strykende lett?

Noe som stadig bekymrer  de broderende damer på kurs er muligheten for at de broderer for stramt, eller for løst. For når de broderte delene ligger ferdige på bordet skal de, i henhold til diverse monteringsbeskrivelser, dampes lett før montering. Men hva betyr det? Og kan man i nødens stund dampe heller ulett? Og skrekk og gru hva skjer om man smeller det overopphetede jernet rett på et broderi og alt bare forsvinner?

Det er ikke lett å forklare dette med damping, stryking og pressing skriftlig, ettersom mye av dette går på gefühlen som det så godt heter på norsk...Det er ikke lett å forklare  hva et varmt strykejern betyr hvor våt en fuktig klut er, eller for den saks skyld - hva lett betyr.
Derfor skal man nye seg med litt småtips, av den sorten som ikke bør forårsake svihull og frustrasjon.

1. Sett strykejernet på middels varme. Det er bedre å skru opp temperaturen hvis du ser at det du stryker ikke blir glattere.
2. Bruk presseklede, fortrinnvis av et stoff som ikke loer. Gamle kjøkkenhåndklær er ypperlig. Vri dette opp. Tenk kjøkkenklut - det skal ikke dryppe.
3. Arbeid alltid fra baksiden siden stoff kan bli blankere ved stryking. Strykejernformede felt er ikke det minste lekkert.
4. Hvis broderiet overhodet ikke samarbeider, og ligger som en liten krøll, kan du fukte det litt ( hvis du har strykejern med dusjefunksjon, bruker du den) og sette strykejernet direkte på stoffet, uten presseklede mellom. Men dette er en nødløsning, og brukes bare der det er veldig skrukkete.
5. Noen legger et håndkle eller noe annet mykt mellom broderi og strykebrett for å unngå at broderiet blir helt flatt. Det gjør ikke jeg ettersom jeg synes strykebrettet fra søta bror er akkurat passe mykt.
6. Ta deg god tid! Hvis du ikke liker å stryke eller er usikker på hvordan du gjør det, bør du sette av god tid. Husk at hastverk er lastverk.

Det viktigste er å se an arbeidet underveis, vurdere om det strammer for mye og i såfall - prøve å brodere litt løsere ( men ikke slik at du ser luft mellom sting og stoff ). Og om du  nå har brodert for stramt, ta deg tid til å stryke en ekstra gang. Påtegningen forsvinner ikke, og når du har glattet over stoffet unngår du å bare videreføre strammingen som uvilkårlig fører til rynker og bulker.
Noen broderer med ramme, andre føler de har bedre kontroll når de holder stoffet i hånden eller over en finger. Det er smak og behag, og hva man er vant til.
Men husk dette:
Om du holder et tykt stoff over pekefingeren mens du syr vil du automatisk få en kortere bue på siden mot deg enn på innsiden mot fingeren. Derfor vil stingene stramme seg når du legger stoffet glatt ned for allmenn besiktigelse. Det er vel omtrent som på en skøytebane - indrebane er bittelitt kortere enn ytre...

Og når dere har lest dere pent ned hit er det tid for dagens spørsmål; hvilke av egne punkter er det man har syndet mot på bildet?

smykkelykke

Hvis for eksempel mor i Barndommens dal hadde vært like barnslig begeistret for emaljesmykker som det hennes yngste datter er, hadde man ikke trengt å traske rundt på loppemarkeder og lete etter den salgs skatter. Nei, for da kunne man med lett hjerte ha funnet frem sin mors konfirmasjonssmykker fra smykkeskrinet og pyntet seg med de. Slik det er nå priser man seg lykkelig over de lopper man finner, og sender mindre varme tanker til de lykkestundene vi hadde i og rundt sandkassa i Barndommens dal - perfekt kledd for anledningen med snekkerbukser, fotformede sko og smykker i sølv og emalje.

og ærlig talt, det er snart slutt på slike innlegg. Det har seg imidlertid slik at Fruen er urimelig lei av bunader for tiden, og har derfor svært lite vettugt å bidra med på den fronten.

