Påsketur

Når det snør om morgenen og regner resten av dagen, da blir det bare kyllingene som spenner på seg skiene og legger ut på de hvite viddene. Vi andre fyller dagen med produksjon av påskepynt, lesing og andre ferieaktiviteter. Fruen har anskaffet garn til Mariusgenser, og er klar for å sette pinnene i sving.
God påske!

Frihet under ansvar

Det virker som om kunder legger lista for hva de spør om atskillig lavere i en butikk enn på en privat systue. Dette medfører færre morsomme episoder å fortelle om, men derimot flere hyggelige og lett oppdragende samtaler om dette med å bære bunad slik at man er korrekt kledd.
For Fruen inkluderer en korrekt bunad bruk av hodeplagg, minimal bruk av bunadparaply og sølvbelte bare der det er historisk korrekt. Når det gjelder egen jobb i dette, er det slik at ved fremstilling av enkelte bunader finnes det valgmuligheter, mens andre bunader er å regne som rene designprodukt med en mal som det ikke skal avvikes fra.
Her er det store muligheter for feilskjær, og spørsmål om å erstatte hodeplagg med noe nettere eller å bytte den hvite skjorta med noe mer fargesprakende og gildt har dukket opp. Dessverre for kunden kan ikke Fruen bifalle slike kreative innspill, og må holde seg knallhardt til tjenesten i bunadpolitiet. Det er nemlig slik at selv om folk i riktig gamle dager var tvunget til å bruke det de hadde tilgjengelig, og ikke tok så hardt på dette med tilhørighet, er det ikke slik i dag. Hvorfor det er slik finnes det flere svar på. Her er noen løsninger:
- folk flyttet mindre før. Dette medførte at gudbrandsdøler hadde liten tilgang på tradisjoner fra Telemark
- økonomien var svakere, det var mindre å kjøpe og folk hadde mindre å kjøpe for.
I noen områder av landet var det sterke tradisjoner for hvordan folk gikk kledd. Øverst i Gudbrandsdalen holdt råndastakken seg som hverdagsplagg til et stykke inn på 1900-tallet og gikk deretter over til søndagsklær og så festantrekk. Derfor finnes det flere valgmuligheter på stoff til stakk og liv ( alle vevde ikke nøyaktig det samme stofffet og noen hadde kjøpestoff i livet), det var ulike skjorter til hverdag og fest og forklærne endret seg opp gjennom årene avhengig av mote og tilgang på stoff. Festbunad fra Gudbrandsdalen derimot, ble skapt av Aksel Valdemar Johannesen i 1913, og selv om det har vært endringer opp gjennnom årenes løp er disse styrt av forhandler og ikke av historiske funn. På denne bunaden, som på mange andre som er skapt utfra en ide om hva som er pent og kledelig finnes ikke aksept for slinger i valsen. Her følger man broderioppsett og monteringsmal til punkt og prikke!
Hva som er  rmorsomst å sy er et vanskelig spørsmål. For tiden broderer Fruen silkeforkle til Marie Aaenbunad fra Østerdalen. Nydelige blomster i sarte farger skal slynge seg langs kanten, vakkert blir det men noen ganger er man sterkt fristet til å brodere et blad med den trådstumpen man har igjen istedenfor å feste tråd, tre nål med ny nyanse og brodere syv sting.
Derfor sier Fruen at det å sy og bære bunad handler om frihet under ansvar. Hvis man kjenner historien har man større muligheter for å leke litt, endre tilbehør og skape en personlighet i bunadbruken. Men å endre bare fordi man synes skjorta er kjedelig, det går ikke . Nemlig.

I dag

man skal ikke se bort fra at dette blir en aldeles strålende vakker dag!

