And eating it...
Her en dag skulle man flotte seg bittelitt og kjøpe med kake hjem. For som alle vet, sydamer tilbringer deler av dagen på sofaen mens de gafler i seg kake og konfekt og ser såpesøppel.
Eller, var det fordi Høvdingen jobbet hjemme og det hadde vært hyggelig å for en gangs skyld gjøre noe annet enn å spise skiver med gul og brun ost? Uansett anledning, Fruen travet friskt inn på det lokale og relativt folketomme bakeri og bad om to stykker napolenskake. To stykker, ikke ett.
Og det kjekke unge mennesket bak disken smiler høflig og spør pent;
Ta med eller spise her?
Jo takk, man vet inderlig vel at det kunne vært færre kiloer hist og her. Definitivt. Men likevel, hvem spiser TO stykker napoleonskake alene? Sett at man nå var av de som spiser litt for mye litt for ofte (ehh, eller altfor ofte) eller hadde enda flere kilo å balansere småskoene med? Ville man da ha satt seg ned med god samvittighet og spist seg sakte inn i et koma? Eller var det en kompliment av sorten nei deg må vi fete opp bittelitt?
Og hva om man hadde bestilt fjorten stykker, en asjett og en gaffel...
Eller, er det rett og slett slik at enkelte spørsmål bare klistrer seg fast i munnen som seig marengs og blir brukt ukritisk, om igjen og om igjen?
Klassisk eksempel at man ikke skal grunne så mye på andes oppførsel og uttalelser. Det siste er nok det rette svaret.
SvarSlettEinig med Elisabeth, det spratt ut frå munnen hennar utan at ho hadde tenkt seg om. Eller kanskje ho syntest du såg så ultrasosial/populær ut at du garantert hadde ei venninne på veg inn i kafèen kvar augneblunk som du skulle dela kaka med?
SvarSlettJeg må nå le litt også :-)) Skal tro om menn hadde disse tankene.... eller kanskje ikke...?
SvarSlettBenthe (uten egen blogg)
Elisabeth: jammen innimellom må man henge seg opp i uviktige detaljer!
SvarSlettRøsslyng: Tro meg, jeg så så stresset ut at ingen ville sittet sammen med meg:)
Benthe: Godt poeng - og svaret er nok Nei, det har de ikke.