Jeg måtte gå noen runder med meg selv da det ble klart at bunadplanen måtte revideres og jeg måtte finne ut hva jeg skulle fokusere på:
Ville jeg prioritere mine egnesentimentale følelser og se datter i en bunad hun ikke følte seg vel i, eller ville jeg satse på bunadglede og eierskap hos den fremtidige eieren? Ville jeg se bunaden bli brukt ved flere anledninger eller ville den ende i skapet og være en kilde til irritasjon? Svaret gav seg etterhvert selv, jeg ville ha en bunad som ble brukt.
Så, vi dro til Oslo, så på stoff og la en plan. Jeg viste henne mine favoritter og hun valgte heldigvis en av de jeg likte best. Ærlig talt, jeg kunne gi meg på noe men litt ville jeg tross alt bestemme:)
Vi beholdt stakken, og skiftet til håndsydd liv i en grønn silkedamask. Slik holdt vi oss i samme draktområde og vi kunne bruke skjorta og sølvet. Forkleet er nytt, silkebroderi på silke. Jeg synes det er stas at det er flere valgmuligheter på forklær, og den opprinnelige planen var å skifte forkle til råndastakken.
Til slutt endte vi med en bunad hun føler seg vel i. Hun hadde den på hele søndagen og skal bruke den i konfirmasjon i morgen og hun oppfatter bunaden som sin egen. Den er jo hennes, men nå har hun fått være medvog velge. Hun har tatt stilling til livstoff og farger i broderi og slapp å bare få en bunad tredd ned over hodet, bokstavelig talt.
Jeg brukte litt mer tid enn planlagt, men det var det verdt. I ettertid kan jeg se at jeg gikk i en ikke-ukjent-voksenfelle, jeg overførte ukritisk mine forventninger om bunadbruk til konfirmanten og regnet med at mine forhåpninger skulle bli tatt godt imot og hegnet om. Jeg kan også se at hun hadde lagt ut små drypp ganske tidlig om at dette ikke var hennes drøm., men hun skal ha ros for at hun ikke brølte det til meg. Det ville jeg ikke vært klar for og da ville vi nok endt med bunad i kirken, hurtigskifting til kjole etterpå og påfølgende innspill om hvilken bunad hun ville hatt hvis hun kunne velge selv.
Så kan vi jo si at det er fint å ha tilhørighet i et draktområde hvor det finnes valgmuligheter, og det er fint å kunne sy selv. Dette er faktorer som gjorde det enklere for henne å få gjennomslag for endringer. Jeg er ikke tilhenger av å bare ta seg til rette og endre etter eget forgodtbefinnende, men i områder med sterke og lange drakttradisjoner vil det ofte være flere alternativ enn der det bare finnes en eller to nyere bunader.
Forkleet er i silke som far i huset kjøpte i Singapore i vinter, etter at det ble lagt sterke føringer på kvalitet. Sterke føringer = jeg tok ut en bit av falden på mitt forkle og sendte med, sammen med en liste fra google over de fire beste stedene å kjøpe silke basert på søket god kvalitet + lite mas.
PS.
Det opprinnelige livet ligger pent i skapet ( mitt ) i påvente av et eller annet. Et barnebarn, en svigerdatter eller rett og slett endret hårfarge på den håpefulle:)
det ble jo en veldig god løsning - litt gammelt og litt nytt - litt hennes og litt tantes - er det ikke enda bedre enn om hun hadde tatt hele bunaden uendret da?
SvarSlettog så må jeg bare kort kommentere det der med rødt til rødt hår: Jeg har rødt hår selv, og ble bombadert med "gode råd" gjennom hele oppveksten om hvor viktig det var å unngå rødt, så jeg skjønner godt hvor motviljen hennes mot rødt kommer fra. Idag er rødt den fargen jeg bruker mest, men det er viktig å finne de rette, varme tomatnyansene, og den hadde du jo ikke her. Jeg synes det grønne livet var vakkert, og de lyse fargene i stoffet spiller jo helt nydelig på lag med håret hennes.
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
SlettJo, jeg synes dette ble en god løsning. Jeg er fornøyd, og aller mest er jeg glad for at hun er så fornøyd. Bunaden ble brukt denne helgen også.
SlettHun er utrolig fin i enkelte rosanyanser, og andre farger som tradisjonelt har blitt sortert ut for rødhårede og jeg tror ikke noen ville tenkt over kombinasjonen hvis hun kom i råndastakk. Eller, ingen bortsett fra henne og hun er jo den viktigste i denne situasjonen.
Godt jobbet, begge to! Jeg klikket meg inn på kommentarer for å kommentere det med rødt hår og røde klær, og ser at marieflyfly har skrevet nøyaktig det jeg ville skrive selv! Jeg har også rødt hår og fikk høre gjennom hele barndommen at jeg aldri måtte FINNE på å gå med rødt! Inntil ei venninne uskyldig spurte "Hvorfor ikke?" i 20-årene, og da hadde jeg ikke noe godt svar. Det gjelder bare å finne de riktige nyansene, så blir det fantastisk flott! Rødt er tøft! :)
SvarSlettTakk:)
SlettHun gjorde den viktigste delen her , nemlig å sette ord på hva hun ikke følte seg vel med. Det er ikke så lett, og spesielt ikke når hun visste hvor mye bunaden betyr for meg.
Det er rart hvor mange slike hang-ups vi gir oss selv med tanke på hva vi kler og ikke kler ( eller hva vi lar oss fortelle). heldigvis er det jo som du sier om å gjøre å finne nyansene, jeg innbiller meg at en del av de mest inngrodde holdningene der er på vei ut.