Ikke bare broderi

Har dere hørt om den der fasen på videregående, allmennfag, hvor Fruen var av de heftig strikkende i bakre halvdel av klasserommet?  I ettertid innser man at motivasjonen kunne vært større, og at om man hadde brukt like mye tid på lekser som på utfylling i skoledagbøker og planleggging av fremtidige festligheter ( kort tidsperspektiv ) så hadde kanskje vitenmålet vært litt bedre. Men nok om det. Det ble bestått og godkjent i alle fag og det er ikke det det skal handle om nå.
Vi hadde en lærer som tidvis uttrykte misnøye ved synet og lyden av klaprende strikkepinner og ved en anledning ytret han ønske om å se mer feminine (!) sysler i timen, som f.eks. broderi. Grei som alltid stilte Fruen neste dag med broderi i ramme og sydde plattsøm for harde livet. Etter timen ble vi i felleskap enige om at det er en tid for alt og at skoletimer på allmennfag ikke er tid og sted for broderi.

Det er ikke alltid tid og sted for broderi her på systua heller. Noen ganger må man sette de broderte delene sammen til et ferdig produkt. En bunad, en skjorte, en løslomme eller en annen bunad.
Det blir tråkling og knappenåler, nåling og måling og såre fingertupper. Har du forresten merket at om du har et lite sår på en finger så vil enhver nål automatisk styre seg rett inn i det såret?
Og så kan man sitte bøyd, men ikke for bøyd, over jobben og innerst inne håpe at minstebarnet blir med noen hjem en times tid etter skolen. Og man kan se for seg en ekstra arbeidstime eller to. Og så kommer ungen hjem. Men blytung sekk og ambisjoner om å gjøre unna alle ukas lekser på en ettermiddag.

Da er det ikke alltid like lett å være entusiastise mamsen...

Løsningen er å installere seg selv ved enden av kjøkkenbordet, utstyrt med håndsøm og kalkulator. Førstnevnte for å nytte arbeidstiden, sistnevnte for å holde tritt med avkommet som har blitt lettere hekte på deling med store tall. 

Og vips er leksene gjort, stakken ferdig lagt opp og det er tid for kaffe. Og middag. Og trening. Og oppvask. Og klesvask. Og andre kommer hjem. Og bikkja skal luftes. Og så tenker man at dette er livet. Og når de flytter ut kan jeg legge opp så mange stakker jeg vil, når jeg vil. Og det er ikke sikkert jeg blir mindre stresset da. 

e lika de

E lika de kan bety så mangt. Det betyr selvsagt at jeg liker deg, men det kan like gjerne ligge litt mer i dette budskapet. Noe sterkere.
Det er ikke slik i Barndommens dal at følelsene ligger utenpå folk, og det kan være langt mellom adjektiv og følelsesutbrudd.Men følelsene er der. De er bare ikke så synlige.
Og noen ganger kan man si noe og dette noe  har en annen betydning enn det man først skulle tro.
Men, og stort men; dette går alltid i samme retning; vi sier ikke for mye. Det e  ikke slik at du skal ta et utsagn og dividere det på syv og så sitter du igjen med en omtrentlig sannhetsgestalt. Nei, her kan du heller forsterke. Hvis noen sier e lika de, så er det en kompliment et stykke over du er grei.
Og med dette i bakhodet er det faktisk veldig, veldig vanskelig å forstå at noen kan si jeg er forelsket i deg og så påstå at nei, det var bare en sjargong, det var ikke ment slikt.

innsats for en rose

Har du noen gang stått i avdelingen for glass&porselen på et loppemarked og fingret med en rund sak i glass, med hull i? De er visstnok ment som innsatser i vaser, for flott dandering av buketter.
Vel, her i huset er det så som så med dandering av flotte buketter...

Men det hindrer ikke Fruen i å kjøpe en og annen av disse innsatsene...
Og så står de der da, og samler litt støv på en hylle eller vansmekter i et kjøkkenskap.
Noen ganger gjør man et halvhjertet forsøk på å ha fargeblyanter i dem, og det er pent det, bevares vel. Men det er ikke så mye tegning&fargelegging her i huset for tiden.
Sminking derimot ser vi vil komme mer og mer.
Og når Fruen selv definitivt bør ta seg sammen og begynne med litt mer sminke, litt mer dekkende grunning, så endte vi med dette:

Sminkekoster i variabel størrelse plassert i den ene innsatsen. Så, nå gjør innsatsen en innsats for at Fruen forhåpentligvis vil se ut som en rose i skogen...

