fire år

Merkelig som årene går ( selv om jeg ser like uforskammet ung ut?).
Fire år har gått siden bloggen FruStorlien så dagens lys etter flere måneders uffing og okking og planlegging av hva
- bloggen burde hete
- hva den skulle handle om
- hvem som skulle få vite om den
- og hvor anonym man burde være

I starten gikk det riktig fint og ingen i mils omkrets visste om dette istedenfor-lunsj-prosjektet. Men så begynte det så smått å glippe ut litt i samtaler med venninner, med familie og andre bekjente at jo jeg blogger jo litt da, sånn i ny og ne.
Nå er det mange lesere som vet at Woody og Queenie heter noe helt annet, eller ihvertfall noe litt annet. Det er mange som kjenner Fruen litt, noen har man møtt gjennom kurs, andre via blogg og atter andre kjenner man fra før. Det har blitt stadig mindre farlig å vedgå at man er en blogger, og det er stadig mindre behov for å overlate tastaturet til The blog dog.

Noen lesere har hengt med fra starten av, andre har kommet til, og noen har sikkert forsvunnet.
Kanskje burde dere fått en gave, dere trofaste lesere som kommenterer så hyggelig og som stort sett alltid er positive til det man skriver om. Dere finner dere i at Fruen omtaler seg selv i tredjeperson og henger med i svingninger mellom broderier, jålerier og gnålerier. Dere lar Fruen skrive om hummer og kanari og har forlengst godtatt at det som skulle være en blogg om bunad og håndarbeid snarere gjenspeiler innsiden av Fruens hode og dermed omfatter både det ene og det andre ( og det tredje, det fjerde og ja,jaj,ja).

Men, det blir ikke gave. Det blir bare en takk, og en mulighet til å spørre om

 hva nå enn dere måtte lure på

 slipp løs den indre nabokjerringa og få tilfredsstilt deres vitebegjær!