den forstemmende entusiasmen

Har jeg nevnt det før, det at jeg er grunnleggende skeptisk til folk som er blide hele tiden?
Hva som er årsaken til dette er noe usikkert. Selv skylder man på dølablodet; ingen ekte døler ville finne på å være overstrømmende blide og imøtekommende 24/7. Men så har man venner uten en dråpe tyktflytende dølablod i årene og de er av nøyaktig samme oppfatning som Fruen - smørblide mennesker har en baktanke. De er ute etter noe.
I den senere tid har man kommet frem til at skepsisen ikke bare gjelder sånne superblide folk. Den gjelder også de som alltid er sånn overveldende kvitrende entusiastiske. Du vet...De som alltid har en løsning, som alltid ser muligheter  og har forslag. Livet er fullt av halvfulle glass, enhver hindring i veien er en kjempespennende mulighet for personlig vekst og jada, jada, jada...

De vet at du bør trene på mølle og ikke på ellipsemaskin. De tilbyr, uspurt, ultimate løsninger på alle sømtekniske problemer man kan møte i hverdagen. De kjenner snøforholdene i Barndommens dal selv om de knapt nok vet hvor nevnte dal befinner seg. Har du lest en bok? Slapp av, de har lest trilogien, sett filmen, hørt hørespillet og bestemor kjente forfatteren personlig ( men ikke for personlig om du skjønner, hehehheh). Skal du på ferie? Hvorfor ikke teste nabobyen isteden, der er det mye mer kultur, bedre strender, bedre shopping og det hele. Har du vært på ferie? Hvorfor var du ikke i den butikken, det museet, leste du ikke artikkelen i avisa dagen før du reiste?
De er så inn i ...... fulle av løsninger, kunnskap og oversådd at Fruen føler seg som en sur og dårlig oppvridd vaskeklut i deres nærvær.

Og så kan man undres; hvorfor er det så vanskelig å ta inn over seg denne boblende entusiasmen og la seg inspirere til stordåd?
Selvsagt bør man bli fylt av takknemlighet for at andre så tilsynelatende uproblematisk surfer gjennom livet og gjerne føyser deg med i dragsuget. Du kan ta i mot alle vennlige innspill nettopp som vennlige innspill.

Dette er et av punktene det jobbes med for tiden. Det å ikke la seg overvelde av andres løsninger og automatisk tro at de er så mye bedre enn ens egne. Og det handler ikke om misunnelse, som man har hatt en gnagende, nagende fornemmelse av. Det handler ikke om å ikke unne andre å ha glimrende løsninger. Det handler om å innse at egne personlige valg ikke nødvendigvis er dårligere enn andres. Og det handler om at egne personlige valg kanskje passer bedre for deg personlig.
Men det er så vanskelig å si det!
Fruen blir mutt & stutt og relativt tyst og går kanskje glipp av enkelte gode ideer fordi ørene lukkes hermetisk.
Noen ganger må man øve seg på å puste dypt inn, smile vennlig og si;
Jasså, mener du det? Så rart, på de åtteogtjue Nordlandsbunadene ( her er det legalt å dra på litt ) jeg har montert har jeg gjort slik&slik siden det står i monteringsansvisningen som er utarbeidet av den lokale bunadsnemnda og dessuten sparer det omtrent fem timer sammenlignet med din løsning.
Eller den mer generelle -guuuud så spennende. hvordan har du tilegnet deg denne kunnskapen?
( mens du egentlig, inni deg, sier omtrent det samme men med litt andre ord)

Det skal også sies at her en dag på luftetur med den lille lystige skjedde følgende:
Vi traff en eldre hund av den stødige sorten, men det lot ikke Laika seg påvirke av. Hun hoppet og spratt, rullet og lå på rygg. Hun bjeffet og pep, og svinset rundt og foran og bak og nesten over den adstadige eldre damen som begynte å se relativt anstrengt ut i møte med all denne entusiasmen. Det gikk som det måtte gå, den eldre sa klart fra at det var på tide å klappe igjen livsgleden og luske hjem og eieren på sin side syntes dette var trist og leit og unnskyldte sin premenstruelle hund.
Men har vi det ikke sånn alle sammen, at vi noen ganger bare har lyst til å bjeffe - Stikk av! Jeg klarer det sjæl!

Katta klore

Katter er langt ned på ønskelista . Omtrent nederst når man tenker seg godt om...

Bortsett fra denne som Queeenie endelig har vokst fra . Så om noen der ute treffer gråmelert dame iført kåpe, tovavotter og Hello Kittyveske med avpillet snute; si gjerne hei!

venn med symaskinen?

Kanskje har du tenkt at det hadde vært hyggelig å lage noe? Sy noe? Reparere, legge opp, fornye sofaputene? Sy en tunika til en datter eller deg selv? En gympose eller en daffebukse? Vet du at det står en symaskin og vansmekter i et skap? Eller har svigermor enda en gang luftet sin indignerte bestyrtelse over at du faktisk ikke kan sy på maskin?
Vet du, om du bor i Osloområdet så kan du gå et aldri så lite helgekurs?
Denne våren settes det opp to kurs, av den typen som før het bli venn med symaskinen og som nå heter sy et enkelt plagg.
Akkurat hvorfor navnet ble byttet kan man jo lure på, for navnet var fint og venner ble vi alle som en. Men det viste seg etterhvert at den stelledelen som vennekurset inneholdt, den trenger vi ikke på nyere maskiner. Og så ble det nytt navn, nye muligheter. Og kanskje nye venner?


Og du, bildet er altså ikke fra et kurs. Der oppmuntres det definitivt ikke til å sy i paljettbelagte stoff.  Men etter endt kurs kan du reise hjem og sy så paljettene spruter! Bokstavelig talt...
Og om du har noen spørsmål; feel free. Jeg kan svare på både det ene og det andre om disse kursene.

bøker om Berlin?