Jaja, vi får se hvordan det går...

Queenie har allerede startet parlamenteringen om mulig annektering.

#bunad

Noen blogginnlegg blir publisert med en vag mistanke om at dette kommer til å bli det minst leste og mest uinteressante skriveri noensinne...Som det forrige, om tiden det tar å utføre en jobb som noen synes fortoner seg som liten og puslete. Men neida, plutselig begynte snille lesere å dele og stadig flere likte dette innlegget.
Og det er så stas! For noe av motivasjonen bak bloggingen er jo å gi små innblikk i livet på systua og hvordan det er å være håndverker i Norge i dag. Ikke i den forstand at jeg gir tips og råd om alskens formelle sider av arbeidslivet, men mer om hvordan det er å være tradisjonshåndverker. Og når et innlegg om noe ( for meg) så selvfølgelig som en omsøm fenger, da føler jeg at dere er interessert.
Takk!

Og det var vel omtrent det jeg skal si i dag. Men, følg meg gjerne på instagram hvor jeg heter fru_storlien. Der legger jeg ut broderibildene jeg synes blir toomuch for facebook. For eksempel de dere ser her, små øyeblikk fra systua.

bare en liiiten jobb

Ring, ring, eller brrr,brrr eller hva nå enn man har fiklet seg frem til av ringetoner på mobilen.

Stemme i andre enden: hei er det Fru Storlien. Jeg heter så&så og jeg har hørt at du syr ut bunad. Du har faktisk sydd ut bunaden til fotpleieren til min svigermor og nå lurte jeg på om du har anledning til å sy ut min bunad? Ja, det er ikke så mye og sånn jeg ser det er det ikke noen stor jobb. Det er jo sånn at jeg hadde tenkt å gå ned de her kiloene men det har jeg jo ikke gjort da, hehe.Og nå er det ikke lenge til jeg skal bruke den og da tenkte jeg at siden fotpleieren til svigermor var fornøyd og gav meg nummeret ditt så kan kanskje du hjelpe meg. Som sagt, det er ikke mye. Jeg tror ikke det er snakk om mer enn fem-seks centimeter. kanskje syv.
Fru Storlien: Nja, ja, jeg har en del jobb. Egentlig så er det fullbooket og vel så det altså. Er det 17.mai som gjelder eller?
Stemmen: Hva? Nei, erru gærn. Da hadde det jo vært håp. Nei, det er konfirmasjon om ti dager. Men som sagt, det er ikke noen stor jobb altså. Det er bare litt i livet.

Dette  skal ikke handle om overoptimistiske stemmer i telefonen. Blide telefonstemmer er hyggelig, og noe av det man lever av. Dessuten, de fleste av oss har vel tatt en telefon eller tre og forhørt seg om noe man strengt tatt vet ikke er realistisk...

Nei, det skal handle om hva som skjer når en bunad skal syes ut: 

For enkelthets skyld tar vi utgangspunkt i en som er sydd sammen i livet, altså ikke stakk og liv hver for seg. 

Aller først sjekker vi at det er nok stoff i sidene til at vi slipper å skjøte inn et ekstra stykke stoff. Det er vanlig å ha relativt generøse sømmonn i sidene når man syr til konfirmant ettersom konfirmanter ikke alltid ser ut som konfirmanter resten av livet. 

La oss si at det er nok stoff i livet. Fint. Da spretter vi fra hverandre liv og stakk. Kanskje er det linning på stakken. Da må vi se om det  ( forhåpentligvis) ligger litt ekstra stoff der også. Hvis ikke må vi skjøte. Eller sy ny. Hvis dette er en bunad som bruker belte så kan du skjøte midt bak, eller der stakken overlapper midt foran. Det er ikke veldig fint å bare sette inn en stoffbit i en kvalitet som nesten ligner et vilkårlig sted.

Og så var det stakken. For det er ikke bare å sy ut litt i livet. For hva skjer om du syr ut livet ti centimeter og så gjør du ikke noe som helst med stakken? Jepp, det blir masse rynker og rusk når du syr sammen igjen og så er alt nøyaktig like stramt på midten. Type ilter veps...

Derfor; stakken må ut. Kanskje må du ta ut alle folder, stryke ut alle bretter og gjøre alt på nytt. Eller slippe opp rynkene litt? Det du ikke kan, er å fjerne foldene i sidene. da får du et glatt stykke i hver side og så ser du ihvertfall ikke smalere ut...Vidden fordeles jevnt rundt det hele.

