skal man si ja?

Man kan lett kjenne igjen en ekte døl ved det at vedkommende må nødes. Å takke ja til en kopp kaffe eller en matbit ved første forespørsel er direkte uhøflig, og om man venter helt til tredje forsøk med å si pent ja takk så er dette vel og vakkert og god folkeskikk.
Da mormor som var innflytter i Barndommens dal og dermed ukjent med enkelte lokale tradisjoner skulle døpe den førstefødte gikk det galt. Dåpsfølgene skulle nemlig også bes flere ganger, og av opplagte årsaker ( på den tiden) skulle guttene døpes først. Nå var mormor av de mer handlekraftige og da presten for andre gang bad dåpsfolkene komme frem syntes hun det fikk holde og gikk frem med datteren i armene.

Kanskje slekter Fruen på mormor, eller på andre geskjeftige aner. Hadde hun vært av de som må trues til kaffedrikking ville hun sikkert ikke sagt ja, selvsagt, da en journalist for noe tid tilbake tok kontakt og bad om bunadintervju. Og om noen av dere der ute skulle ha lyst til å lese om hvordan det gikk, og se hvordan enkelte i husstanden ser ut sånn på ordentlig kan dere jo alltids kjøpe det nummeret av Familien som er i salg nå.

Til tross for at man ikke har fulgt rådene fra en stylist man en gang gjorde en jobb sammen med og påførte lebestift, så har det ringt et par-tre potensielle kunder i løpet av helgen.
Så, det lønner seg å være grei og ikke alltid si nei, selv om det ligger i ryggmargen at det er det riktige og at frykten for å bli oppfattet som litt vel frempå er tilstede...