Having my cake

And eating it...
Her en dag skulle man flotte seg bittelitt og kjøpe med kake hjem. For som alle vet, sydamer tilbringer deler av dagen på sofaen mens de gafler i seg kake og konfekt og ser såpesøppel.
Eller, var det fordi Høvdingen jobbet hjemme og det hadde vært hyggelig å for en gangs skyld gjøre noe annet enn å spise skiver med gul og brun ost? Uansett anledning, Fruen travet friskt inn på det lokale og relativt folketomme bakeri og bad om to stykker napolenskake. To stykker, ikke ett.
Og det kjekke unge mennesket bak disken smiler høflig og spør pent;
Ta med eller spise her?
Jo takk, man vet inderlig vel at det kunne vært færre kiloer hist og her. Definitivt. Men likevel, hvem spiser TO stykker napoleonskake alene? Sett at man nå var av de som spiser litt for mye litt for ofte (ehh, eller altfor ofte) eller hadde enda flere kilo å balansere småskoene med? Ville man da ha satt seg ned med god samvittighet og spist seg sakte inn i et koma? Eller var det en kompliment av sorten nei deg må vi fete opp bittelitt?
Og hva om man hadde bestilt fjorten stykker, en asjett og en gaffel...

Eller, er det rett og slett slik at enkelte spørsmål bare klistrer seg fast i munnen som seig marengs og blir brukt ukritisk, om igjen og om igjen?

fineste jenta?

Da Queenie var et pre-pubertalt barnehagefrø hadde vi en fast kveldsaktivitet som gikk ut på at hun smilende skulle hun si til sitt eget speilbilde Jeg er verdens fineste jente! Høyt og tydelig, minst to ganger.

Om hun har blitt en uspiselig unge? Nei slettes ikke. Om hun ville gjort det samme nå, når hun for lengst har begynt å sammenligne seg med sminkede jenter i de høyere klassene, resten av jentene i klassen og ikke minst - musikkvideoene på The Voice? Absolutt ikke.

Men det å se en jente si til seg selv at hun er verdens fineste - det er noe av det fineste i hele verden.
Og når man nå kommer over henne foran et speil, og hun vrir og vender på seg, da savner man den tiden. Ikke den pre-pubertale delen, gud forby, men det at hun med lett hjerte og åpent sinn tok i mot en kompliment og uttrykte glede over seg selv uten å lete etter feil, mangler og skjulte hentydninger.

Det skjer stadig, på kurs, sammen med venner eller i andre sammenhenger at noen gir en kompliment.
Og vi kvinner, vi går fem på og unnskylder og bortforklarer. Nei, stingene er da ikke helt rette, maten skulle vært litt varmere, sausen kunne hatt litt mer spiss, huset kunne vært ryddigere, og så videre og så videre.
Men hva gjør han en mann? Han lener seg tilbake, puster dypt inn og mottar hyllesten. Om han selv innerst inne vet at noe kunne eller burde vært litt annerledes, så synes han likevel ikke det er noen som helst årsak til å påpeke dette.
Og hvorfor skal vi det? Hva er vitsen i å gjøre våre egne bedrifter, våre egne prestasjoner så små og grå?
Kan det være så vanskelig å bare si takk, og så la være å påpeke de feil og mangler bare vi selv vet om?
Kanskje er vi redde for å virke frekke og ukultiverte, for det å skryte av seg selv eller være fornøyd med seg selv tar seg liksom ikke helt ut.

Og dagene går

En bunad skal inn, en annen ut. Det skal syes knapphull i lin, i ull og i silke. En kunde trenger konsulenthjelp for å brodere Nordlandsbunad, en annen lurer på om bunaden egentlig er i korteste laget.

Et barn trenger kakao, et annet billett til LAN-party...

Lystige Laika skal ha luft, vann og kjærlighet. Høvdingen og Fruen skal henge med i svingene.

Og midt oppi det hele - hva skal man blogge om?

Neglelakk? Livet? Hyggelige kunder? Uhyggelige kunder? Bøker man har lest? Bøke rman burde lest?