Trimming av hekk

Lystige Laika er en ikke-røytende og strihåret Jack Russell som må nappes hver vår. Planen var å plukke av henne vinterpelsen etter påske, men siden det den siste tiden har blitt observert hundehår både her og der i huset må pelsen av før vi inntar felleshytte uten støvsuger. Selv om pelsen dras av i dotter er ikke dette dyrets oppfatning av kos, og motviljen er til å ta og føle på.
Nå gjenstår napping av buk og bakdel, ømme punkt for en liten frøken som tar strake veien en etasje opp ved synet av børsten. Derfor snakker vi ikke lenger om napping, vi snakker om hekk-trimming.

Fruesydd

Høvdingen var i flere år utsatt for sterkt press på bunadfronten.Motviljen viste seg etter hvert å skyldes muligheten for knebukse, ullstrømper og hosebånd, så da langbukse ble nevnt steg interessen. Da han nærmet seg førti ble familie på begge sider aktivisert, og selv om det dukket opp noen avslørende knapper til jul året før jubileet, kom selve bunaden litt overraskende. Eller, at det ville bli bunad hadde han nok skjønt, men at den ville komme nesten ferdig hadde han ikke regnet med. Det første året ble bunaden innviet, uten trøya som lå stykkevis og delt på sybordet på loftet. Nabokonas spontane reaksjon Oh my god, what an ass. He looks like a matador! fikk ham til å presisere sterkt at neste år skulle trøya være klar.
Trøya har vært i bruk i noen år. Nå gjenstår bare å bytte ut den ferdigkjøpte bomullskjorta med fruesydd linskjorte. Vi får se når det skjer. Klok av skade har man for lengst sluttet å love den slags lang tid i forveien!

Påskeminne

Fast innslag på hytta i Barndommens dal; Kurer reiseradio og fars kaffekopp.
Her pleide far å sitte, med kikkert tilgjengelig, og høre på værmelding etter værmelding. Når han var på jobb satt vi der, delvis hørte vi på radio delvis fulgte vi med på aktiviteten på reingjeterhytta på den andre siden av elva. Når bilene kom tilbake dit ville far etter en viss tid komme hjem. I gjeterhytta var det innlagt vann og strøm, og noen ganger da vi hadde blitt eldre og hadde skjønt ulykken i å ha fett hår fikk vi dusje der. Et år hadde vannet frosset, og far skulle ned i brønnen for å fikse et eller annet. Siden det å ta brønnlokket helt av ville vært unødig bruk av tid, ble det bare tippet på høykant. Vi stod ved siden av og så far klatre baklengs ned i brønnen, og så lokket tippe over og lande over fingrene hans på brønnkanten. Tolv og fjorten år var vi, og sto der og så åtte fingre stikke frem fra et betonglokk.
Det går mange tanker gjennom hodet i en slik situasjon, men Storesøsters forslag om å gå etter hjelp ble nedstemt av Fruen. Lokket ble tippet opp og far ble hjulpet opp, med blodig ansikt og flate fingre.
Da han etterhvert kom til legen nede i bygda var legen mer imponert over yngstebarnets kunnskaper innen bandasjering enn over det faktum at mannen hadde kjørt en time med forslått hode og behov for fire sting i pannen...

Ikke så små likevel

Nå har man i mange, lange år hatt småunger i huset, og når man er vant til å ha den slags i hus merker man ikke alltid at de søte små ikke er akkurat småunger lenger. De siste ukene har det vært en del tegn på dette, tegn Fruen har vært treg til å tyde. Men, det er bare å innse at når følgende skjer, da er man rett og slett ferdig med småbarnfasen
1. Når middag en sjelden gang inntas foran fjernsynet vil den håpefulle heller se tv2 nyhetskanalen enn barne-tv.
2. Det yngste barnet tar med boksen "Martha, Norges kronprinsesse" som sengelektyre, fordi hun trenger bøker med mer fakta.
3. Mobiltelefoner voktes som en nasjonal skatt og alle ymt om at mor ønsker innsyn i facebook-profil møtes med steinansikt og døve ører.
4. Fasttelefonen er stadig okkupert av en skvatrende småpike som bare skal gi noen kjappe beskjeder og få alle detaljer på plass
5. Husets sønn leser Twilight. Ikke for å glede sin mor, men for å ha noe å snakke med småfrøknene i klassen om.
6. Når man er ferdig kledd og føler seg fin, og er naiv nok til å spørre mini-konsulenten om hva hun synes; sjansen er stor for brutalt ærlige svar istedenfor de kjærlighetserklæringer man fikk for fattige små år siden.