Og så, når stakken og livet er sydd ut like mange centimeter kan det hele syes sammen. Og om du har sydd ut mye ( mer enn ti centimeter ) så må du kanskje justere livlinjen ( påsyingslinjen altså). Kundens egen livlinje får kunden ta ansvar for selv. Da er det kjekt å prøve. Og å ha tid til eventuelle justeringer. I tillegg kan du jo være så heldig ( eller noe lignende) at kunden har gått ned eller lagt på seg siden sist.

Og, la du merke til at jeg nevnte noe om bunader med belte? Hvis du syr ut bunaden er det ganske opplagt at beltet også må ut...Så om den som syr ut bunaden din spør om dette så er det ikke bare fordi h*n er hippen på mer jobb eller gjerne vil selge deg et par sølvstøler. Det ligger også et lite snev av omtanke der, for ditt fremtidige inntak av mat og oksygen mens du er iført bunad.

Og til slutt: de søteste damene er de som fortvilet betror meg at det er mer enn nok stoff som kan syes ut i livet men det er ikke noe å sy ut i stakken for der er det bare halvannen centimeter sømmonn i hver side. 

Til dere: Det har seg slik at de fleste stakker betsår av to stykker stoff ( to høyder) og vidden er konstant uavhengig av om du er en smal konfirmant eller en valkyrie av episke dimensjoner. Livvidden reguleres ved hvor mye stoff vi dytter inn i hver fold. Jo tynnere du er jo dypere folder har du. Og når vi syr ut finstasen så slipper vi ut foldene, litt, bittelitt eller masse. 

Og nei, det har ikke mye å si om det skal syes ut fire eller fjorten centimeter. Jobben er den samme. 

den følelsen

Kjenner du den følelsen av at alt tårner seg opp på jobb?
Samme hva du gjør, hvor mange lister du skriver og hvor mange gode tanker du tenker så er det som å vade gjennom en krattskog hvor ingen geiter har beitet de siste hundre år.
Og så plutselig skjer miraklet og du er på en lysning, stien ligger som en snor foran deg og alt faller på plass?
Vel, akkurat nå er jeg visst på del en...og speider ivrig mot en liten lysning.
Det er ikke årsak til gråtkvalt panikk, men jammen hadde det vært godt med en geit eller et annet levende vesen som kom trippende og hjalp til med opprydding.
Så, selv om det å blogge om frustrasjon er ypperlig medisin skal man de nærmeste dagene bruke alle ord på å sitte bøyd over arbeidsbordet og mumle forbannelser. Dette blir det opplagt nok lite blogging av. Så. de av dere som er på facebook og som ikke følger Fru Storlien der - sveip innom og lik meg ( bloggen altså). Det hender nemlig man tyr til resirkulerte innlegg der inne.

ps. Jeg ønsker meg ikke en geit sånn på ordentlig. Det ville definitivt tatt knekken på Laika.

sykurs og syglede

Alle damer vil så gjerne

vera vakre og moderne,

og til meg dei alle går 

sommar, vinter, haust og vår.

Somme vil ha kjolen vid,

somme stutt og somme sid

og eg måler tyet rett,

klipper, prøver, snøgt og rett

syr med stutte, jamne sting

mange vakre fine ting.

Vårens kurssesong går mot slutten, og planene for høsten tar form. 

Det blir bunadkurs og sykurs, et helgekurs i broderi og oppstart av prosjektet ungdommelig husflid.

Og hva angår sistnevnte, så har man slettes ikke blitt stormannsgal og krampekul deltaker altså. Prosjektet er for å beholde de som begynner å bli ørlite granne for store til å henge sammen med småungene og tove ullkuler og masseprodusere nøkkelringer. Ikke at det er noe galt i det,  bevares nei, men det er dette med å gå videre, fordype seg i teknikker og oppleve gleden ved stadig å lære noe nytt. 

Og vi voksne, vi trenger innspill fra ungdommen. Vi trenger deres hjelp for å holde husflid levende, spennende og kreativt. Så, dette blir spennende! 

Og diktet? Det ble forfattet av frøken Storlien en gang i urtiden. Omtrent på den tiden hvor man stille svettet over skråbåndene som levde sitt eget og særdeles opprørske liv langs forklekantene og strikkemaskene ble massert løs fra svette strikkepinner. 

