nytt år, nye muligheter

Takk for godt selskap i 2013. 

Takk for alle kommentarer, eposter, muntlige innspill og all tankevekkende, inspirerende og morsom lesning på andre blogger.

Kanskje burde jeg rundet av året med et tilbakeblikk på året som har gått. Kanskje burde jeg oppsummert og reflektert og grunnet og fundert.

Men nei. Jeg har to mål for 2014:

- Slutte å tenke så mye på hva som har vært og hva som kunne, skulle og burde vært annerledes.

- Le mer! 

Og ja. De henger godt sammen de to målene…Såpass godt at jeg kan slenge på et til:

bli tynn, vakker, gjennomtrent, språkmektig, berømt, publisert og sist men ikke minst;

omtalt i alle medier som en god mor, fantastisk kone, sympatisk venninne, strålende kokk, gudbenådet forfatter, eksemplarisk hundeeier, visjonær kurslærer og på alle mulige måter bli oppfattet, omtalt og husket som et unikum!

 ( Kort sagt bli litt modigere )

Oppussing pågår

Det er ikke noe direkte gærnt med den der logoen. Men den er ikke helt riktig heller og hver gang jeg åpner mac-en og ser den begredelige logoen grine mot meg tenker jeg huttetu, dette går ikke an.

Det er ikke sikkert den blir bedre, men hvis jeg ikke prøver å finne ut hva som mangler så blir jeg aldri fornøyd. 

PS. jammen bra jeg fant selve broderiet lurt lagret i en skuff…

Romjulverksted

Hmmm. Det er alltid noe man ikke rekker, eller glemmer ( eller ikke gidder).

Juleverkstedet forsvant fra radaren i begynnelsen av desember og dukket først opp igjen i går kveld. 

Derfor ble det produsert enkel pynt i dag: 

Ferdigtova ullkuler tredd på snor, med en knute mellom hver kule. Lagt på bord. 

Klar, ferdig, rydd...

Hvis, eller når, vi blir lei kan vi klippe av trådene og bruke kulene på nytt. 

Mens fruen i huset har bedrevet slik avansert produksjon har Høvdingen begått middag til tolv. Ingen grunn til å klage på arbeidsfordelingen. I mine øyne vel å merke...

Helgehygge

Fri.

julegleden

Det er noe med det hele., når man så lenge har ønsket seg dette lille livet. Det livet som aldri kommer. Ikke før man har gitt helt opp og skal utredes i alle kanter skjer det noe.
For plutselig er det et lite liv likevel, så lite at man nesten ikke tror det. Og dette lille livet skal man få hilse på, dagen etter Luciadagen…

Da har det ikke noe å si at alle andre med et flir sier - den venter nok til julaften…For i ditt hode er termin så endelig, et punktum, Termin er dagen der du skal få møte det lille livet.

Og termin kommer og går. I likhet med mange andre dager. Og det blir julaften. I desperasjon vagger du en tur rundt i nabolaget. Og du går snufser litt når du går forbi stallen i nabolaget, for hallo- andre tok et hint når de på denne dagen kom i nærheten av en stall.
Og du vagger hjem, og gråter litt på badegulvet fordi dette livet aldri skal komme. Og du gråter litt i dusjen og synes synd på deg selv mens Høvdingen lager julemiddag og er generelt grei mens han prøver nissekostymet som skal glede nabobarna.
Og da kjenner du det - at kanskje skal ikke nissen hygge seg med konjakk i kveld. Og kanskje er det nok med en veldig liten porsjon ribbe… Og sannelig og au au, er det lurt å vaske opp mens nissefar deler ut gaver  slik at han slipper det når han kommer hjem neste dag og har blitt far.

Bilturen innover til sykehuset, velkomsten på et julestille sykehus og den turbankledde som ikke kom med gull, røkelse eller myrra men med kjærkommen epidural. Den store julegleden som kom til oss en stjerneklar julenatt for femten år siden.

Fineste Woody, femten år i dag.

jul

Det beste, nei rettelse noe av det beste, med jul er at man kan tillate seg å tippe over i det ekstreme hva pynt og glorete detaljer angår. 