Vikarierende motiv

For tiden er Fruen inne i en av sine vikar-perioder i den videregående skole. Dette er stor stas, ungdommen tegner og syr og oppfører seg stort sett som folk. Fruen oppdateres på Paradise Hotel og Gossip girl, og alle får velge musikk på YouTube etter tur.
Man kommer seg opp om morgenen og forlater huset iført pene klær og leppestift, og har selskap mens man spiser lunsj. Gjeve saker en dag i uka!
Nå skal man ikke stikke under en stol at Fruen ikke var av de flittigste i klassen da hun var en ung frøken og skulle skoleres innen sømfaget ( hun var forsåvidt ikke av de flittigste i klassen på allmennfag heller), men samme hvor sløv man kunne være så ble oppgaver levert til tiden. Småfrøknene man for tiden underviser holdt på å svime av da vikaren friskt og freidig opplyste om at oppgaver leveres til avtalt tid. Senere innlevering resulterer i null karakter. Det ble ikke vekslet ord med vikar den påfølgende timen, men miraklenes tid er tydeligvis ikke over og alle unntatt en leverte til tiden.
Nå er de i gang med ny oppgave, og dagen i dag har blitt brukt til tegning; skisser og motetegning. Den siste timen fikk de fri for å kjøpe stoff, under forutsetning at tegnedelen var fullført. Man har sjelden sett slikt tempo på akvarellstiftene... Fruens motivasjon for å slippe dem en time før tiden var selvsagt ikke helt uegennyttig, men det slår jo aldri feil. Når man tror man får en ekstra time for seg selv kommer minst en en elev tilbake for å få hjelp til mønster. Ergo, en god vikar dropper kaffe latte i solveggen og lager mønster til laptop-veske.

Hverdagslykke

Lykke kan være så mangt. For tiden deler mammadamen ut fantastiske lykketips, noe Fruen også har nytt godt av. Selv prøver man å ta seg tid til å kjenne på lykken i det som kalles de små ting, og egentlig er det jo slik at det man kaller de små ting - det er jo det viktige i livet.
Lykke er å se de søte små traske av sted til skolen, sammen , i livlig samtale. ( siden man ikke hører dem kan man jo tro det er hyggelig passiar, ikke utskjelling)
Lykke er at de kommer hjem, og selv om man egentlig kunne ønske seg en time til med fredelig jobb kan man faktisk bare puste dypt inn når de tar i døra, og tenke at " åh, de er så fine. og nå kan jeg ta pause"
Lykke er å la oppvasken stå en halvtime mens man løser verdensproblem i sofakroken. Oppvask går faktisk ingen steder, det gjør derimot de søte små.
Lykke er å sitte i sofaen mens tørketrommel rusler og går, oppvaskmaskin er tom, Laika er nynappet og ikke-røytende, de søte små sover og det lille vinglasset er velfortjent.
Lykke er at Høvdingen kommer hjem i morgen, det at han kommer hjem er jo faktisk ganske så fantastisk. Det er bra å savne hverandre litt innimellom.
Lykke er kanskje bare å glede seg over det man har?