Det ble nevnt på helgens sy et enkelt plagg- kurs at kurslærer ikke var noe naturtalent på barneskolens håndarbeidssal og ikke trivdes mer enn måtelig med skoledagens fastlagte oppgaver. Og kanskje er det derfor det er så viktig å la kursdeltakerne jobbe med noe de faktisk ønsker seg og å la de bli motivert av å sy noe de har lyst til å sy, istedenfor å la alle sy prøvelapp a, før de syr prøvelapp b og når de er ferdige kan vi, surprise surprise, sy prøvelapp c? 

epler og ...?

Samtale fra systua:
Fruen: Åhja, du har valgt livmorbåndet!
Kunde: ???
F: Ja, de har to broderte bånd hos denne leverandøren. Eplebåndet og livmorbåndet.
K: ???
F: Motivet vet du. Du ser at det ligner?
K: Nei, det ser jeg egentlig ikke. Og jeg tror faktisk at de kaller det noe annet i Telemark.

I ettertid kan man innse at kunden hadde fullstendig rett og båndene omtales nå som eplebåndet og det andre... Men ærlig talt, dere skjønner tanken?

Hvor lang tid tar det å sy en bunad?

Det er noen spørsmål som dukker opp med jevne mellomrom;
- hva gjør du egentlig?
- hva er galt med Kinabunader?

og dette;
hvor lang tid tar det å sy en bunad?

Og hva skal man svare? For mener du komplett bunad; brodert og montert med skjorte og alt håndsydd?
Eller tenker du på en enklere variant der det ikke er et broderisting på selve bunaden og det meste går unna på maskin?
Skal det knyttes 800 knuter på sjalet? Skal det rynkes over og under fem millimeter, fire rader rett under hverandre rundt en stakkevidde på nærmere fire meter?

Og hvem skal sy? En yrkesutøver som syr samme modell fem dager i uka? En kursdeltaker som syr sin første bunad, ved siden av alt det andre som skjer i livet?

Det fantes, på en tidligere arbeidsplass, en liste over hvor lang tid de ulike arbeidsprosessene tok. Der var det antydet ca 70 timer for broderiene på en bestemt bunad. Siden dette var timer som skulle betales, er de ingen grunn til å tro at ledelsen hadde tatt godt i eller brukt den brodøsen som jobbet saktest når de målte tiden. Da kan kanskje en uerfarne kursdeltaker bruke 100 timer?
Og når jobben gjøres?
Er det når du er våken og opplagt, eller etter jobb og mat og trening og lekser og kjøring hit&dit og legging av barn og oppdatering på sosiale medier?

Det er to sider av denne saken som jeg prøver å få den nysgjerrige til å tenke på:
- bunad er ikke bunad. Det er godt og vel fire hundre forskjellige her i landet. De er mer ulike enn like.

Og
hva er ditt motiv for å sy bunad?
Hvorfor ønsker du å sy bunad? Er det for å spare penger, er det for å oppleve tilfredsstillelsen i det å skape noe selv eller, som for veldig mange, er det en kombinasjon? Noen går kurs etter kurs og hygger seg med å brodere en og samme bunad, mens andre feier gjennom en mannsbunad bestående av vest, knebukse og trøye på et kurs. Ambisjonsnivået er forskjellig.

Noen ganger, når det ikke nytter å forklare og peke og utrede og komme med bilder og snakke om skoninger, broderier, dobbel uttrekkssøm og andre teknikker som tar tid stiller jeg gjerne et motspørsmål;
hvor lang tid tar det å lese en bok?
Og når vi blir enige om at det avhenger av; bokas skriftstørrelse, antall sider, antall sider med bilder, hvorvidt historien fenger eller ikke og et par-tre-fire andre variabler så er det ganske lett å sveipe rett tilbake til buandsømmen og friskt hevde at det samme gjelder her. Det tar den tiden du vil det skal ta.

PS.
og så er det selvsagt de som spør ene og alene for å ha mulighet for å prute... Men det handler ikke om dem her, for på systua får kunden en pris før jobben starter opp. Og bommer jeg grovt så går det utover meg selv.

tji-hi

Har noen av dere sett det lille filmklippet hvor svenske prinsesse Madeleine og han der fyren har forlovet seg, og snakker om hvor oerhört lyckliga de er og alt det der?
Og helt på slutten kommer hun med et lite tji-hi? Og virker aldeles tussete forelsket?

Vel, i kveld kommer Høvdingen hjem etter en uke på annen kant av landet. 

jeg lover dere, det blir et aldri så lite tji-hi her også.

Og så håper jeg at jeg aldri slutter å fjollefnise når jeg tråkker rundt og venter på at han skal komme hjem ( ikke hver dag altså, men når han har vært borte en stund). 