Og man kan si som Sonja Henie: 

Jeg er et juletre. jeg har alltid vært et juletre og jeg skal alltid være et juletre.

Bedre blir det ikke.

God jul!

bunad på julaften?

noen bruker bunad på julaften, andre ikke. Noen søker i sene nattetimer etter tips om hva man gjør med gule og skjoldete bunadskjorter, eller andre hvite skjorter. Derfor, og fordi det er litt annet å finne på i dag enn å skrive noe nytt og glitrende om vask og stell av buandskjorter, sendes dette innlegget ut på nytt.

Værsågod!

Bleke bunadskjorte?

Det er nå en gang slik at hvite bunadskjorter er finere enn gule. Og både hvite og gule skjorter er finere enn de som er skjoldete og flekkete.

Men hva gjør man om man  f.eks. har fått svetterender i nakken? Eller ikke har skylt ut såpa godt nok når man vasker for hånd og dermed får gule striper? Svetteflekker under ermene? Brunkrem på kragen?

Kan man bløtlegge? Er Klorin ok? Er broderiene fargeekte?

Svarene er ja, nei og antakelig.

Skjorter kan bløtlegges. Men om du har en skjorte med broderier i silke eller ull bør du ( skal du) ikke la dette ligge i vann ettersom fargene da kan flyte utover og gi et noe mer futuristisk preg enn ønskelig.

La i såfall det området som trenger bløtlegging ligge nedi bollen/bøtta/vasken og passe på at sarte felt ikke sklir nedi.

Klorin anbefales ikke. Og joda, det er mange som har brukt og bruker Klorin. Og det har gått aldeles strålende. Men det anbefales ikke herfra. Klor er sterkt, det etser og sliter på fibrene i stoffet. Har du en fin og kostbar skjorte som du ikke har veldig lyst til å bytte ut før du må så bør du istedet bruke det som heter Domestos fresh. Det inneholder blekemidler, men ikke klor.

Fruen anbefaler følgende fremgangsmåte ( for hvit skjorte med hvitt broderi):

5 liter lunkent vann i ren bøtte. 

Tilsett 0,5 dl Domestos fresh

Tilsett en stk bunadskjorte. Rør rundt og pass på at hele skjorta er dekket av vann.

La det ligge omtrent en halvtime. Og vask så på skånevask i maskin. 

Ta deretter en hvitere skjorte ut av maskinen og heng den pent til tørk.

NB. Dette tipset er utdatert. Domestos fersh har endret konsistens og anbefales ikke brukt på tekstiler. 23.04.2017

Hva angår fargeekte broderier så er de fleste skjorter i dag brodert med bomullsgarn. Dette skal være fargeekte. Men hvis du er i tvil; ta kontakt med din bunadleverandør eller en forhandler av din bunad. De skal vite hva du har, og om bunaden ikke er altfor gammel bør de også ha kjenneskap til hvordan dine stasplagg skal behandles.

På svetterender og sminkeminner gjør Zalo susen.  Vær imidlertid oppmerksom på at de stoffene som gjør at Zalo løser opp fettflekker ikke nødvendigvis fungerer like godt på syntetiske fibre. Men heldigvis, det er langt mellom bunadskjortene i strykefri terylene.

Og atter en gang. Mange anbefaler at bunadskjortene vaskes i maskin. Fruen sier til dere - vær så god! Heldigvis har vi her i huset, som i veldig mange andre hjem, en relativt oppdatert vaskemaskin som skånsomt vasker og skyller kostbare plagg.

ps. dette innlegget er, i likhet med alle andre innlegg, ikke sponset. Men det blir fryktelig ullent å omtale den grønne dovaskeflaska med rød kork, og den der grønne eller gule flaska som du har på kjøkkenbenken.

julestrømpene

Det blir ikke jul uten julestrømpene heller…Ikke så veldig avanserte, absolutt ikke møysommelig brodert kveld etter kveld.

Her blir det som oftest mer spontan utfoldelse. En rest av stoff, en idé om hvordan det kan bli, noen slanter av bånd og noen tiloversblevne perler. Så får vi overse det triste faktum at perlene på den rosa ser ut som blyantmerker på avstand- de blir ikke byttet ut.

