et viktig skille

Det produseres blomster og blader over en lav sko. Fruen broderer Nordlandsbunad mens den lystige skuler fra motsatt hjørne av sofaen. For selv om hunden mangler et og annet når det kommer til grunnleggende hundeskikk har hun skjønt forskjellen på jobb og vårt.

Jobb betyr  hold deg langt unna fang og matmor, mens vårt betyr at nærhet er tillatt ettersom det uansett blir hundehår på luene og vottene til de søte små. 

Hun er riktig så fornøyd der hun ligger, stor og flink, og lydig. Vi tror imidlertid ikke hun hadde vært like lydig om matmor hadde drevet hjemmebakeri. 

Ved nærmere ettertanke hadde vi nok da måttet bytte bikkje mot gullfisk...

bambus eller ull?

Man skal møte nyheter og utfordringer med et åpent sinn. Det er viktig og riktig. Om man ikke gjør det risikerer man å ende opp som en surpomp uten evne eller vilje til fornyelse.
Derfor må man til tross for en viss forkjærlighet for ullgarn, noen ganger prøve andre garnkvaliteter. Og det er lett å la seg friste, av silke, velour, bambus og spennende blandingsgarn. Derfor har Fruen endt opp med et tredelt garnlager:
1. Ullgarn, både norsk og utenlandsk, gjerne ispedd litt silke eller andre naturmaterialer
2. Bomullsgarn, som man hele tiden tror man skal hekle noe av men som mest sannsynlig havner på en sfo-base i nærmiljøet
3. Lekkert garn som man ikke vet helt hva man skal bruke til, men som lå innbydende plassert i hyller og kurver i diverse butikker.

I snart to år har sistnevnte kasse inneholdt to bunter bambusgarn fra Junaiten. Lekkert, melert og fargerikt. En bunt i rosa og en i blåturkis, for det går jo ikke an å kjøpe to like som man faktisk kunne laget noe vettugt av...Den rosa bunten har blitt omdannet til et heklet sjal, og Fruen tror hun er ferdig. Det er litt garn igjen, slik at man kan lage noen rader til, men akkurat nå er man rett og slett lei og vil over til nye håndarbeid.
Så, hva skal man si om bambusgarn?
Det er blankt, det er pent, det er sterkt , det er miljøvennlig. Men Fruen savner den elastikken som ullgarnet har, for i likhet med bomullsgarn er det , ikke stivt, men lite føyelig.
Sist vinter fikk Høvdingen en lue i soyagarn. Den satt som et skudd helt til den ble våt. Da vokste den og antok uante dimensjoner. Fruen lurer på om bambusgarnet har noe av det samme?
For å finne ut det kan kanskje resten av garnet brukes til å strikke et par pulsvanter. Det er et passe testprosjekt for å bli kjent med garnets kvaliteter og evnen til å strekke seg ( og anta opprinnelig form igjen) .

om pakkeklemming

 I Barndommens dal var vi drevne på pakkeklemming. I ukene før jul og bursdag snek vi oss jevnlig inn i skuffer og skap for å fundere på hva som befant seg der, skjult i gavepapir. Etter skolen stakk vi innom bokhandelen for å sammenligne bredde og tykkelse på de bøkene vi ønsket oss, og håpet det var de som befant seg i skapet.
Nå er man mer voksen og verdig og bør tilpasse pakkeklemmingen deretter, og dessuten føles det som om utvalget av bøker er mye, mye større enn for noen tiår tilbake.
Likevel er det stas når postkassen i tillegg til vinduskonvolutter og reklame inneholder polstrede konvolutter som inneholder pent innpakkede gaver i bokfasong...Og siden man kjenner seg selv og sin tidvis dårlige impulskontroll er det duket for en forandring i tradisjonene;
nå er det barna som gjemmer gavene, ikke mor...

om bøker og ord

Vi har alltid lest mye, og enkelte ord og vendinger har forlatt bøkenes verden og inntatt familiespråket. For noen dager siden overhørte Høvdingen sin relativt hyggelige Frue snakke med sin forkjølede mor i telefonen. Planen var at hun skulle komme på besøk, men forkjølelsen gjorde dette lite fristende. Fruen sa de bevingede ord " da kan du holde deg hjemme med snørra di". Og så lo vi rått vi to i telefonen og tenkte på boka Goblakken i ponnihuset, mens Høvdingen tenkte at dette var i overkant frekt...
Noen bøker leses om igjen om om igjen. Unge Woody hadde en bok om Livet på bondegården som vi leste kveld etter kveld etter kveld. Til slutt var han en dreven ekspert på landbruksmaskiner og vi kunne boka utenat og irriterte oss over dårlig oversettelse. Før en ferie gjemte vi boka innerst i et skap, noe som resulterte i gedigen nedtur da vi kom hjem med påfølgende lykkerus( for enkelte) da boka dukket opp.
Så oppdaget vi bøkene om den  lille grisen Benny og mor som rydder og rydder. I den ene boka rømmer Benny hjemmefra, og i jakten på et nytt sted å bo står han og ser inn i hyttene der "det sit grisar og stirer inn i pc-skjermane sine". Nå stå det ingen liten gris utenfor og vil inn, men Fruen tilbringer dagen foran sin skjerm, ivrig knattende.
Nå er det mer eller mindre slutt på høytlesingen, men fremdeles kan vi undres, når vi er på biltur om alle bensinkiosker har eksivert...

kurs og elever

I dag starter vårens kurssesong, og det er like spennende hver gang. For selv om man hittil har vært usedvanlig heldig med kursdeltakere som uten unntak er hyggelige, lydhøre og passe presise, så vet man jo aldri...For tenk om man plutselig står der med en hurtigsyende drage som ikke forholder seg til rettledning og stjeler all oppmerksomhet?
Fruen bruker mye tid på å tenke ut andre mulige skrekkscenarier som kan oppstå. Man kan nyse mens en av damene klipper slik at saksa går amok, man kan gi fullstendig gale opplysninger eller kurslærer kan svi store hull i de møysommelige broderte skjortedelene som omsider skal syes sammen.
I det hele tatt er det mangt og meget som kan skje. Heldigvis har ikke noe av dette inntruffet ennå, men likevel ligger det og gnager i bakhodet.
For å anta at dette går som en lek tar seg rett og slett ikke ut. Det er litt vel selvforherligende.
Og det store spørsmålet er ; tenker mannlige lærere slik?

Om å gi og få

Når andre pent sier at de synes det er hyggeligere å gi enn å få, merker Fruen at hun, til tross for moden alder, ikke er helt enig. For selv om det er hyggelig å gi, og det kommer man snart tilbake til, så er det veldig stas å få også! Og når man får en award her inne, da smiler Fruen fornøyd og begynner straksens å pønske ut lure svar ( og hvem man skal gi utmerkelsen videre til). Aller først, tusen takk til Gunn Beate for hyggelige ord og award. Deretter, syv harde ( men forhåpentligvis interessante) fakta om Fru Storlien:

1. Når jeg sitter i sofaen emd mac´en på fanget og ullsokker på føttene, føler jeg meg bittelitt som Carrie Bradshaw. Men så ser jeg mitt eget speilbilde i vinduet, og innser at neinei, det stemmer visst overhodet ikke.

2. Årsaken til at Fru Storlien skrives i tredjeperson er at jeg da jeg begynte å blogge, hadde en visjon om å være mer anonym og litt sånn ironisk-kul. Dessverre ligger ikke det for meg i det hele tatt. Jeg lurer på om det er på tide med en overgang til førsteperson?

3. Når jeg er redd, eller spent eller skal gjøre noe jeg gruer meg til, virker jeg  - sur. Rett og slett sur. 

4. Det er fremdeles nok døl i meg til at min bilhilsen består i å løfte to fingre fra rattet og smile avmålt med lukket munn.

5. Jeg har lyst til å reise til badebyer om vinteren, og vintersteder om sommeren. Selv om enkelte i nær familie mener dette skyldes at jeg tidvis er folkestygg, mener jeg selv at det er ren og skjær nysgjerrighet. 

For hva bedriver de dagene med, lokalbefolkningen, når det ikke er turister i sikte?

