årets påskebroderi

Årets påskebroderi er totalt blottet for kyllinger og egg... Vi er ikke helt i gang med ferien, men skolefri, kurspause og null kjøring til og fra aktiviteter har resultert i fine mellomdager.

  

   

Løslommer og luer er fine ferieprosjekt, de tar liten plass i oppakningen og er på mange måter enklere enn et større arbeid.

Hvis du tar med en halv stakk kan nemlig enkelte bli forledet til å tro at du planlegger en fullstendig stillesittende og innendørs påske. 

Enda mer broderi!

Disse fantastiske ullbroderiene som ligger til grunn for en del av bunadene våre, er de helt og fullt komponert i norske daler og fjellbygder eller ligger det en inspirasjon bak?

Har bygdekvinner sittet i kirken og myst bort på prestefrua og hennes importerte stas mens de lurte på hvordan de selv skulle få noe lignende? Har de gått hjem, spunnet og farget garn og prøvd og feilet og til slutt endt opp med sine egne stasplagg? Kanskje var noen flinke og kunne brodere på frihånd, mens andre måtte nøye seg med enklere motiv eller bytte av tjenester.

  

 ( bilde til venstre: detalj av stakk på Norsk Folkemuseum, mest sannsynlig fra Lom i Gudbrandsdalen. Bilde til høyre : samme detalj, i kvinnebunad fra Gudbrandsdalen, urtarbeidet av den Norske Husflidsforening)

Jeg liker å tenke at våre formødre var drevne kopister og at de ved bruk av tilgjengelige materialer kunne lage noe som lignet antrekkene de kondisjonerte gikk med ( eller satt med, de gikk vel ikke mer enn de strengt tatt måtte). 

(  og litt spennende er det jo, at en engelsk Tudorrose er ganske så lik en ullbrodert blomst fra Gudbrandsdalen)

Jeg liker å tenke at det i museer i andre land kan finnes stoff med vevde motiv som er såpass like våre ullbroderier at de kan ha vært en inspirasjonskilde.

I løpet av året skal jeg faktisk få lov å bruke litt mer tid på akkurat dette. I fjor høst søkte jeg statens diversestipend for folkekunstnere for å få anledning til å fordype meg i bakgrunnen til våre tradisjonelle ullgarnsbroderier. Og denne uka fikk jeg den hyggelige ( og veldig overraskende) nyheten at jeg er tildelt stipend. Nøyaktig hva jeg skal gjøre, og hvor, får dere vite litt etter litt, i første omgang skal jeg bare gledesdanse litt mer og være takknemlig over å ha fått denne muligheten til å gjøre en liten innsats for å heve statusen til norske broderier.

Livet på systua

I likhet med flere andre ( og atskillig mer leste blogger) tenkte jeg å komme med følgende kommentar:

Det jeg viser på bloggen er bare en liten del av meg og min hverdag

Hva andre mener med dette får være opp til den enkelte, det jeg mener er at jeg ikke nødvendigvis viser akkurat det jeg jobber med til enhver tid. Jeg er ganske sikker på at de fleste synes det er atskillig mer oppmuntrende, inspirerende eller på andre måter gledelig å se bilder av et påbegynt eller fullført broderi enn en demontert bunad som skal syes om.
For, når alt kommer til alt, det er rettinger og tilpasninger som utgjør hoveddelen av arbeidsuka.
En ganske vanlig jobb for meg er å få inn en kunde som har vokst ut av bunaden sin. Da må bunaden på og jeg tar mål for å se hvor mye bunaden skal syes ut.  Noen ganger er det nok stoff i sidene i livet til dette, noen ganger må livet skjøtes og andre ganger igjen må det syes nytt liv.
Så skal stakk og liv sprettes fra hverandre, nødvendige justeringer foretas og bunaden kan enten prøves og hentes eller prøves og gjøres ferdig.
Det blir liksom ikke de samme motivene av dette...
Et annet eksempel er omvendt - bunaden har blitt for stor og må syes inn. Heller ikke her blir det særlig mange flotte bilder.

Samtidig ser jeg at dette er noe jeg bør nevne, ettersom muligheten for å sy om er med på å gjøre bunadene så levedyktige.
Tidligere har jeg skrevet om hva en bunad koster fordelt på antall år, men jeg kan gjerne nevne det igjen ( med runde tall ):

La oss si at komplett bunad til konfirmant koster 35.000 komplett med sko og sølv.
Konfirmanten er glad for bunaden og bruker den to ganger i året fra hun er 15 år.  Når hun er 40 år er skjorta utslitt, det gir en ny kostnad, la oss si at hun vil ha en skjorte til 8000 og så bruker hun denne til hun nærmer seg 70 år og gir bunaden videre til barnebarn.
La oss legge inn et par nye bunadsko, kanskje en ny sølje og to tilpasninger underveis og runde dette opp til kr 10000.
Totalsummen da er 53.000 over en tidsperiode på 50 år, og altså kr 1060 i årlige utgifter.