to alen av samme smykke

Mamma, hva er dette?
Queenie leter gjennom systua i stadig jakt etter noe hun kanskje kunne trenge.
Og det hun nå har funnet, er et brett med blikknåler, innkjøpt i Amsterdam. I en sånn bruktbutikk som lukter gammelt og hvor klær, blader og nips ligger i dynger overalt. Et slikt sted man ikke forventer å finne noe som helst, og hvor man av ren høflighet napper litt her og der slik at det ikke skal virke som om man er der bare fordi det plaskregner ute og paraplyen er gjenglemt hjemme.
Og så finner man noe slikt, som varmer et hjerte og bringer minner om barndommens Kinabutikker. Da må det handles, selv om det ikke finnes noen god løsning på hva man skal med seks fargerike blikkfugler.
Queenie er fra seg, dette er helt i hennes gate. Og med et smektende blikk sier hun;
Vi er ganske like vi mamma, vi finner sånne ting som bare vi ville finne på å kjøpe. Men egentlig er du for gammel for sånn fjas.

kaos og kreativitet

Du har sikkert sett det du også, vedlrevne studioer eller atelierer der kreativiteten bobler og vakre , spennende saker skapes. De hvite veggene inneholder gjerne en velfylt inspirasjonstavle der man kan skimte vakre familiebilder, kule postkort og andre inspirasjonskilder.
Og Fruen sukker tungt, ser utover sin egen hule og drømmer om ro og orden, god tid og at all inspirasjon som ligger lettere usortert i skuffer, skap og bunker på magisk vis skal gjenoppstå i en fargekoordinert samling på en vegg. Fargeblyanter skal stå i minnefrembringende bokser, strikkepinner pyntelig sortert, og knappene skal glitre fra nypussede Norgesglass.
Men skjer det? Nei, ikke med det første.
Likevel pådrar man seg med friskt mot små skatter som skal vær til inspirasjon og glede, bidra til økt kreativitet og kanskje en gang i fremtiden gjenoppstå i Fruens egen versjon...Som denne fingerdukken fra Amsterdam - den må det være lett som en sprett å lage med tynne pinner, garnrester og noen små timer?
Eller dukkene fra Latvia? For virkelig, her flyter det av stoffrester, broderi- og strikkegarn.

 Inntil videre flytter småtingene rundt omkring, ned i skuffen for fremtidig moro, opp på peishylla, i en bunke på arbeidsbordet og så videre. Og ikke usannsynlig havner de sammen med det meste andre av små fine ting - på Queenies rom.
Og så sukker Fruen tungt enda en gang og ser med håp og ukuelig optimisme frem mot pensjonsalderen. Da skal det skapes! Og med tanke på at man med all sannsynlighet ender som minstepensjonist er det sikkert lurt å bygge opp et anseelig lager, både med utstyr og inspirasjon...

Men de som har disse ytterst velholdte arbeidsrommene - klarer de å holde det så friskt og fint hele tiden? Egen erfaring tilsier at det er en tynn, tynn linje mellom kreativt kaos og rent kaos.

ps. Det er lokale loppis i helgen, og man ser ikke bort fra ytterlige tilskudd av inspirasjon...

Ting vi ikke gjør

Se for deg følgende scene:
En mann, en kvinne, en sag, et par-tre nyslipte kniver, kjøkkenvekt og på det plastdekkede bordet - en hode- og hårløs kalv...Og ikke å forglemme, det eminente heftet Reinsdyrkjøtt, ugitt av Statens veiledningskontor for heimstell i 1965.
For første gang skulle vi, helt på egen hånd, dele opp en kalv for å ha mat på bordet utover vinteren. Det ble mat; steik, bog, finnbiff, suppekjøtt og litt av hvert annet som nå er trygt plassert i fryseren.
Og mens man stod og sagde utbrøt Fruen begeistret jeg håper telefonen ringer nå. Da må du ta den og si Hun kan ikke snakke, hun parterer et reinsdyr.
Dessverre ringte aldri telefonen, den gjør sjelden det når man synes den bør det...Ikke har vi smakt på kjøttet heller, for selv om vi tror det gikk fint så kan det jo hende et eller annet gikk grunnleggende galt underveis?
 De søte små har vært med på slakting flere ganger, og selv om vi ikke slipper inn i selve slakteriet er vi til stede der reinsflokken sorteres, til liv og til slakt. De samler ørelapper etter kalvmerkingen, kjenner lukten av innvoller og ser skinnene legges utoverr og saltes før de blir hentet av oppkjøper. De vet at kjøtt kommer fra dyr, og selv om man kan bli litt gråtkvalt av å se små kalver gå en ublid skjebne i møte og å vite at neste dag vil simler gå rundt slakteplassen og lete etter sin kalv, har de lært at dette er en del av livet.
Men det er rart hva man ikke kan. I Barndommens dal kom far hjem med deler av et dyr etter høstslaktingen, og fordelte det etter alle kunstens regler, mens andre deler ble etterlatt hos den lokale slakter for siden å hentes i form av karbonader og kjøttkaker.