6. Jeg har fryktelig lyst til å klippe meg. Nå henger det gråmelerte håret til korsryggen, men det er ikke tvil i min sjel om at helt kort hår kunne vært staselig. Etter å ha sett Judy Dench spille M i James Bondfilmer er sveisen klar. Spørsmålet er om det er teit å ta med et bilde av en skuespiller på minst 60 år og be om slik sveis når man skal klippes?

7. Jeg synes daglig synd på alle andre som tror de har verdens fineste barn. For, beklager folkens, de er mine. Eller, våre da...han får få litt av æren han Høvdingen også. 

Og så kjenner jeg at det er litt hyggelig å gi også, veldig hyggelig faktisk. Dermed sendes awarden videre, til hyggelige bloggbekjentskaper rundt omkring i landet;

Elisabeth, Trine, Mammaogmer og BestemorsHage 

Disse fine damene, og alle dere andre ønskes en strålende dag. Her nytes livet, men ikke stillheten, ettersom Queenie er hjemme med udefinerte mageondter...

bunadskjorte i januar?

Etter antall telefoner de siste ukene å dømme samt et kjapt blikk på hvilke søkeord som fører nye lesere hit, er det tydelig at mange har skjønt at det ikke er så veldig lenge til 17.mai. 

Og selv om en del nok føler at bunaden kunne sittet bedre, er det for tiden bunadskjorter og stell av dem det er mest interesse for. Dette er et tema Fruen har skrevet en del om, men det er også et tema man kan skrive mer om.

Aller først, de tørre fakta:

1. De fleste bunadskjorter er i bomull eller lin, et fåtall ( blant annet Sognebunaden) har silkeskjorter. 

2. Bunadskjorter er sydd i det som heter primærsnitt. Det vil si at de er sydd sammen av firkanter, noe som gir en videre fasong enn det vi er vant med fra andre skjorter og bluser. Dagens skjorter har isydde ermer som starter på skulderen mens en bunadskjorte gjerne har denne sømmen litt nedpå overarmen. Dette er for å gi riktig bevegelsesvidde over bysten.

3. Bunadskjorter er en viktig del av bunaden! Gal skjorte er ikke morsomt eller innovativt. Det er bare galt ( eller kleint som de søte små ville sagt)

Så, over til vedlikeholdet:

1. kan en bunadskjorte vaskes i maskin?

Noen sier nei, Fruen sier ja. Om du, som de fleste andre i vårt velstandsamfunn, har en vaskemaskin med trinnvis innstiling på sentrifuge og flere valg på temperatur, bør skjorta kunne vaskes i maskin.

En skånsom maskinvask er bedre enn iherdig vriing og vrenging for hånd. Dessuten, om du vasker for hånd og ikke får skylt ut alle såperester vil skjorta gulne. Kanskje ikke samme uke, men over tid. 

2. Hvit skjorte med farget broderi, hva skjer?

De fleste broderier er i bomullsgarn. Dette broderigarnet er fargeekte og smitter ikke av. Men vær varsom med bruk av blekemidler på disse skjortene. En skjorte med broderi i sterke farger er ikke like fin i en lettere melert pastellutgave.

3. Kan den gule skjorta klores?

Nei, nei. Klorin er ikke hyggelig mot tekstile fiber. Om skjorta er gul, kan du bløtlegge den i . f.eks . en blanding av domestos fresh og lunkent vann og deretter vaske den som normalt.NB. Dette tipset er utdatert ettersom Domestos Fresh har endret konsistens og ikke anbefales brukt på tekstiler. 23.04.2017

4. Fettflekker/ sminke/svetterender

Det finnes universalmidler rundt omkring i de tusen hjem. Zalo er et av dem. Hell litt Zalo på flekken og vask som normalt. 

5. Linskjorte med silkebroderi

Vaskes som silke. Alle plagg skal bestandig behandles som "det svakeste ledd". Med det menes at man vasker, stryker og steller i henhold til det materialet som tåler lavest temperatur.

6. Koke linskjorte

Gamle husmortips er vonde å venne seg av med. Å koke en linskjorte i kjele på komfyr kan høres skikkelig lurt og bunadvennlig. Og lin skal tåle kokvask. men er det lurt? Ikke så veldig. Linfibrene er omgitt av et lim som gir den fine glansen som vi forbinder med linskjorter. Dette limet forsvinner ved høy temperatur. 

7. Nystrøken skjorte er finest. Husk at det meste av skjorta er inni bunaden. Hold fokus på ermer, halslinning og delene som synes. Rygg og nederdel av forstykke synes ikke, så om du får en strykeskrukk her er ikke verdens undergang nær.

8. Linskjorter som ser ut trekkspill. Her er det to aspekt som spiller inn. Det første er at man ikke bør stryke skjorta og så henge den bort., ihvertfall ikke hvis det er lenge til den skal brukes. Nystrøkne skjorter gulner fortere enn ustrøkne skjorter. Putt den nyvaskede skjorta i en egnet pose ( av stoff, ikke plast) og la den ligge til neste gang den skal brukes.

Det andre man må huske, er at lin holder utrolig godt på fuktighet. Når du har strøket skjorta bør den henge luftig et par dager. Da forsvinner all væten som befinner seg inni fibrene, og skjorta holder seg pen og glatt mye lenger.

9. Slitte kanter.

Dette er ikke pent, og det blir ikke penere heller. mange skjorter har et slikt kantbroderi som den på bildet. Dette er ikke bare dekor, det er også en forsterkning. Hvis du får sydd ny skjorte, fosikre deg om at dette blir gjort. Om du har en skjorte uten dette som kan hete musetagger men også er kjent under andre navn, kan det ofte syes på i ettertid. Det forlenger skjortas levetid.

10. Korte skjorter

Før i tiden var folk mye mer økonomiske enn før. Dette, kombinert med at bunadene jevnt over var høyere i livet, har ført til at bunadskjorter kan være relativt korte og derfor sklir opp slik at man ender med en heller ukledelig pukkel i nakken. Fruen putter gjerne skjorta godt ned i strømpebuksene, men om du er ukomfortabel med påkledning a la barnehagebarn kan skjorter forlenges nederst. Bruk et stoff av noenlunde samme kvalitet som skjorta er sydd av, og sy på. Husk bare at om den skal gå nedenfor hoftene kan det være et sjakktrekk å ha splitt i sidene.

Og helt til slutt, bomull eller lin?

Vi tror kanskje at linskjorter har vært det gjeveste fra tidenes morgen. Det stemmer ikke. En gang i tiden ble det dyrket lin rundt omkring i vårt langstrakte land, og linen ble foredlet etter alle kunstens regler hjemme før stoff ble ved og klær sydd. Bomullen som ikke har så lang fartstid her til lands, har alltid vært et kjøpestoff. Det var ansett for å være mye finere å ha kontanter til å kjøpe enn å måtte nøye seg med det hjemmelagde. Derfor ble det i en periode brukt bomull til fest og lin til hverdags. Nå er jo bunadsbruk i hverdagen mindre utbredt, noe som påvirker trender og tradisjoner og 

noen bunader har valgfrihet på bomull eller lin,  mens andre holder seg til enten bomull eller lin. Mange tror det er vanskeligere å stryke lin, men med dampstrykejern er ikke forskjellen særlig stor.

Pssst:

Råd og tips deles gladelig, så om dere lurer på noe er det bare å ta kontakt! 

Hva? Et flyvende speil?

Det er tid for sløyd, og oppgaven er å lage et speil. Uke etter uke har Woody kommet hjem og fortalt det mor har avskrevet som de verste røverhistorier . Stille og hoderystende har man latt all negativ tenkemåte overbevise en selv om at det å lage et helikopterspeil er helt umulig. Men så har man vurdert det dit hen at en lærer også vil ta grep og forklare et barn hva som er mulig og ikke mulig. Det er ikke en mors jobb å legge føringer for hva de søte små skal gjøre i skoletiden, så om man er skeptisk er det bedre å tie stille.

I dag kom helikopterspeilet hjem. Og mor skammer seg...For ikke bare er det mulig, det ble fint også.