Om en uke er det vin i Berlin
Kofferten er overhodet ikke pakket, det er tross alt mange dager til avreise.
Det som er helt sikkert, er at kofferten skal være kjemisk fri for tøfler og sånn-som-er-kjekt-å-ha når man reiser med arvingene.
Dette er tur for voksne damer. Men ikke så voksne at vi tar med tøflene altså...

Vi har blitt tipset om en kafé der servitørene er blinde. Kunne det vært noe? Eller der man spiser i stummende mørke - forsåvidt noe man har vurdert her hjemme når de søte små er i overkant skeptiske til det mor serverer...
Og en bok må være med, kanskje en med lokalt tilsnitt? Men muligens er Hans Falladas Alle dør alene litt for trist? Vet dere om noe litt lettere, både å lese og bære, hvor handlingen utspiller seg i Berlin?
Det må da være minst en bok der ute om Berlin. Det finnes jo tross alt et utall romaner om all verdens steder; London, New York, Søndre Syting, Marseille, Vittula, Alice ( og ja, jeg VET det ikke uttales a-l-i-s-e. Jeg sa det bare en gang).

Men Berlin? Finnes det en hyggelig roman om Berlin? Bortsett fra Fallada altså.

yummy, yummy in my tummy

Jeg trenger litt hjelp.
Og jeg hater å be om hjelp altså, bare så det er helt klart. Hjelp er for pingler og pyser og andre dorske drog.
Men altså, i dag så fikk vi besøk. Og det var kaffe og sjokolade i stua og så gikk de opp en etasje for å hygge seg med passepoilerte lommer og annet snadder av den typen matmor gjerne snakker med denne venninna om.
Ble jeg invitert med? Nei
Fikk jeg noe? Friskt vann? Sjokolade? DentaStick? Griseøre? Neida.
Ingen ting.
Så da tenkte jeg at når de synes jeg skal være nede og passe ovn og inngangsdør så får jeg gjøre meg det behagelig. Og, ja jeg innrømmer det, jeg regnet faktisk med at den eska med trøfler som stod på stuebordet stod der av en årsak. For ærlig talt, hvem glemmer å ta bort noe sånn? Og særlig, hvilken erfarne hundeeier ville glemme noe sånn?
Så ja, det stemmer. Jeg åt dem opp. Alle sammen.

Og nå vet dere...nå er matmor sur på meg. For det var visst en forglemmelse med den der eska. Og her ligger jeg , med bittelitt mageondt og lurer på om de gjør alvor av trusselen om at jeg ikke får middag i dag? Og ovnen har brent ut også. Usj.
Men altså, det var denne hjelpen da? Hva ville du gjort? Latt snopet stå i fred eller skyflet innpå?
Og synes du jeg fortjener mer straff? For hallo, det blir jo bare tull og luft av sånne sjokoladedietter. Magen min trenger fiber, vitaminer og sånn som små hunder skal spise.

dagens tips

Med ujevne mellomrom føler Fruen at det kan være på sin plass med litt huslige tips, som for eksempel disse som ble delt for noen år tilbake:

Livet er fullt av lærdom, både av den nyttige sorten og den noe mindre nyttige. Svært trofaste lesere vil muligens huske noen av disse tipsene, men siden en god ting sjelden kan sies for ofte( eller, jo forresten de kan det), gjentar man et par nyttige tips for et knirkefritt liv:

1. Ved bruk av tørketrommel, sjekk alle hetter i hettegensere nøye. Dette har vist seg å være et sted hvor små intimiteter kan feste seg og bli sittende. De blir dog ikke sittende til evig tid, noe som kan føre til leie opplevelser for den som tar av hetta, men ikke for omgivelsene.

2. Ved bruk av flytende margarin i stekepanne, ikke oppbevar denne flasken i nærheten av majonesflaske i kjøleskapet. De er like, men oppfører seg grunnleggende forskjellig under steking. Lukten vil også avvike en del.

3. Hvis du skal være en hyggelig foreldre og låner bort kameraet til avkommet; tøm minnekortet for egne bilder eller last dem inn på datamaskin. Man kan risikere å få kamera tilbake med 129 bilder av noenlunde samme kvalitet og innhold som dagens illustrasjon. 

4. Til slutt, det viktigste av alt; det er mange små detaljer som føyer seg sammen og blir et liv. Noen er født med selektiv hukommelse, andre ikke. Dette kan læres! Det er ingen grunn til å gråte over spilt melk ( så sant du ikke mister en åpnet halvannen liter på et besøkende barn da)

Siden dette ble skrevet har de søte små blitt eldre, de har forhåpentligvis blitt noe klokere og de har definitivt blitt mer opptatt av lommepenger. Og lommepenger jobber man for. Vi har forsøkt med utvidet lufting av hund ( midlertidig pauseknapp her grunnet kulde), rydding av oppvaskmaskin, kjøkkentjeneste og nå sist - sortering av innhold i tørketrommel. 

Dagens tips går på sistnevnte aktivitet. Men om dere er av typen überkul mor med 

bare snertne små blondestrimler som håndvaskes og lufttørkes så trenger dere ikke lese videre. Dette angår ikke dere. Men om dere derimot er av sorten som  har et stk granny panties eller to i garderoben; 

så bare nevner jeg det, stille og rolig, at det kan være lurt å fjerne slike flak før du aktiviserer de håpefulle med å rydde klesvask.

Og bildet? Jo, det er en påminnelse om at det finnes sjeler der ute som elsker deg uhemmet, samme hva du kler på dem, samme hvilke uverdige situasjoner de blir fotografert i og samme hva slags temperatur de må luftes i. Om du føler at ingen forstår deg, ingen setter pris på innsatsen du gjør dag-etter-dag; skaff deg en hund.

sukkersøtt

Den kvelden lekte Emil uvanlig mye med vesle Ida. Han laget en dukkestue til henne innimellom steinene ute i hestehagen. Det syntes hun var morsomt. Og han kløp henne bare litt hver gang han ville ha en sukkerstang. 