Og lykke, å snike til seg en lunken kjøttkake mens mor fordelte i poser.

Det er så mye kunnskap som forsvinner ut av dagliglivet. Ikke bare håndverk, men også mye av norsk tradisjonsmat. For jovisst kunne man tenke seg å lage lefser, lomper og avletter. Men hvor i all verden skulle takka blitt plassert? Og når skulle man gjort det? Nabokonene i Barndommens dal hadde bakedager og melskyene stod ut av døra, men nå? Setter man av en lørdag til å steke flatbrød? Og etterpå, hvor i all verden skal det oppbevares?
Og ikke minst, hvem skal man lære det av? Vi som flytter ut og bort, det er ikke tilberedning av norsk bondekost vi er mest opptatt av å mestre før vi forlater hjembygdene. Vi vil ut, ut og bort. Og så blir det for sent, og små helger hjemme er for korte til at takkebakstens finesser kan tilegnes.
Eller som i dette tilfellet, partering av slakt. Det man så som barn sitter ikke godt i minnet, og de gangene far skulle lære bort kunsten endte man helst opp som pakker, mens han delte, svingte kniv og sag og antok at med en mor som ikke liker synet av blod var det best å spare avkommet for nærkontakt med rått kjøtt.
Men torsdag kveld ble det sendt en tekstmelding til far, som befant seg på en annen slakting, hvor oppdelingen ble gjenfortalt i minste detalj. For når han som nærmer seg 85 år kan lære å lese tekstmeldinger ( men ikke sende, ennå), bør vel dattera klare å dele opp en kalveskrott... 

sing me a song

Det begynte forrige uke, når man strengt tatt burde gått rundt og nynnet på en eller annen blomstersang som angår tulipaner og Amsterdam. Men neida. I Fruens hode surret og gikk Weise Rosen aus Athen, om igjen og om igjen. Og sannelig, en ting er versjonen til Nana Moskouri. Noe helt annet er det når en heller umusikalsk Frue glemmer seg og slipper ut noen unoter.
I går trodde man det var vel overstått, da begynte de hvite rosene å slippe taket. Men hva de ble erstattet av...Jo takk, Han er min sang og min glede.


Snille, snille; tips om noe annet man kan tralle og synge på. Og forøvrig, om noen har noen forklaring på hvordan slike sanger fester seg på hjernen mens klokkeslett og avtaler sklir unna som smør i solveggen - enlighten me, please!

fin helg

Dette med å bli voksen og forstandig er ikke alltid like lett. Enkelte snev av ungdommelig optimisme vil man beholde, andre er det på tide å vokse fra.
Torsdag ble vekkerklokka stilt i høvelig tid slik at man skulle være velstelt og klar når skyssen kom kl 06.00. Men hva hjelper det når man går i den sedvanlige fella og bare skal ligge biiiiteliiiitt til? Fruen bråvåknet 05.53, og var glad koffert og toalettmappe var sånn noenlunde ferdigpakket...Men til tross for en nokså slunken toalettmappe og matt blikk ved avreise ble det en fin helg. Fruen holdt seg unna innkjøp av stoff, men da en av Schiphols utallige narkohunder kom snikende tett inntil ble man ved avreise litt usikker på om den økologiske sjokoladen egentlig hadde vært så smart å gå til anskaffelse av. heldigvis for Fruen, men kanskje ikke fullt så heldig for han bak i kø var det han som ble valgt ut til full undersøkelse...
Men altså, det var til og fra. Oppholdet i Amsterdam frister til gjentakelse, med de søte små. Og det har alt blitt googlet frenetisk på living on a houseboat, rent a houseboat og lignende. Men altså, trenger man boblebad? Eller flatskjerm-tv i alle rom? For hva er viktig når man bor i en fremmed by? Å ligge i bløt på hotellet, eller husbåten, eller se på tv? Eller er det viktig å komme seg ut og oppleve byen?