Jeg vet dette er en svært forenklet utregning og at 35.000 er mye penger å skulle ut med. Men jeg vet også at slike regnestykker får mange til å innse at det faktisk lønner seg å sy om bunaden fremfor å kjøpe ny ( eller bare la den henge i skapet).

Norwegian design

 

 

Da jeg , for snart tyve år siden, fikk min første jobb på Husfliden hadde det så smått blitt en bevissthet rundt dette med varer produsert i utlandet og solgt som norske.  Butikken jeg jobbet i, og de fleste andre såkalt seriøse aktører, holdt seg strengt til norske tekstiler. Håndstrikk ble utført rundt omkring i landet, likeledes det meste av bunadsproduksjonen. Vi hadde en produsent som annenhver uke ankom bunadsavdelingen med en ryggsekk full av mer eller mindre frdige bunader som skulle prøves, en dame ankom i taxi som sønnen kjørte og leverte understakker og barnebunader som døtrene hadde sydd. En annen produsent med høyt og mistenkelig stivt hår leverte hvitsømbroderi og oppbyggelige ord. Og selvsagt - vi fikk pakke på pakke i posten med håndstrikkede vanter, votter, strømper og kofter.

De som derimot ikke satset på småskalaprodusenter var en del av de mindre tradisjonsrike butikkene som tilbød strikkede gensere med norske motiv. Vi lærte fort at så lenge det stod Norwegian Design eller Norwegian Traditional knitwear på lappen i plagget så var dette ensbetydende med at plagget ikke var produsert i Norge.

Nå er vi inne i en annen tid. Det er få småskalaprodusenter og den norske tekstilindustrien består vel av ja, av hva? Vet du om noen som produserer bekledning i Norge? Vi har Oleana som lager sine fantastisk flotte kolleksjoner på Vestlandet, men hvem andre?

Men hva vet vi om plaggene vi bærer? Vet vi hvor bunadskjorter er brodert og montert? Vet du om hosebåndene til sønnens bunad er fingret i Brumunddal eller Baltikum? Og ikke minst - synes du dette er viktig?



Kanskje skal akkurat du som leser dette investere i ny bunad, nye deler eller nytt tilbehør til en bunad i løpet av våren. Da vil jeg oppfordre deg til å spørre hvor varen du betaler for er produsert. Spør om både montering og brodering. Spør om strømpene er strikket i Norge. Du trenger ikke dra i gang en diskusjon om dette. Det er ikke nødvendig å fortelle den som står i kassa hva du synes om eventuelle Kinabunader ( eller jo, gjør gjerne det), men bruk forbrukermakten din og forvent å få vite litt om bakgrunnen til det du kjøper.



Kanskje vil vi få noen små overraskelser, kanskje er det mer enn vi er klar over som ikke produseres i Norge. ..

Er dette viktig tenker du kanskje, har det noe å si om en hvit bomullskjorte med nupereller på kragen og maskinsydde knapphull er sydd her eller der? Jeg synes det. Jeg synes det bør være en selvfølge at alle plagg som leveres fra forhandler har en lapp eller et stempel som forteller om produksjonsland. Og ikke bare hvor den er sydd sammen, men hvor de ulike delene er produsert. Hvor er de håndvevde båndene på livet vevd? Hvor er skjorta brodert, hvor er den montert? Er bunaden du oppfatter som norsk også på vei til å bli Norwegian Design?

Gjentakelsens avmakt

Jeg har brodert nå og da, mens middagen står i stekeovnen og når vaskemaskina summer seg ferdig. Jeg har sydd noen kontursting om morgenen før de søte små skal vekkes og franske knuter om kvelden når jeg venter på at badet blir ledig. Jeg har brodert litt hver dag og litt mer andre dager. 

Om jeg har kost meg? Ja. 

Om jeg er glad for å være ferdig? Gjett om. Tjueseks prikklike rapporter er mye og et tre meter langt bånd er (litt) tungvint å håndtere. 

silkebroderi

  

    

     

Å brodere med silketråd på silkestoff er kanskje det ultimate bevis på evig lediggang. Det går rett og slett ikke an å sy med sart silketråd med grove arbeidshender og sprukne vinterfingre. 

Silkebroderi må planlegges...hender må smøres og fingertupper kan gjerne få en liten runde med neglefil. 

Men så, når fingrene er myke og roen senker seg, kan man male med nål og tråd. 

