Tiden det tar

Kjære alle dere som i disse dager ringer rundt for å få hjelp med bunadene deres; jeg skjønner at dere er stressa og at dere blir frustrerte når den ene etter den andre glatt svarer nei beklager, kom tilbake etter 1.juni. 
Jeg skjønner at dere synes vi er dritkjipe, lite fleksible og totalt blottet for empati. Jeg skjønner at det ikke er hyggelig at jentungen må gå med snuppekort stakk eller at du selv må kle på deg bunad med skohorn. Jeg skjønner at hverken hustelt eller pølseskinn hever kvaliteten på festdager som ligger foran deg.
Jeg skjønner alt dette og mere til.

Men jeg har ikke tid. Jeg er rett og slett fullbooket og ute av stand til å påta meg så mye som et ekstra knapphull.

Dessuten vet jeg at det du kaller en liiiiten jobb ikke alltid er så bitteliten likevel. Faktisk er det noen ganger ganske mye jobb å bare sy ut en bunad bittelitt i livet:

For enkelthets skyld tar vi utgangspunkt i en bunad som er sydd sammen i livet, altså ikke en todelt bunad:
Aller først må vi sjekke at det er nok stoff i sidene på livet slik at vi slipper å skjøte inn en kile. Det er vanlig å la det være generøse sømmonn ( vokselegg) i sidene når man syr til konfirmant. Men det hender jo at noen vokser ut av dette og vel så det. Isåfall må det enten skjøtes inn stoff eller syes helt nytt liv.
Men det tenker vi ikke på nå. Nå forholder vi oss til at det faktisk er nok stoff i livet. Fint. Da spretter vi fra hverandre stakk og liv. Kanskje er det linning på stakken og forhåpentligvis er det lagt inn litt ekstra stoff der også., Hvis ikke må vi skjøte, eller sy ny linning. Hvis dette er en bunad med belte kan du skjøte midt bak eller der stakken overlapper foran. Å sette inn en ekstra stoffbit som er nesten helt lik på et vilkårlig sted er ikke et alternativ.

Og så er det stakken. For det er jo ikke bare å sy ut litt i livet. Vidden i stakken må være lik vidden på livet. Kanskje må du ta ut alle foldene, stryke ut bretter og gjøre alt på nytt. Eller du må slippe ut rynkene litt  ( hvis det er spart på rynkeråder da). Det du ikke gjør, er å fjerne foldene i sidene slik at du får glatte felt der. Det er absolutt ikke slankende.

Og så, når stakken og livet har samme vidde skal det hele syes sammen. Om du har sydd ut , eller inn, mye må du antakelig justere livlinja. Påsyingslinja altså, den andre livlinja tar kunden ansvar for selv.
Nå er det kjekt å prøve, og å ha tid til eventuelle justeringer. I tillegg kan det jo hende at kunden har gått opp eller ned i vekt siden sist...

Forkle som festes på? Justere knapper, hekter, hemper. Belte? Det må jo også justeres. Det hjelper ikke å sy ut bunaden hvis beltet fremdeles er i størrelse skognymfe.

 Det var ut eller inn i livet. La oss ta et annet eksempel;
en Hardangerbunad skal legges ned åtte centimeter. Da må fløyelsbåndene sprettes av, og forhåpentligvis er de såpass pene at de kan syes på igjen. Enten har du en fald som kan slippes ned, eller du må skjøte. Hvis du må skjøte kan du skjule dette med et av fløyelsbåndene som skal syes på igjen. I tillegg å du, før du syr på båndene legge opp.
Og la oss ikke tenke på hvordan dette blir på en plissert stakk...