Kvart over ni og søndag morgen, men likevel kø for å komme inn i Anne Frankhuset. Det var verdt ventetiden, selv om noen burde definitivt se muligheten for inntjening og starte kaffesalg på dette gatehjørnet...
Hva man skal si om selve huset? Både trist og fint, vi snufset og gråt og var ganske stille da vi kom ut igjen. En ting er å lese boka, men å stå i disse bittesmå værelsene og prøve å forstå hvordan det må ha vært, legge hodet bakover og få et glimt av himmelen utenfor, og å klatre i de bratte trappene, det gir rom for ettertanke.

shoe-bi-do

De stønner de søte små, når de er i følge med sin mor og vi nærmer oss skobutikker. Derfor prøver man å være en god mor og begrense besøk i den slags etablissementer når de er med. Når de derimot ikke er med...
Amsterdam, som på alle mulige måter var en fantastisk by, selv om det også der kunne vært noe mindre endbør, viste seg å inneholde store mengder skobutikker. Og selv om Fruen med lett hjerte gikk utenom de som fokuserte på joggesko, så ble det endel besøk. Og nye sko.

I ull og med strikkede detaljer - perfekt for en husflidengasjert og strikkende bunadtilvirker?

These boots are made for walking! De er ihvertfall ikke skapt for å innvies på flytur. Og selv om du, nederlandske nabo på flyet hjem antakelig ikke leser dette - unnskyld! Det var på ingen måte meningen å kjøre albuen inn i siden på deg, det var bare kampen med en glidelås.

Men ærlig talt, de røde? Er de lett Cowboy-Laila? Det rådet en viss usikkerhet om akkurat det, men Fruen overtalte seg selv til at det avhenger av hva man har til.

Amsterdam?

Det har utvilsomt sine fordeler å bli eldre og mer forstandig også...Fruen venter med lengsel og smerte og blødende kort på den dag når man leser alle eposter og alle vedlegg og dermed slipper å booke om flybilletter litt sånn i sista minuten.
Og når man likevel er inne på dette med reising og blødende kort...
 Kan en sydame kjøpe stoff i Amsterdam?
Hvis noen der ute har vært i denne byen som ifølge ryktene er både fin og flott så mottas tips med takk!
Det er ønske om nye sko, kanskje et skjørt, litt tant og fjas - og ja, hva kjøper man i Amsterdam? Og ikke minst, hvor kjøper man det? Butikker, markeder?
Og for å virke vagt kulturell; turen går innom Anne Frankhuset, Rijksmuseet og så mener man å ha lest et eller annet om en finfin utstilling av noen kunstnere, men hva var det? Og Van Gogh burde man kanskje ta seg tid til å se, eller holdt det med de solsikkeplakatene alle hybler var dekorert med i hine hårde dager?

aldri, aldri stur

Det kom aldri noen oppfølger om Pippi Langstrømpe som voksen så hvorvidt krummelurepillene hjalp slik at hun ei ble stur, det får vi ikke vite. Mest sannsynlig ble hun aldri av de mest sturete, eller hva tror dere?
Selv har man fylt førti, for lengst sluttet å farge håret og innsett at man helt klart er i divisjonen voksen, men likevel; hvor voksen skal man bli?
Ihvertfall ikke så voksen at man slutter å:
1. Nyte ensomme bilturer med Kizz på fullt drønn gjennom bilen.
For intet ondt skal sies om lydbøker og gode samtaler, men noen ganger må man rulle ned vinduene og føle seg ung.
2. Fnise pubertalt eller le hysterisk av merkelige skriverier i avisa eller underlige statusoppdateringer på facebook.
For det er mye som kan feiltolkes på gode dager eller i godt selskap
3. Tro at bikkja forstår alt man sier.
Ved nærmere ettertanke; dette vil muligens forsterke seg med årene?
4. Håpe at det skal skje noe storartet morsomt rundt neste sving i veien.
Optimismen er en god følgesvenn, dagdrømmene likeså
5. Følge halvhjertet med på fordummende såpeserier på fjernsynet.
Nei, nei selvsagt trenger man ikke følge med på dette, men polerte leger og politikvinner med stiletter på skoene istedenfor i hendene har en magisk tiltrekningskraft når det lir utpå kvelden.
6. Tro at en  ny øyenskygge gir glød til hele ansiktet.
Vi vil jo så gjerne være unge og freshe, vil vi ikke? Og så lett det er å la seg friste foran disse høyglansede disker...
7. Kjenne gleden over en ny veske som lukter lær og har sklidd ubemerket gjennom tollen.
Det er mange lange år siden alt ble transportert i lommer og skolesekk. Nye vesker er glede, og en følelse av totalt unødvendig luksus som ihvertfall ikke Fruen har noe ønske om å vokse fra.
8. Surfe nettet etter billigbillige flybilletter og drømme om italienske piazzaer og franske boulevarder.
Ohlala, c´est la vie, la dolce vita.
9. Tro at et par nye sko høyner livskvaliteten proporsjonalt med prisen.
Gleden over å trippe ut av huset med blanke og høyhælte sko vil kanskje dempe seg om noen tiår. Men inntil videre nyter man det noen kaller ufornuftige sko, og avventer alderdommens potensielle lykkerus over praktisk og behagelig fottøy.
10. Kjøpe klær på loppis som blir akkurat passe hvis det bare forsvinner en bitteliten kilo her eller der...
Optimisme, er det det samme som ungdommelig pågangsmot?