John Ronald Reuel & Co

Da Woody gikk i syvende reiste vi to til Liverpoool og så Laget spille kamp. Det var en strålende tur og opplevelse, og Queenie var krystallklar på at når hun gikk i syvende skulle vi på tur.

Nå går hun i syvende, tur må det bli og fotballtur er ikke så voldsomt attraktivt.

Hun har fått velge, og i mai skal vi på det vi selv omtaler som nerdetur til London og Oxford. Vi skal gå i J.R.R. Tolkiens fotspor i Oxford, besøke puben der han, C.S. Lewis og resten av the Inklings ble kreative. Vi skal se hus og gravsted og virkelig kose oss.

Vi skal besøke British Library, Westminster Abbey og Knaskje en liten svipp innom British Museum ( og veldig gjerne the National Portrait Gallery).

Og så har jeg gitt klar beskjed om at vi skal gå i noen butikker. Minst tre. Jeg vil nemlig ha nye sko.

Vi har alltid lest mye for ungene, vi har gitt bøker i gave og snakket om bøker. Etter at de begynte å lese selv har jeg ofte lest det de leser for å følge med og kunne stille spørsmål, slik at de også venner seg til å tenke over det de har lest.  Jeg skulle ønske at eldstemann leste litt mer, men jeg kan jo ihvertfall håpe at han gjenopptar lesingen igjen på et eller annet tidspunkt. Hva er det med gutter og menn og lesing?

Men altså. Er det noen Tolkienskjennere der ute som har noen gode tips? Isaåfall mottas de med takk og bukking og neiing. Som dere ser av bildet så var jeg innom biblioteket i går for å lese meg litt opp. Men altså tips om Tolkien hadde vært fint. Eller spesielle bokhandler i Oxford og London, slike små og bortgjemte som nesten ikke finnes lenger, uten kaffebarer og glansede magasiner ved disken.

snart er det høst

 

       

Neida. Nå er det vår. Og så kommer det en forhåpentligvis lang sommer.

Men jeg sitter her og planlegger høstsesongen. Og vet dere - det blir mange kurs og kalenderen begynner å fylle seg opp. Men det er noen små luker her og der. Så om dere er et husflidslag, en vennegjeng, naboer eller på en eller annen annen måte er en forsamling hyggelige folk som vil lære mer om bunader, broderi eller søm av enkle plagg - send meg et pip.

Eller hvis et pip gir dårlig respons; send en epost til fru.storlien@gmail.com.

om broderi

    

Klasseforstanderen på videregående ble lei av at enkelte av jentene strikket som besatt i timene. Han mente det ville være mye hyggeligere om vi broderte og han uttalte seg særdeles malerisk om yndige armbevegelser mens nålene skulle fly som svaler ut og inn av stoffet. 

En dag stilte jeg til tysktime utstyrt med broderiramme, nål og tråd.

Og etter tysktimen ble jeg vennlig oppfordret til å gå tilbake til strikkepinnene ( eller aller helst - vie meg helt og fullt til tyske verb).

Jeg holder ikke fokus på yndige armbevegelser nå, men jeg har etterhvert lært meg at når skuldrene omtrent rører ved øreflippene kan det være lurt å ta en liten pause. 

sy et enkelt plagg

Kursstart fredag kl 18:
Kort info om kurs og kurslokaler.
De fleste deltakerne har mønster fra Stoff&Stil, som kommer ferdig utklippet i en størrelse. De kan begynne med å legge mønsterdeler på stoff. De som har de tradisjonelle mønstrene hvor det er flere størrelser opptegnet på et ark klipper først ut mønsterdeler og så plasserer de disse delene på stoff.
Noen må legge til benlengde, noen skal forkorte. Noen må legge til sømmonn, en cm her, halvannen der. Noen har alt slikt liggende ferdig i mønsteret.
Ferdig kl 21. Da er alle godt i gang.

       

  

 Lørdag. Oppmøte kl 10.
Vi fortsetter der vi slapp fredag kveld.
Noen må sikksakke kanter, andre skal tegne opp snitt og markere lommer.
Lunsj fra 12 - 12.30.
Og så syr vi. Og spretter opp litt. Noen har enkle modeller, andre har litt mer å tenke på.
Ferdig kl 16. Alle er godt i gang og ved godt mot.

Søndag. Oppmøte kl 10.
Vi fortsetter der vi slapp lørdag ettermiddag. Vi blir stadig mer ferdige. Noen er faktisk ferdige med et plagg og begynner på et nytt.
Lunsj 12 - 12.30.
Og så syr vi videre. De som ikke har mulighet for å bli helt ferdige skal komme dit at de kan avslutte på egen hånd. Noen skal øve på knapphull, eller lage skråbånd, eller sy i et belegg.
Ferdig kl 16.
Fire av seks deltakere ønsker å gå et kurs til!



