om tilhørighet

Det hender man må være vennlig men bestemt og si klart fra til en kunde om han eller hun er på ville veier. Det hender også man må droppe det meste av vennligheten og bare være bestemt.
Noen er mer opptatt av å være innovative enn av å se sånn noenlunde presentable ut. Dem om det. Her veiledes de i skikk og bruk, riktig tilbehør og hva som er tommel opp, tommel ned og  begge hendene foran øynene.
Men, som jeg sier når de går , jeg kommer ikke hjem til dem og kler av eller på. Om jeg møter de i sentrum en vakker maidag og føler at ikke alt er helt på stell, ja så ville jeg vel ikke sagt noe der og da. Men jeg ville heller ikke applaudert vilt og hemningsløst.

Det er mye frihet under ansvar knyttet til bunadbruk, og det er mange som synes dagens regler er selve begrepet av trangsydd pietisme og noe som bør utryddes. Dette har jeg skrevet om her og her.

Noen er lydhøre og oppriktig engasjerte, andre synes det er greiest å forholde seg til det de allerede mener å vite. De har man selvsagt få lyst til å kakke i hodet med noe hardt og piggete, men voksen og adstadig som man er gjør man selvsagt ikke det.

Apropos kunden som ble nevnt i går, hun med det som skulle vært en bunad fra Valdres, så gikk dette ganske greit etter noen innledende runder med å, er du sikker og hvordan vet du dette.
Vi gikk ikke nærmere inn på hvor mange hun var vist Valdresbunaden sin til, og vi snakket ikke så mye om lange, stolte slektstradisjoner. Man har en vag anelse om at det ikke var den stolteste dagen i kundens liv…
Hva som fikk overbevist henne om at dette var en beltestakk? Sånn bortsett fra bilder i bøker og hyggelig og påståelig bunadtilvirker?
Joda, muligheten for å bli uglesett i forsikringsselskapet…man antydet at hvis det skjer en skade og det blir en forsikringssak så må kunden bevise hva slags bunad de har ( hadde ). Da er det faktisk en fordel å oppgi riktig modell. Å vise bilder av en bunad og insistere på at man har noe helt annet vil mest sannsynlig ikke bli vurdert som helt heldig?

Det tas forbehold om at påstanden ikke har blitt sjekket mot forsikringsselskapenes praksis, som muligens er helt annerledes. Men i desperasjon, og styrt  viljen til å ha rett, ble dette argumentet valgt. Eller rettere sagt, det var det siste halmstrået.