Hva tenker dere, hva bør man aldri vokse fra?
Og forresten, hva med gleden over å sykle gjennom vanndammer, smugspise kakedeig eller ha fnisende vinkvelder med venninner? Slutter man med det noen gang?

Hun skulle kommet i månedskiftet oktober-november. Men fredag kom Pippa som en gledelig overraskelse etter å ha sklidd ubemerket gjennom tollen. Nesten så man kunne kjøpt en veske til for de pengene...

vel møtt, glede

Det er ikke nødvendig å kreke seg i kø opp på de høyeste toppene, sa far i Barndommens dal hver gang det var snakk om fjelltur av en viss verdi. Det er mye å se andre steder også, og der kryr det ikke av turister.

Og så gikk vi, hit og dit, fine turer, lange turer og innimellom - de opplagte løypene som man på en måte skal ha gått for å være fjellfolk. Ettrehvert ble vi, kan man vel si, relativt godt kjent i fjellene rundt Barndommens dal, og visste hvor det var fint å gå og hvor det var steinete å gå. Fjellet var der, stort og velkjent, trygt og en del av oppveksten. 

Men så døde Storesøster og selv om det var i andre fjell og en annen del av verden så var det likevel på en fjelltur. Og gleden forsvant, den ble erstattet av tanker om hva som kan skje, tenk om den steinen vipper, tenk om jeg sklir og faller utfor her, eller der. Tenke, tenke, tenke.

Det er ikke lett å stenge ute slike tanker, men samtidig er det viktig å ikke overføre frykten til neste generasjon og berøve Woody og Queenie gleden ved å gå i fjellet.

Frykten var stor og stygg for noen år tilbake, på vei opp på Galdhøpiggen med Woody. Løse steiner førte til ren og skjær angst, og selv om sønnen aldri merket hvor skrekkslagen mor var merket han godt at her var det ikke snakk om å vike fra mors side, eller ut av syne så mye som et sekund. Det var derfor med blandede følelser man mottok Queeneis ønske om å komme på Galdhøpiggen før fylte ti år .

Men må man, så må man.

Og lørdagen ble booket, strålende vær ble bestilt og alt var klart for fin tur med Queenie, Woody og mormor.

Og det ble så fint!

Jovisst var det glatt ( muligheten for nysnø hadde ikke streifet Fruen), og jovisst var det like bratt som før. Men denne gangen husket man angsten fra forrige gang, og tillot seg selv å ake rolig ned over glatte steiner i Piggura. Og selv om tanken på hva som kan skje om man faller på den side, eller den siden lå i bakhodet, så lå det også en annen tanke der - jeg kan faktisk ta tilbake fjellet!

Og den tanken spredde seg sakte men sikkert, som sol gjennom tåke, helt til skrekken forsvant og bare lå igjen som vanlig mammabekymring. 

Det skal også sies at det å gå bak disse søte små i taulaget ned over Styggebreen og se minstebarnet snu seg og se opp på Piggen med et strålende fornøyd smil, det inspirerer også til flere turer. Og, med tanke på hennes sirlig førte lister over turer som skal gåes neste sommer og året etter, så er muligheten helt klart til stede for gode turopplevelser ( selv om hun, når hun fyller ti år rykker opp blant de sekkebærende på langtur). Og det er så godt, så velsignet godt, å sitte her og tenke ut hvor vi skal gå neste år, hva man vil oppleve sammen med de søte små, enten helt nye steder eller steder man har vært før. Vel møtt, turglede! Vi snører fjellskoene og blir med til fjells!