I sannhet, på slike dager er man glad man ikke er lærer på en sløydsal. Og man er glad for at det finnes lærere som lar barna leke og finne løsninger. Og så er man bittelitt glad for at man har bursdag snart, for et slikt speil kunne man godt tenke seg å ha i sitt eie.

Og for ordens skyld, det man tenker er absolutt ikke hva man sier. Om skepsisen til prosjekt flying mirror har vært stor, så har ikke dette blitt luftet ovenfor den håpefulle.

om å bevare magien

Det er i sannhet et mirakel at vi holder ut sammen. For i følge diverse amerikanske fjernsynsserier er veien til evig lykke innen husets fire vegger å innføre minst en månedlig date night, utenfor hjemmets fire vegger. Felles stillhet foran fjernsynet teller tydeligvis ikke-

Ved nærmere opptelling ligger vi atskillige år på etterskudd, og burde derfor jobbe intenst med å finne tilbake til magien som visst nok skal oppstå når man først har fått omplassert barn, sminket seg ( Fruen) og kommet seg ut av huset og inn på en egnet kafe. 

Heldigvis har vi det faktisk ganske bra slik vi har det, men en kaffe i kvartalet burde vi kanskje legge inn sånn for sikkerhets skyld?  

om å være

Alt fra tidlig barndom blir de fleste tillagt visse kjennetegn som blir hengende ved oss. Noen er matglade, noen utforsker verden med stor innlevelse og atter andre motsetter seg overnatting hjemmefra på det sterkeste. Og samme hvor voksen og forstandig man blir vil mange av disse egenskapene, disse detaljene , være med og forme oss i familiesammenheng. Anekdoter vil bli fortalt og fortalt, og holde ved like en oppfatning av hvordan hver enkelt av oss er.
 Etter hvert som vi blir eldre og utvider horisonten blir vi tillagt andre egenskaper, andre særtrekk som definerer oss. Man kan være brilleslangen, den som løper fortest og lengst, den alle guttene liker, den alle jentene vil være venninne med, eller man kan være nerden som leste hele bibelen ( minus Apostlenes gjerninger) i tredje klasse. Fritidsaktiviteter velges og påvirker ytterligere hvordan andre oppfatter en. Akkurat hvilken aktivitet som er mest spennende og hvilken som er minst spennende vil skifte, avhengig av tid og sted. Det vil også avhenge av hva de mest populære i en klasse velger.
Og slik vokser vi opp. Hvem vi er inni oss er ikke alltid i samsvar med hvordan andre oppfatter oss. Noen ganger er det en lettelse å skifte miljø, treffe nye mennesker og selv velge hvordan man vil fremstå. Det legges lokk på gamle sannheter. Inngående bibelkjennskap forties, år med heldekkende tannregulering forbigås i stillhet og sjenansen fra barneskolen er et tilbakelagt stadium.
Men samtidig som man kan føle at andres oppfatning av en selv ikke stemmer, og vite at man egentlig er en helt annen person enn hva omverdenen tror, så er det en helt annen sak å innse at dette også går motsatt vei. For når man i voksen alder møter igjen disse stjernene man så opp til, de som var flinke i sport eller de mest populære på klassetrinnet, så er det ikke alltid den sannheten de husker.
Kanskje var de innerst inne dødelig sjenerte, kanskje husker de aller best hvordan det var å sitte i skoletimene og ikke ane hva de skulle svare.
De som virket overlegne er plutselig de hyggeligste, og de man ønsker man kjente for mange tiår siden.

Å vokse opp er ikke alltid en dans på roser, og å finne ut hvem man skal være er heller ikke lett. Da er det godt, når man når skjels år og alder og har et hav av erfaring å øse av, å skjønne at alle de andre var like usikre. Men tenk, tenk om vi hadde visst det da? Hvor mye frustrasjon, hvor mange timer foran speilet mens man øver på å smile så nesa blir mindre  og øynene større, hadde man ikke spart seg?

Liv Ullmann sa en gang noe slikt som dette " da jeg var ung følte jeg meg som en klumpedeise. Nu ser jeg at det ikke var sant, men nu når jeg vet det, nu er jeg klumpedeise".
Hun sa sikkert mye annet og mye som er enda mer fornuftig, men dette ble stående. Vi bruker så mye tid på å fokusere på det dårlige, det vi ikke liker ved oss selv. Og så blir det slik. Hva hadde hendt om vi isteden brukte samme mengde tid på å være vagt fornøyd med oss selv? ikke slik kvalmende oppblåste over egen perfeksjonisme, men bare litt mer fornøyd.

fra barndommens dal

Å jada, Fruen kan forlate Barndommens dal. Men Barndommens dal forlater aldri Fruen. 

man merker det på de små detaljene i livet; så som å hilse på bekjente i bil med en hevet finger, interessen for etternavn man synes man drar kjensel på og en viss negativ holdning til nyere innslag i livet. 

Her forleden hadde man en kunde fra hjemlige trakter, en av de som spilte håndball og som man visste hvem var men egentlig aldri hadde snakket med. 

Det hadde seg slik i Barndommens dal at de kule spilte håndball, de det var håp for spilte i korps og resten var med i speideren. Fruen var speider... 

Da er det gledelig, og litt overraskende, at en av håndballjentene viser seg å være riktig så hyggelig og ikke det minste overlegen. 

Det er nesten så man lurer på om denne inndelingen bare var noe vi innbilte oss...

under vesten

Først brodere; grunnsøm, plattsøm og kontursting.Så montere; tråkle på forstoff, sy på rødt bånd, sy på gulltråd og avslutte med håndsydde knapphull.
To bukseseler på 82 cm. Det blir noen sting.
Kunden skal ha alle denne jobben godt gjemt under en vest...For slik er det med de bunadkledde menn at javisst kan de kaste trøya i festlig lag, men vesten beholder de på til siste slutt.

om å velge

Ikke har man høy utdannelse og ikke har man sagt fra seg muligheten til å klatre i hierarkiet. Men har livet jogget forbi, iført kule sko og dyr drakt? Ikke egentlig...Her er det stille og rolig, de søte små som vi først valgte å få, er fremdeles førstevalget.
For når man velger å få barn, og det er tross alt et valg, bør man fortsette å velge sine barn. Dag etter dag.
For hva er en karrière, hva vil vi oppsummere som det viktigste i livet når vi sitter gamle og avfeldige og tenker tilbake? Vil vi huske de lange arbeidsdagene, bonusene og de daglige, faglige utfordringene? Vil vi huske lykken av å krølle seg rundt et sovende barn og dorme videre, det første møtet med en sandkasse og turer med en tannløs skoleklasse?
Vi er forskjellige. Noen klarer å balansere dette til fullkommenhet og er både foreldre og toppsjefer, mens andre ikke makter denne kombinasjonen.
Av en eller annen underlig årsak skal dette alltid henges på kvinnens knagg. For det er jo oss det er noe galt med, det er vi som svikter kvinnesak og likestilling når vi velger våre barn fremfor en toppjobb. Men hvorfor kan man ikke snu litt på det og spørre hvorfor ikke flere menn gjør det? Eller, er det kanskje det? For, o skrekkelige tanke, er vi kanskje et folkeslag som liker tid med familie og venner? Kanskje er det mange av oss som vokste opp i samfunn der dette var en selvfølge og derfor ønsker vi å gi dette videre til våre egne barn?
Men se, det snakkes det ikke om.

Akk og ve, her kommer del to...av et innlegg som skulle vært lagret, ikke publisert før man forlot hus og hund for å gå en tur ut.

Som barn trodde man at det å bli voksen innebar å skulle stå inne for egne valg, og ta ansvar for egne handlinger. Og selv om dette er vanskelig til tider og man har mer lyst til å skylde på arv, miljø og andre ytre faktorer, så er det slik at de valg vi tar må vi stå til rette for.
Kvinner som velger tid med barn er ikke nødvendigvis knehøner som lar seg styre av husets herre og dagens interiørtrender. Det finnes kvinner som synes det å oppdra barn og tilbringe tid med dem er en like viktig måte å forme morgendagens Norge på som ved å fatte vedtak og jobbe sene kvelder og tidlige morgener. Disse kvinnene bidrar til samfunnsvekst, men får ikke full uttelling i pensjonspenger.