Vårsnø

Vi bor i en snørik kommune. En særdeles snørik kommune ville vel noen si. Når man da i tillegg bor på oversiden av snøskillet, som onde tunger og lokalkjente værprofeter mener befinner seg omtrent i rundkjøringen ovenfor Esso, er man dømt til lang vinter med akende barn i gata, snømåkende voksne og brøytebil til alle døgnets tider.
Nå har vi hatt gode dager med snøsmelting, det raser fra taket og lystige Laika er kjapp rundt hushjørnet for å ikke få snø i luggen. I dag våknet vi til snøvær igjen, og selv om den evig optimistiske Fruen holder fast ved fars teori om at vårsnø helper på smeltingen, kan det da umulig være nødvendig med ti cm i løpet av en natt...
På slike dager er det umulig å ikke surfe aldri så lite på nettet, i jakten på den ultimate påskeferie i Toscana. Vi er lei av snø!
Hva med dere? Hyttepåske eller bypåske?
Mest sannsynlig havner vi på hytta i Bandommens dal som vanlig. I likhet med gamle damer er gamle vaner vonde å vende...

utfordringer på hjemmebane!

Å være en god mor er et spørsmål om definisjon. Det skjer en gang i blant at Fruens oppfatning av å være en god mor ikke samsvarer med de søte smås ide om det samme. I slike situasjoner ror man seg unna med å forklare at det å oppdra barn innebærer å hjelpe dem til å bli mennesker andre har lyst til å være sammen med. Da er bruk av stygge ord, kroppslyder ved bord ( eller i det offentlige rom generelt) eller ufin oppførsel mot søsken/foreldre/andre unødvendig.
Siden dette ikke alltid når inn, må sterkere grep tas i bruk.
Et eksempel på dette kan være at barn a heller tran i iste-prosjektet til barn b. Selv om man helst vil helle elendigheten i vasken uten å se på fettperlene og sette i gang med en dommedagspreken av episke dimensjoner, kan man la barn a drikke et høvelig glass med væsken, inkludert fettperler.Mest sannsynlig vil enhver ureglementert bruk av tran da bli unngått i evig tid.

Men, når det kommer til problemet over alle står Fruen rådløs. Hvordan man skal få to relativt oppegående barn til å legge skittent tøy i skittentøykurv og henge rene klær over stol, se det har vi ikke funnet ut av. Her etterlates klær som kuruker bortover gulvet, og ikke engang det å gjemme alle slike klær hjelper. Om noen har noen strålende tips, mottas de med takk!

Små gleder

Å være gift med en farende fant har sine klare ulemper, men også fordeler. Ettter mange år med frustrasjon og vanskelig planlegging av mulig sosialt liv på kveldstid har Fruen nå igangsatt prosjekt positiv tenking;
1. Gi ham litt dårlig samvittighet, ikke mye, bare litt, slik at eventuelle bonuspoeng kan komme deg til nytte.
2. Om han ikke er verdens råeste på pruting og shopping, sats på hudpleie og make up som selges på tax free. Send gjerne en hyggelig tekstmelding omtrent i den tid han mellomlander og sjekker mobil. Muntlige ønskelister levert før avreise funker ikke.
3. Det er fint å være eneveldig på hjemmebane. Her går matlaging, rydding, ordning&fiksing som en lek når man ikke har noen å delegere arbeidet til.
4. Pass på å bygge opp en base av gode venner til barn slik at de på kort varsel kan sendes hit og dit hvis du ønsker å gjøre noe uten barn på kveldstid. Dette oppnås ved å være hyggelig mor og ta med andre barn hjem, gi dem mat, følge opp lekser og si ja til overnatting hver gang det passer deg.
5. Når han kommer hjem; len deg tilbake og gled deg over den lille gleden i at han faktisk kommer hjem! Og om han kommer fra Asia og er sånn passe jet-lagged vet du at han er sprett våken tidlig enste morgen og du kan med god samvittighet sove litt lenger uten av hverdagens logistikk faller i grus.

Og sist men ikke minst: En venninne sa her for leden at slik er det, han har jo sagt ja til denne jobben.
Men det er faktisk ikke sant. Vi sa ja til denne jobben. Og det er en ganske viktig forskjell...

