke var tøff nok til å forfølge drømmene enda noen hakk. Men om jeg ville byttet bort barn og bikkje mot Mulberry og Milano, det ville jeg ikke.
For det fine med drømmer er jo at de endrer seg. Og akkurat nå drømmer Fru Storlien om en nær forestående frisørtime med fjerning av flette-mette, storbyferie og nylakkede negler i vårsol.

om saker og sakser

Det kommer an på øyet som ser hvorvidt man skal defineres som en skrotnisse eller en samler...I perioder, som for eksempel da vi flyttet for snart fem år siden, ga Høvdingen klart uttrykk for at Fruen tilhørte første kategori.
Men altså, når man er opptatt av håndarbeid, liker å lese, synes loppis er spennende jaktmarker og har en inngrodd motvilje mot å kaste klær - da baller det lett på seg. Det er klart at det finnes gjenstander her på systua som er tvers igjennom unyttige, men på den andre siden så vet man jo aldri hva som kan komme til nytte. Bokser er fine til oppbevaring, gamle knapper kan få nytt liv i nye klær, garnnøster kan komme godt med og umake kaffekopper kan, om ikke annet flytte ut i lekestua.
Og så er det alt det man får, av ting og tang og mer eller mindre nyttige gjenstander. Som saksa på bildet. Det er jo bare en saks? Eller er det det, bare en saks?
Nei, det er oldemors saks. Den hadde Københavntanten med en gang hun var på besøk, og nå er den i daglig bruk her. Stor, tung og forbudt å bruke for alle andre enn Fruen selv.
Det er fint å klippe med hennes saks, fint å vite at en saks som nærmer seg hundre år fremdeles kan brukes, og å vite at man er fjerde generasjon som holder den. Om noen år går den kanskje videre til en av de søte små.
Men likevel, det er bare en saks...Muligens hadde jeg klippet like jevnt med en ny saks.

jeg betalte selvsagt en symbolsk sum på femti øre. For på samme måte som kniver skjærer over vennskapsbånd, kan sakser  klippe over selv det sterkeste vennskap og bør derfor ikke gis som gave. Ved å betale unngår man gavedelen og vennskapet bevares.

om ull og høye hæler

Ok, så sitter sønnen i kø hos frisøren, med mor ved sin side. Alle fjorårets blader er gjennomlest, og køa er fremdeles mer enn lang nok. Da, i øyekroken ser man det forjettede skilt "Flyttesalg 50 - 70 %".
Opp av stolen spretter mor, mens den håpefulle får streng beskjed om å holde seg på sin dyrebare plassering. Vel inne i skobutikken kan man bare slå fast at her er det mangt og meget man kunne tenkt seg, og to par sko blir raskt plukket ut.
Hittil er alt vel. Men, nå har man jo blitt såpass voksen og forstandig at sko ikke kjøpes uprøvd. Støvlettene må av, og da dukker problemet opp. For voksen og forstandig som man er, er man kledd i ullstrømpebukser. Den litt lange sorten vet du, den som ligger i folder rundt anklene og utmerker seg ved sin manglende, eller utvaskede, elastistet. Ekspeditrisens tilbud om prøvestrømpe må man takke nei til, skal man ha den utenpå? Eller la all bluferdighet fare, vrenge av strømpebukser og iføre seg nylon til knærne?
Utstyrt med skohorn og jernvilje vrikker og vrir Fruen seg ned i først det ene skoparet, og så det andre. Effekten er upåklagelig. Strømpebuksene ligger som et trekkspill over skoene og man føler seg lett hysterisk og latterlig opphengt i muligheten til å kjøpe billige sko.
Mens sønnen rykker stadig fremover i køen blir det ene skoparet kjøpt, og innerst inne føler man seg som en gjøk og håper butikken er der et par uker til slik at man kan svinge innom iført de nye skoene og mer passende strømper.
Ikke bare fikk jeg meg nye vårsko. Jeg vet også nøyaktig hvordan den onde stesøstrene følte seg da hun tvang seg ned i Askepotts glassko...

det er vår!