Men til slutt; de søteste damene er de som fortvilet betror meg at det er mer enn nok stoff til at livet kan syes ut, men at det dessverre ikke er noe å ta av i stakken for der er det bare halvannen centimeter sømmonn i hver side.
Til dere vil jeg gjerne si at De fleste stakker består av to stakkedeler og vidden er konstant om du er en smal konfirmant eller en episk valkyrie. Stakkens livvidde reguleres av hvor mye stoff vi fordeler i hver fold;  Jo tynnere du er jo dypere folder får du. Og når vi syr ut finstasen slipper vi ut foldene, litt, bittelitt eller masse.

Og nei, det har ikke noe å si om det skal syes ut fire eller fjorten centimeter. Jobben er den samme.

Nå kan du jo spørre hvorfor jeg ikke fikk unna alt som ble bestilt i vinter før påske og nå bare satt som en evig nikkende godtante og tok imot omsøm etter omsøm?
Vel, det kunne jeg kanskje ha gjort, men dessverre er det ikke bare de som ringer rundt nå som tidvis utsetter et og annet...


PS. Noe av dette skrev jeg også om i 2013. Hvis jeg fortsetter å blogge kommer det nok til å dukke opp år etter år etter år. Jeg har også noen tanker om hvorfor så mange omtaler slike syjobber som små...jeg lurer også på hvordan de samme menneskene tilkaller rørlegger.

I vårsola

  

Noen fokuserer på at vårsola avslører støv i hjørner og snutemerker på vindu. Jeg fokuserer mer på å finne nye sovemønster og følger sola rundt i huset. 

Det er viktig med mye hvile, for nå er det høysesong på systua og stadig nye mennesker som skal ønskes velkommen. Jeg tar mitt ansvar alvorlig; jeg bjeffer som en stormvind når de parkerer og mens de ringer på, og så er jeg logrer jeg meg nesten av ledd når de er innenfor døra.

Og så går jeg igjen. Matmor har nemlig bestemt at hoppetusser ikke hører hjemme under bunadprøving. Og selv om jeg liker å følge med så kan jeg være enig i at kloremerker i broderte stakker og håndvevde forklær ikke er greit.

Det hender forresten at det kommer mennesker hit som ikke liker hunder. Da holder matmor meg under armen ( ikke det morsomste jeg vet, jeg er faktisk ikke en baguette) til kundene har gått opp. Vi er enige om at man skal respektere at ikke alle liker hunder, og at selv om jeg er liten og søt og vi i familien vet at jeg ikke er det minste farlig så er det mennesker som opplever bjeffing, hopping og andre former for entusiastisk hilsing som ubehagelig. 

Det hjelper ikke at noen sier hun er ikke farlig, for det sier alle om hundene sine. 

XOXO Laika

PS.

Det blir visst ikke bunad på meg i år heller. Matmor mener jeg må bevare et snev av hundeverdighet. 

om bunad og sminke

Spørsmålet dukker jevnlig opp; hvordan skal man se ut når man har på bunad? kan man bruke sminke, er det greit med solbriller på solrike dager og hva gjør man egentlig med øredobber og favoritt-armbåndet?

Når man ifører seg bunad går man på en måte bakover i tid, til en tid da hverken sminke eller annet tilbehør var vanlig. Men om det derfor er riktig å møte nasjonaldagen med blankskurt ansikt og mysende øyne, det er et betimelig spørsmål. De fleste av oss føler seg mer vel med litt farge på øyenvipper og lepper og føler seg ikke vel i helt naturlig utgave. På 17.mai og i andre anledninger der antrekket er bunad omgås man andre mennesker. Og sammen med andre mennesker ønsker vel alle av oss å se sånn noenlunde pene og velstelte ut?

Det er mange generasjoner siden sminke var forbeholdt byens løse fugler og verdensvante kvinner som ikke kviet seg for folkesnakk. Nå er det en del av hverdagsantrekket, og vi føler oss mest vel i sminket tilstand. Spørsmålet er da - hva gjør man?

