Han er en mann av få ord, far i Barndommens dal. Men når vi er i fjellet, eller snakker om fjellet, er han full av nyttig informasjon som er samlet opp gjennom et langt liv.
Nå merker vi at alderen begynner å gjøre seg gjeldende og Woodys lange turer med morfar, fylt med hornleting, bål og snarefangst vil bli færre og færre.
Da er det fint å kunne ha sønnen som kjentmann og los når vi går tur, fint å se sønnen lede an mot topper, moltemyrer og hvilesteiner. Han ser spor, ryper og reinshorn der vi ser stein og tørre busker.
Sommerferien er over, men planlegging av høstturer og neste års vandringer er i full gang.
Og så vil kanskje enkelte lesere lure på hvorfor Fruen ikke er fullt oppdatert på den slags kunnskap?
Jotakk, med en far som mener jakt og slakt er kunnskap for menn ble det lite opplæring av den slags for Storesøster og Fruen. Dette var en kilde til frustrasjon i ungdommen, da man gjerne ville tråkket rundt i jaktutstyr. Nå er man mest av alt takknemlig for at det i det minste kom en gutt i familien slik at noen får ta del i kunnskapen...Så får vi kvinnfolkene nøye oss med å være bålvakter og smuglytte på samtaler om fjellets hemmeligheter.
Ja, sånn kan det være. Som småjente med en far som ville inkludere både sønn og datter - fikk jeg være med på elgjakta. Det gikk greit. Jeg var en av ungene - på lik linje med smågutta. Men et par år seinere var jeg havnet i kategorien "kvinnfolk" - og ble usynlig og i veien på jaktlaget blant de andre "gubbene". Da fikk broren min og nabogutta overta - jeg orket ikke være banebryteren. Men nå er det svigerinna mi som tar over jakta - mens broren min passer babyer! Så det går framover....
SvarSlett