Jeg liker denne tiden på året. Det er ikke altfor varmt, så fluer og mygg har ikke dukket opp ennå. Jeg sier det rett ut, jeg hater fluer i drikkevannet mitt. Ute er det veldig fint, det dukker gjenglemte skatter opp av snøen. Bare så trist at jeg og matmor ikke alltid er enige om verdien av det jeg finner. Jeg tror faktisk at den brødskiva jeg fant ved busskuret forrige uke var fullt spiselig. Hvorfor skulle den ellers ligge der og vente på meg?
Og inne, gjett om det er deilig å ligge på et solvarmt gulv og kjenne pelsen gløde. Det finnes ikke noe bedre her på jord. Eller, jo det gjør det...Det finnes solvarme sofaer også. Men der er det ikke plass i dag, for der ligger matmor og jamrer etter et ublidt møte med garasjeporten i går kveld. Jeg skjønner jo at det er vondt, men altså; Når man først har fått armer og hender kan man vel bruke dem? Hun kunne jammen ha tatt seg tid til å åpne porten helt. Da kunne hun sittet og sydd nå, og så hadde jeg hatt fri tilgang på solvarm sofa. Egoistiske kvinnfolk.

lettbent om kubein

Vi pusser for tiden opp kjelleren. Enkelte synes det hadde vært kjekkere enn kjekt med en ekstra stue, og enkelte andre synes det hadde vært like kjekt med et vaskerom som ikke vekker assosiasjoner til skrekkbilder fra gamle jernteppeland. Når man pusser opp kjeller er det dessverre slik at både støv og verktøy ender opp helt andre steder enn i kjelleren. Og under gårsdagens middag nevnte Fruen lett henslengt at det kubeinet sannelig hadde ligget lenge i gangen.
Og vips, opp fra stolene spratt to barn, sterkt oppkvikket av muligheten til å se et vaskekte kubein liggende i eget hus. De ble, for å si det mildt, ganske skuffet der de stod og stirret tomt på en bøyd metallstav...

Det ryktes at det å tegne et kubein var en del av opptaksprøven på arkitekthøyskolen på sekstitallet. Det ryktes også at det ble levert tegninger både av verktøy og lemlestede kuer

kort eller kontant?

Ring, ring:

F: Ja, hallo. Det er Fru Storlien

K: Hei, jeg heter så-og-så, og jeg har vokst ut av bunaden min. Kan du sy den ut og hva koster det?

F: Det avhenger av når du skal ha den ferdig, og hva jeg må gjøre. Å gi en pris over telefon er vanskelig.

K: Den skal bare ut litt i midjen. Og det holder å få den til 1.mai.

F: Du skjønner jeg har ganske mye jo...

K: jammen det er ikke så mye. Bare et par -tre cm. Tror du det blir dyrt?

F: Jeg kan ikke oppgi en pris uten å ha sett bunaden på, men en vanlig omsøm koster gjerne ...kr.

K: Fyttirakkern det var dyrt. kan du ikke ta det kontant?

F: Hvorfor skulle det bli rimeligere?

K: Jo altså, du vet. Du trenger vel sikkert litt ekstrapenger , hehehehehe.

F: Jeg trenger selvsagt inntekt, som alle andre. Men jeg driver firma. Du betaler jo ikke mindre om du betaler kontant i kassa på Kiwi heller?

K: ja men det jeg mener er....Nei altså...Huff jeg synes du er lite fleksibel...Hvis det skal være så stivbent ringer jeg heller til Husfliden altså. 

Det er interessant dette med at selvstendig næringsdrivende ofte tillegges en enorm glede over å få tilbudet om å jobbe svart. Tydeligvis vil vi ingenting heller enn å motta penger under bordet og gi avkall de rettighetene man får ved å betale skatt og andre avgifter. Og som "alle" vet; enhver håndverker har en sprengfull bankboks på lur, som skal tappes i høvelige porsjoner når man når skjels år og alder.

Hvorfor skal det være så vanskelig å forstå at en sydame følger lover og regler? Eller at jeg, for å sitere en annen kunde; tenker litt vel mye som en mann? Det gjaldt forøvrig også en diskusjon om pris...

Og forresten, jeg håper inderlig hun ringer til Husfliden. 

pssst. De er hyggelige på Husfliden altså, men jeg tror ikke de heller biter på det joviale forslaget om avslag ved kontant betaling...