Hva synes dere? Er det noe dere savner, noe dere lurer på?

hvordan bli en dårlig mor

Livet var så mye enklere før, da de søte små var små og mor hadde gudinnelignende status i deres liv. Alt man sa, alt man hadde på og alt man gjorde ble ukritisk mottatt og absorbert. Men nå som de vokser til er det stadige fallgruver.
Og derfor kan det være på sin plass å gå gjennom enkelte av disse feilskjærene, som for barn oppleves som særdeles stigmatiserende men som mor bare gjør av sitt hjertes godhet:

1. Løpe ut på verandaen og friskt minne sønnen, ungdomsskoleleeven, på å ha på sykkelhjelm.
Hvis dette i tillegg skjer når gjengen er klar for avmarsj og samtlige har hjelmen trygt plassert på sykkelstyret, er man garantert suksess.
2. Tute og vink til gutt i klassen mens man er sjåfør for fire jenter som skal på fotballtrening.
All lyd og luft suges ut av bilen og skammen er total. Det gode her er at man på ubestemt tid er fritatt for nevnte transport.
3. Vise seg i skolegården i klær som har en umiskjennelig likhet med antrekkene til Fru Wiltersen/ mrs Weasley. Det er selvsagt ikke planlagt, men hey, noen ganger er det greit å trekke på en strikkejakke utenpå alt annet.
4. Nyse så høyt og skarpt i en butikk at betjeningen blekner og diskret nærmer seg ransalarmen.
5. La den i utgangspunktet høye latteren gå over i snøftende hikst mens stua er full av tweens.
6. Bruke et ungdommelig språk der man fletter inn seff, serr og lol.
7. Servere hjemmelagd grønnkålsuppe og tro at alle gjester gafler i seg dette, med blader og det hele.
8. Ved påstander om at alle andre får lov, ta seg tid til å ringe til en eller to andre mødre og sjekke sannhetsgestalten.
9. Si nei til is selv den fjerde gangen de søte små spør i løpet av en time.
10. Tilby seg å stille i skolegården første skoledag, hilse på lærere og insistere på å ta bilde av sønn og rektor. ( og det var ment som en spøk, men den førstefødte ble dypt rystet og var ikke tilsnakkende på lengre tid)

Og sånn går dagene. Og vi får bare avfinne oss med vissheten om at det vi voksne ser på som engasjement i våre barns liv, eller vanlig livsglede, fremstår som utidig innblanding i deres etablering av eget liv...

ps. Det kom et innspill fra sidelinja her; bunadskauttildekket hode som profilbilde på facebook er heller ikke definert som vettugt, verdig eller på noen som helst måte riktig...

Hva er norsk?

Vi er stolte av landet vårt, stolte av norsk kultur og norske tradisjoner. Men så kan vi bryte alt ned, se nøkternt på det og tenke - hva er norsk? Hva er vårt, helt og fullt?
Hardangersøm?
Det kom til Norge som venetiansk broderi, og ble viderutviklet. Og amerikanske turister som gledesstrålende handler Hardanger stitchery, burde de få vite at opprinnelig er det slettes ikke norsk?
Bunadene våre?
Mange er designprodukt fra forrige århundre, utarbeidet av lokale ildsjeler og inspirert av gamle klær, rosemaling, treskjæring og enkeltplagg.
Folkedraktene som har vært i ubrutt tradisjon?
Det var ikke uvanlig at bøndene forenklet overklassens klær, gjorde de mer bruksvennlige og i de tekstiler de hadde til rådighet.
Åttebladsrosa?
Den er vel vår, helt og fullt? Selbuvotter, perlebroderi? Eller, nei...Den dukker opp både her og der, den har blitt observert i Tyrkia og i Sør-Amerika.
Flagget vårt?
Rosemaling?
Treskjæring?
Hjemmebrent?

Laget av poteter, og poteter er vel ikke urnorsk heller...Ops, det er vel ikke lovlig heller...

