en levende bunadtradisjon

Da jeg ble konfirmert, i 1985, hadde alle jentene i kullet bunad og jeg vil anta at de aller fleste visste hvem som hadde sydd både bunad og skjorte. Og jeg vil anta at selv om det kanskje ikke var så viktig for oss der og da, så er dette med oss som en del av bunaden. Noen husker en bestemor eller en annen slektning, andre en sydame med kalde fingre i nabobygda, Antagelig kjøpte noen også ferdig bunad hos leverandører som for eksempel Husfliden, men jeg husker ikke dette som spesielt vanlig.
I år har jeg selv konfirmant i familien i år og i likhet med de fleste jentene i kullet skal hun bruke bunad på den store dagen.  Hun vet hvem som har sydd, både de delene jeg har sydd og de delene som er arvet og (jeg håper) hun har etablert et personlig forhold til bunaden.
Men hvor mange av årets konfirmant har denne kunnskapen? Hvor mange er i familie med eller kjenner den eller de som har tilvirket bunaden de skal bruke?
Og har det noe å si?
Jeg tror det. Jeg tror at ved at vi mister nærheten til og kunnskapen om arbeidet som ligger mellom en materialpakke og en ferdig bunad så mister vi også en del av selve bunaden. Den blir mer upersonlig, et klesantrekk ( outfit som den oppvoksende generasjon ville sagt) enn et uttrykk for tilhørighet og tradisjon.

Dette henger selvsagt også sammen med tilbudet fra aktører som har hovedfokus på pris og leveringstid. Det er vanskelig  å argumentere for at en jobb tar 276 timer hvis butikken i nabobygda selger for en sum som tilsvarer 127 timer. Når vi ser en bunad som er brodert i utlandet er alt så glatt, pent og perfekt at den vanligste reaksjonen er - dette må være maskinbrodert. Det blir upersonlig, og uoppnåelig. Problemet oppstår når du, eller jeg, går inn til forhandler og ser en slik bunad hvor hvert sting er aldeles perfekt. Og for hver gang vi ser dette, det glatte, perfekte og upersonlige så blir  vi litt mer overbevist om at dette er sannheten.

Jeg tror at hvis vi fortsatt skal ha en glad og levende bunadtradisjon må vi gjøre bunadene tilgjengelige. Vi må holde kurs, vi må motivere de som vil til å sy hele eller deler av bunaden selv. Vi må huske at en stor del av årsaken til at bunadene fremdeles er levende, er salget av materialpakker og muligheten til å gjøre hele eller deler av jobben selv. Dette er håndarbeid som kvinner har utført, ofte for lite eller ingen lønn, for å ha gleden ved et håndarbeid, for å gi noe videre eller for å ha en aldri så liten inntekt. Dette er arbeid som vi har glemt, fordi det ikke måles noe sted. Det er ingen som har regnet ut hva broderende bestemødre har bidratt med, eller hvor mange timer de har brukt.

Vi kan snakke varmt om skoler, endring i utdanning og behovet for økt kunnskap. Jeg er enig i dette. Men jeg tror at vi som sitter her i dag sammen har et ansvar for å bevare bunadene. VI må gjøre bunadene tilgjengelige, holde kurs, drive opplæring lokalt og nasjonalt og spre bunadglede.

I går og i  dag er det Fagdager for bunad og folkedrakt på Fagernes og engasjerte fagfolk er samlet på Fagernes. I går var jeg en av fire som deltok i en paneldebatt om bunadens fremtid. Dette er noen av punktene jeg hadde notert på forhånd, i bearbeidet versjon.