Et samfunn trenger mennesker på alle plan. Kan vi ikke nøye oss med det, og la folk innrette seg som det passer hver enkelt familie?

om tid og flid

Når skal man egentlig finne tid til å utføre alle disse kreative innfall og ideer som med jevnemellomrom  dukker opp? Det er så mye man kan lage, men det er en utfordring å få gjort det.
Den tid man var diskenspringer ble togturen til og fra Tigerstaden brukt til strikking ( eller lesing), en mulighet som forsvant sammen med fast inntekt og daglig sminke...
Nå som arbeidsplassen er innenfor husets fire vegger, burde man selvsagt få frigjort masse tid til egne prosjekt. Eller er det ikke sånn?
Å jobbe hjemme byr på visse utfordringer, deriblant den at man aldri lar noe ligge igjen på jobb. Om det mangler et par sting her, en knapp der eller om en blomst skulle vært brodert er det lett å ta fram dette etter middag. I travle perioder  er dette ok, men her har det blitt en uvane. En uvane som stjeler av tiden man kunne brukt til egne prosjekt, alene eller sammen med de søte små.
I jakten på den tapte tid har Fruen nå innført arbeidsnekt på kveldstid. Heller enn å hale fram en bunadsdel eller annen jobb, skal tiden brukes til egne prosjekt. Enten noe de søte små ønsker seg, noe de tror de trenger eller noe annet man har lyst til å lage. For tiden hekles det. Hvorvidt disse maskene har et navn og om de i det hele tatt er godkjent som heklemasker vet man slettes ikke. Men det ser i det minste bra ut på avstand. Og garnet er fint, bambusgarn fra Junaiten.
Når garnlageret nærmer seg slutten kan man forflytte seg over til avdelingen for perler og fjas. Det gleder vi oss til.

scener fra et hundeliv

Det skjer ikke så mye her for tiden. Matfar er bortreist, men tror dere jeg rykker oppover i systemet eller? Neida, jeg er bare en hund jeg. En tørrforglefsende hund.
For det første: det er en ledig plass ved middagsbordet. Hvis jeg fikk en pute eller to, eller et par tre bind av Dyrenes verden kunne jeg sittet der og konversert hyggelig istedenfor å ligge som en hund på gulvet.
For det andre: Det er vinter, det er kaldt, det er ledig sengeplass. Ser dere sammenhengen? Nei, jeg tenkte meg det. Det gjør ikke matmor heller. I buret sier hun hver kveld, selv om jeg står halvveis oppi trappa og ser ynkelig ut. I buret du liksom, skulle likt å vite hvordan hun ville likt å sove i et bur?
For det tredje: I går, da gråt jeg nesten altså. For da vi gikk tur, hun på fortauet og jeg oppå brøytekanten slik at vi kan snakke sammen, da hadde vi det riktig så hyggelig. Helt til jeg tenkte at jeg kunne rulle meg litt i snøen. Det var så fint, snøen var hard og glatt, og jeg kunne rulle så masse jeg ville uten å være redd for å gå gjennom  masse løssnø. Og da skjedde det; jeg kom for langt ut på kanten, skled ned på fortauet og landet rett på rompa. Det var faktisk ikke det minste morsomt. Det var det ikke.
For det fjerde: disse heklenålene, strikkepinnene og synålene matmor legger fra seg overalt, de kan faktisk skade de små potene mine. Derfor ligger jeg helst trygt i sofahjørnet mitt, og passer på at hun ikke strør om seg med nåler der. Men bare vent, jeg skal fortelle det til matfar når han kommer hjem. Jeg skal finne en måte. Det må jo være en annen måte å bruke dette tastaturet på enn å spise opp de bokstavknottene?
For det femte: Det er mange år siden jeg spiste de knottene altså. Det var da jeg var ung...

Ikke gull alt som glitrer

 Noe kan være syntetisk effektgarn som  har den effekt at Queenie hensettes til ren henrykkelse.
Men dessverre må hennes drømmer om glitrende skjerf og andre lekkerier vente til Fruen er ferdig med et påbegynt hekleprosjekt. Og det kan ta tid. Inntil videre hekles det innbitt med stødig grå heklenål. Men for å øke motivasjon og lærevilje har Fruen lovet seg selv oppgradering til de lekre rosa når det i tillegg til fastmasker og luftmasker er mulig å hekle staver.

Rosa heklenåler og lekkert garn ble kjøpt på Purl i New York for snart to år siden. Det er den ene av disse buntene man omsider har fått nøstet opp og satt heklenåla i.
Problemet med utenlandsk garnhandel er, ihvertfall for Fruen, at man blir så usigelig gnien på disse bunter og nøster. De kan ikke sløses bort på slike strikkerier som bare kanskje blir vellykket. Da blir lett mye fint garn liggende, og liggende, og liggende. Og vips har noen fingerheklet overlevelsesutstyr til fire Barbiedukker av det, og det var det nøstet...

broderi-brodera-trallala

Det tar tid å brodere en bunad. Sånn sett er det ikke spesielt lønnsomt ettersom de færreste er interessert i å betale standard timepris for den slags jobb. Noen ganger lurer Fruen på om det kanskje hadde vært smart å velge en helt annen karrière, og vie sin tid til mer lukrative aktiviteter.
For noen år tilbake, mens man var en brunhåret lærling, tilbrakte man enkelte dager på stand for å markedsføre sitt geniale yrkesvalg. Det hender det jo forsåvidt at man gjør ennå, men det er nå en gang slik at ungdom heller snakker med noe ungdomslignende enn mødregenerasjonen om hva man bør bli her i livet...En av disse dagene møtte man en gjeng unge håpefulle frøkner, som etter de innledende spørsmål om utsiktene for penger, ære og berømmelse lurte på følgende:
- Hvorfor utdanner du deg til å sy bunad, det er jo sånn bestemødre gjør?
Godt spørsmål, helt klart. Rundt omkring i vårt langstrakte land er det fremdeles en del eldre kvinner ( og da mener man atskillig eldre enn Fruen altså) som syr bunad til slekt og venner og andre de kjenner.
Mye av faget har overlevd takket være disse tradisjonsbærerne.
Men hva skjer når de etter hvert går av med pensjon eller det som verre er? Vil mange av vår tids mødregenerasjon ta nåla i egen hånd og tilegne seg broderilærdom nok til å kle barnebarn i hjemmebrodert stas, vil vi flagge ut siste rest av broderitradisjonene eller ( o lukrative tanke) vil vi skinnhellige idioter som broderer bunad kunne unne oss et aldri så lite oppsving i timepris?

Det vil sikkert ikke overraske noen at Fruen håper på en kombinasjon av egeninnsats og økt fokus på bevaring av håndverk. Uten forkleinelse for brodøser i andre land så synes man noe bør holdes i hevd her hjemme.

om livets gaver

Hvorvidt en kopp er halvfull eller halvtom, det er et spørsmål som hver og en må avgjøre.
Et annet spørsmål det kan være vanskelig å finne svar på, er:

- Hvis det er verdens fineste gave, hvorfor er det så viktig å ikke gi den bort?

Nei, det er ikke alltid lett å være lærer og forklare dagens ungdom om forplantning. Det er heller ikke alltid lett å være mor og skulle oppklare hva en lærer mente.

Rosemalt oppvekst?