Det koker ned til at svært lite har en total, rent norsk identitet. Mye av det vi oppfatter som vårt, er egentlig inspirert av, og videreutviklet etter skikker, varer og tradisjoner fra andre land.
Og nettopp det er jo det fint, er det ikke? Det at vi ikke har sittet på vår egen lille tue her oppe mot nord og nektet å skue utover landegrensene. For vi lever i verden, i Norge. Og det gjenspeiler seg i alt vi gjør. Men skal dette gjøre oss mindre stolte av det vi oppfatter som norsk? Eller skal vi innse at hundre eller tohundre år kanskje er nok til å skape en tradisjon, innarbeide en kultur?
Forrige innlegg handlet om kaffedrikkingen, slik jeg husker den fra Barndommens dal. Det kunne kanskje like gjerne handlet om gjestfriheten som lå innbakt i kaffekoppen, i bakverket og i småsnakket.
For det er noe av det norske, det å bry seg, være til stede. Det ser vi om igjen og om igjen. Vi ser det når store sportsarrangement går av stabelen og folk frivillig legger seg i telt i tjue blåkalde for å heie og hoie langs løypene neste dag. Vi ser det når ondskap rammer og et helt land står sammen i sorg og medfølelse.
På den andre siden kan vi riste på hodet av det, snakke om nabokjerringer og kaffeslarv. Men det er der, vi bryr oss.
( Og så får vi bare overse de bildene som dukker opp på netthinna av fire ferme italienske damer på en benk, i livlig passiar. )

Men hva tenker dere, hva oppfatter dere som det norskeste av det norske?

Livstoffet til råndastakken - ble det oppfunnet i Nord-Gudbrandsdalen? Er likheten med skotske kiltstoff en ren tilfeldighet? Eller er det en sammenheng mellom tradisjonell norsk folkedrakt og det famøse skottetoget i 1612? Bunadsølvet - er det helt norsk, utarbeidet fra bunnen av? Eller kan vi takke vandrende håndverksvenner som tok med sine tradisjoner fra blant annet Holland og Tyskland?




Kaffe og kulturarv havnet, til Fruens store begeistring, på vg.no. Kjempestas! Og for dere som synes kaffedrikking har nada og svada med norsk kultur å gjøre; ta dere en tur innom kommentar feltet og les hva Vigdis B skriver. 

om kaffe og kulturarv

Det er for tiden mye snakk om kulturarv, hva man forbinder med dette og hva som bør bli bevisstgjort som en del av vår identitet. Naturlig nok har bunadsøm, båtbygging, folkemusikk og dans blitt nevnt. Likeledes Sankt Hansfeiringen i Vestfold, der man går folk av huse for å brenne bål i sjøkanten, kjøre båt og nye sommeren.
Men hva som egentlig er norsk, og hva vi bør bevare er vanskelige spørsmål i vårt flerkulturelle samfunn.
Når jeg tenker tilbake på oppveksten i Barndommens dal, og hva som utgjorde en stor del av dagliglivet der husker jeg selvsagt årstidenes variasjoner med hesjing, slakting, tidligpoteter og å kjøre spark i biltomme bakker til skolen. Vagt husker jeg nabokona som lokket på kuer, melkespann i bekken og høy båret på rygg. Jeg husker bakstedager der melskya med jevne mellomrom kom drivende ut av en kjellerdør og lukten av ferskt flatbrød.
Men det jeg husker aller best, er kaffedrikkingen. Det å aldri kunne komme inn et sted uten å bli invitert på kaffe med litt biteti. Ikke fancy kaffedrikker med skum og fluffy bakverk med franske fornemmelser, men real svart kaffe og serinakaker, smultringer eller annen tradisjonell bakst av den sorten "alle kvinnfolk" hadde i hus, i tilfelle det kom noen. Kaffen kunne man drikke hvor som helst, men best smakte den på kjøkkenet, mens vi ungene gikk til og fra, en mann stakk innom på vei til fjøset, til butikken eller for å dra av sted på anleggsarbeid.
Det var enkelt, det var trygt og det var lite pretensiøst. Men kaffe skulle man ha.
Og innbakt i denne kaffekoppen lå tryggheten i å kjenne naboen, være oppdatert på hva som skjedde i grenda og kanskje aller mest - det at man hadde tid, hadde de fem minuttene som var nødvendig for å sette seg ned selv om man egentlig bare skulle innom med en beskjed.
Å flytte fra Barndommens dal innebar en avskjed med mye, men det å ikke skulle be folk på kaffe har vært vanskelig. Eller, jeg ber inn på kaffe og folk sier pent nei takk. Ikke nødvendigvis fordi de ikke drikker kaffe, men fordi de tror de er til bry.
Det har tatt tid å innse at det ikke er meg og min svarte kaffe det er noe galt med, men andres tradisjoner, andres vaner. For da jeg nevnte dette for mor, som i sin tid kom flyttende til til Barndommens dal, fortalte hun at den evinnelige kaffedrikkingen der kom overraskende på henne og krevde en viss tilvenning. Selv var hun vant med å bli invitert på forhånd, og å be folk til avtalt tid - det at alle som stakk innom i løpet av en dag skulle trakteres med kaffe var uventet.