Noen ganger er mor i huset litt som Emil i Lønneberget. For eksempel når man kommer hjem litt sent på kveld og sønnen har bakt boller. Bortsett fra at man ikke klyper, man smiiiiler helt ut til der visdomstennene kunne vært. Og man bygger ikke dukkestue, men man gir frivillig avkall på gærne amerikanske leger til fordel for gærne amerikanske doomsday preppers.
Men budskapet er det samme, her skal det deles.

fire favoritter og en livredder

Det dukket opp et spørsmål på innlegget fire år, fra Silje, om Fruens fem-på-topp bøker. Siden det er vanskelig å fatte seg i korthet om bøker og leseglede, blir det et eget innlegg:

1. Kristin Lavransdatter av Sigrid Undset
Dere som har hengt med en stund så nok denne komme! Jeg var vel rundt åtte år da jeg leste trilogien første garn, og det at Kristin ble utstyrt med ny gråverkskåpe ( ekornskinn) gjorde atskillig større inntrykk enn andre og selvsagt mer skjellsettende hendelser.
Opplevelsen av å lese bøkene om Kristin endrer seg hele tiden, ut fra eget grunnlag, egen alder og egen livserfaring. Gråverkskåpen har ikke lenger samme magi, nå blir man mer oppbrakt over hvor lett man om igjen og om igjen sårer de man burde være nærmest her i livet.

2. A slipping-down life av Anne Tyler
Noen av Anne Tylers bøker er oversatt til norsk, andre ikke. Stor, stor forfatter synes jeg. Hun evner å gjøre det litt kjipe hverdagslivet lesverdig og gjenkjennelig. Denne lille romanen er historien om en ikke-spesielt populær, pen eller på noen som helst interessant tenåring som forelsker seg heftig i en middelmådig gitarist som definitivt ikke forelsker seg i henne. Og derfra går det bare nedover...Og er en god påminnelse om at det faktisk ikke skader å snakke sammen.

3. A prayer for Owen Meany av John Irving
Av alle syke konstellasjoner fra denne forfatteren...Owen , Johnny og Heather er enestående.
Hva mer skal vi si? Jo, har dere hørt om da man etter endt språklinje på gymnaset begynte på sømlinje? Og faktisk så var Fruen ganske god i norsk, og leste relativt mye. Og lærerens nokså tafatte forslag om at vi ( lettere tilbakestående som vi tydeligvis var) burde fordype oss i Sagaen om Isfolket falt ikke i god jord. OK, man kunne sikkert feid gjennom en bok eller to, det som provoserte var vel mer uttalelsen fra kateteret om at dette var passe nivå for oss, i motsetning til de lynende intelligente gutta på elketro.
 Snakket noen av oss med rektor? Ja. Leste vi Isfolket? Nei. Skrev Fruen en lang og utfyllende tolkning av Owen Meany, hvor hun  beklaget at hun "bare hadde lest den på engelsk og defor ikke kunne uttale seg om de litterære kvaliteter i oversettelsen"? Ja. Likte jeg læreren? Kanskje ikke det nei.

4. Mio, min Mio av Astrid LIndgren
Jeg liker barnebøker som også gir den voksne en stor opplevelse, og der er Astrid Lindgren suveren. Det finnes knapt nok noe kjedeligere på slutten av dagen enn å sitte på en sengekant og lese fullstendig platte avhandlinger om , ja om hva? Eller, nesten like ille, bøker som har et pedagoisk eller politisk korrekt budskap pakket inn akkurat litt for dårlig. Nei takk.
Mio min Mio er Lindgrenfavoritten her i huset. Det eneste problemet var at hverken Høvdingen eller Fruen hadde lyst til å lese kapitlet om barna som vender hjem høyt. Det gikk fint, helt til vi nådde setningen da sluttet veverskens bom å slå. Der brast stemmene gitt.

5. Glorete kioskromaner i pocketutgave
What, tenker du kanskje? OK, greia er den at disse bøkene holdt meg i live en sommer og høst for lenge siden. Etter at Storesøster døde ble det mange togturer til Barndommens dal. Og jeg var på ingen måte i humør til å snakke med noen, noensinne, på disse togturene. Ved å trekke opp en banal kjærlighetshistorie av veska gjorde jeg meg selv fullstendig uinteressant for medpassasjerer. For hallo, vi snakker vel heller med en som leser Aftenposten Kultur enn Cupido på toget. Og det er lettere å dra i gang en samtale om Olav Duuns Medmenneske enn om Arvingen til Arlington Castle av ukjent forfatter ( særlig når nevnte arving ligger lettere henslengt rundt en slesk fyr på bokas omslag).
I samme periode var det også så-som-så med nattesøvn og den beste medisin var å lese. Og siden konsentrasjonen heller ikke var på topp, var lettbente bøker der plottet var av gjentakende sort fristende å ty til.

Og rent bortsett fra disse bøkene, som kan leses om igjen om om igjen ( med mulig unntak av punkt fem...) så leses det jevnt og trutt av nytt og gammelt og nattesøvnen er fremdeles basert på en halvtimes lesing hver kveld.

kryssesting i taket

Noe kan man alltids venne seg å like. Eller, man kan bli gammel nok til å innse at man anstendigvis bør like å trene sånn relativt regelmessig, legge seg i anstendig tid de fleste av ukas kvelder, spise sunt          ( innen rimelighetens grenser ) og sette av noen kroner på kontoen for sånn-som-kan-skje-på-upassende tidspunkt.
Men sannelig. Kryssesting altså. Det er det helt uaktuelt å like, noensinne.
Til og med trådtunger er over kryssesting på to-do-listene.
Derfor kan man gjøre følgende:
1. Nekte å ta den slags jobber
2. Utsette elendigheten i det lengste og tro at det skjer et mirakel ( kunden vil ikke ha kryssesting, kunden vil sy kryssesting selv, små skreddermus syr kryssesting i nattens mulm og mørke)
3. Finne en kollega med et noe mer positivt syn på slike broderiteknikker og føyse kunde og materialpakke videre i systemet.