I tillegg håper jeg at jeg snart vokser av meg den der uvanen med å spille trønder-rock når han ikke er hjemme. 

 ( Det håper de søte små også. )

sjatteringer

Den spede begynnelse; blått ullstoff med påtegnet mønster, en broderiplansje og et assortert utvalg farget broderigarn.

Noen begynner innerst og jobber seg utover. Når jeg broderer sjattersøm jobber jeg innover. 

Og som dere ser, noen ganger sidelengs. Det er ikke alltid noen lettfattelig logikk. Noen ganger merker jeg at jeg er på ville veier, eller at svingen blir helt feil. Da kan jeg ta opp, eller begynne på et annet sted og satse på at alt blir bra til slutt.

Når jeg er sånn noenlunde ferdig med den ytterste fargen begynner jeg på neste.

Åja, du lurer på hva jeg mener med sånn noenlunde ferdig? Vel, altså,kremt, altså...Det skjer en gang i blant at jeg ikke er helt fornøyd med sjatteringene. Da syr jeg noen sting innimellom, for å få den glidende overgangen som er årsaken til navnet. Det fungerer aldeles glimrende, ingen ser det i ettertid og det er på alle mulige måter bedre enn å pille opp igjen et helt blad eller en hel blomst.

Nå kan jeg enten sy det innerste på kronbladene, eller jeg kan sy midtpartiet. På midtpartiet begynner jeg på midten. Da tilpasser jeg buen på sidene etterhvert. Hvis jeg begynner i den ene siden og syr meg bortover hender det at stingene blir liggende på skrå istedenfor å stå oppreist. Da får jeg lange sting på venstre side og korte på høyre ( eller omvendt). Det vil jeg ikke ha. 

Farge to på midtpartiet. Jeg syr først nederst mot den andre grønnfargen og så syr jeg ovenfra og ned, slik at det blir to rader med denne fargen. Og så syr jeg kontursting rundt det jeg kaller the muffin top.

Siste farge ut i denne runden er det fiolette innslaget innerst i kronbladene. Det er det beste av alt på denne liljen. Ikke bare fordi den begrenset av de andre fargene, men også fordi det er den siste...

Det som gjenstår er franske knuter inni the muffin top, og plattsøm med gulltråd inni midtpartiet. Jeg liker ikke flate franske knuter og noen gange blir gulltråden ekkel etter pressing. Så det gjør jeg helt til slutt. Altså, en annen dag.

I did it!

Endelig.

Da den perifert bekjente stod på døra med enda et av de dødfødte oppdragene som du sikkert kan ta fordi du kan jo sy, hehe. Og du er vel billigere enn systua nedi sentrum, hehe.

Da smilte man ikke som et mehe og tok imot posen med jobber av typen som tar syv minutter og som derfor er vanskelige å ta pris for. Ei heller smilte man som et mehe og sa at det er greit, du kan skylde meg en tjeneste. Og man lot være å smile som et mehe og fortelle om sprengt kapasitet og listeskriving i søvne.

Neida. For en gangs skyld gjorde Fruen dette:
Hun så ikke-kunden stramt inn i ansiktet og sa:
Jeg syr bunad. Jeg reparerer ikke dunjakker, t-skjorter eller trær snorer i hettekanter. Jeg syr bunad. 
Og jeg vil ikke ha denne jobben. 

Det var en god, god følelse.


PS.
men jeg kom jo selvsagt med et par forslag om hvem h*n kunne kontakte. Og nå kjenner jeg at jeg, omtrent som Wenche i den strålende serien Kongsvik Videregående, er i ferd med å få en stressreaksjon i magan. Sannelig, det koster å holde seg hard.

hjertehakk

nei, nei, slapp av. 

Innlegget inneholder ingen fiffig oppskrift på hva man kan gjøre med et tørket reinsdyrhjerte...

Det er bare så usigelig kjedelig ( mildt sagt) å klippe takkekanter til raudtrøya fra Øst-Telemark. 

Og jada, jada.

Jeg er heldig som har jobb...

men jeg trenger vel ikke like den hele tiden?

Uansett;  når jeg ser at gulv og bord er dekket av små røde trekanter og rødt støv og samtidig innser at jeg enda en gang har glemt å ta på forkle før klippingen starter, da er det bare en ting å gjøre

Samle avkappet i hjertefasong 

og deretter støvsuge

Ikke no' nytt

Dagen har inneholdt en liten tur, hvor vi atter en gang fascineres av hvorfor vi blir så lykkelige av å se råtten snø og dødt gress...