Et mål for 2014, som for mange foregående år, er å være mer kreativ og bruke broderistingene og fargene på noe annet enn bunader.
Det ligger noen ideer til modning, og de bør få slippe ut før de råtner på rot.


Det er fremdeles bare detaljbilder. Som vanlig er vi ikke i nærheten av julepyntet hus. Det skjer i løpet av helgen, det er nå det er jul. Hurra. 

på kryss og tvers

Det blir ikke jul før den blå juleduken er på plass. Noen ganger får den selskap av noen engler, eller en snømann, eller en julekrybbe. Andre ganger ligger den alene. Fruen flytter lysene langt unna - her skal ingen stearin sette fettflekker på hverken kirke, bjeller eller lille Jesus med kvadratisk skalle.

Kirken kunne vært jevnere brodert. Her ser dere virkelig hvorfor alle sting skal og bør gå samme vei i et korsstingsbroderi. Effekten av sliten kirke med bulkete og vindskeive vegger var mest sannsynlig ikke tilsiktet. Det har også vært problemer med det gule garnet - det er av en annen kvalitet enn det hvite. 

Men til å være sydd i håndarbeidstimene i femte klasse faget er den slettes ikke så verst.
Dessuten - nostalgiens verdi kan ikke verdsettes.

Så, til tross for diverse håndverksmessige mangler fortsetter man å pakke den pent inn i begynnelsen av januar og pakker den pent ut i desember og legger den pent på et skjermet langt fra klementiner, glass eller levende lys.

PS. jeg skjønner faktisk ikke hvorfor jeg var dårligere enn snittet i håndarbeid. Og jajajaja, jeg vet det er lenge siden og det e rpå tide å legge dette bak meg nå. Jeg skjønner det likevel ikke.

forskjellige farger

En del har vært utsatt for vær og vind, den andre har ligget beskyttet inni en linning. 

Dette er et godt eksempel på at det, selv om et plagg har en generøs fald, ikke alltid kan legges ned. 

Å gå med en lett synlig fargeforskjell rundt anklene er mer forstyrrende enn å ha en bunad som er noen centimeter for kort. 

Dette er ikke en stakk altså, det er et gammelt forkle fra Hallingdal.

Fine farger

Siste jobb før jul; pusse opp en eldre bunad, se over bånd, skifte for, reparere forkle, nye hekter.  Fine avstemte farger, uvant myke pasteller...

Årsaken til at fargene er så uvante avdekkes når bånd skal flyttes fra gammel til ny stakk. Se på forskjellen! 

Dette er noe å huske på når vi ser gamle tekstiler og gjenstander... Mye av det som i dag er dust og avstemt har vært noe mer prangende. Mye av det vi synes er perfekt tilpasset og hvor alle farger inngår i en matchende helhet kan ha et forglemmelsens slør av gammelt støv over seg eller det kan være solbleket. Det er ikke så ofte vi kommer innimellom stofflagene og ser hvordan fargene opprinnelig var og hvor lite redd våre formødre var for å lyse litt opp. Men jammen er det moro når man en sjelden gang kan se at selv den mest nedtonede halling har vært riktig så frisk og freidig!

med kjærlig omtanke

Dere får kanskje et inntrykk av meg som ganske sutrete, egosentrisk og konstant ute etter å krafse til meg goder?

Stemmer overhodet ikke. Se bare her - det tok ikke mer enn en times tid før jeg hadde buksert tigergutten min opp i sofahjørnet. Ærlig talt, jeg kunne ikke ligge der alene med pledd og puter og se ham vansmekte på snillesauen?

PS. jeg har forresten funnet et nytt godsted; gulvet på badet. Varmekabler sier jeg bare, det er livet altså. Men jeg tar ikke plysjgutten med dit altså, jeg er litt bekymret for at noen skal plassere ham i skittentøykurva. 