For meg handler det ikke bare om selve kaffekoppen, den kan erstattes med te, men om det å ha tid. Tid til å sette seg ned, snakke sammen om vær og besvær, roe ned og bare være til stede i livet uten at lista skal legges skyhøyt.
Tryggheten i å bli inkludert og å føle seg velkommen innenfor en dørstokk er en del av kulturarven.
Og kanskje bør man bli flinkere til dette, å møtes på en enkel, avslappet måte, med halvtørt bakverk, kaffe ved kjøkkenbordet? Ikke automatisk tenke lunsj med nybakte rundstykker og lekre pålegg, ikke alltid innovative middager og servietter som matcher grønnsakene, men rett og slett bare kunne unne seg den luksusen å stikke innom naboen på en kopp kaffe, eller kanskje heller - be naboen inn på en kopp?

hyttevarianten; pulverkaffe som inntas med utsikt mot høye fjell og med tidvis illevarslende værmeldinger på øret.

ps. det har vært slik at innlegg skrevet i jegform har blitt bloggført av lystige Laika. Men noen ganger må Fruen selv også bruke første person. Vi håper begge to at det vil være relativt klart hvem som forfatter hvilke innlegg, men for ordens skyld ; innlegget om lemen og griseører var fra bikkja.

fest eller pest?

Ahhhh, herlige augustdager med nesten tomt hus!
Woody og Queenie er tilbake på skolebenkene, Høvdingen er på jobb og matmor sitter på systua og har null kontroll på hvor jeg befinner meg.
Derfor går dagene i en evig runddans; sjekke matfat, ligge i sofa, sjekke matfat, ligge i seng, sjekke matfat, ligge i sofa, rusle en tur, sjekke matfat.
For å være helt ærlig så synes jeg at oppstart etter ferie er sterkt undervurdert. Ikke for det, ferie er også fint selv om jeg kunne klart meg uten en uke på reformskole med andre hunder. Ikke sendte de med dyne, ikke pute og ikke fikk jeg så mye som et gnagebein da de kom hjem fra ferie ( og det til tross for at de var aldeles kvalmende lyriske om all god mat de hadde fått servert).
Hallo sier jeg - det heter faktisk doggie bag!
Men etterpå, da vi var på hytta tok det seg litt opp, til tross for at jeg visst hadde misforstått dem da også. Det er faktisk ikke alltid så lett å forstå hva de snakker om, og selv om matmor mener jeg har en maskulin og selektiv hørsel, så mener nå jeg at det er de som snakker utydelig. For vet dere, i dagevis hadde de snakket om lemenfest. Og jeg som ser det som en viktig oppgave her i livet å holde lemenbestanden nede hadde jo sett for meg festlige dager der jeg skulle fly over viddene med vind i ørene og mygg i snuten, på evig jakt etter små gangere.
Men var det lemen der? Neida. Og ble det lemenfest? Neida. Derimot var det visst mulighet for lemenpest for sarte små hunder. Det fikk jo ikke jeg. Nei, jeg ble bare litt dårlig en gang; for i vår gravde jeg ned et griseøre bak hytta, som en offergave til mulige venner der oppe. Men siden ingen hadde spist det opp gravde jeg det opp selv og gaflet det i meg på null komma niks, med jord og det hele.

