Noen dager går arbeidet som en lek; sting føyer seg inn i sting, knappenåler blir ikke glemt igjen inni stakkefalder og man har trådsneller i akkurat den riktige blånyansen og den perfekte Nordlandsgrønne.
Andre dager derimot er litt mer:
Det ene barnet skal til tannlegen, men rekker akkurat en time på skolen først. Så skal noe pakkes og sendes, og strengt tatt kunne man gjort det før tannlegebesøket istedenfor å drikke kaffe og henge på facebook.
Og så kan man brodere en time, men akkurat når man har satt seg ringer en potensiell kunde med meeeeeeeeeget god tid og etter det er man selv så frustrert at man bare må ringe til bunadtilvirkerkollega og lufte frustrasjon. Så må man bare sjekke om det er noen hyggelige eposter, og kanskje ha litt mer kaffe. Og så tenker man at stuegulvet bærer heftig preg av at vi har båret inn vedfang etter vedfang og kanskje burde man støvsuge siden Queenie skal ha med venninne hjem..
Og så kan man like godt sette på en vaskemaskin, og henge opp litt tøy, og fylle på med toalettpapir på badet, og tørke over speilet og skrekk og gru - se seg i speilet. Og da må man jo sminke seg...
Og heldigvis er det kort skoledag for det ene barnet i dag, for når noen kommer hjem kan man pakke broderiet pent sammen og late som om man har gjort noe vettugt. Og så kan man være mamma, og kjøre til spilletime og lage middag og kjøre til orkesterøvelse og være litt mer mamma og tenke at det virkelig er på tide å klippe seg og ikke minst - sette opp en disposisjon av arbeidsdagen.
Men i morgen er det full dag. Helt sikkert!
Og akkurat sånn kan det jo faktisk være når man er fast ansatt med kontor og fast lønn og fast arbeidstid og fri forsyning av kontormateriell også.
SvarSlettMinus det med ungene og støvsugingen. Men plutselig har man egentlig ikke gjort noe produktivt den dagen.
TAKK!
Slettjeg vet jo det, innerst inne, at ikke alle dager i "jobb ute blant folk" er like produktive heller. Men noen dager, som i dag føles det som jeg bare står og stamper på glattisen uten å komme av veien.
Bortsett fra sånne huslige greier da, og de må jo gjøres de også.
Akkurat slik hadde jeg det også, den gangen jeg hadde enkeltpersonforetak. Det hadde jeg fordi jeg måtte være mer tilgjengelig grunnet sykt barn, og grunnet egen helse. Dessuten tenkte jeg at å jobbe 50% hjemmefra ville føles som enda mindre ettersom jeg ikke trengte å tenke på transport til og fr arbeidssted...
SvarSlettMeeeen... Det ble slik du beskriver det. Vaskemaskina hadde magnetisk kraft og "det tok jo ingen tid å sette på den.." Eller henge opp, eller sveipe over servantene, eller hente posten, eller stikke innom butikken når man først hadde kjørt barn til skole/fritidsaktiviteter etc, etc.
Det førte til at den femtiprosenten føltes som HUNDREogfemti. Jeg var i realiteten på jobb fra jeg sto opp til jeg la meg. En eller annen gang måtte jeg jo jobbe de timene jeg skulle. Selv om jeg bestemte selv når. Konstant dårlig samvittighet hadde jeg også (men det er jeg forsåvidt født og oppvokst med).
Så å jobbe hjemme - samme med hva - er... Ja, krevende;) Dessuten savnet jeg veldig lunsj med kolleger. Det gjør jeg fremdeles!