Det er ikke nødvendig å gjøre alt selv. Det er ikke nødvendig å si ja til alskens jobber for å være grei. Noen ganger er det mye mer ok å si nei. Nemlig.
Og neste gang noen ringer med skjorter med kryssesting, eller selskapskjole som er for løs over venstre pupp, eller, gud forby, har oppdaget at en søm på trenings t-skjorta har begynt å rakne og at dette er så sårbart at det er ( ifølge kunden) smart å sy sammen før vask, skal Fruen si NEI.
Kryss i taket og alt det der. Sannelig. Nei, nei og atter nei. Jeg vil ikke.

kjærlighet og sjokoladekake

Mamma, hva er en revolusjon? Hvorfor la de møbler midt i gatene? Skal vi ha non-stop på? Synes du det var leit at han lille, Gav-Gav-Gavroche døde? Hvordan kan noen holde en tone så lenge? Var det fem egg? Og ti desiliter melk, er du sikker?

Multitasking, som det så fint heter, kan være en risikosport. Selvsagt vil man gjerne være en slik überkul og opplagt mor som søndag morgen lekende lett forklarer budskapet i Les Miserables samtidig som man ganger opp en kakeoppskrift til passe størrelse og lurer på hvorfor man aldri kan få samlet seg til å skrive ned den forstørrede versjonen. Midt oppi det hele kan man diskutere hva musikanten skal ha på seg under kveldens konsert og hilse blidt på tenåringen som gjerne sover litt lenger i helgene.
 Queenie knekker egg, søker opp sanger på YouTube, finleser vekt og mål og saumfarer skuffer og skap for kakepynt.
Små detaljer fra gårsdagens filmopplevelse gjenoppleves, harmonien er fullkommen og det eneste som er litt trist er at kakerøren liksom aldri blir helt som den burde. For å være helt ærlig så er den litt tynn. Veldig tynn.
Og det er her fordelen ved at barna vokser til virkelig slår til.
For noen år siden ville minst et barn hengt rundt på kjøkkenet og kommet med mer eller mindre konstruktive forslag til hvordan man redder en mislykket sjokoladesuppe. Nå derimot skjønner de, som ved et mirakel, at med en gang mor erkjenner at det var 10 dl mel og 4 dl melk istedenfor varianten som skvalper rundt i mikseren nå, med ti og ti, lønner det seg å være aktivisert på annet hold.

Den ene bekjeftiger seg med å installere en ny ruter, den andre finner klær og tilbehør til konsert og mor skvetter oppi mel og bakepulver etter behov og lurer på hvorfor man var så nedlatende til forslaget om å ty til posemiks og hvorfor han som er ute og ordner andre greier ikke har med mobil så man kunne fått anskaffet en av nevnte poser i tilfelle dette ikke går veien.

Vi så altså LesMiserables i går. Den anbefales. Enkelte sanginnslag kunne sikkert vært bedre, personlig synes man Cozette er tiltaksløs og sutrete og liker Eponine bedre. Men kjære vene, for en historie!
Queenie er klar for å lese romanen. Fruen vurderer å snoke opp en barneutgave uten disse evinnelige kapitlene og politikk ( de man hopper lettbent over selv).

Og apropos kino.
Hvordan forklarer man Anna Karenina som en praktfull bok til en tiåring? Vi så klipp av filmen, og siden barnet for lengst har skjønt at strake veien til mors hjerte er å mene at bøker er bedre som bok enn film vil hun gjerne vite hva boken handler om, og om den er lesverdig.
Og friskt satt man igang;  gift kvinne med liten sønn møter og blir dypt og inderlig forelsket i annen mann, forlater mann og sønn, lever med ny mann, utstøtt av samfunnet og jotakk, Vi kuttet referatet der. Ingen vits i å nevne dette med toget på slutten av det hele.
Det så uansett ikke ut til at dette rykket opp til toppen av Queenies leseliste.

Men kaka ble god. Det er noen år siden den slags ulykker endte som rene katastrofer.

fire år

Merkelig som årene går ( selv om jeg ser like uforskammet ung ut?).
Fire år har gått siden bloggen FruStorlien så dagens lys etter flere måneders uffing og okking og planlegging av hva
- bloggen burde hete
- hva den skulle handle om
- hvem som skulle få vite om den
- og hvor anonym man burde være

I starten gikk det riktig fint og ingen i mils omkrets visste om dette istedenfor-lunsj-prosjektet. Men så begynte det så smått å glippe ut litt i samtaler med venninner, med familie og andre bekjente at jo jeg blogger jo litt da, sånn i ny og ne.
Nå er det mange lesere som vet at Woody og Queenie heter noe helt annet, eller ihvertfall noe litt annet. Det er mange som kjenner Fruen litt, noen har man møtt gjennom kurs, andre via blogg og atter andre kjenner man fra før. Det har blitt stadig mindre farlig å vedgå at man er en blogger, og det er stadig mindre behov for å overlate tastaturet til The blog dog.

Noen lesere har hengt med fra starten av, andre har kommet til, og noen har sikkert forsvunnet.
Kanskje burde dere fått en gave, dere trofaste lesere som kommenterer så hyggelig og som stort sett alltid er positive til det man skriver om. Dere finner dere i at Fruen omtaler seg selv i tredjeperson og henger med i svingninger mellom broderier, jålerier og gnålerier. Dere lar Fruen skrive om hummer og kanari og har forlengst godtatt at det som skulle være en blogg om bunad og håndarbeid snarere gjenspeiler innsiden av Fruens hode og dermed omfatter både det ene og det andre ( og det tredje, det fjerde og ja,jaj,ja).

Men, det blir ikke gave. Det blir bare en takk, og en mulighet til å spørre om

 hva nå enn dere måtte lure på

 slipp løs den indre nabokjerringa og få tilfredsstilt deres vitebegjær!

Effektivt selvbedrag

Det finnes mange måter å lure seg selv på...
Du kan f.eks. fange et glimt av deg selv i et speil og tenke som så at jaja, det er ikke dagen over alle dager. Du kan tenke at det holder å begynne å trene neste uke, og at det fremdeles er superdupergod tid til sesong for strømpebukseløs ferdsel.