      
 

Når jeg holder helgekurset Sy et enkelt plagg er fokuset på hva den enkelte kursdeltaker ønsker å sy.
Noen ganger tenker jeg at kurset ville vært enklere å planlegge og kanskje mer pedagogisk korrekt hvis jeg hadde servert deltakerne et pent utvalg prøvelapper og gått gjennom et fast opplegg.

Men min motivasjon er ikke at seks deltakere skal gjøre nøyaktig det samme, at de skal lære tre måter å sy i glidelås på eller ulike lommevarianter. Min motivasjon er at flere skal få oppleve gleden i det å skape noe selv, noe de har lyst til å bruke senere. Det har ikke noe å si hva jeg synes deltakerne bør lære hvis de bare sitter og venter på å komme i gang med sitt eget prosjekt.

Du kan godt komme på kurs for å lære å legge opp bukser. Men på samme kurs vil du kanskje møte en som skal sy en bukse med lommer og glidelås. Og hvem vet - kanskje kommer du tilbake til høsten for å sy bukse fra bunnen av du også?

PS.
Helgens kurs ble fort fulltegnet. Det ble også første ekstrakurs. Det er faktisk ganske stas at det muligens blir fullt på andre ekstrakurs også! Syglede til folket!

Og god søndagskveld til dere!

the King and I

Det går fint når Høvdingen er bortreist i ti dager.

Det går fint å ha to kurs på dagtid, et på kveldstid og et helgekurs i løpet av en uke.
Det går fint å balansere kurs med oppfølging av en svenneprøve og livet på systua.

Det går, ikke fint men det går, å ha Q hjemme ni skoledager og en helg grunnet sykdom.

Men det går an å bli litt matt når dette skjer samtidig?

  

Så i går var det jammen godt å finne selveste kongen på øverste hylle i skapet!

Jeg vet man ikke skal drikke alene, men hey, her satt jeg faktisk sammen med selveste kongen. 

God helg!

Jeg skal holde sykurs, kanskje vi sees?

Livet liksom

                                           Sånn er det. Nemlig.

Her en dag ringte en potensiell kunde og sjekket muligheten for omsøm av bunad. Ingen tidsfrist.

Det synes jo jeg var fint. Det er fullt på systua til over 17.mai, men siden det ikke var noen tidsfrist kunne jeg ta den etter den tid.

Det syes kunden var et latterlig forslag. Tidsfrister er nemlig ikke to og en halv måned. Tidsfrister er en til to uker. Selvsagt skulle den være ferdig til 17.mai - hva skulle de ellers med en bunad?

 ( jeg tror ikke de ringer tilbake )

Og kanskje er det på tide å legge ut denne lista igjen?

Tid og penger

Kanskje var det en fin høstdag, i en avsidesliggende liten grend i Telemark, hvor en kramkar kom inn døra på en av gårdene. Kanskje viste han fram synåler, silketørklær, bånd og annet stas og fjas som kunne kjøpes for penger. Og kanskje var det en husbond som nettopp hadde kommet tilbake fra fehandel og som tilfeldigvis hadde penger, og som kunne kjøpe noen fine bånd til kone eller datter.

Kanskje ble båndene sydd fast på et liv, en stakk eller et forkle og båret og brukt med stolthet.
Kanskje var kramkaren innom flere gårder før han hadde solgt alle båndene og slik kunne det ene båndet bli typisk for en bestemt bygd i Telemark.

Vi vet heller ikke hvordan de reagerte, de damene og jentene som ikke hadde fehandlere i husstanden eller på andre måter hadde tilgang på penger. De kunne ikke kjøpe bånd, men de kunne beundre andres bånd og kanskje drømme om noe lignende selv. Kanskje satte de seg ned og kopierte med det de hadde tilgjengelig? Ullstoff og ulltråd i fine farger?

 

Kanskje var det slik de broderte kantebåndene og stakkekantene gjorde sitt inntog i noen draktområder. Det vet vi ikke sikkert. Det vi vet er at folk i gamle dager hadde tid men ikke penger.

I dag vil de fleste finne det enklere å kjøpe tre meter og tyve centimeter med et flott silkebånd enn å ta seg tid til å brodere. Nå har vi penger men ikke tid.

Jeg liker å tenke på dette mens jeg jobber. Ikke nødvendigvis det med tid og penger, men hvordan vi opp gjennom århundrene har latt oss inspirere av det vi ser. Hvordan vi med tilgjengelige midler har kopiert noe og bearbeidet noe annet slik at det passer til eget bruk.

Og så tenker jeg at det krever mye kunnskap å omdanne sart silke til traust ull og at det er ganske hyggelig å kunne få være med på å holde denne tradisjonen i live.