ES. Er dere klare for jul? Det er jeg! Klørne er klippet, hvilestillingen er finjustert og ønskelista er sendt via telepatiske evner til noe eller noen. Litt usikker på hvem som fikk den. Men om den svever rundt et sted over de høye fjellene i vest så kan kanskje noen tipse matmor om at jeg ønsker meg:

- leker med lyd

- mat

- leker uten lyd

- egen dundyne

- flere leker med lyd

- juleknask

- innedo

- enda flere leker med lyd

Juleklem, Laika

julegave på forskudd

Jeg har fått julegave på forskudd!
Tenk det dere…Her har jeg trasket rundt i årevis, rotløs og forvist, uten et fats holdpunkt i hverdagen.
Ok, bortsett fra buret da. Men ærlig talt, smak litt på navnet - buret…Tror dere det er superstas eller?
Jeg har jo vært snill og fleksibel altså, jeg har sovd i de sengene jeg har funnet og tatt meg stilltiende til rette i og oppå sofaen når jeg har sett mitt snitt til det.
Men nå har jeg fått en seng som er bare min, og med mitt helt egne saueskinn oppi. Heldigvis lukter det ikke sånn skitten sau, for det synes jeg er litt skummelt. Og ja, jeg deler med tigergutt selvsagt. Vi er jo bestevenner.
Forresten, jeg hadde visst en sånn seng da jeg var en liten valp også. Men onde tunger påstår at jeg prøvde å spise den opp, så den ble brukt til ved i stedet. Husker selvsagt ikke noe av dette jeg…

Ja, så ligger vi her da. Trygt og godt inntullet i en lett eim av snill sau. Tigergutt og jeg.
Og jeg er en strålende kosedyrmamma altså. Det er jeg. Han får så godt stell atte, jeg vasker og slikker og nesten ingen nevner at gutten har mistet pipestemmen sin.

Men det er noe med de gamle, gode vanene. Og som dere vet, i likhet med gamle damer kan gamle vaner være vonde å vende…Så når alle har gått hver til sitt og sluttet å oooo-e og aaaa-e og være nussepussekosemose enige om at jeg har fått en grusomt fin seng, da sniker jeg meg lett som en sprett tilbake til stamplassen min. 

Og så lar jeg tigergutt ligge igjen i senga, slik at alle skjønner at det er en nyttig ting som vi aldri skal kaste - den er jo i bruk. Dessuten dere, om han skal få et snev av selvstendighet så kan jeg ikke gjete ham hele tiden. 

Men jeg lurer  på en ting….Selv om man får julegave på forskudd? Det kommer vel noe på julaften også?

husker du mister Mitty?

Det hender man blir påminnet at årene går. Og nei, det er ikke alltid nødvendig med innspill fra de søte små.
Her en morgen holdt det lenge å blafre gjennom avisa og kikke på oversikten over kommende filmer.
Der stod den The secret life of Walter Mitty.
Og vips er man atten år, plassert langt bak på vindusrekka og kanskje ikke av de mest inspirerte utøvere av litterær analyse. men samme hvor prinsipielt uenig man er i fenomenet litterær analyse så var det tross alt bedre å lage tankespring og tvære ut potensielle underliggende nyanser, lag og hentydninger i en tekst enn å dypsindig drøfte den kalde krig, Warszawapakten og ettervirkninger av Tsjernobyl-katastrofen.
En av tekstene vi arbeidet med var om den tidligere nevnte mister Mitty, en tøffelhelt, en tusseladd og helt klart - middelaldrende.
I mitt hode var han hverken kul eller spenstig, og han hadde helt klart sparsomt med hår. Tom Hanks kanskje, eller en litt tung fyr. Ikke nødvendigvis fysisk tung, men litt sein i avtrekket.
Ikke Ben Affleck, som i tillegg til å ha hårveksten intakt og ser relativt spenstig ut er yngre enn meg.
Ærlig talt. Walter Mitty er middelaldrende.

Jeg kommer sikkert til å se filmen. Men før det skal jeg hente frem den blågrønne, eselørete boka med  den fengende tittelen Selected short stories og lese novellen en gang til. Hvem vet, kanskje er han ikke definert som halvgammel likevel?

PS
Som om det ikke er ille nok at Walter Mitty tydeligvis er yngre enn meg er det glatt som en skøytebane ute! Jeg kryper rundt husveggene og føler meg aldrende, sur og bitter.