Det kom en kommentar om at Fruen bedriver skjønnmaling av gamle dagers rosenrøde oppvekstvilkår. Og ja, det er sant. Det rosemales friskt her, det gjør det. For selvsagt var det ikke slik at vi alle løp rundt og var lykkelige og harmoniske hele tiden. Vi visste om hjem der ikke alt var lutter idyll. Vi visste om den gutten som akte akebrettet sitt i elva og druknet. Det var en skummel mann i grenda og noen ganger var vi redde.
Vi hadde foreldre vi stolte på, men kanskje hadde vi ikke foreldre vi kunne snakke fritt med. For det er slik at de søte små har noe friere kommunikasjon med de voksne her i huset enn hva man selv hadde. Mye var usagt, det var ord vi ikke spurte om betydningen av og et og annet vi spurte om hvor vi ble avfeid med at denslags ikke var for barn.
Vi visste at det for ikke mange år tilbake, ikke var noen selvfølge å spise seg mette hver dag og at det i en søskenflokk ikke alltid var nok varme sko til at alle kunne gå på skolen hver vinterdag.
Vi visste det. Men når oppveksten i Barndommens dal likevel rosemales i pene pasteller, er det fordi det for Fruen finnes et skille i livet. Det skillet kom da Storesøster døde. Og ja, det finnes helt opplagt mer traumatiske måter å miste sine nære og kjære på, det finnes tragedier større enn at en søster dør og det finnes mennesker som ikke har et støtteapparat rundt seg som fanger opp sorg, savn og apati.
Likevel, og selv om man hadde opplevd død i familie og nærmiljø før dette skjedde, så står Storesøsters død for Fruen som et tidsskille. Derfor forsvinner mye av det grå fra Barndommens dal, og tilbake står en oppvekst hvor man var to søstre som stod sammen, last og brast.
Og ja, det er naivt. Det er det. Men noen ganger velges minste motstands vei.

om det verste skjer

Å tenke tilbake på oppveksten i Barndommens tid, er vemodig. Den uskylden som rådet, som lot oss gå på vennebesøk gjennom mørke skogholt, ake kjelke midt i veien og ha kniv hengende i klasserommene, den er over. Nå kjøres barn hit og dit, veier er for biler og kniver er skumle våpen og kan kun bæres offentlig sammen med bunad. Å henge en kniv i et klasserom, om den er aldri så mye ment for blyantspissing ville garantert ført til foreldrestorm...
Vi vokste opp i en verden der døden var for gamle mennesker og dyr, og intet ondt kunne fatte oss.

Vi hadde foreldre som gav oss frihet, under ansvar selvsagt, men likevel frihet.
Det er av mange årsaker vanskelig å gi de søte små samme frihet. Verden har endret seg, når man leser aviser virker det som om ondskapen rykker stadig nærmere og vi vet inderlig vel at ulykker kan skje.
Her i huset sliter man også med den personlige angsten for at noe forferdelig skal inntreffe. Kanskje skjønte man ikke før Woody begynte å gå hvor mye Storesøsters død har forandret tankesett og reaksjonsmønster.
Synet av et lite barn på kanten av et bord, klar for å hoppe ned i en snøhaug, eller et barn med forslått ansikt etter en av de utallige sykkeluhell man må regne med som foreldre til utforskende barn, kunne være nok til å gjøre mor skjelven og gråtkvalt.
Det viste seg for oss å være mest fornuftig at de søte små var i barnehage, rett og slett for å få utfolde seg fritt. Ikke fordi de vokste opp i et hjem med polstrete bordhjørner og nulltoelranse for fysisk aktivitet, men fordi mor oppdaget en skrekk for fall og hodeskader som man ikke ønsket å gi videre til sine barn. For det er ikke skrekken i seg selv som kan lamme en ellers avslappet mor, men angsten for å stå der hjelpeløs mens noe skjer. Om de søte små selv skulle fått denne angsten ville vi endt opp med pinglete barn som aldri turte noen ting, og som derfor av ren skrekk for hva som kunne skje ville vært mer utsatt for uhell enn barn som av ren livsglede lot det stå til nedover bakker og oppover trær.
Nå som de er større, de søte små, skjønner de mer og de vet at mor kan reagere uventet når de fylt av overmot bestiger borgmurer og klatrer i stiger. Etterhvert har vi også kommet dit at mor i slike situasjoner snur seg vekk, setter seg på en benk eller bare ser en annen vei.

Men likevel, selv om de er oppvakte vesener og oppfører seg ordentlig kan man kjenne hjertet stoppe når de kommer hjem senere enn avtalt, når man blir oppringt fra skolen fordi den ene har falt og slått seg eller når jamring høres fra hagen. Da raser Fruen femten år tilbake i tid, til et rom hvor hun ser bildene av gjenopplivningsforsøkene som ble gjort på Storesøster.
For selv om det man frykter mest skal skje sjelden skjer, så ligger det i bakhodet.

ull og gull

Hadde man vært lykkeligere om dette kjedet lå i en liten lyseblå eske og var laget av gull og edle steiner?

Det er ikke gull alt som glitrer, og uttrykket i barnas øyne når de ser sin produksjon henge rundt en mammahals er mer verdt enn all verdens diamanter.

Forøvrig gjelder det samme her som ved bruk av smykker med en verdi som kan måles i hard valuta; om man skal ha noe som helst håp om å få påfyll bør det man allerede har, brukes.

Epler og luer og penger

Rydding pågår og det dukker opp både det ene og det andre fra skuffer og skap. Queenie er alltid fylt av omtanke og villig til å overta både luer, sjal og skjerf. Hennes lite gavmilde mor synes pikebarnet har mer enn nok som hun ikke går med. Eller, som hun sier; jeg synes det er så fint at jeg sparer det.
Nå får hun ikke så mye som en pulsvarmer til i vinter...
Men, det kan jo ikke bare ligge her heller. Derfor lurer Fruen på om det kunne vært lurt å starte en liten butikk på Epla? Selv har man hittil ikke kjøpt så mye som en knapp der, til tross for jevnlige turer innom. Hva med dere? Er Epla et sted for inspirasjon, eller er det et sted dere handler litt?

Slekters gang

Neste gang de søte små sitter på Froskesteinen og ser fjellene i Barndommens dal, kan de snu seg og se på hytta og si til seg selv, eller hverandre ( avhengig av forholdene på steinen) - det er vår hytte!

Helt uten dødsfall og dramatikk har hytta i Barndommens dal blitt videreført fra en generasjon til neste.
Tre søstre har i fellesskap tatt initiativ til eierskifte, for å bevare både hytte og vennskap i familien.

Og gjett om vi gleder oss til å bruke egen hytte ( vi håper bare banken ikke insisterer på å gjøre bruk av sin eierandel akkurat når vi skal dit).

Hvite blomster

Hvite blomster er vanskelig. Etter at Storesøster døde har fargeløse blomster vært umulige å ha i hus. De bringer med seg minner om sorg, død og håpløshet. Dessverre, eller kanskje man skal si heldigvis, har ikke alle denne referansen til hvite blomster. Derfor har man opp gjennom årenes løp fått en og annen hvit blomsterbukett, eller en potteplante med hvite blomster. Selvsagt gitt i beste mening, men vanskelig å ta imot likevel.

I går, etter å ha formulert seg sånn noenlunde vettugt om dette med syglede og veskesøm, ble man den glade mottaker av blomster. Hvite. Og så merker man plutselig at årene går, og følelser forandrer seg.  For selv om avskårne fargeløse blomster fremdeles har ekstremt kort oppholdstillatelse i hjemmet, kan potteplanter som denne passere.

Kanskje endrer det seg det med de avskårne blomstene også, men det er ikke viktig. Noen minner skal bli sittende.

jakt og skjørteslakt

Forrige uke ble det jaktet høyt og lavt etter den forsvunne sygleden som viste seg svært så vanskelig å finne. Det man derimot fant, i skuffer og skap, var en samling veskelåser og diverse avdankede klær. Det må her legges til at det er mye hyggeligere å vinkle saken dithen at klærne er avdankede enn å fokusere på det beklagelige faktum at de ikke passer så godt som de kunne gjort.  Videre må det også tilføyes at  Fruen håper å snart å vokse av seg denne uvanen med å kjøpe loppisklær som nesten passer...