Det er ikke nødvendig å matche leppene med de rødeste broderiene på bunadlivet, eller hente opp den friske grønne fargen i silkesjalet i neglelakken. Lett og nøytral sminke derimot, det må være lov. Vi skal tross alt ikke straffes for at vi velger bunad. Velg en dempet leppestift, la Kleopatra-øynene vente til en annen anledning og om du vil lakke negler - velg en lys og nøytral farge.

Det samme gjelder bruken av solbriller og smykker. Finn en enkel og klassisk solbrillemodell og bruk disse. Store og lekre solbriller á la Jackie O. kan hvile ved bunadanledninger, de er fine til mye annet.
Det samme med smykker, det er ikke veldig pent med dinglende glitter i ørene, eller prangende armbånd. Så tenk litt på hva som ser riktig ut, og hva du heller kan pynte deg med en annen dag. Eller om du skifter antrekk på kvelden, da kan du bruke smykker opp og ned og i mente.

Bruken av bunad kan ikke ene og alene baseres på hva folk hadde til rådighet for 150 - 200 år siden. Vi må være fleksible og leve i nåtiden samtidig som vi respekterer gamle tradisjoner. Det går fint an å kombinere respekten for det gamle og gleden ved å bære bunad med hva make-up artister kaller en lett day-look.
Og så var det disse konfirmantjentene da...Om du har en av sorten hjemme og hun slår seg aldeles vrang og nekter å forlate hjemmet uten tilstrekkelige mengder sminke, la henne få lov. Verden faller ikke i grus om man ser en oversminket tenåring med ny bunad og mobil i hånda. De vokser opp de også.

Blanke dager

Kurssesongen er øyeblikkelig over. Jeg er ferdig med dagkurs og helgekurs og i kveld har vi siste samling på kveldskurset. 

Samme hvor godt jeg trives med å holde kurs så er det noe helt eget i det å avslutte en sesong. Alle dager og kvelder blir mine egne. Helger kan brukes på egne prosjekt ( eller på sidelinja på fotballcuper). 

Ikke slik å forstå at jeg ikke jobber altså, det er mer enn nok å henge fingrene i, men jeg får mer effektive dager og kan rå meg selv på en helt annen måte når jeg ikke nyvasket, blid og mett må ut av huset til faste tider.

Men altså, siste innspurt i kveld. Jeg har bevilget oss en ekstra halvtime, før vanlig oppstart. Etterpå skal jeg nemlig hjem og se Frikjent. Nå har jeg snart vært gjennom hele lista over hvem jeg tror morderen er. I går kveld begynte jeg å tenke på at det kanskje er faren til Aksel...

Hvem tror dere det er? Og spoilere mottas med takk ( jeg leser fremdeles siste sida hvis boka er ulidelig spennende).

Lesestoff

Jeg føler meg for gammel for noen og for ung for de andre motebladene og livsstil og interiør er heller ikke høyt oppe på leselista.

Men disse to, Norsk Husflid og Bunad, leser jeg fra perm til perm. Nå i vår leser jeg de litt ekstra godt og med dårlig skjult stolthet ettersom jeg har levert stoff til begge bladene. 

Noen synes sikkert jeg er blåøyd og naiv når jeg ufortrødent heier på norsk bunadproduksjon. Men  det er faktisk viktig å mene noe og å argumentere for sitt eget syn. Hvis jeg bare sitter her, krumbøyd over knappenålene og irriterer meg over flybårne broderier og snarveien mellom Fana og Ghana, hva skal jeg da si om tretti år? Skal jeg si ja jeg så det komme, men hva kunne jeg gjøre? Jeg er tross alt bare et enkeltmenneske.

Eller skal jeg kunne si jeg prøvde i det minste? 

sytips; løslomme

I dag har jeg en småplukkdag. Det innebærer at en del småjobber, blant annet et par løslommer,  skal bli ferdige. 

Det er ikke alltid enkelt å få låsen helt jevnt på, særlig ikke hvis det er litt ekstra vidde som skal fordeles jevnt. Knappenåler fungerer ikke, og å sy på gefühlen fungerer heller ikke like bra hver gang man prøver. 