Kule kuler

Det er tredje søndag i advent og vi leder ikke an i gatas julepynting. 

Disse øredobbene dukket opp under rydding på systua. Kjøpt på salg en januar og gjemt og glemt. 

Må jo være superenkelt å lage sånne selv? To kuler og to sånne heng til øredobber? Kanskje en ide til juleverksted? 

Knapper og glansbilder

Vi spøker med det i festlig håndverkslag; at vi jobber for knapper og glansbilder og at ingen setter tilstrekkelig pris på jobben vi gjør og innsatsen vi legger ned for å bevare en levende norsk håndverkstradisjon.
Det er en spøk med en alvorlig undertone.
For vi har lov til å stille spørsmål ved at
- fabrikkproduserte jakker koster mer enn en håndsydd bunadcape
- sesongens it-veske glatt koster det samme som en bunad uten altfor mye sølv og broderi
- at de mest klassiske veskemodellene kan koste like mye som en bunad med mye sølv og broderi
- at en maskinstrikket lue med en liten navnelapp utenpå koster mer enn et par håndstrikkede strømper til en herrebunad.

Og så godt det er å kjenne noen som er i samme bås og som man kan snakke med om bevaring av håndverk, merkelige kunder, priser og penger og fag og smarte løsninger.
Sånne venninner må jo få en bursdagshilsen bestående av knapper og glansbilder?

Størst av alt

En god klem, noen trøstende ord, en liten nuss, øyne fylt av kjærlighet. Alt dette og aldri et vondt ord…

Det er, til tross for utallige tisseturer, bjeffing etter innbilte katter og kryp, tigging og stjeling etter mat, flatklemte sofaputer og snutemerker på vinduene, utrolig hyggelig å ha en liten hund i huset.

om tilhørighet

Det hender man må være vennlig men bestemt og si klart fra til en kunde om han eller hun er på ville veier. Det hender også man må droppe det meste av vennligheten og bare være bestemt.
Noen er mer opptatt av å være innovative enn av å se sånn noenlunde presentable ut. Dem om det. Her veiledes de i skikk og bruk, riktig tilbehør og hva som er tommel opp, tommel ned og  begge hendene foran øynene.
Men, som jeg sier når de går , jeg kommer ikke hjem til dem og kler av eller på. Om jeg møter de i sentrum en vakker maidag og føler at ikke alt er helt på stell, ja så ville jeg vel ikke sagt noe der og da. Men jeg ville heller ikke applaudert vilt og hemningsløst.

Det er mye frihet under ansvar knyttet til bunadbruk, og det er mange som synes dagens regler er selve begrepet av trangsydd pietisme og noe som bør utryddes. Dette har jeg skrevet om her og her.

Noen er lydhøre og oppriktig engasjerte, andre synes det er greiest å forholde seg til det de allerede mener å vite. De har man selvsagt få lyst til å kakke i hodet med noe hardt og piggete, men voksen og adstadig som man er gjør man selvsagt ikke det.

Apropos kunden som ble nevnt i går, hun med det som skulle vært en bunad fra Valdres, så gikk dette ganske greit etter noen innledende runder med å, er du sikker og hvordan vet du dette.
Vi gikk ikke nærmere inn på hvor mange hun var vist Valdresbunaden sin til, og vi snakket ikke så mye om lange, stolte slektstradisjoner. Man har en vag anelse om at det ikke var den stolteste dagen i kundens liv…
Hva som fikk overbevist henne om at dette var en beltestakk? Sånn bortsett fra bilder i bøker og hyggelig og påståelig bunadtilvirker?
Joda, muligheten for å bli uglesett i forsikringsselskapet…man antydet at hvis det skjer en skade og det blir en forsikringssak så må kunden bevise hva slags bunad de har ( hadde ). Da er det faktisk en fordel å oppgi riktig modell. Å vise bilder av en bunad og insistere på at man har noe helt annet vil mest sannsynlig ikke bli vurdert som helt heldig?