om å ta ansvar

Mamma, nå må du ta ansvar, sier Queenie. Det er faktisk ingen andre mammaer som har grått hår. De andre tar hensyn til barna sine og farger håret sitt så de ikke skal se så gamle ut.
Klar og tankevekkende tale fra åttåringen, og mor speiler seg og tenker alvorlig på om en pakke glansvask bør bringes i hus...For det er jo ikke spesielt hyggelig å se gammel ut, og tanken på å stille sine barn i forlegenhet er heller ikke særlig tiltalende.
Men hvorfor skal det være så skremmende å bli eldre? Ikke alle er velsignet med hårfargebevarende gener, og noen av oss blir grå i relativt ung alder. Å bli gråstripete som en skunk mens man ennå var i tyveårene var ikke veldig stas, og Fruen har brukt mye tid og penger på å farge og etterfarge hår, vurdere røde og brune nyanser og bekymre seg for ettervekst. Til slutt ble det nok, og for noen år siden ble håret stripet slik at den naturlige fargen litt etter litt vokste ut.
Nå er man på gode dager askeblond, mens resten av tiden er håret rett og slett grått. Og gjør det noe?
Livet er nå en gang slik at vi blir eldre, sakte og sikkert blir vi bittelitt eldre for hver dag som går. Og selv om man ikke trenger gi seg fullstendig over og se ut som en værbitt bestemor med hårrull i nakken før fylte førti så kan vi vel vedgå oss denne naturlige utviklingen?
Vi bruker mye energi på å fremstå som yngre enn vi er. Skjønnhetstips er først og fremst basert på å se unge ut og en av de beste komplimenter man kan gi er jøss, er du så gammel, det hadde jeg aldri gjettet.
Skjønnhet kommer ikke lenger bare innenfra oss selv, men fra innsiden av krukker, tuber og glitrende hylser. Og selv om det å være velstelt, nyfrisert og nysminket er en god følelse lurer Fruen innimellom på hvordan dette påvirker småjentene som tusler ut og inn av baderommet, tester ut ansiktskremer og følger nøye med på reklameinnslag på fjernsynet. De ser oss, de ser hvordan vi utsetter aldringen og de gjør seg vel sine meninger om hva som er et godt utseende og hva som ikke er like attraktivt.
Hva vil de fokusere på når de blir voksne...Og hva skal man ta ansvar for; å dekke eget grått hår eller å gi de søte små en ide om at det å bli eldre faktisk er helt ok?

takk for alt

Min kjæreste M...
Jeg skriver til deg i håp om at du og gutten befinner dere vel og får den hjelp dere trenger. Mitt liv er hardt og det er ikke lett å finne jobb. Jeg blir her likevel, og det er mitt inderligste håp at du skiller deg fra meg og får et bedre liv. Jeg er ikke noe godt menneske...

Det er ikke hyggelig å lese brevet som dukket opp for noen år tilbake. Da det ble skrevet og sendt må han ha visst at den andre sønnen var død, men det nevnes ikke. Kanskje er det fattigkassa han sikter til når han håper de får den hjelpen de trenger. Han, som utvandret til Junaiten, hjalp dem ihvertfall ikke. Men oldemor fikk innvilget sin skilsmisse, hun traff en ny mann og fikk et godt liv. Den første mannen, den forfyllede typografen, ble etter hvert en bisetning i familiehistorien og vi vet lite om ham.

Hvorfor har vi en egen dag? spurte Queenie ved frokostbrodet. Og når man er åtte år og har verden for sine føtter er det et betimelig spørsmål. For Queenie kan med den største selvfølge trekke på seg utebuksene og hoppe i snøfonner. Hun kan sparke fotball med guttene i klassen, spille i korps og gjøre det hun vil innenfor rimelighetens og anstendighetens grenser. Når hun skal velge fremtid trenger hun ikke ta hensyn til kjønn, hun kan fokusere på egne drømmer og evner.  Når, eller om, hun får barn, vil de være to om å oppdra barnet og beslutninger vil bli tatt i fellesskap.
Hun vil, i likhet med Woody, få muligheten til å skape sitt eget liv.
Men likevel trenger vi en kvinnedag, for det er fremdeles ulikheter. Og vi trenger denne dagen til ettertanke. For det er ikke mange år siden kvinner hadde et helt annet liv, der dører ble stengt grunnet kjønn og gifte kvinner ble ansett for å være uegnet på arbeidsmarkedet. Vi skal huske dette, at det har vært sterke kvinner som ved å gå i tog og be om rettigheter som på ingen måte er hårreisende, men basert på ønsket om likhet med menn, de gjorde en innsats som vi drar nytte av hver dag.