Syglede

Fruen begynte tidlig å sy, og om ikke alt var like vakkert på vrangen (eller retten for den saks skyld), så ble det bedre etter hvert.Øvelse gjør mester sies det, og det stemmer. Det hender potensielle kursdeltagere ringer for å sjekke om de kan nok til å melde seg på kurs, det være seg bunadsøm, re-design eller som av vesker som det skal kurses i denne helgen.
Hva skal man svare da? Det å være flink til noe er et relativt begrep; når Fruen jamrer over passepoilerte lommer nevner mor i Barndommens dal automatisk mormors passepoilerte knapphull, som satt som stemplet i stoffet. Noen broderer raskt og jevnt, mens vrangen ser ut som en nypløyd åker. Andre broderer så det er vanskelig å skille rette og vrange, men strammer tråden slik at det er vanskelig å presse stoffet glatt etterpå. Og noen broderer som engler og mener de ikke får til noe som helst.
Fruen nevner ikke dette i telefonen, men pleier å stille spørsmålet er dette noe du har lyst til å sy? Her er svaret uten unntak ja,siden de alt vurderer kurs, så spørsmålet er i utgangspunktet retorisk. Poenget til Fruen er at det man virkelig har lyst til, det får man til.



Selvsagt trenger man ikke gå på kurs for å begynne å sy. Her gjelder samme innstilling som når man tar de første famlende skritt inn i den fantastiske strikkeverdenen; begynn med noe du har lyst på og som er lite og overkommelig. Gleden ved å mestre noe øker når prosjektet vokser slik at du ser det. Hvis du ikke har sydd på femten år, ligg unna jakker med silkefor og intrikate lommer. Sy en pute, et omslagskjørt eller noe annet enkelt. Lykke til!

Lettere hektet

En gang i urtiden, da man ennå var ung og bodde i Barndommens dal, fikk en venninne en gjenglemt kassett av sin mor. På coveret var det bilde av en gjeng slitne karer, den ene med øyelapp. Kassetten var Bankrupt med Dr Hook og vi skjønte nok av tekstene til å forstå at dette ville mor i huset ikke overlatt oss hvis hun hadde spilt gjennom side en og to...
Noe musikk vokser man fra, men akkurat denne gjengen med sine oppsiktsvekkende dopsanger og rolige ballader, de har blitt. Ypperlig bilmusikk sier Fruen, og skrur opp volumet.
Den eneste gangen man virkelig har vurdert å skifte musikk, var en vakker vårdag for noen år siden da man ankom barnehagen. Fra sandkassen jallet I got stoned and I missed it, og en syngende Queenie var i full gang med å organisere kordamer. Ansiktsuttrykk kunne tyde på at enkelte voksne visste om bedre musikk for småbarn.
Bankrupt forsvant i et flyttelass,og kassettspillere har vi ikke lenger. Nå hygger Fruen seg med YouTube, og fremdeles er teksten i Cookie & Lila like fin, both of them are casualties of someone elses dream
Hva synes dere, er dette musikk å høre på?

Det nærmer seg 17.mai!

Fruen venter på dagens første kunde, i dag skal en bunad syes inn og en annen bunad syes ut. Det er den veien det går for mange av oss, vi endrer oss i uønsket eller ønsket retning...
Systua begynner å fylle seg opp, avtaleboka er fin og full og arbeisdagene fram mot grunnlovsdagen kunne definitivt vært flere. Som selvstendig sydame med stor sans for frihet og inntekt er det lett å si ja,ja,ja til jobb og så ende opp med lange kvelder og korte netter de siste ukene. Heldigvis kan man ta seg en dupp på sofaen innimellom. Det gjorde Fruen i går kveld, og våknet og trodde hun hadde hjerteproblemer grunnet tungt trykk langs venstre side og pusteproblemer. Det viste seg at lystige Laika hadde lagt seg godt til rette, og jammen er det rart hvordan en hund på snille seks kilo kan veie oppimot femti kilo i sovende tilstand. Vanskelig å flytte var hun også, venninna. For bekymrede kunder må det her tilføyes at hunden har skjønt at fanget er opptatt når Fruen ser strengt på henne og sier JOBB. Hvis man derimot sier PRIVAT, spretter hun opp i fanget. Dette innebærer hårløse bunader, men noe mer lodne strikkerier til de nære og kjære!
Og til sist, en liten påminnelse til dere som har hatt bunaden i vestvendte skap ( der krymper de mest), nå er det på tide å gjøre noe med det. Sy om, gå tur hver dag eller investere i super-oppstrammende undertøy. Lykke til!