Et par sting som holder stoffet på plass løser problemet. Når jeg skal sy lås på løslomma, eller veska som noen kaller det, fester jeg låsen med et par sting på midten og i endene.

Og et tips til dere som ser at låsen holder på å løsne, eller skal ta den av for rensing og så sy den på igjen; se på forskjell i tykkelsen på de to trådene. Den tynneste, som er nærmest låsen er vanlig sytråd. Ikke bruk den typen, den er ikke sterk nok. Den andre , som er dobbelt så tykk, går under navn som bjørnetråd, goliat og uslitelig polyester. Bruk denne trådkvaliteten som dublant annet får kjøpt i sybutikker.

Det vi ikke vet

Jeg tenker på dette; om vi kunne få vite hva morgendagen bringer, ville vi visst? Ville vi ha den kunnskapen på godt og vondt?

På veggen henger det et bilde av to søstre foran Frihetsgudinnen. Vi er 25 og 27 år. To dager senere reiste jeg hjem, åtte uker senere skulle hun komme tilbake til Norge. Vi kunne sikkert smilt litt mer på bildet, vært ellevilt begeistret over å være sammen i New York. Men det gjør vi ikke, tause og alvorlige står vi der og ser litt ned, til en fotograf som står på kne for å få med både oss og stauten i bakgrunnen.

I dag er det tyve år siden det bildet ble tatt. Det er det siste bildet av oss to sammen.

Avstanden mellom sorg og glede kan være så kort. Vi kan legge oss en kveld og våkne til en helt annen virkelighet. Det vi tar som en selvfølge kan forsvinne og vi må bygge opp en ny tilværelse.
Hadde jeg visst det den dagen, at vi bare hadde noen få dager igjen sammen, noen få brev igjen å skrive, enda færre telefoner og bare noen dyrebare minner igjen å skape; hva ville jeg gjort? Ville det vært bedre, ville jeg fortalt henne hvor viktig hun alltid hadde vært, hvor stor del av livet mitt hun var og hvor mye hun betydde for meg?

Jeg ville ikke visst det, selvsagt ville jeg ikke det.
Jeg kan heller prøve å , etter beste evne, bruke visshten om at vi ikke vet hva som venter rundt enste sving til å være et noenlunde hyggelig menneske.

   Bilder som er helt greie men ikke mer enn det, får en annen kvalitet og verdi når det aldri vil bli flere bilder.  Jeg liker ikke å legge ut bilder av andre uten deres samtykke, og bruker heller det siste bildet hvor jeg smiler til Storesøster. Når jeg ser dette bildet hører jeg Storesøsters stemme som ber meg smile og som rett etterpå foreslår at vi skal gå ned fra toppen av Empire State Building.

Og så gikk vi ned, alle etasjene. Det ville jeg ikke gjort for noen annen.

Automatic for the people

Jeg er vilt begeistret for blytunge symaskiner med metallisk farge og minimalt med innstillinger!

Disse symaskinene er uslitelige og hvis du har en slik skatt bør du stelle pent med den, gi den et par oljedråper i ny og ne, børste litt rundt spolehus og si noen rosende ord til den. Nei, de har ikke et ukjent antall pyntesømmer, minnekort og helautomatiske knapphull. På den andre siden har de en trofast motor og innstillinger de fleste kan forstå og ikke minst - de er bygd for å vare.

Og husk - hvis din bestemor kunne kle en familie med en slik maskin er den sannsynligvis mer enn god nok hvis du ikke har større planer enn å sy tre-fire puter og et handlenett.

      

Denne helgen har jeg kurset Sy et enkelt plagg og en av deltakerne har et riktig prakteksemplar av en Husqvarna Automatic. Den er eldre enn meg, grønn metallic og bor i en polstret koffert.
Og som om ikke det er nok - hun har den originale bruksanvisningen som er den høfligste introduksjon til symaskin du kan tenke deg. Her snakker vi høflig tiltale og et særdeles dannet språk
 ( muligens sprog).