Og du kan, når du står med et broderisett som skal ende opp som en bunadskjorte pent sortere de syv fargene og begynne med fargene det er minst av.
Da kan du legge vekk bunt etter bunt med farger og vips; der  sitter du igjen med to- tre farger istedenfor syv og føler at du er bortimot ferdig.

Dette krever en viss planlegging ettersom det i alle broderier er en fordel å begynne innerst og jobbe seg utover. Men altså, om du nå skulle oppdage at du har glemt eller hoppet over et mellomgrønt blad så kan du bare brodere det, det er ikke verre enn som så.

Motivasjonen er det viktigste - å se at arbeidsmengden minker.
Og ja, det er et selvbedrag for vanligvis gjenstår den største delen av jobben. Men det virker!

Omtrent like effektivt var det ( for blogglysten, ikke arbeidsgleden)  å sveive innom Blogglisten i går og oppdage at selv om toppen som alltid er fylt av velpleid, ungdommelig entusiasme så befant FruStorlien seg på en respektabel 64.plass. Nå er gleden kortvarig, vi regner med å rykke raskt nedover igjen, men det er stas. 

Det hele skyldes at innlegget Den gode mor har ligget som en av fem anbefalinger på forsiden av VG.no. Det er helt tydelig at mange følger med på bloggene som anbefales der, og det er stor stas og inspirerende å bli sett og lest av mange, mange, mange! 

Fra spøk til alvor - ja det er hyggelig. Og det er hyggelig å få gode tilbakemeldinger, og det er hyggelig med nye lesere. Men aller  mest stas er det med de leserne som kommer tilbake hit dag etter dag, som legger igjen kommentarer og som man synes man kjenner riktig så godt. 

en arbeidsdag

Noen dager går arbeidet som en lek; sting føyer seg inn i sting, knappenåler blir ikke glemt igjen inni stakkefalder og man har trådsneller i akkurat den riktige blånyansen og den perfekte Nordlandsgrønne.
Andre dager derimot er litt mer:

Det ene barnet skal  til tannlegen, men rekker akkurat en time på skolen først. Så skal noe pakkes og sendes, og strengt tatt kunne man gjort det før tannlegebesøket istedenfor å drikke kaffe og henge på facebook.
Og så kan man brodere en time, men akkurat når man har satt seg ringer en potensiell kunde med meeeeeeeeeget god tid og etter det er man selv så frustrert at man bare må ringe til bunadtilvirkerkollega og lufte frustrasjon. Så må man bare sjekke om det er noen hyggelige eposter, og kanskje ha litt mer kaffe. Og så tenker man at stuegulvet bærer heftig preg av at vi har båret inn vedfang etter vedfang og kanskje burde man støvsuge siden Queenie skal ha med venninne hjem..
Og så kan man like godt sette på en vaskemaskin, og henge opp litt tøy, og fylle på med toalettpapir på badet, og tørke over speilet og skrekk og gru -  se seg i speilet. Og da må man jo sminke seg...

Og heldigvis er det kort skoledag for det ene barnet i dag, for når noen kommer hjem kan man pakke broderiet pent sammen og late som om man har gjort noe vettugt. Og så kan man være mamma, og kjøre til spilletime og lage middag og kjøre til orkesterøvelse og være litt mer mamma og tenke at det virkelig er på tide å klippe seg og ikke minst - sette opp en disposisjon av arbeidsdagen.

Men i morgen er det full dag. Helt sikkert!

Om å glede seg over livet

Det var dette med å leve i nuet, det å være takknemlig for hva man har. Nyte livet her og nå...
Være tilstede i denne akk-så-korte perioden av barnas liv...

Alt det vi med lett hjerte sier til nybakte foreldre og til tidsklemte småbarnsmødre som bekymrer seg over alt de synes de burde presse inn i en vellykket permisjonstid.
På innlegget den gode mor kom det en kommentar, eller det kom mange fantastiske kommentarer, men den det skal handle om nå er denne:

Anonym17:38 10. januar 2013

Og hvis vi tar oss tid til, i tillegg til bringing og vasking, å møte ungdommen vår med vidåpne ører og interesse for det DE bryr seg om, er muligheten for gjensidig aksept tilstede. Hvor ofte er det ikke et MEN eller en motforestillinger vi byr dem, enda vi vet at det de trenger er å bli sett som det de er; superdupre:). Det blir ikke ryddigere på et rom du ikke husker gulvbelegget på, av at det mases om det hver dag. Spar energi, lån sperrebånd fra katastrofeetaten og lukk døra! De lærer å rydde når de flytter for seg selv. Nyt å ha en rotete, ustrukturert og selvsentrert ungdom i huset!

Man trenger slike påminnelser innimellom, når sønnen som er på kompisbesøk har mistet togbilletten, når gangen flyter av sko, skittentøy havner under senga og ingen noensinne faller for fristelsen i å si takk, snille mamsen som ordner og fikser, mikser og trikser.
( akkurat som om man sa det selv i den alderen...)

 Det er så lett å bli irritert, frustrert, føle seg misforstått og ikke minst - la seg forlede til å tro at man er en dårlig mor fordi man sier nei, nei, nei. Og det hender man kjenner et savn etter tiden hvor de lot seg legge kl 19.00. Og enda mer; et savn etter tiden hvor de konstant var på samme alder gjennom en hel samtale. En treåring glimter sjelden til med innspill verdig en 25-åring, eller utviser dømmekraft som en pensjonist. Tenåringen derimot kan i løpet av en samtale svinge fra høye fjell til dype dal. Vi kan begynne på topp, vi kan snakke om det viktigste, det mest tankevekkende på jord og virkelig ha den fantastiske samtalen. Og så skjer det, et eller annet, og alt går i oppløsning, alle argumenter faller på steingrunn og avkommets verden faller i grus. Og før du helt har forstått hva som skjedde og hvorfor du  tilsynelatende snakker med et toåring, svinger pendelen igjen og foran deg sitter en überkul og gjespende tenåring og fikler med telefonen.