Nåvel. Nok om det. Det viser seg at inspirasjon kommer gjennom jobbing, ikke gjennom venting. Og ja, dette er jo noe alle vet men som ihvertfall Fruen har en tendens til å glemme...Derfor ble det i løpet av helgen, mens man selvsagt kunne gjort både det ene og det andre av mer lukrative jobber sydd en veske.
Av et aldrende foldeskjørt, av typen med nedsydde legg over hoftene, og en stk veskelås ervervet i nedlegningstruet svensk altmuligbutikk( eller allt-møjligt-affær som enkelte Språkrådfavoritter ville sagt).
Som med så mange andre slike spontane prosjekt er det vasnkelig å utarbeide en mal, derfor holder Fruen seg til Ferdinand Finnes gode råd; veien blir til mens du går.
Og det fine med å sy legg i myk ull, er at det er lett å putte inn litt ekstra stoff i leggene her og der, sånn i tilfelle man kommer bittelitt ut å kjøre grunnet vage beregninger.

ps. om noen er interessert, kan Fruen alltids forsøke å forklare hvordan det er gjort. Eller dere kan melde dere på kurs i veskesøm, 8. - 10.april, i Oslo. Ta i såfall kontakt med Oslo Fylkeshusflidslag.

En annerledes helg

 Lystige Laika var med Høvdingen på jobb en dag før jul og oppførte seg eksemplarisk (hun ble kjørt hjem før felleslunsjen). Etter denne sjarmøretappen ble vi spurt om en familie kunne låne henne en helg, slik at familiens barn kunne teste om det å ha hund-i-huset er like fantastisk som de innbiller seg. Dette ble testet i helgen, og nå overtar gjesteskribenten ;

Fredag kveld begynte matfar å samle sammen utstyret mitt; reisebur, matskåler og annet som jeg har med når vi skal på tur ble samlet i stua. Jeg gledet meg, men syntes det var rart at de andre ikke pakket noe som helst. jeg tok en tur opp på soverommene for å sjekke, men ingen andre skulle noe sted.
jeg tenkte at jeg sikkert skulle til Mick og leke litt, men så kom det plutselig to mannebein hit, et stort og et lite, og det lille klappet veldig masse på meg mens det andre stod og snakket med matfar om spisetider, sovevaner og hvor ofte jeg går på do. Det var litt rart da matfar satte på meg båndet for da skjønte jeg at jeg skulle være med disse folkene. Jeg gjorde meg litt flat i ørene og tung i sessen, men siden jeg er ganske grei ble jeg med dem.
Det ble en veldig fin helg, selv om disse folkene jeg egentlig bor hos hadde sagt at jeg liker å ligge i bur og at tørrfor er finfin mat for små hundemager. Selvsagt gjorde jeg meg lekker og mild i blikket og fikk en og annen godbit, og jeg fikk sove i seng. Dere skjønner det at når noen ber meg gå i buret, da blir jeg sånn sid i ramma, går veldig sakte og snur meg og ser bedende på dem. Da er det ikke lett å forvise meg til noe som ligner på et fengsel.
Hele helgen har jeg bare blitt kost med, jeg har blitt klødd på magen og lekt med. Men det var godt å komme hjem igjen i går kveld for man blir utrolig nok ganske sliten av å bare tusle rundt og være myk og kosete.
I dag skal jeg derfor slappe av i sofaen, eller i en seng, eller foran ovnen. Når jeg tenker meg godt om skal jeg slappe av på alle mulige steder, bare ikke i buret mitt.

PS. Synes dere dette var dårlig gjort av matfar og matmor? jeg hadde en veldig fin helg altså og jeg vet at de sendte fine bilder av meg mens jeg koste meg. Siden jeg er en usedvanlig flott hund synes jeg det er helt ok at flere får ta del i gleden å omgås meg. Dessuten kan det være kjekt å prøveha en hund i huset et par dager, for det er litt annerledes å ha ansvaret hele tiden. Hvis man kan låne en barnevennlig hund fra en familie man kjenner, er det mye mindre press enn å låne en hund som skal omplasseres ( det er bare å gi falske forhåpninger). Mitt hjem er hos Høvdingen & co, men spre glede kan jeg gjøre flere steder!

inspirasjon fra skuffer og skap

De siste dagers sørgelige mangel på syglede har vært en kilde til bekymring. Heldigvis  er det slik at når tilstrekkelig mange løse knapper er sydd i og kjøkkenskapene er vasket og ryddet  blir Fruen rastløs og må pusle litt.
Kreativiteten kommer sjelden på bestilling, ihvertfall ikke her på systua. Men gjennom arbeid og tankevirksomhet spirer det frem en og annen idé som settes ut i praksis og forhåpentligvis blir til noe man kan jobbe videre med.

Fruen har et velutviklet hamstringsgen. Kombinert med en viss uvilje mot å kaste noe som helst som kan komme til nytte ved senere anledninger og en  optimistisk tilnærming til avdankede utstyrsforretninger har dette medført velfylte skuffer. Denne helgen har man viet seg til veskeproduksjon, da er det fint å kunne trekke frem et og annet håndtak fra den tiden da vesker ble sydd og ikke kjøpt...

Nå gjenstår bare å finne ut hvordan de siste dagers ferd fra totalt mangel på motivasjon til vag glede over nål og tråd kan omsettes til noe fornuftig å si.

Oppussing

Mens noen pusser kjeller kan andre planlegge oppussing av FruStorlien. Bloggen altså...Selv om syrlige kommentarer fra de søte små den senere tid kan tyde på at Fruen burde lagt seg inn på egnet kursted for total renovasjon avventer vi denslags luksus til nærmere sol og sommer.
Romjulens  gode innspill på hvordan FruStorlien skal utvikle seg videre har ført til små planer, en ny kategori om broderi, og etter hvert - en litt annen profil. Man ser ikke bort fra at forandringene vil være til det bedre.
Ha en strålende helg, her pusses det. Forsåvidt en god unnskyldning for å ikke fortsette jakten på sygleden.

drømme om by

Vi drømmer om storbyer, spennende byer med uante muligheter. Gode kvelder brukes til å fable om steder vi burde oppsøkt, museer vi burde sett, butikker vi kunne varmet visakortet i og kaffebarer vi kunne sittet i i timesvis.
Vi drikker te og drømmer om forfinede tesalonger hvor man drikker te av tynne kopper med de pene handleposene i papir hviler ved føtter kledd i tynne støvletter.
Vi drømmer om hotell med badekar og spennende frokost.

Woody, som snart avslutter den del av livet som handler om ren barndom og går over til å være ungdomsskoleelev, føler han trenger et opphold i storby for å øke allmenndannelsen
Queenie føler hun trenger et storbyopphold hvor negler kan stelles og god kakao kan inntas.
Fruen føler hun trenger et storbyopphold hvor kupp kan gjøres på salg.
Høvdingen derimot føler han trenger en familie som ikke sitter på nett og fabler om å reise hit og dit.

Og siden vi i løpet av de nærmeste ukene blir hytteeiere kan man vel trygt slå fast at hans innstillling er den mest fornuftige...Men det er lov å drømme.

jakten på sygleden

Noen oppdrag er enkle. En bunad skal syes inn åtte cm i livet, fire cm over bysten. En skjorte skal ha nye mansjetter; påtegnet stoff og oversiktlig broderiplansje ligger vedlagt. Slike oppdrag går på rutine og kunnskap. Ferdigstillelsen er en glede, men underveis kan det noen ganger oppleves som litt lite utfordrende. Da er det godt å få andre oppdrag, hvor man må utfordre seg selv.
Akkurat nå er Fruen mest av alt grundig irritert på seg selv ettersom hun tidlig i høst sa ja til å holde foredrag om syglede i anledning et kurs som skal holdes senere i sesongen. Som vanlig er det lett å si ja, man er da hyggelig og positiv, og så bruker man bra mange timer på å ergre seg over hva man har sagt seg villig til og enda flere timer på å grunne på hva man skal si.

Hvordan skal man formidle syglede og inspirasjon på best mulig måte?

Fruen tenker og tenker, syr og spretter opp, gremmes og er svart til sinns. For kan syglede læres? Eller er det noen man tilegner seg selv, ved egen tilnærming til symaskin, nål og tråd? Øker sygleden av å kunne fråtse i fjær, bånd og glitrende paljetter, eller er gleden like stor om man syr i stødig ullstoff og får et bruksplagg?