Og man har sydd inn en bunad og slått fast at en av årets konfirmanter definitivt  har godemuligheter for fremtidig vekst...Visste du forresten at en konfeksjonsstørrelse tilsvarer ca fire cm?

Og atter en gang er det tid for kaffe, og det siste påskeegget. Og er det Fruen som ser spøkelser på høylys dag eller en de der lekre Anthon Berg-eggene mindre enn hva de var før?

Og så kan man alltids brodere litt, eller sy litt til, eller klippe noen takkekanter eller plukke opp knappenåler og tenke at den der magneten som forsvant ifjor burde absolutt bli erstattet. 

Og så kan man spise litt, og dele litt. Og vurdere å kontakte Tine og si at alle yoghurter bør komme i samme type beger som moltevarianten. De er nemlig de eneste begrene hvor en terriertunge rekker helt ned i bånn. Ikke at dette bekymrer Fruen sånn all verdens, men det er en kilde til frustrasjon her i huset.

Og sånn går no dagan

dagens spørsmål

Man er godt oppdratt...Pene piker oppfører seg ordentlig. De har ikke falden hengende nedenfor, de sitter med knærne samlet og de strekkerseg i det lengste for at så mange som mulig skal være så fornøyde som mulig.
Med dette i bakhodet ble det tidlig innført en karantenetid på det spennende feltet blogging om kunder.
For, skrekk og gru og huttetu om noen skulle kjenne igjen seg selv, sine vektsvingninger, sine skakke skuldre, geskjeftige mødre eller snørrete unger. Det må jo unngås.
Men i dag, etter en telefon av den sorten som er ideelt bloggemateriale ( kan også leses materie ) kjente Fru Storlien at luft måtte ut, ut, ut.
Bikkja gikk straksens i hi, Fruen gikk i kjøleskapet ( nei, nei stengte meg ikke inne, bare et aaaldri så lite raid) og dagens spørsmål er:

1. Hvorfor er noen dialekter så mye mer irriterende enn andre, og vet de med plagsom dialekt at de har en plagsom dialekt?
2. Hvor lenge bør man anstendigvis vente med å blogge? Og hvor mye bør det omskrives?
3. Er det morsommere å lese om merkelige kunder enn om de 95 prosentene som faktisk er de reneste premiekuene?
4. Og sånn på tampen; trofaste lesere vet at velstelte negler ikke er en schläger her på bloggen. Var det ikke superlurt å flytte neglelakken over på mobilen?

Hvis du også synes punkt fire er en flottesen idé, så finnes slike deksler på Etsy, nærmere bestemt her 

 Hvis du skal ha bunaden din om , la oss si seks uker, så er det om seks uker. Ikke seks timer. 

Hvis du vil ha bunaden din tredje april, så si det da vel. FØR 3. april. 

barn i bunad?

Det er jo litt stas da, å stå ved siden av barnetoget og se den håpefulle traske forbi, med sig i strømpene, flagget i ikke-altfor-respektløs positur og hjemmemontert bunad?
Og kanskje er du en av de som sitter med en halvmontert eller ikke-påbegynt materialpakke til barnebunad i skapet og svart samvittighet fordi du aldri blir helt ferdig med knapphullene, hengefalden eller helt skjønner hvordan to meter stoff skal fordeles rundt et liv som er 56 cm etter intens isspising?

Og kanskje vurderer du gule sider, om noen kan hjelpe deg med å fullføre eller rett og slett sy bunad til arvingen? Og da spør jeg - kunne det friste med et helgekurs?

SO-30 MONTERING AV BARNEBUNAD - helg

Har du lyst til å se barn eller barnebarn 17.mai i en bunad du har montert?

På dette kurset får du hjelp til å montere en bunad: stakk og liv eller vest og bukse.

Vi snakker også om tilbehør for barn, og hvordan en bunad kan sys slik at den vokser med barnet. Kursdeltaker må ha med materialpakke og mål av den som skal bruke bunaden.

Lærer: Barbro Tronhuus Storlien, bunadtilvirker

Sted: Ullevål skole, John Colletts allè 20

Tid: Lørdag 20.4. kl 10.00 - 16.00

Søndag 21.4. kl.10.00 - 16.00

Pris: kr 1.200,-/kr 1.440,-

Det er ledige plasser, og om du har spørsmål kan du legge igjen en kommentar her eller kontakte Oslo Fylkeshusflidslag, telefon 22413555 eller epost info@oslohusflid.no