Det er dager der man ondsinnet gleder seg til de søte små skal flytte for seg selv og oppdage hvor forrykende festlig det er å ha ansvar for god middag hver dag ( ikke kebab eller risgrøt annenhver dag), egen økonomi ( nei, du trenger ikke flere jakker nå), rydde ( kanskje matboksene dine er på skolen/ i sekken), holde orden på rommet og støvsuge, transportere skittentøy til vaskerom/skittentøykurv. Det er dager hvor man må forklare ( igjen ) at selv om ikke mors sminke er låst inne i en safe er det likevel mors sminke og ikke ment for lek og moro. Og om man bruker mors sminke, så er det for guds skyld ikke nødvendig å tørke av seg på håndklærne ( og hvorfor vet mor dette - gjett tre ganger...)

Men kanskje er det på disse dagene mest av alt at vi bør tenke på det grusomme i det at om ikke veldig mange år flytter de faktisk ut. Kanskje flytter han på fjorten om fire år?
Og hva gjør vi da? Hvor ofte vil de ønske å komme hjem?
Kommentaren fikk meg til å tenke på dette med lykke, det å være til stede i hverdagen. Jeg prøver, virkelig, å være fornøyd med det jeg har. Men jeg ser at det er et stykke igjen å gå og at jeg har mye å jobbe med.
Kanskje blir ikke livet bedre om alle skoene står på geledd og vi har tellekanter i kjøkkenskapet akkurat nå. Det blir tidsnok tid til å finpusse den slags flisespikkeri.
Akkurat nå trenger jeg, som mor til ikke fullt så små barn, å ta inn over meg mitt eget velmenende og lett belærende råd til foreldre med yngre unger. Jeg må rett og slett nyte det at jeg faktisk har unger. For selv om de alltid vil være barna mine, så vil de en dag i ikke veldig fjern fremtid flytte ut.

Og jeg må minne meg selv på at selv om det er dager der alt tilsynelatende går til skogen; huset er en slagmark, sekkene er fulle av glemte beskjeder, man har muligheten for å vaske tretten maskiner med tøy og alle skuler olmt på hverandre så er det også andre dager. Dager hvor detaljene faller på plass, samtalene flyter, det ryddes frivillig og man føler seg ikke konstant akterutseilt og teit.

Om ti år sitter jeg kanskje her, i et tomt og ryddig hus og savner tiden med trass, sure sokker og hormonstormer. Og da ville det faktisk være ganske trist om jeg hele tiden tenker, hvorfor gledet jeg meg ikke mer over den tiden? Hvorfor brukte jeg den tiden av deres liv på å savne småbarnsperioden? 

damenes aften

Lørdagskvelden var sterkt preget av at huset ene og alene er bebodd av kvinnfolk. Det var kremer, neglelakker, filer og fjaseri på stuebordet. Det var brus i stettglass, levende lys og høyt nivå på samtalene om livet og døden og alt det andre.
Men samme hvor hyggelig det er å ha lørdagskveld med en tiåring så er det noe med den uimotståelige stillheten som senker seg når barn og bikkje har gått til ro, mor kan skjenke et bittelite glass rosévin og skifte kanal for et gledelig gjensyn med Leo.
Nå var han muligens hakket hvassere i kantene før. Men hey, vi preges av tidens tann, gjør vi ikke?
Og så går det som det ofte gjør i slutten av uka; mor slokner på sofaen.
Og mor drømmer. Det er riktig så hyggelig faktisk, men dyp pust, intenst nærvær og tunge. Litt for mye tunge.
Og mor våkner. Med en bikkje på brystet.

Og et ekstremt ønske om tannpuss.


PS.
Jeg er glad for at jeg har en datter jeg kan ta ansiktsmaske med og lakke negler sammen med. Det er definitivt morsommere å se etter små jenteklær, lettere å finne kalendergaver og et og annet problem i hverdagen kan være enklere for mor & datter å snakke enn om enn for mor & sønn.
Men aller eller gladest er jeg for at jeg har to friske, fine unger som er helt akkurat seg selv.

den gode mor?

Noen ganger drømmer man om kjendislivet  og om å være en av de vellykkede mødrene som på glanset papir får fortelle om hvordan de fikser hverdagens gleder og utfordringer. 

Velstelt og avbalansert skulle man vist frem et sjarmerende hjem, luftet en laidback holdning og servert gullkorn som fikk minst en redaksjon i vårt langstrakte land til å innse at den der sydama fluksens bør hyres inn som spaltist.

Men så skjer det som ofte skjer; drømmen brister. 

Denne gangen har man imidlertid ikke rotet seg opp i problemene selv men kan lene seg tilbake med en kopp lunken og hjemmetraktet kaffe mens man leser hvordan enkelte av de mer bemidlede løser hverdagen. 

For å være ærlig; man ble ikke imponert. Litt misunnelig kanskje, det kan man vel være voksen nok til å innrømme, men likevel. Ikke fordi det er så vanvittig spennende eller givende eller utviklende eller noe som helst annet enn nødvendig å skifte bæsjebleier eller å trave veilangs med en remjende og særdeles våken unge i vogn. Men fordi det å få barn på godt og vondt er så usigelig magisk og altoppslukende at det å ikke dele både opp- og nedturer ville vært utenkelig. 

Da en åtte måneder gammel Woody slang sine lubne legger på bordet, så strålende på oss og sa de  ( eller det ) bevingede ord goli, goli og vi straks skjønte at det betyr nå har vi det jammen hyggelig dere, så er dette et øyeblikk det gir større glede i å dele med barnets far enn barnets au pair. 

Og da vi noen måneder senere fant hans depot av mat på bjelken under sofabordet var det hyggelig at vi var mor og far, ikke mor og vaskehjelp. 

Men vi er forskjellige, vi velger ulike løsninger. Noen har tydeligvis flere valgmuligheter enn andre, og noen lar seg lettere hisse opp av andres valg. Mangt og meget er sagt i denne saken, og enda mer vil vel  bli sagt. Det kan være surt og sårt å lese om andres såkalte vellykkethet. Det er irriterende når enkeltpersoner uttaler seg med stor tyngde om hvordan andre bør leve sitt liv. 