Og selv om oldemor ble gift og mannen ønsket å forsørge henne nektet hun å stenge systua. Hun hadde lærepiker og snakket varmt og ofte om viktigheten av å kunne ta vare på seg selv.  Noen ganger tar livet en annen retning enn man ser for seg som ung og nygift småbarnsmor, men å ikke gi seg over er viktig.
For der det er vilje er det vei. Og om ikke veien er bred og asfaltert, men snarere steinete og overgrodd, så vet man ikke hva som kan skjule seg bak neste sving.

riktig fokus

Her en kveld slanget vi oss i sofaen alle fire, og så filmen Kurt blir grusom. Etter dette har vi gjort som Rigmor, barnehagetanten i filmen, og fokusert på det indre.
Hver gang de søte små prøver seg på lett jamring, eller for den saks skyld, om vi voksne gjør det samme lyder det unisont fra resten av flokken du må fokusere på det indre. Du må være fornøyd med det du har.
Og sant er det, men samtidig vanskelig. For det er mye vi ønsker oss, mange drømmer som skal forfølges og ønskelister som skal revideres. Men noen ganger er det helt ok å være fornøyd med det man har. Særlig når det man har er en time egentid på kafé mens Woody og helgegjesten vandrer ørkesløst rundt på et kjøpesenter med småpenger i lommene. Det å sitte helt alene med kjøpekaffe i koppen og nyinnkjøpt bok, det kan være lykke nok i en hektisk hverdag.
Utfordringen er å fortsatt fokusere på det indre og bevare fatningen når de håpefulle kommer pilende, fylt av optimisme og har sett både det ene og det andre som definitivt ikke kan erverves for småpenger...

på en søndag

Du skal holde hviledagen hellig. En viktig del av barnelærdommen, og noe som førte til ørkesløs tråkking omkring helt til man skjønte at lesing, i motsetning til spikking og bærplukking, var akseptabelt tidsfordriv. Og fremdeles sitter det i, dette med at fysisk arbeid ikke passer seg på søndager.
Men å brodere går vel bra? Å sitte pent og pyntelig i sofahjørnet med broderiramme, fine farger og godt påtegnet stoff, det kan da umulig være syndig og skammelig?
men jeg undres på; vil våre barn være klar over dette når de når voksen alder? Vil de huske at stillheten skal råde, ihvertfall til etter kirketid, at klesvask ideelt sett ikke skal henge ute og at søndag er en hviledag? Eller vil de vokse opp i den tro at søndag er den dagen vi gjør alt det arbeidet i og utenfor huset som vi ikke rekker resten av uka?

skidager

Kyrkjelydens skisundag ble arrangert hvert år i Barndommens dal. Runde på runde ble tilbakelagt, hopp ble begått med variabel ynde og spenst og hinderløyper med innlagte krypeetapper med ski var en sikker vinner når foreldre skulle til pers. Etterpå vanket det boller og saft og alle var enige om at det hadde vært en fin dag.
Tilhørigheten til en menighet er ikke fullt så sterk her i huset...Men skilek er morsomt uansett. Og selv om ikke alle har anlegg eller ambisjoner om å bli vm-deltakende gullgrossister er det stas med medaljer.
Og om det blir lovsang i løypene i dag så skyldes nok det gode nyheter fra Holmenkollen og ikke fra oven.

en hund

Topsy het en av hundene i Barndommens dal. Hun var ikke verdens beste gjeterhund, men ingen kunne ligge så lekkert dandert og vente på ros og kos. Som valp nektet hun å løpe etter snøscooter, og ble derfor transportert lange etapper i ombygd pulk der hun tronet som en dronning. Senere lærte hun seg å lunte bak et stykke og så snu og gå tilbake til bilene. Der lå hun trygt og godt og i le mens hennes firbente kolleger løp på seg såre poter. En gang gikk hun seg bort på fjellet og var borte i flere dager. Da hun endelig kom til rette hadde hun gjort seg til venns med en turist som trakterte henne med brødskiver med leverpostei og det virket ikke som om hun hadde savnet oss et sekund.
Bånd gikk hun aldri med. Eller, det hendte vi jentene satte på henne bånd og skulle gå tur. Det syntes hun var aldeles storveis. Da la hun seg flatt på siden og trodde hun skulle slepes.

Det er stor forskjell på å ha en nyttehund og en sofagris. Når far kom fra jobb var hundene ferdig luftet og hadde løpt nok. De lå pent og rolig i gangen uten tanke på mer turgåing, og syntes en liten tur ut i hundegården før leggetid var evig nok. Bjeffe gjorde de også, hver gang det kom folk.
Laika derimot, hun tror dagen begynner når Høvdingen kommer hjem. Da dukker hun opp fra et av sine myke gjemmer, danser sin tobente dans rundt ham og forteller hvilken fantastisk kjekk og flott fyr han er. Og nåde den som prøver å presse seg imellom for å si velkommen. Det er hennes ansvar. Bjeffe på besøkende har hun for lengst sluttet med ettersom kosen er større når hun bare visper gulvet med halen.