Ich habe Angst

Man har fått en ungdomsskole gutt i huset. En ungdomsskole gutt som har tatt sin optimistiske mor på ordet og valgt mellom tysk og fransk for å ha mulighet for litt hjelp på hjemmebane.
Og så sitter man der da, med tyskboka...
Og tenker at hmmm, dette pugget vi da? Eller?
Og så innser man at det var disse timene som ble brukt til å finpusse teknikken i bondesjakk, smuglese andre lekser og forøvrig dagdrømme om diverse mannlige element i nærmiljøet...
Fire år med tysk, og det man husker kan oppsummeres
med to fjonge setninger Ich habe Angst og das habe ich niemals gesagt.
Denne utvilsomt nyttige kunnskap finpusset man ikke på et klasserom i barndommens dal, men i selskap med en avdeling friske fremmedlegionærer på et tog mellom Marseille og Paris.
Forresten, vi lærte noen andre gloser også, men de skal definitivt ikke læres videre til sønnen. Ikke ennå.

om date nights og lykke

Det vakte en viss bekymring her forleden, da Fruen så et amerikansk program om oppussing av hjem og vedlikehold av forhold. For dette amerikanske paret, som knapt nok var gift, men likevel dypt frustrert, de hadde ikke satt av en eneste date night! Ingen tid var satt av til å  hylle forholdet og dyrke de gode samtaler. Det var ikke satt av tid til at han skulle behandle henne som en prinsesse, eller at hun skulle forgude sin mann.
Den striglede programlederen tok sporenstreks ham med ut for å investere i glitrende gaver og gav henne  et lynkurs på kjøkkenet i å lage lekker fingermat og blande drinker.
Et voila! Alt skulle nå ligge til rette for et langt og lykkelig samliv. Vel å merke hvis de i tillegg prioriterte date nights uten barn annenhver uke, eller helst hver uke.

Nå er det jo slik at om man ser den slags på fjernsyn, så begynner man jo å tenke litt....Og særlig om man slumper til å se det mens Høvdingen er på tur... For det er langt mellom date nights, det er sjelden Fruen står i døren med en velmikset mint julep og lite annet når husets herre kommer hjem fra jobb, og det er heller ingen månedlig happening at det ligger diamanter strødd utover ( slapp av, det er ikke årlig heller)
Vi kunne selvsagt bli bedre på både det ene og det andre, vi kunne dyrket gode samtaler og intense meningsutvekslinger foran peisen mens de søte små sover harmonisk. Vi kunne gått lange turer hånd i hånd mens de søte små rydder hus, vi kunne prioritert kinobesøk og kaffe på kafé fremfor filmkveld med popkorn og barn i sofaen.
Men må vi?
Etter hvert som de søte små vokser til (og vel er de søte, men de er ikke så små lenger) blir det kortere kvelder og mindre voksentid. Det blir færre og færre filmer vi vil se som ingen av de vil se, og ettersom bordskikk og lyst til å smake på ny mat gir god oppførsel når man spiser ute, er det ganske så hyggelig å ha dem med.
Å være gift er ikke alltid bare to som skal fungere som en, det kan også være en familie som skal fungere sammen som en helhet.
Og så lenge vi kan ha en og annen sen nattetime mens bålet ved hytta brenner ned, noen sene kvelder på verandaen og slakke samtaler om fremtid og dårlige filmer - så er livet helt fint og akkurat passe spontant.
Og nå i dag, når vi trosss alt har vært gift i seksten år, er det også helt fint å slå fast at;
Det finnes ingen enkel og allmenn løsning på dette med livet og lykken.

angår dette meg?

I Barndommens dal fikk vi lokalavis en gang om dagen. Den inneholdt  tillegg en side med nasjonale nyheter og en side med internasjonale nyheter. I tillegg fikk vi Ukens Nytt frem til det gikk inn, som var en ukentlig oppsummering fra Aftenposten. Alt i alt kan man vel si at barndommen var relativt upåvirket av verdens rystelser, og det var atskillig enklere for våre foreldre å skåne oss for påvirkning og informasjon om ondskap. Slik vokste vi opp i en verden som var primært snill, og der farene var oversiktlige og gjerne hadde gjenkjennelige navn.