Er jeg vant til dette? Nei, høflig tiltale var ikke veldig utbredt i Barndommens dal. Kunne jeg tenkt meg å ha det slik? Nei, det ville ikke vært naturlig å tiltale bekjente som herr og fru, eller å være dis med kunder.
Men jeg synes det er  fascinerende, språket, tegningene, innfallsvinkelen ( det er liten tvil om at det er fruen i huset som syr). Dette er en del av vår nære historie og en tankevekkende påminnelse om hvor mye samfunnet har endret seg på noen få tiår ( eller et halvt århundre).

kveldskaffe

Jeg visste det jo...I det jeg stod med den halve koppen med kald kaffe, kvart på ni i går kveld, koppen jeg skjenket opp like før kurset startet klokka seks, at den skvetten burde jeg ha helt i vasken og ikke i meg selv...

Kveldskaffe har vist seg å være mer effektivt enn all verdens vekkerklokker, så i dag startet dagen brått og brutalt kl fem. 

Før ungene og bikkja stod opp hadde jeg brodert i halvannen time, vasket en maskin med klær, drukket kaffe og rukket å bli skikkelig selskapssyk.  

Det er fint med en slik stillestund om morgenen, en liten oase med nål og tråd, varm kaffe og radioen på så lavt, så lavt.

Jeg ønsker dere en fin fredag ( og så lurer jeg på om jeg kanskje skal ta en aldri så liten kåbbåistrekk på sofaen).

I´ll be back

 Jeg er inne i en ganske hektisk kursperiode;

Mandag generell bunadsøm dag og kveld

Onsdag generell bunadsøm dag

Torsdag omsøm bunad kveld

Fredag kveld søm av enkle plagg 

Lørdag  søm av enkle plagg

Søndag søm av enkle plagg

Sist helg hadde jeg kurset kickstart bunaden din lørdag og søndag. Heldigvis er neste uke er roligere... Da er det bare kurs mandag og torsdag. 

Dette kombinert med at Høvdingen ikke er hjemme gjør at jeg føler meg lettere stresset. For i tillegg til kursing er det livet på Systua, ungene og bikkja som skal ha kos og oppmerksomhet. Det går nokså nøyaktig opp selv om jeg noen ganger klør ungene bak ørene og spør bikkja om hun kan tømme matavfall. 

Jeg har så mange tanker og ideer om blogginnlegg, så mye jeg vil formidle om bunader og håndverk, at jeg blir frustrert over at tiden ikke helt strekker til. Så jeg sier som Arnold, I´ll be back!

Akkurat nå skal jeg forresten ta meg en glass vin, helt alene, og se på finjakkene mine fra det glade sekstitall. Jeg er heldig som har vokst opp i en familie som gleder seg over godt håndverk.

Bunadsølv til barn

Det kan være hyggelig å gi bunadsølv i gave til dåp, bursdag og andre merkedager i barnas liv. Og ekstra hyggelig er det å gi noe barnet har glede av i mange år.

Derfor: Styr unna de aller minste barnesøljene. Joda, de er supersøte og helt perfekte på en ettåring. Men så blir de plutselig så veldig små, og da ender de ofte gjemt og glemt i et smykkeskrin. Kjøp heller den nestminste, bruk den litt nedpå brystet i starten og ha den som halsknapp/halssølje senere.

Det samme gjelder mansjettknapper. Ihvertfall hvis dere ikke er en familie som bruker bunad veldig mange ganger i løpet av et år; velg en enkel modell som barnet kan bruke minst til konfirmasjonsalder. Hvis du ikke gjør som meg og syr tinnknapper i skjorta, for å slippe å løpe rundt og lete etter tapte mansjettknapper på 17.mai...