Det tas forbehold om at påstanden ikke har blitt sjekket mot forsikringsselskapenes praksis, som muligens er helt annerledes. Men i desperasjon, og styrt  viljen til å ha rett, ble dette argumentet valgt. Eller rettere sagt, det var det siste halmstrået.

fag og fylker

Det er en fordel med basiskunnskap om norsk geografi når du jobber med bunad.
Noen draktskikker følger dalfører, mens andre følger handelsveier, vinterruter over fjell og andre igjen følger gamle kirkesogn.
Og det kan være en fordel å ha et vagt innblikk i slike trivialiteter som byrivalisering og generell mistillit til de på den andre siden av fjellet.
Oslos bybunad kom i 1947 og inspirert av dette ble en egen Bergensbunad utarbeidet og lansert 1956.

Md dette i bakhodet kan man lett bli frustrert når potensielle kunde ringer og forteller om sin ekstremt gamle og ekstremt verdifulle bunad fra en av disse byene. Samme hva kunden tror, samme hvor glad bestemor var i bunaden så kan den ikke være 127 år gammel. Det er ikke mulig.
Og joda, selvsagt kan bestemor ha brukt denne i din mors konfirmasjon i 1952 men det er ikke helt utenkelig at det var første gang hun brukte den. Eldre damer har også lov til å kjøpe nye klær - det er ingen øvre aldersgrense for anskaffelse av bunad.

jaja, nok om det.

Her en dag ringte en potensiell kunde for å sjekke om Fru Storlien hadde greie på bunad. For, som vi var skjønt enige om, man leverer ikke bunaden sin til hvem som helst. Særlig ikke når klenodiet er
høyt elsket og har blitt kjærlig og omtenksomt bevart i generasjoner, og er det siste håndfaste minne fra gården der oppe blant de høye, snødekte fjell. Eller, det er i og for seg ikke så kjedelig altså. Gamle folkedrakter er spennende, slektshistorie likeså.

Vi ble enige om at det var forsvarlig å komme hit med bunaden, og at man mest sannsynlig var kompetent til å fikse litt på kanter, se over rynker og justere forkleet ( heh, forkleet, tenkte man da…Er det  forkle på den bunaden? )

Kunden kom som avtalt, med arvestykket pent oppbevart i dresspose.
Det triste var at bunaden overhodet ikke kom fra Valdres. Den var utvilsomt en beltstakk fra Telemark.

Og hva gjør man da?
Skal man stilltiende skrive Valdersbunad på ordren? Det ville selvsagt vært det snilleste. Men hva om de skjer noe med kunden og et familiemedlem skal hente klenodiet?
Da kan det bli problemer hvis bunadtilvirkeren prøver å prakke på han eller henne noe helt annet enn det det står kunden har levert inn…
Hva ville du gjort? Og er det lov å fnise litt inni seg?

Detaljbilde av broderiene på ny Valdresbunad, ingen sammenheng mellom tekst og bunad.

sukkersøtt

Når vi først var i gang med julebaksten i helgen laget vi like så godt marsipan også.
Egentlig såre enkelt. Ihvertfall når ungene liker marsipan og kransekake og derfor ser nytteverdien i å bidra med skålding og maling av mandler.

Vi farger litt av marsipanen, i år valgte vi rødt og grønt ( veldig innovativt ikke sant…)

Og hvis du nyser mens du heller i konditorfarge kan det være lurt å ha noen ekstra mandler og litt mer melis i bakhånd slik at du slipper å ende opp med en seig suppe. Hansker kan også være en fordel, ettersom konditorfarge farger av, på alt. For to år siden gikk Fruen rundt med hulkenfingre i minst en uke etter å ha slumset med hanskebruk.

Og så pynter vi….Og prøvesmaker. Smørsmelteren vi fikk til jul for noen år siden og som tilbringer det meste av livet sitt innerst og nederst i gryteskapet har vist seg å være ideell til smelting av sjokolade.

Juletrær må ha litt snø, fot og  ( helst ) en gul stjerne i toppen. Men om noen har vært for langfingra i nonstop-skåla så kan oransje stjerner godkjennes under tvil.