Det er annerledes for den oppvoksende slekt som får aviser morgen og kveld, nyhetsoppdateringer på nett, fjernsyn og radio. De siste ukene har vi merket dette ekstra godt, det er så å si umulig å skjerme de søte små for inntrykk og informasjon om terroren som rammet Norge 22.juli. Nå ville det forsåvidt ikke vært aktuelt å skjerme dem fullstendig, for når noe opptar en hel nasjon må barna også vite hva som foregår. Å vokse opp i et hjem der all samtale forstummer når barnet kommer inn i rommet, eller utsagn bortforklares med at du er for liten til å forstå, eller dette trenger heldigvis ikke du tenke på, gir ingen trygg oppvekst. Det bidrar heller ikke til senere åpenhet.

Men hvor går grensen for nødvendig informasjon, og er det slik at jo mer informasjon vi får jo mer forventer vi å få? For hva angår det oss om en gjerningsmann ledes rundt iført skuddsikker vest og tau? Trenger allmennheten å vite hvordan han går opp en løype, viser og forklarer? Angår dette oss?
Det angår de som skal etterforske saken og det angår de som er direkte berørt. Men det angår ikke alle oss andre. For midt i vår nasjonale tragedie og vår nasjonale sorg skal vi huske den private sorgen. Sorgen som etterlatte over hele landet skal lære seg å leve med. Og for å bearbeide sine følelser fortjener de all den informasjon de ønsker, men ikke gjennom media. Og de trenger overhodet ikke at naboer og mannen i gata vet det samme. De sørgende skal få all informasjon, vi andre kan klare oss uten detaljer.

Hverken vi voksne eller våre barn trenger at denne tragedien fører til avisoppslag etter avisoppslag, vi trenger ikke daglige påminnelser om ondskapen som ble begått. Den første tiden ble spalteplassen brukt på roser, kjærlighet og omtanke.
Når alt kommer til alt -
er ikke det riktigere? Om vi skal kunne drømme om og håpe på et trygt og fredelig samfunn, bør vi ikke da fokusere på den delen av budskapet over tid? Bør vi ikke inspirere våre barn til å bli hyggelige mennesker, la dem skjønne at fredelige budskap og rosetog gir resultat?

skog og mark

Og skogen var så stor, og Laika var så liten

Og skogen var så stor, og matmor ble så sliten

(og svusj, så kom den syklende eliten)

Og da gikk vi hjem. Alle var enige om at det var en fin tur og like rørende enige er vi om at etter fine turer skal man tørke labber og snuter. Dessverre er vi ikke like enige om hvor nevnte tørking skal foregå

tiden det tar

Jeg stod en gang ved en grav og så en trehvit kiste senkes i jorden. Etterpå kom menneskemengden mot oss, for å klappe og trøste. Vi ble holdt oppe av kjærlighet og omtanke.
Og så blir det stille, etterhvert. Folk gjenopptar sine daglige liv, de sørgende sitter igjen og skal lappe sammen egne liv, dekke hull i hverdagen og finne ut av skjemaer og forordninger.
Man kan ha en glad dag der det å gå på butikken og snakke med folk er hyggelig. Og man kan ha svarte dager der bare tanken på å hente posten frembringer kvalme og gråtetokter. Det går i bølgedaler, lenge, og det finnes ikke noe system eller noen fasit. Å sørge tar tid, å komme over sjokket over et plutselig dødsfall tar tid og å gå videre og glede seg over livet kan i perioder føles meningsløst.

Sorg er ikke overstått selv om man ler høyt en gang, det man smiler av en dag kan forårsake salte tårer samme kveld. Det er ikke lett, hverken for den som sørger eller de som er nær, å forstå hvorfor det fungerer på denne måten. Men sorg tar tid, og det skal ta tid.