Men til dere mødre der ute, dere som har småbarn dere må levere i barnehagen fem morgener i uka, som må jobbe for å få hjulene til å gå rundt og som trener med gulvvask og frustrerte skogsturer med venninner, vil jeg gjerne si dette:

Nyt livet! Nyt hvert eneste minutt mens ungene er små og har lubne legger, klabbete fingre og du fremdeles kan kle på dem akkurat det du vil de skal ha på. Nyt hvert minutt med babling, halve setninger og interne uttrykk. Nyt hvert rosende utsagn om din kropp, dine klær, ditt hår og dine smykker.

For - det går over fortere enn du tror.

Plutselig står du der, iført et skjørt som for få og små år siden ble betegnet som så vakkert at jeg vil gråte, mamma og du får blikket. Og etter blikket får du følgende utsagn - du viser deg ikke med det noe sted hvor jeg skal være, ever. 

Så husk dette - det handler ikke om å være tynnest eller kulest eller rikest eller vakrest i landet. Det handler heller ikke om å være den aller beste mammaen her på denne jord. Det handler om å være fornøyd, ta seg tid til å være med ungene og la småbarntiden, om den er aldri så slitsom, være en periode med delt glede. Det handler om å overleve med verdighet og overskudd og med en visshet om at du faktisk er en god mor. 

For de aller fleste av oss vil komme til et punkt hvor de søte små ikke elsker oss like ubetinget lenger. Det kommer en dag der det meste vi sier blir møtt med skepsis. Det kommer en tid der de søte små med stor glede løsriver seg med noe større entusiasme enn vi hadde tenkt,

Og når dette skjer, da er det viktig å ha en du kan dele minnene med. Og for egen del er jeg glad for at denne personen bor i samme hus som meg og de søte små, og ikke bare er tilgjengelig på skype fra den andre siden av jorden. 

not-so-perfect timing?

Så kan man undres; er det tre uker for sent eller elleve måneder for tidlig?

Eller er det godkjent planlegging så lenge Amaryllisen slår ut i full blomst før tyvendedag jul?

om å være flink

Her forleden, under samtale i hyggelig lag, satt man atter en gang og forklarte hva man egentlig fyller dagene med.
For det å brodere og montere bunad og holde kurs i dette samt kurs for nybegynnere bak symaskinen er tydeligvis ikke hva alle definerer som ordentlig jobb. Det ville vært mye, mye enklere om Fruen holdt seg til et sted, f.eks en skole, slik at arbeidssituasjonen er stabil og lettfattelig.
For det å ha ulike jobber, på ulike steder er visst noe man skal og bør  vokse fra?

I slike situasjoner er det lett, ihvertfall for undertegnede, å bli mutt og gretten og gå i forsvar.
Det er lett å snakke ned egen arbeidsinnsats og heller betone viktigheten av at en av oss voksne er mer til stede hjemme.

Men denne gangen, og forsåvidt ganske ubevisst, ble innfallsvinkelen en annen. For plutselig satt man der og veivet med armene og skrøt hemningsløst av egen evne til å holde kurs, inspirere og skape begeistring. Uhemmet la Fruen ut om damer som går kurs etter kurs, kursarrangører som ber meg komme tilbake, deltakere som knapt har sydd et korssting etter grunnskolen og nå syr for harde livet og med stor glede.
Og midt inni dette kjente man skamrødmen bre seg...For hva i all verden er dette? Det tar seg virkelig ikke ut å sitte slik og breske seg, legge ut om egen fortreffelighet og fremstå som en skrytepave.
Men så tenkte man; søren heller, du spør og spør. Nå får du høre på!
Og så fortsatte avhandlingen ufortrødent; om kurs i smøyg, kurs i montering av barnebunad, økt timelønn, konsulenttimer og det hele.
Og når man omsider følte seg tømt og rolig og ventet på et aldri så lite - så flink du er.
Så kom det fra motparten - å ja det er jobb. Du får lønn?

Da gikk jeg og satte på kaffe. Mye kaffe.

Men etterpå, da stillheten hadde senket seg ( mentalt ) tenkte jeg at dette egentlig var ganske sunt. Det er ikke så dumt å skryte litt av seg selv i ny og ne. Ikke hele tiden, og ikke av av skostørrelse og annet man ikke er ansvarlig for, men hvis det er noe man er flink til og får gode tilbakemeldinger på så er det vel ikke noen kardinalsynd å si det?

Og det skal være et av målene for 2013.
Ikke å bli en skamløs skryter, men rett og slett til å holde litt mer fokus på saker og ting jeg er flink til.
Og ikke minst, bruke litt tid på å la det jeg synes er aller mest utviklende å jobbe med gradvis skyve andre mer kjedelige oppgaver vekk.
Problemet i så måte er hva man da gjør med de som sakte men sikkert har begynt å venne seg til at hu derre Fru Storlien har bunadtilvirking som JOBB. Ikke som hobby.

Wunderschön - wunderbar - wunderbaum?

Eller, nei hvordan var det nå med denne tysken?
Når sant skal sies så gikk det ikke helt etter planen da man overtalte sønnen til å velge tysk fremfor spansk og fransk. De hyggelige stundene hvor vi sammen skulle fordype oss i tyskbøkene ble ikke helt som planlagt og Fruen har ikke fått repetert særlig mye av det hun lærte i egen skoletid.

Men om noen små uker skal skoletysken få svingt seg.  Det er ikke alltid lett for to stk mødre å samkjøre timeplaner, avtaler og annet hverdagslig styr og fjas og komme seg på tur. Isåmåte er dette et særtilfelle, vi har bare snakket om denne turen siden i oktober ( 2012 endatil) .

Nå er fly og hotel klappet og klart, vi satser på at det finnes restestativ på salget og at ukurante skostørrelser står igjen i bortgjemte hjørner. Men, selvsagt er vi ikke tvers igjen grunne og materialistiske, absolutt ikke. Litt kultur må vi få med oss også.