Det er  hyggelig å være på kjøkkenet, sette kakedeig, prøvesmake kakedeig, prøvesmake nybakte kaker, pynte litt, fortelle ungene om hva man selv har vokst opp med, forklare hvorfor vi baker dette og kjevler sånn og lar dem være med på å forstørre og forminske mengder. Og så håper vi at de en gang i fremtiden vil bake med sine barn, og fortelle om ekeblader, serinakaker, pepperkakeformer og alt det andre som er en del av våre baketradisjoner.

Og så pakker vi ned kakene og gjemmer boksene slik at vi har noe å hygge oss med i romjula. 

Effektivt selvbedrag, del to

Husker dere dette forkleet?

Nå er det meste på plass, det som mangler er litt gulltråd, litt blankt, hvitt perlegran og litt tynt hvitt broderigarn. Men det tar vi neste uke. Denne uka er det behov for småjobbing; det hender det samler seg opp småtteri av typen feste en veskelås, sy opp en fald, reparere en skjorte, flytte en beltespenne.
Den slags jobber som ikke haster, og som ofte har en tendens til å bli liggende.

Det å snu arbeidet ved å brodere de små feltene først viste seg å fungere aldeles strålende. Etter hvert som man blir mer og mer lei nærmer man seg den morsomste delen av arbeidet og får ny inspirasjon til å holde ut.

Men stort mer enn to timer i strekk er ikke særlig heldig for nakke og skuldre. Det er ikke alltid like lett å ha fokus på både broderi og sittestilling. 

Og hvis noen undres på hva som er neste broderi, når dette forkleet er komplett med gull og det hele? 

Jo takk, et til…

Men etter det kommer det en nordlandsbunad. 

bakebonanza

Matlaging av typen flotte middager er ikke høyt oppe på lista over kjøkkenutfoldelse  Fru Storlien har glede av. Småkaker derimot, ulike kombinasjoner av mel, smør, sukker og krydder, det er moro det! Hvis det i tillegg er mulig å slå seg løs med melisglasur og glitter så er dagen reddet!

Kanskje husker dere, noen av dere ihvertfall, den perioden tidlig på åttitallet hvor konditorfarger var bannlyst grunnet tilsetningsstoffene som visstnok var særdeles skadelige?
Det kan godt hende de ikke var spesielt sunne, men ærlig talt? Hvor store mengder konditorfarge er det teknisk mulig å få i seg?

Lykken var stor da det plutselig ble lov å pynte med gul, rød og grønn melisglasur igjen. Nå bruker vi gjerne andre farger også, og bakeavdelinger i dagligvarebutikker i utlandet kan vær et godt alternativ til dyre, norske spesialbutikker.

Vi har melisglasuren i vanlige brødposer, knytter igjen på toppen og klipper hull i den ene tuppen.
Da de søte små var små var hullene større, og griseriet deretter. Nå er hullene mindre og temperaturen rundt kjøkkenbordet lavere.

Vi kan for eksempel spille bondesjakk?

Eller snakke om engler? Finnes de?

Sommerfugler i vinterland finnes helt klart, det vet vi.

Og noen burde stelle negler før jul...

Og kaker i alle fasonger må vi ha, for å få fulle kakebokser. Vi er enige om at det kan være lurt å gjemme baksten, for å ha noe igjen til selve julefeiringen.  Så gjenstår det å se da, om det var så lurt å delegere det ansvaret til den skapsnoken som er mest hjemme på dagtid...

Men julegrisen, han skal ihvertfall få være med til et stykke ut i romjula.

Det blir hyggeligere og hyggeligere å bake med de søte små, og det er gledelig  å se hva de husker fra tidligere år ( det er tross alt ikke alltid man har inntrykk av at de følger så veldig godt med på mors formaninger).
Når de var små bakte vi ofte pepperkaker etter dette systemet:
Baking frem til barne-tv;  mens de søte små så barne-tv vasket vi voksne av det verste sølet på kjøkkenet og heiv i oss en kopp kaffe.
Deretter pyntet vi frem til leggetid, og når to lykkelige og slitne unger sov som steiner vasket vi voksne av det verste sølet på kjøkkenet og heiv i oss en kopp kaffe.
Nå er de med hele veien. Nå er det vi voksne som sovner som steiner på slutten av dagen...