Noen gir knapper til gutt. Da bør du være ganske så sikker på hvilken bunad han skal ha som voksen ettersom sølvknapper kan være vanskelig å få byttet og ingen nordlending med respekt for seg selv vil vel gå rundt med åttekantede knapper fra Rogaland i vesten og filigransknapper fra Telemark i trøya?

Til slutt, hvis dere har bunadsølv...bruk det!
Små søljer er fint på mer enn bunad. Og om du er redd for å miste den kan du enten sy sølja fast med et par sting på baksiden eller surre en sånn brun strikk rundt pinnen slik at den ikke glir ut så lett.

takk til mormor i Barndommens dal for fint fotografi. Det var ikke alltid like stas når hun kom med Rolleiflexen og skulle forevige oss. Nå derimot, er det en evig glede å ha disse albumene. 

Men jeg skulle ønske jeg også hadde hatt dådyrøyne og pannelugg da jeg var barn...Det er liksom ikke helt den samme schvungen over bollekinn og riskorntenner. 

PS. Dette innlegget ble først publisert i april 2014.

Kickstart og inneklemt helg

Hvor mye får man gjort på tolv kurstimer, og hva er pluss og minus ved helgekurs kontra kveldskurs?

  

For det første; hvor mye man får gjort er avhengig av egeninnsats, hvor mye man kan fra før og hvor mange kursdeltakere det er.
I helgen har jeg hatt tre motiverte kursdeltakere som har brodert, montert, målt og stilt spørsmål. De har plukket opp sting fra stoff og nåler fra gulv, de har sett på hverandres arbeid og kommet godt i gang.

For det andre; helg eller kveld? Det spørs jo hva som passer for den enkelte; noen har ikke mulighet til å binde seg til en bestemt ukekveld over tid, mens andre tviholder på frihelger med familie og venner. Det jeg ser er at den roen man får på en lengre økt er gull verdt og at det å slippe å pakke arbeidet opp og ned mellom hver økt er tidsbesparende. Samtidig reduseres muligheten til hjemmearbeid og dermed de erfaringene man får ved å prøve og feile.

Så, finnes det noen fasit? Neida, absolutt ikke. Det eneste som er sikkert er at det er fint å ha ulike typer kurs og dermed ha et tilbud til flere.

   

Og til slutt; når det er arbeidsdag både lørdag og søndag må man ta helg litt inneklemt og beklemt. Da er det brillefint å få inspirasjon til avslapning servert midt i synsfeltet...

               

Og nei, vi fyrer ikke i peisen. Det er vår og varmt ( i tillegg virker det som om termostaten min har gått amok. Men det vil dere vel ikke lese om?)

prøvelapp

Slike modeller kunne man før i tiden låne, noen dager eller en uke, for å se på fordeling av farger og vinkling av sting. 

Nå til dags får vi plansje med strektegninger og et fargefoto som selvsagt er enklere å følge, og som kan beholdes i det uendelige. Men det er utvilsomt sjarmerende med en slik liten lapp også, med en påstiftet påminnelse om at det etter en uke må betales. 

En av helgens kursdeltakere skal gjøre ferdig en Grafferbunad og hun har med denne prøven som de fikk lov å kjøpe da broderiene ble påbegynt for snart tyve år siden. 

Omsøm av bunad

Vårens nye kurstilbud, eller skal vi kanskje kalle det et prøveprosjekt, er kurs i omsøm av bunad. Ikke i kreativ forstand som i re-design, men som i justering av størrelse. Det er jo ikke alle forunt å holde seg i eksakt samme form hele livet, og da kan endringer være på sin plass.
Kurset skal gå over tre torsdagskvelder, tre timer hver gang og jeg vet ikke helt hva jeg kan forvente. Blir vi ferdige? Blir vi ferdige andre kurskveld, slik at vi kunne hatt et kortere kurs. Eller kanskje burde det vært lenger.