Men gleden i å ha hund, den er den samme. Og hver gang Fruen sukker oppgitt over dette dyret vi drasset i hus går tankene til den gangen man selv var seks år og fikk være med far på en flere mil lang biltur for å velge hund. Og den lille pelsbylten som hoppet opp på den hjemmesydde kakaobrune boblejakka kom noen måneder senere hjem til oss og ble en følgesvenn i tolv lange år.
Ja, hun var en fin hund. Bortsett fra den gangen hun beit presten i hånda...Og da hun spiste en kilo geitost ( med innpakningen)...Og da hun gnagde av alle hårene på nederste del av det hvite reinskinnet vi hadde i gangen..

på ski

Vinterferiene i Barndommens dal...dagevis på hytta, lange og mange skiturer, sport, nyheter og værmeldinger på radioen. To søstre i friskt driv i skiløypene, vekslende på å være Brit Pettersen og "de andre". En tålmodig far som tråkket løyper, motiverte oppover bakker og lærte oss fine svinger i nedoverbakkene, og som lærte oss det viktige Du må aldri tenke at du kommer til å dette, for da stuper du.
Og nå, fine skiturer med egne barn, og leken med å være skiløpere er alltid stas. Bare så trist at Queenie har fulgt litt vel nøye med i ymse sportssendinger. Mens hun selv inntar den attraktive rollen som Bjørgen blir mor plassert - som henne Aunlidama...

det gjenkjennelige

Ja, den hårfargen husker jeg, sa en av kursdamene en kveld Queenie holdt oss med selskap.
Noen ganger, når hun sitter stille og tenker, er blikket hennes så likt Storesøsters. Det rolige, ettertenksomme blikket som ingen andre har hatt. Men så, når hun merker at hun blir iakttatt kan hun fyre seg opp og oppvise et temperament som definitivt ikke minner om Storesøster.
Akkurat dette gemyttet påstår enkelte er en arv etter Fru Storlien, men selv synes Fruen det er mer behagelig å skylde på Høvdinggenene i dette tilfellet. De fleste egenskapene til de søte små kan like gjerne komme fra den ene som den andre siden, og det viktigste er ikke hva de har av medfødte egenskaper, men hvordan de forvalter de egenskapene de har.
Utseende derimot, der har man jo visse håp på vegne av de søte små. Det hadde absolutt ikke gjort noe om de for eksempel kunne ta etter sin far hva høyde angår, og om Woody får hårfestet etter sin morfar ville det helt klart være en bonus i voksen alder. Man er innerst inne lykkelig over at de begge blir spart for Fruens klubbehender, og håper de får hørsel etter sin mor og syn som sin far...
Men så er det dette spennende i hvem man kjenner, eller hva man forbinder med den ene familien. For vi vet jo at det røde håret er en gave fra farfar og tanter. Men en dame som aldri har møtt Høvdingslekta, hun tenker femti år tilbake i tid og ser håret til søsteren til en klassevenninne hun en gang kjente.

Bikkja i bakken

Det er VM. Jeg vil være med, spise pølse med brøl og fly legg-i-mellom i Kollen. Men blir jeg invitert? Neida. Så jeg sitter her jeg, og tygger trist på duskene i lua mi mens jeg tenker på hvilken strålende innsats jeg kunne gjort som årets bikkje-i-bakken. Det hadde vært noe det. Tenk som de hadde løpt de stakkars løperne som fikk meg i hælene, jeg med mitt killer instinct og tidvis skrekkinngytende ånde. Du og du som vi skulle rakt med oss medaljer da.
Det kunne vært så fint...

tålmodighetstest

Det går ikke akkurat unna i svingene, det ville være å ta hardt i. Men i løpet av en uke har strikketøyet vokst 47 cm, og maskeantallet har gått fra 394 masker til 234. Nå gjenstår omtrent 20 cm før man kommer til den morsomme delen, mønsterstrikkingen. Da ser man i det minste resultatene litt fortere, og kan planlegge kaffepauser ettersom man ligger an i rapportene oppover. For tiden telles det bare blått, blått og blått;  tre omganger til, en omgang til, fire omganger...Fruen er glad hun er ferdig med ermene, for nå begynner det å tære på tålmodigheten å bare strikke ensfarget mørkeblått.

Heldigvis er det ski-vm...