Gleden i å mestre er lik samme hva man jobber med. Men i dag som i går, føler Fruen seg usedvanlig lite inspirerende og egentlig ganske sur. Bare tanken på å skulle sprudle og fortelle og få andre til å ønske å sy fremstår som en dårlig spøk. Tiden brukes til alt mulig annet..Løse knapper syes i, småoppdrag går unna og kaffe inntas med jevne mellomrom.
Og en gang i blant kikker man bort på de små redene med inspirasjon man har dandert her og der; noen bånd, noen ferdige strikkerier, et par lekre bøker med et lønnlig håp om at den gode ideen skal utkrystallisere seg. Veldig snart og helst i løpet av kvelden, slik at helgen kan brukes til å sette nål i stoff og tanker på papir.

Det er ikke utenkelig at trofaste lesere har vært borti lignende utsagn tidligere...Frustrasjonen er like stor hver gang man skal ut og snakke blant folk. Og selv om man synes salige Paulus var en mannssjåvinist av de store, er det på dager som denne man er hjertens enig i hans fyndord om at Kvinnen skal tie i forsamlinger. 

gammel dame i bil?

Det har snødd mer det siste døgnet enn den siste måneden. Snøen legger et glemselens slør over gjenglemte ski og spader i hagen, den tvinger Fruen til å ta et oppgjør med egen mestring av snøfreser og ikke minst fører den til en viss motvilje mot å ferdes i bil, som sjåfør vel å merke.
Det siste gjør at Fruen snegler seg langs veiene i riket i lavest mulig hastighet og med suveren forakt for bilene bak. I slike situasjoner tenker man gjerne på en fartsglad onkel som takler dårlig det å ha biler foran seg på veien. Sjelden har tante vært mer avslappet på biltur enn da de forserte Vestlandet på kryss og tvers med 2CV. På smale, svingete veier kom ingen forbi og først i alle køer lå de i sin danskregistererte blikkboks.
I dag, da Woody ble hentet hos en kamerat og transportert hjem i sneglefart kom Fruen med følgende, humorisktiske mente, kommentar til egen kjøring;
Når det er så glatt kjører jeg jammen a meg som ei gammel kjerring.
Det skulle man ikke sagt, fra baksetet kom et oppgitt stønn fra tolvåringen og det lite oppmuntrende svar;
Hva skulle du ellers gjort? Du er ei gammel kjerring.


Feil svar, definitivt feil svar. Man spøker ikke med alder. Ihvertfall ikke når den har tippet et visst punkt.

Nå er det nok

I Barndommens dal var det slettes ikke uvanlig at jula stod til tyvendedagen. Om vi skulle vurdert det måtte vi investert i en medgjørlig furu som holdt godt på verdighet og barnåler. Ettersom vi ikke gjorde det i år heller, og alle rundt oss for lengst har rensket huset for røde detaljer, skal julepynten pakkes ned i løpet av kvelden. Så gjenstår det bare å se om det også i år holder med en eske? 

I tillegg til det dryssende treet er det også andre element i interiøret som tilsier at nok er nok. Blant annet har noen dekorert juletrelysestaken med en lysslynge bestående av små bamser i gilde farger. Pent er det ikke, men hvem skal man skylde på? Den som har hengt opp stasen eller den som har kjøpt den...

samtale ved middagsbordet

Vi spiser middag, og Queenie som har en særdeles sunn appetitt hva varmmat gjelder plukker umotivert i matfatet. Ved nærmere spørsmål viser det seg at barnet har satt til livs en ganske imponerende mengde sjokolade på vei hjem fra skolen. Vel å merke gave fra venninne som har vært i utlandet i ferien, ikke smugkjøpt på butikken de søte små har forbud mot å gå innom på vei hjem.
Selv om det er tolvtedag jul synes ikke Fruen sjokolade midt på dagen er noe sjakktrekk, og gir klart uttrykk for det. Tiraden avsluttes med følgende spørsmål;
Hvorfor i all verden klemte du i deg dette før du kom hjem?
Og barnet, som er i ferd med å bli en forstandig dame ser på sin mor og svarer;
Hva skulle jeg ellers gjort? Etter middag skal jeg på korps, og jeg er da ikke så sykt teit at jeg lar en sjokolade være alene hjemme med deg og Woody.
Eh, nei, hun hadde jo et poeng der...

Hun var forresten ikke spesielt sulten da det var tid for kveldsmat heller.

Puter eller snuter

I bestestua hos mormor og morfar var sofaen fylt med korsstingsbroderte fløyelsputer. Til hverdags stod de med broderiene vendt mot sofaryggen slik at motivene ikke skulle falme. Når det kom besøk av den sorten som slapp inn i det aller helligste ble putene plassert med pensiden ut. En gang, mens kvinneforeningen satt benket i stua og mormor var på vei inn med kaffe hørte hun sin mellomste datter skjelle og smelle der inne:
dokk må itj tru dokk kan komm hit og snu putan nei. Ka dokk tru ho mor hadde sagt om ho såg ka dokk ha gjort?
Etterfulgt av en ilsk romstering når femåringen brøytet seg bak damene for å sette putene slik de pleide være. Mormor sendte barnet på dør, snudde putene atter en gang og serverte kaffe. Mest sannsynlig forklarte hun også hvordan barnet, som vanligvis snakket østlandsk, hadde tilegnet seg trøndersk som hun brukte i situasjoner som medførte sterk agitasjon.

Her  lever vi for tiden i en puteløs tilværelse i påvente av at noen skal orke å sy nye i et stoff som
a. ikke tiltrekker seg hundehår
eller
b. ikke tiltrekker seg hunder i det hele tatt.
Problemet med alternativ b er at vi i så fall ville endt opp med voksdukputer, og det liker egentlig ingen av oss. Ergo, vil vi ha puter må bikkja ned fra sofaen.

Motiverende motiv

Skal du brodere adventskalender?
Neida, det har ikke rablet helt for Fruen selv om igangsettelse av kalenderproduksjon sikkert ikke ligger mange hjerter nær tiendedag jul... Imidlertid hender det man oppnår visse klarsynte øyeblikk, og derfor oppmuntres dere kalenderløse kalenderdrømmere om å oppsøke forretninger som kan ha materialpakker til denne typen håndarbeid, kjøpe det du trenger og sette i gang.
Og hvorfor, tenker dere kanskje, hvorfor skal hun ha oss til å brodere korsstingnisser nå?
Jo, av følgende gode grunner:
1. Tiden og veien
Om elleve måneder skal kalenderen på veggen. Tro meg, det er ikke sååå lenge til. Korssting skal syes, kalender faldes, ringer skal syes på. Ting tar tid. Start nå og bli ferdig i tide, det gjør heller ikke noe om kalenderen blir ferdig før deadline.
2. Økonomi
 Nå er det salg på det aller, aller mest av julevarer. I motsetning til sjokoladekalendere har en brodert kalender ubegrenset varighet. Nisser og andre juleaktige motiv holder seg år etter år. Derfor kan man like gjerne kjøpe en materialpakke på salg nå, som å kjøpe til fullpris til høsten.
3. Gleden over et håndarbeid
Håndarbeid er hygge. Men for at hyggedelen ikke skal forsvinne i et umotiverende sluk av tidspress og dårlig samvittighet er det viktig å beregne passe tid. Om man ender med å sitte natt etter natt og slite med for liten tid og for mange sting synker motivasjonen og det vil ta mye lenger tid før man får lyst til å kaste seg andre broderier.


Til slutt, og dette gjelder alle broderier:
Sett deg gode og oppnåelige delmål. Hvis du hver dag broderer mer enn det du i utgangspunktet har planlagt blir du for det første fortere ferdig. I tillegg er det en stor tilfredsstillelse i det å mestre. Hvis du hele tiden havner på etterskudd i jobben, om det så bare handler om et korsstingsbrodert snøfnugg eller to, så øker ikke det arbeidsgleden. Sats på et lite motiv / en farge/ et felt av gangen.


Noen ganger er veien frem til ferdig produkt lengre enn planlagt
Bildet er en detalj av juletreteppet som ankom hjemmet som sterkt ønsket julegave et år, og skulle selvsagt blitt innviet året etter. Det tok to år... Og da det vel og vakkert var ferdig med fald og det hele, da inntok bikkja stuegulvet og teppet lå bortpakket et år til.