Del en av arbeidsdagen har blitt brukt til å sy om en festbunad fra Gudbrandsdalen. Eller, den er ikke på langt nær ferdig ettersom eksisterende sammensying må sies å være av den usedvanlig solide sorten. Tre sømmer holder stakk og liv sammen, med små,små sting. Hadde jeg gått på kurs ville jeg garantert brukt første kurskveld bare på å demontere.
Jaja, i slike situasjoner er det ikke akkurat salmer som strømmer fra systua. Og når det som ikke ligner salmer i det hele tatt kan høres gjør Laika det mest fornuftige hun vet om, hun gjemmer seg.

PS.
Først kalte jeg innlegget ut&inn og opp&ned, men så fikk jeg en vag følelse av at det kan tolkes på flere måter så jeg går for en mer stødig overskrift.

Tilbake til hverdagen

Det er fint med ferie, men jammen er det godt med hverdager også. Tross alt; hadde vi ikke hatt hverdagene så ville vi vel ikke skjønt hvor flott det er med fridager.
Arbeidsdagen er godt i gang, dagens broderiøkt er over og selv om jeg er fryktelig spent på hvordan det går med "Women in Love" av D.H. Lawrence så må lydboka hvile til i morgen for nå skal jeg sy på maskin...

 

 

 

Når jeg skal begynne på et broderi setter jeg meg først ned og ser på plansje og påtegning for å bestemme hvor jeg skal begynne. Før broderte jeg gjerne et og et motiv helt ferdig, nå prøver jeg å jobbe så rasjonelt som mulig og tar en og en farge der det er mulig.

Dette broderiet er et forkle til en bunad fra Øst-Telemark, og selv om det ikke ser slik ut føler jeg at jeg snart er halvveis i arbeidet. Det tar nemlig mye lenger tid å sy åtte sting med lysegrønn her og åtte lysegrønne sting der enn å sy et større felt med mellomrød.

Jeg begynte på dette broderiet i  den stille uka, men i påsken hadde jeg rett og slett fri og lot alt som ligner på jobb ligge igjen på systua. Det syntes særlig Queenie svært godt om, for nå er rygg og ermer på hennes langjakke ferdig og jeg er godt i gang med første forstykke. Akkurat dette tror jeg jeg venter med bilder av til den er ferdig montert ettersom hele jakka strikkes i to grånyanser glattstrikk...

hytte-meg-tu-påske?

 ideell påske; snø, sol og lekende barn

 Noen ganger kan man som mor ( og sikkert også far) ha stor nytte av å tenke noen tiår tilbake i tid og prøve å huske hvordan det var å være tenåring.

Det måtte ihvertfall vi en kveld i den stille uke da vår førstefødte erklærte at han overhodet ikke hadde lyst til å være med oss på hytta og at han selvsagt kom til å klare seg aldeles glimrende hjemme. Første innskytelse var, og jeg er sikkert ikke den eneste mammaen som har tenkt dette, å tvinge ham med, muligens ved hjelp av bestikkelser av både økonomisk og følelsesmessig sort. Neste innskytelse var, og jeg er sikkert ikke den eneste mammaen som har tenkt dette heller, kjære vene, hva vil folk tro? Vil folk tenke at vi er ansvarsløse og ute av stand til å ta vare på ungene våre og ikke minst - hva galt har de( altså vi) gjort når tenåringen ikke vil være med på hytte fra onsdag til søndag?

Etterhvert, når diskusjonen hadde kjørt seg godt og grundig fast, og sønnen forsvant inn i sin egen hule ble vi sittende igjen. Selvsagt kunne vi tvinge ham med, men tanken på å ha med en muggen tenåring fristet lite. Tanker som at han blir sikkert blid bare han kommer ut og han pleier jo å trives på hytta forsvant også. Til slutt satt vi igjen med det ene - kunne vi la ham sitte igjen her hjemme?
Kompromisset ble å la ham komme etter med buss langfredag, mot at han svarte på meldinger og tok telefonen hvis vi ringte. Noe nølende ble det godtatt, tross alt er det bedre enn ingenting. Vi snakket med et par naboer, fylte matskapet sånn noenlunde og lot det stå til.