Og nå, når man ser disse unge, de som overlevde Utøya, så er det dette man tenker på;

viktigheten av å gi dem tid.

De bæres av kjærlighet og omtanke, og dette gir dem styrke. Men ikke forvent at dette skal holde seg dag etter dag, og ikke uttrykk glede over hvor godt de takler sorgen. Ved det kan vi fort skape et forventningspress om at de skal være flinke og sterke og stå som klipper til minne om sine døde venner.

Det er lett, i en sårbar situasjon, å tro man må strekke til og være til stede for alle andre, fylle andres forventninger og stille opp når man blir bedt om det.

La disse unge få være unge, la de være "egoistiske" og hegne om sin egen sorg. Gi dem tid - de har resten av livet på å fordøye inntrykk og bearbeide følelser. 

omtanke

Det er så lett å glemme hvor godt vi egentlig har det, her hvor myggstikk og mors eksperimentelle middagslaging kan forårsake frustrasjon og søvnløshet. Vi ergrer oss over små detaljer og kan tidvis fremstå som relativt egoistiske.

De siste ukene har gitt oss mye å tenke på, og vi har sett hvordan Norge som nasjon står samlet når tragedie rammer her hjemme. 

Men i andre deler av verden finnes ikke det nettverket og den samfunsoppbyggingen vi omgir oss med, og i Afrika trues millioner av sult. Familier drives på vandring, i jakten på mat og nytt bosted. Noen lykkes, andre ikke.

Men la oss vise vår medfølelse, la vår kjærlighet og omtanke favne andre land også. 

La oss gi et bidrag til at barn og unge i andre verdensdeler også kan få vokse opp og bidra til en bedre verden.

 200 kroner...

Til en god sak, eller fire stk kaffe latte?

flatt

Du vet du har feriert i et flatt land når familien kollektivt utbryter  " åh, det er så fint og bakkete her" mens man befinner seg langs E18 i Østfold...

på tur

Han er en mann av få ord, far i Barndommens dal. Men når vi er i fjellet, eller snakker om fjellet, er han full av nyttig informasjon som er samlet opp gjennom et langt liv.
Nå merker vi at alderen begynner å gjøre seg gjeldende og Woodys lange turer med morfar, fylt med hornleting, bål og snarefangst vil bli færre og færre.
Da er det fint å kunne ha sønnen som kjentmann og los når vi går tur, fint å se sønnen lede an mot topper, moltemyrer og hvilesteiner. Han ser spor, ryper og reinshorn der vi ser stein og tørre busker.
Sommerferien er over, men planlegging av høstturer og neste års vandringer er i full gang.

Og så vil kanskje enkelte lesere lure på hvorfor Fruen ikke er fullt oppdatert på den slags kunnskap?
Jotakk, med en far som mener jakt og slakt er kunnskap for menn ble det lite opplæring av den slags for Storesøster og Fruen. Dette var en kilde til frustrasjon i ungdommen, da man gjerne ville tråkket rundt i jaktutstyr. Nå er man mest av alt takknemlig for at det i det minste kom en gutt i familien slik at noen får ta del i kunnskapen...Så får vi kvinnfolkene nøye oss med å være bålvakter og smuglytte på samtaler om fjellets hemmeligheter.

gode dager

Fine dager, kvelder med bål der gammel kjøkkeninnredning går opp i røyk. En hytte som føles mer og mer som vår egen, lange samtaler om alt og ingen ting.
Å være på fjellet i Barndommens dal, gå turer vi har gått før, turer vi ikke har gått før, se de søte små roe seg og innføre egne tradisjoner - hva mer skal man be om?
Særlig nå, etter at ondskap og terror rammet vårt snille, lille land har dette vært gode dager. Nyheter følges på radio og sporadiske aviser og gir grunnlag for ettertanke og diskusjon. Det å være en familie, kjenne på den luksusen og lykken det innebærer å være sammen og samlet kan ikke overvurderes.
Fortelle de ste små enda en gang om hvordan vi traff hverandre, hvor mange kopper kaffe Høvdingen ble påspandert og hvordan biluhell ble fingert og signaler sendt.
Ikke ville dra igjen...