Julen - et hundeliv

Hei dere tobeinte der ute!
Nå synes jeg det er nok jul og mer enn nok juleferie. De skjønner visst ikke det disse folkene mine at jo mer fri de har jo mindre fri har jeg. Sengene er opptatt til langt på dag, deler av stuegulvet er dekket av teppe jeg ikke får ligge på og all denne julematen som lukter så godt, så godt, den får jeg ikke en bit av.
Og likevel sier de at julen er en høytid for de små! Hallo, jeg gjør meg så liten jeg bare kan men får jeg pinnekjøtt kanskje? Eller ribbe? Og hvor var julegavene mine? For et år siden hadde de i det minste kjøpt valnøtter jeg klarte å knekke selv, men ikke en gang den gleden unner de meg.

For å ta det fra begynnelsen;
Jeg kom hit 1.desember for tre år siden. Det snakker de masse om, mens de teller kalendergavene sine. Men tenker de på at det nesten er som en bursdag, og at jeg hadde fortjent en liten kjøttkake? Er det liksom meningen at jeg bare skal gå rundt her som en hund?
Og så baller det på seg. Matmor og matfar kommer hjem med bæreposer med gaver, mat og sånn fint papir som jeg er verdensmester i å strimle opp. Jeg gjør meg så lekker jeg bare kan, og det er faktisk ganske lekkert om jeg skal si det selv, men alt de sier er fløtt deg, ditt dyr.
Er det rart jeg blir flat i ørene og legger meg i et hjørne?
På julaften hadde jeg håpet på en liten sløyfe i halsbåndet, eller litt glitter på klørne. Men nei, alle de andre fikk fine klær på og satt til bords og spiste god mat. Til slutt tok jeg saken i egne labber og forsynte meg litt fra kakefatet. Jeg tok bare en liten kake med nesten ingen glasur på, men likevel ble matmor gretten. Og vet dere hva hun gjorde med resten av kakene? Hun kastet dem. Hva gir dere meg! De kunne jeg spist så fort som bare det. Ikke fikk jeg gnagebein heller. For å være helt ærlig så er det et år siden sist jeg ble sånn skikkelig dårlig i magen av  menneskemat. Jeg tror jeg har mye sterkere fordøyelse nå. Vi kunne i det minste ha forsøkt?
Sånn har det vært, dag etter dag. Masse mennesker som tar alle de gode sofahjørnene, underlige lyder ute sent på kvelden ( er det noen som skyter?) og en evinnelig servering av mat som jeg bare ser sveve forbi over hodet mitt.
Som om ikke det er ille nok så tok matmor meg med på langtur i går, og da skjedde det noe helt forferdelig. For det er sånn at når vi går tur og møter folk, så trenger ikke alle klappe meg men de kan da i det minste smile til meg og si at jeg er fin. Men i går, da møtte vi en dame og hun så ikke på meg en gang. Jeg gjorde meg myk og lekker, jeg snudde faktisk og gikk etter henne men hun ville ikke hilse på. Hvor uhøflig går det an å bli?

Nei, nå er det nok. Jeg gleder meg til i morgen, da skal Woody og Queenie på skolen. Jeg håper matmor rydder ut jula, Aller mest gleder jeg meg til juletreet blir borte, for under det har disse rare meneskene plassert et brodert teppe og det er i sånn stikkestoff som det er ekstra godt å rulle seg på. Men får jeg lov til det? Nei, de synes jeg kan gå ut og rulle meg i snøen. men den er kald, og i går  rullet jeg et sted det var kjempeglatt og da kom jeg meg nesten ikke opp igjen. Da hadde jeg i hvertfall fortjent litt snadder etterpå, men fikk jeg det. Særlig...

Jeg er lei, lei,lei av at de tar meg på fanget, holder forlabbene mine og sier alvorlig - Laika du er en hund.
jeg vet jo det. Det er bare det at jeg er helt sikker på at jeg kunne blitt et aldeles ypperlig menneske også.

Må det være sånn?

Laika vil med ujevne mellomrom dukke opp som gjesteskribent her. Håpet er at hun ikke vil være like sutrete hele tiden, men akkurat nå var det en del oppspart lidelse. 

Med nål og tråd

Det ble strikket en del i timene på gymnaset. Stille og rolig satt man langt bak i klasserommet og telte flittig, en rød, tre svarte, en rød....Selv syntes man dette var en storslått måte å komme seg gjennom diverse timer på, timer som lærerne mente burde vies til terping av tyske verb, litterær analyse og andre spissfindigheter. Til slutt ble det fremmet forslag fra kateteret, om vi ikke heller kunne brodere i det minste? Læreren mente det var noe så utpreget feminint og fjongt over armbevegelsene som oppstod når broderinålene glitret gjennom lufta.
Oppfordringen ble tatt på strak arm, og i neste religionstime broderte Fruen flittig. Det endte med en innstendig oppmodning om å gå tilbake til strikkepinnene.

Et av målene for det nye året er å bruke mer tid på lek med nål og tråd, for selv om det fremdeles strikkes mest ligger broderiet Fruens hjerte nær. Det blir bare så sjelden tid til kreative utslag av denne gleden. For mens det er tilfredstillende og hyggelig å brodere bunad, så er det ikke rom for de villeste krumspringene. Det er en mal som skal følges, og selv om Fruen innimellom har god lyst til å snike inn små rosa innslag, eller friske opp med litt gull og glitter så passer det sjelden.
Derfor skal det lekes! Broderirammene skal frem fra skapet, samlingen av garn og inspirasjonsmateriell skal gjennomsøkes og det indre, broderende barnet skal få slippe frem i lyset.

For at dette ikke skal koke helt bort opprettes det derfor en helt ny kategori her, med navnet nål og tråd. Der skal ikke bunadsdelen vies mye tid og spalteplass, men med jevne, eller ujevne, mellomrom skal andre prosjekter vises sammen med god råd og tips om hvordan man kan bli en glad brodøse.

Visste dere forresten at det på 1800-tallet var en fin og godt betalt jobb å brodere, og at dette håndverket stort sett ble utført av menn? Nå som dette stort sett utføres av kvinner har dessverre  både  anseelse og lønn sunket betraktelig.

Nytt år, nye muligheter

 En russisk venninne gav Fruen den gode tradisjon at det gamle året skal avsluttes slik man ønsker det nye skal bli. Hus og klær skal være rent og nyvasket, det skal være penger i lomma og man bør ikke ha uavklarte saker hengende over seg.

Noen år går dette over all forventning, huser er rent, skittentøykassa tom, dukene er nystrøkne, lommene inneholder skillemynt og selskapet er upåklagelig. I år ble det middels score på prosjektet, men når man begynner å pusse opp vaskerom i romjula kan man ikke forvente stålkontroll på klesvasken...

Men det vi gjorde i går som vi håper vil gjenspeile hele totusenogelleve, var å ha en strålende kveld med venner der barna var med hele tiden og da de krøp til sengs var de enige om at det hadde vært den beste nyttårsaften noensinne. Da får man leve med et år der finvasken hoper seg opp og det befinner seg innslag av støv bak sofaen.

Det finnes ikke noe viktigere enn de søte små, selv om de vokser til og snart må gå under betegnelsen den oppvoksende slekt, har vi fremdeles en jobb å gjøre med å forme dem til å bli de spennende personlighetene de tegner til å bli. 

Nyttårsforsetter har vi for lengst sluttet med. Nå har vi ønsker for det nye året. Fruen ønsker for egen del at enkelte overvintrede prosjekt kan fullføres, at de søte små får et strålende år og at Høvdingen kommer til å reise mye mer enn ifjor.

Sistnevnte ønske virker kanskje noe brutalt, men har ingen sammenheng med følelser forøvrig. Det er bare det at farende fanter ikke alltid trives så godt med ordnær kontortid. Høvdingen er av disse. Han trenger litt fart og å se at det han jobber med blir til noe mer enn papir. Derfor håper Fruen på flere reisedøgn for den kjære Høvdingen. ( og om noen tror man har sleske baktanker angående bonuspoeng og taxfreegaver, så haha liksom, tror dere virkelig jeg er så grunn liksom?)