Så, dere der ute; hva gjør man i Berlin noen dager i månedsskiftet januar/februar?
Utstillinger?
Markeder?
Kaféer?
Museer?

Og for å foregripe begivenhetens gang - vet noen om steder hvor man får kjøpt tyske fotballdrakter?
Eller er de overalt?

om kultur og folkeskikk

Det pågår for tiden en diskusjon om hva som er norsk kultur, hva som definitivt ikke er norsk kultur og tydeligvis også hvem som er best egnet til å forvalte dette
I mitt daglige virke som bunadtilvirker jobber jeg med norsk kulturarv, men jo mer jeg jobber med dette jo tydeligere blir inspirasjonen fra andre land, andre kulturer. Likevel oppfatter jeg ikke bunadene som mindre norske.
For, hva om stoffet i livet til råndastakken er inspirert av skotske kilter? Hva om Setesdalbunaden har en kusine i Estland? Og er det noen som tror at silketørklærne som mange bruker som tilbehør til bunad noensinne har blitt fremstilt her i Norge? Av norsk silke...
I gamle dager reiste mange ut som sjømenn. De hadde med gaver hjem. Andre reiste ut som soldater, eller tjenere for utenlandske turister. Noen fikk klær av utlendinger som besøkte Norge, eller de nøyde seg med å se på hva slags merkelig påkledning gjestene hadde ( og kopierte dette etter beste evne).

Vi liker å tro at åttebladsrosa er norsk, men den finner vi over det meste av verden.
Akantusen som er et yndet motiv innen rosemalingen er en plante som vokser fritt i enkelte sydlige land.
Men er folkekunsten mindre norsk av den grunn? Opphavet til inspirasjonen er ikke alltid like påtakelig, men det meste av det vi omgir oss med er et konglomerat av ulike kulturer og tradisjoner. Å sette seg ned og skulle plukke ut det urnorske fortoner seg like fristende som det var for Askepott å sortere erter og linser i asken...

Norge er et land som er rikt på tradisjonshåndverk, og for mange er dette et godt eksempel på kultur. I tillegg har vi kunsten, og idretten. Men så kan man jo, i flisespikkeriets navn, spørre seg selv om det er gjevere å være norsk og flink til å gå på ski enn å være norsk og flink i strandvolleyball? Vi påberoper oss tross alt å bli født med ski på beina og deretter bli plassert trygt i skisportens vugge...

I tillegg har vi det som dukker opp en gang i blant; hva som er typisk norsk. Og selv om mye av dette er en del av folkesjela, og dermed en del av vår kultur så er det vel strengt tatt ikke en jobb for et departement? Mye av det som også oppfattes som kultur kan likestilles med folkeskikk og vanlig høflighet. Når vi f.eks sier at det å nave er en ukultur så sier vi vel heller at det er en uting enn at dette også skal puttes inn under kulturdepartemenet? Og hva skal isåfall bli igjen til justisminister, næringsminister og en del andre ministere som mest sannsynlig vil se at mye av det de forvalter plutselig ender i en samlesekk påskrevet kultur? Hmmm. Kanskje vi, inspirert av sangen Fru Johnsen trenger enda et departement ; tilsynet for folks moral?

For noen år siden skrev jeg om kaffedrikking som en del av vår kulturarv, og spurte senere hva som er typisk norsk. Etter en særdeles lang og bedagelig juleferie føler jeg for å si følgende; Det er atskillig mer behagelig å møtes over en kopp kaffe enn over en drink ( eller dram som det muligens bør hete)

Og om du, som jeg, skal pakke bort julepynt og juleduker og står der med en brikke i hardangersøm....visste du at forløperen for hardangersøm lyder det relativt unorske navn venetiansk søm og kommer fra Italia, via Frankrike ( hvor du kan kjøpe lignende broderier under navnet Richelieubroderi)? Og tror du amerikanske cruiseturister som står i kø for å handle hardanger stitchery bryr seg om opphavet?

Å gå på ski er også en del av vår kultur. At far går foran og bestemmer tempo er en del av vår private kultur og ikke alltid like velkomment.

back in business

Aldeles uten å føle seg som en råtten mor innrømmer Fruen følgende;

det var helt ok å se de søte små tusle av sted til hver sin skole i dag tidlig før man selv tuslet opp på en systue som har stått tom i nesten fjorten dager.

For med unntak av den kunden man trodde skulle komme kl 12 i går, men som viste seg å ha en avtale kl 10, har det vært stille. Fruen har ikke en eneste gang latt seg friste til å trekke et lite skjortebroderi opp i sofaen. Det har rett og slett vært ferie.

Og dette er et av målene for 2013; å skille mer mellom jobb og fritid. Det kan være vanskelig når man har mye av jobben i samme hus som man bor, og det er fristende å bare jobbe bittelitt og bittelitt til. Noen ganger må man legge inn en ekstra økt, men vel så ofte er det bare en dårlig vane. 

Nøyaktig hvordan man skal klare å skille mellom arbeidstid og fritid er litt usikkert ennå. Men ettersom Fruen er i humør for endringer, og eldstemann er i humør for mammafrie soner, vurderer man sterkt å begynne å trene på dette ukurante tidspunktet. Da kan noen nyte stillheten hjemme mens andre               ( forhåpentligvis )  kan nyte resultatet av iherdig innsats som fører til at man føler seg noe mindre fat´n´frumpy ( av mangel på gode norske uttrykk går man for dette, ettersom feit & teit er en enda mindre fristende omtale av egen person )

nytt år

Tradisjonen  var noen inne i varmen mens andre var ute og så raketter ble skutt opp og utvekslet gratulasjoner og planer for det nye året.

Tradisjonen tro er de fleste innendørs i dag, og gleder seg til å komme ordentlig i gang med det nye året.

Mye skal skje og Fruen har store planer for 2013

Men det kan vi kanskje komme tilbake til i morgen?

Mobilblogg?

Test i bruk av ny mobil kan fort vekk bli en test av takknemlighet . Det er moro å ta bilder og skrive. Å finne ut tekniske finesser er ikke moro i det hele tatt.