Og jada, jada det burde selvsagt vært et storslagent bilde fra Galdhøpiggen her. Men siden det er to lett gjenkjennelige barn på samtlige bilder får dere heller nøye dere med bildet i innlegget under og forøvrig nyte utsikten mot Leirungsdalen, Veslefjell og Besshø. 

I toppetasjen

Lørdag - i følge føreren en av årets beste dager på Galdhøpiggen.

med barneøyne

Hva man husker fra barndommen er individuelt. Noen husker hver detalj, andre lever tilsynelatende i lykkelig uvitenhet om at de hadde et liv før de fylte fjorten år. Noen husker en jammerdal, mens andre rosemaler Barndommens dal og stortrives med det.
Så spørs det da, om den ene eller den andre lurer seg selv?
Om det er riktig å fokusere på det som var grått og trått? Eller om man skal tenke tilbake på det godt og flott?
Det hender det kommer kommentarer her om at oppveksten fremstilles i overkant idyllisk, og at sååå bonderomantisk, trygt og henrivende kan det umulig ha vært. Og ikke minst, hvis det var så fantastisk flott - hvorfor flyttet man derfra?
Det finnes selvsagt ikke noe enkelte svar. Eller, kanskje finnes det flere enkle svar.

Storesøster var en viktig del av oppveksten, og da hun døde forsvant en del av grunnmuren som holdt livet oppe. Og selv om frasen fokuser på de gode minnene fremdeles gir meg grøsninger så har det noe for seg. Det ligger i underbevisstheten, dette at en gang vil man være den eneste som bærer disse minnene med seg, minner om myggfylte fjellturer, netter i klamme telt, hundelukt i gangen og fire boller i hver pose hvorav en var rosinfri og forbeholdt det vrange minstebarnet. Det vil komme en dag når man ikke lenger kan ta en telefon hjem til Barndommens dal og stille viktige spørsmål om hvem som egentlig er i slekt med hvem, hvordan akkurat det skapet kom inn i huset og hvordan tallerkenene som forsvant under bybrannen i Ålesund kunne dukke opp igjen, flere år etter, i riktig hus i Flekkefjord. Og man kan velge å se det i et rosenrødt skjær, nettopp for å holde ut, for å dempe bitterheten om at man ikke lenger er to som kan dele, to som kan pusle sammen lappeteppet av informasjon og halvglemt kunnskap.

Og så er det det andre, det enkle faktum at dette er minner fra barndommen. Og barn ser verden med andre øyne enn en voksen og har andre referanser og holdepunkt. Selv om barn ser og fornemmer, vil det likevel forholde seg annerledes til verden enn voksne som gjerne legger andre antydninger i ord og bevegelser. Barndommens lyder og lukter ligger sterkere i minnet enn de fra sommeren i fjor, smaken av halvmodne jordbær fortært under et grønt fuglenett kan dukke opp på de mest usannsynlige tidspunkt, og nynorske salmevers hever seg glatt over VG-lista.

For vi hadde en god og trygg barndom, livet var oversiktlig og alle kjente alle. Og det er viktig å huske at akkurat det siste opplever barn som en trygghet, mens en ungdom eller en voksen kanskje oppfatter det som en stygghet.
Så blir det kanskje sånn som på bildet over, at de sterke fargene overmanner skyggesidene og at lyset visker ut detaljene? Det kan vel skje verre ting...

fiolin eller fele?

De fleste foreldre vil nok gjerne ta kreditt for den oppvoksende slekts glimrende egenskaper og evner. Men når det kommer til musikalitet er det liten vits for Fruen å skryte på seg muligheten for å ha noe som helst å bidra med. For der den ikke spesielt gode karakteren i håndarbeid muligens var et utslag av dårlig motivasjon er det bare å innse at den tilsvarende karakteren i musikk skyldtes manglende evner. 

Heldigvis er Høvdingen fra en musikalsk familie, og har gode gener å bidra med. Og når det i tillegg har vært gode musikalske innslag blant Fruens familie, er det bare å lene seg tilbake og håpe de søte små vil komme lenger enn sin mor som fremdeles sliter med å holde tonen på Blåmann, blåmann.