Halvveis til fjells kom vi på at det kanskje hadde vært lurt å tømme barskapet, men vi innså at vi ihvertfall ikke skulle tekste "hold deg unna alkoholen"...
Onsdag gikk fint, vi måkte oss inn og fyrte, han svarte på meldinger. Torsdag gikk fint, han svarte på meldinger og tok telefonen. Litt utpå kvelden begynte vi å innse at kanskje hadde han hatt et poeng når han mente det ble mye reising og lite tid på hytta, og kanskje skulle vi la ham velge? Så, jeg sendte en tekst - vil du komme oppover som avtalt og da blir vi superfornøyd, eller vil du heller være hjemme? Svaret kom sporenstreks - tuller du?
Etter litt om og men valgte han selv å bli hjemme, men det var ganske tydelig at valget var vanskeligere når vi lot det være helt opp til ham å velge.

Jeg innledet med at det kan være lurt for oss foreldre å tenke noen tiår tilbake, og huske hvordan vi selv synes det var å vokse opp. Det er ikke alltid så veldig stas å være sammen med foreldre og det føles som om alle andre får enormt mye mer frihet og ansvar enn det du får.
Den sommeren vi var seksten år gikk jeg og en venninne fra hytte til hytte i Jotunheimen, med telt og full oppakning. Vi visst at mine foreldre og Storesøster skulle gå noenlunde samme rute, men motsatt vei og jeg visste vi kom til å møtes et eller annet sted i løpet av turen. Min store skrekk var at dette skulle skje et sted vi skulle overnatte, slik at vi måtte være sammen med dem og ikke med alle de usedvanlig kule fjellfolkene vi kom til å møte hvert sted ( som om det skjedde...). Heldigvis møttes vi på en sti, mellom to fjellhytter.
Jeg tror ikke dette er en unik opplevelse, og jeg tror de fleste av oss kan hente fram den indre tenåringen innimellom og huske hvordan livet var når man var seksten-sytten år. Og nei jeg mener ikke at du skal danse hoiende rundt og agere Madonna eller spille luftgitar rundt midnatt en lørdagskveld, men du kan huske litt på hvordan det er å gjerne ville være litt voksen og bli betrodd bitte litt mer enn forrige år.


I dag kom vi hjem. Det er fremdeles mat i skapet og alkoholen er urørt. Det er støvsugd og han har tømt søppel ( men det er ikke mistenkelig rent) Han har hatt besøk, og vært sammen med kamerater. Han har rett og slett hatt en flott påske.
Og vet dere - det hadde vi også. Det var rart å kjøre fra barnet og skulle på ferie, det var rart å vite at det er en nattestengt fjellovergang mellom oss og den håpefulle og det er rart å svare at nei, han er hjemme han når folk spør om ikke eldstemann er med. Men det var godt å vite at han var fornøyd og følte seg hørt.
Og så får vi bare innse at kjernefamilietiden i første omgang er over, men at om vi er litt smarte nå så vil han kanskje være med neste gang vi skal på hytta.

PS.
og så må vi visst vise ham hvordan han starter oppvaskmaskina, for det er det søren meg ikke lett å forklare over telefon.

og løsningen er....

  

Det var bare et råd å gi den potensielle kunden som hadde krympet, om ikke ut av sitt gode skinn, så ihvertfall ut av bunadbuksene sine...

spis marsipan!

 Så vidt vites er de fleste systuer fulle til et stykke ut i juni og det er ikke lett å komme på andre gode tips for de som ringer rundt og lodder muligheten for å få sydd hverken inn eller ut bunader.

Dessuten er det påskeferie!