Tanker om brød og bunad

Nålehuset jeg fikk da jeg fylte tyve er nesten alltid med. Her sammen med et bunadbroderi fra Valdres

Da jeg vokste opp var det aller meste av maten hjemmelaget. Mor bakte . saftet og syltet. Kjøtt ble enten tilberedt hjemme eller det kom fra slakteren nedi bygda ( ååå. den lykken når far kom hjem med eske  med ferske kjøttkaker fra Moen og vi fikk maule en hver). Butikkbrød var luksus til spesielle anledninger og middager var stort sett ganske tradisjonelle med kjøtt/fisk, grønnsaker og potet.
Så kom ferdigpizzaen, Fin og flat lå den i frysediskene og fristet med sak av Hawaii, Italia og andre eksotiske steder vi drømte om. Dette var , på åttitallet, noe av det aller gjeveste vi kunne ha som lørdagsmiddag.

I dag tror jeg ungene ville sett bekymret på meg hvis jeg hadde foreslått grandis som ukas høydepunkt. Ikke fordi vi ikke spiser ferdigpizza en gang i blant, men fordi det ikke lenger er noe bilde på det urbane liv, drømmen om Italia eller egentlig noe som helst annet enn tidsklemme og lav grad av planlegging.
Vi opplever en bølge av kortreist mat, bevissthet om kosthold, hjemmelaget, økologisk og sporbart. Noen er superentusiastiske, andre ikke like engasjert. Jeg ser at vi her i huset lager mer mat selv enn for ti -femten år siden, jeg kan ikke huske sist jeg stod og hang over disken med ferdigmiddag og det siste året har jeg stort sett bakt alt av brød ( og oppdaget at det er rimeligere enn å kjøpe ).

Nå tenker kanskje du som leser at dette er langt utenfor det jeg vanligvis skriver om eller interesserer meg for. Og ja, det stemmer. Dette kommer ikke til å bli noen matblogg. Årsaken til at dette temaet i det hele tatt dukker opp er at jeg har et håp om at bunadene vil få et lignende oppsving.
Vi er ikke alltid så flinke til å se verdien i det nære, det vi alltid har hatt tilgjengelig og da kan det være lett å velge bort det tradisjonelle til fordel for mer fristende og tidsbesparende alternativer.
Nettopp derfor er det viktig å ha et bevisst forhold til hvilken kunnskap vi flagger ut eller avvikler. Min drøm er at vi om noen tiår fremdeles har en levende bunadtradisjon, at det er langt mellom bunadene produsert i utlandet og at vi har et miljø hvor de som vil lære får muligheten til å tilegne seg kunnskap.
Selvsagt vil det alltid være mennesker som hverken kan eller vil brodere, og det vil alltid være noen som velger andre festklær enn bunader og folkedrakter. Det lever jeg godt med. Jeg har ingen agenda om at ethvert klesskap skal inneholde minst en bunad, jeg ønsker bare at de som velger å gå til anskaffelse av en bunad har en respekt for håndverket.
Og ja, selvsagt kunne jeg fokusert på hosebånd, knestrømper eller grindvevde bånd. Det finnes mange bunaddetaljer som i større eller mindre grad flagges ut. Når jeg velger å fokusere på broderiene er det fordi det ligger mitt hjerte nærmest, og jeg synes det er lettere å holde engasjementet oppe når det er et fagfelt jeg har et nært forhold til.

PS.
Jeg tar vanligvis utgangspunkt i min egen oppvekst og egne erfaringer. Jeg har ikke forskningsmateriale å vise til eller år med studier og baserer meg derfor på det jeg har sett og ser rundt meg. Min oppfatning både av bunadbruk og matlaging på åttitallet vil sikkert være preget av at jeg har vokst opp i Gudbrandsdalen og ikke i en større by. Jeg vet det er store forskjeller rundt i landet og vil på ingen måte fremholde min versjon som den perfekte løsningen for alle.