Storesøster spilte fele. Selv husker man dette mest som timelange seanser med stemming, stemming og atter stemming - ene og alene egnet for en Lillesøsters leksenekt. For, enhver dust måtte forstå at det ikke var mulig å ha fokus på brøkregning og engelske verb med slik ulyd om ørene. Og selv om ulyden etterhvert gikk over til godlyd, så hang dette med felegnikk og gru igjen.
Nå er Queenie klar for å overta Storesøsters fele. Og når man ser på dette barnet med de lange fingrene og det drømmende blikket, så er det midt i all futt og fart et snev av jente man husker, en jente som øvde og øvde helt til hun fikk tilbud om å bli med i juniorspelemannslaget. Da ble fela pakket ned for der var det bare gutter.  Etter noen år ble felespillingen tatt opp igjen, men da hadde Fruen blitt noe mer utadvendt og gikk glipp av en stor del av øvingen.

Men så har det store spørsmålet dukket opp; skal hun spille fele eller fiolin?
For en Frue uten innsikt i musikkens verden handler dette mye om følelser. Fela står for folkemusikk og Barndommens dal, mens fiolin oppfattes som mer jålete, klassisk musikk begått av skjortekledde vidunderbarn og seriøse mennesker. Og siden man  selv etter å ha bodd lenger utenfor dalen enn i dalen så høres det svært pretensiøst  å snakke om min fiolinspillende datter. Byjåle tenker Fruen inni seg da, og sier hun spiller fele.
Som et kompromiss har vi blitt enige om at mor som skal kjøre til og fra spilletimer skal få lov å si fele i de fleste anledninger frem til barnet debuterer side om side med unge Rybak. Da må man pent gå over til fiolin. Til den tid øver man seg på å si fiolin uten å se ut som en snobb.
Vi er også enige om at fokuset skal være på klassisk musikk, ikke folkemusikk ( men den kampen er ikke over ennå, Fruen har sporet opp et lokalt spelemannslag).

På en grå dag

Det er nå engang slik at enkelte dager burde vært utgått på dato før de i det hele tatt begynte.
Av forskjellige årsaker vil ikke dagen i dag gå inn i historien som noen solskinnsdag. Og dette til tross for at det faktisk var sol i opptil flere runder i dag...
Men da er det så glitrende fint å ha en bunad hengende som skal syes om. Plukke opp sømmer, ta fra hverandre deler, nappe litt her, rykke litt der - kontrollert ødeleggelse.
Hva mer kan man be om?
Å ja, man kan be om at man i god tid før demolition day inntraff husket å notere alle vitale endringer. For i morgen er det atter en dag og da skal delene vel og vakker sammenfattes og gjenoppstå som en feiende flott nordlandsbunad. Men vet dere, den tanken utsetter vi til i morgen.

tenk om

Det hadde vært så fint å kunne ringt og gratulert med dagen, fint å kunne høre en lys stemme i den andre enden takke og fortelle om planene for dagen.
Kanskje hadde det vært mann og barn der også som stilte med frokost på senga og bursdagssang?
Men slik er det ikke.

Isteden er det friske blomster på en grav og to triste foreldre i Barndommens dal, og en gretten Frue her i huset. En Frue som lurer på hvordan livet hadde vært om man fremdeles hadde hatt en Storesøster. For slik er livet; vi slutter aldri å stille spørsmål. Vi slutter aldri å tenke på hvordan det kunne vært, hvem hun hadde vært nå, hvor hun ville bodd, hva hun ville jobbet med.
Tanken på om hun ville vært en tørr matematiker på et universitetskontor, eller om livet ville tatt en annen vending. Om hun ville vært i nærheten, om vi hadde blitt rykende uvenner og knapt vært på talefot på grunn av en eller annen filleting eller om vi hadde sendt hverandre eposter, ringt og tekstet hver dag.
Men slik ble ikke livet. Og midt i all grettenhet og alt savn så er det godt å tenke tilbake på barndom og ungdomstid, være glad for at hun ble kjent med Høvdingen. Og å være takknemlig for de søte små, Høvdingen og at livet slettes ikke er så verst.
Kanskje hadde Fruen vært en helt annen om det fremdeles var en Storesøster her, men det vet vi ikke. Kanskje, kanskje ikke. Livet er nå en gang slik at vi ikke blir født med en fasit, veien blir til og det er ikke alltid vi selv som bestemmer alt.