Woaw!

Aller først - en takk til dere som har kommentert forrige innlegg. Både dere som har lest intervjuet og dere som ikke har lest det men som har tillit nok til Fruen til å tro at hun ikke fremstiller seg selv eller sine foreldre i et altfor dårlig lys. Videre bør det nevnes at mange også har kommentert via epost, tekstmeldinger og ansikt til ansikt. Det varmer!
Det å snakke om sorg og død er vanskelig, personlig og privat. Man slipper andre tett innpå livet, og må finne seg i at kanskje ikke alle er enige. Hittil har man blitt spart for surmagete kommentarer, men selvsagt de kan komme.

Selvsagt burde det her vært et feiende flott bilde av blomster, isteden vil Fruen glede dere med følgende ord fra Woody som hadde fått skyss av naboen fra butikken og hjem; Han er ikke bare god som fotballspiller, han er god som menneske også.

Slik er dere også, gode mennesker!

Sorg i fire farger

Sannelig, det sier jeg dere; det er mye morsommere å få noe på trykk enn å være på trykk...
I dag står intervjuet i lokalavisa, Fruen snakker og snakker om sorg og savn og om å glede seg til å treffe Storessøster igjen. Det har man nemlig vokst opp med, og valgt å holde fast ved. Det finnes et liv etter døden, og når Fruen står ved himmelens port skal st Peter si som så at nå har Storesøster ventet lenge på deg.
En ting er å si det her og å si det til gode venner. En annen og mer skremmende ting er å si dette i en avis, hvor mennesker man kjenner og ikke kjenner skal lese det og gjøre seg sine tanker og meninger. Dette gikk gjennom Fruen som en kniv i varmt smør i dag tidlig, da hun satt med avis og kaffe og leste om egen sorg.
Man lurer på om andre synes det er for mye, for sutrete, for selvsentrert og alle verst - dette er snart femten år siden, hvorfor komme drassende med dette nå?
Mens slike og lignende tanker som var mer eller mindre konstruktive romsterte rundt i hode kom det en tekstmelding. " Du får meg til å gråte. Fin og fornuftig artikkel". Og vips hadde en god venninne med morgenvåken unge og omtanke for andre vist at det går an, det er lov å snakke om sorg. Og ikke bare er det lov, det er viktig også.
Så, om noen av dere leser Budstikka i dag, jeg savner Storesøster hver dag, men jeg har et godt liv. Jeg har valgt å leve med sorgen som en del av livet, og å inkludere den og Storesøster i hverdagen. Sorg blir aldri helt borte, den skal ikke glemmes og det å sørge er ingenting å skamme seg over. Vi blir ikke svakere mennesker av å tillate oss å ha følelser, vi blir bedre og sterkere.
Fruen ønsker dere en god helg, her skal vi nyte fuglekvitter, snøsmelting og gleden ved å være sammen. Livet er slettes ikke verst!

Fra et vindu

På femtitallet bygde man tomannsboliger. Det var boligmangel. og å bygge eneboliger var kun for de utvalgte. Vi bor i en slik tomannsbolig, som nå er bygd om til enebolig. En av familiene som bodde her hadde små barn, og en vinterdag stod moren i denne familien og så etter sønnen som skulle på skidag på skolen. Han kom aldri til skolen, mens moren stod i stuevinduet som hjelpeløs tilskuer ble sønnen overkjørt og drept da han skulle krysse veien.
Dette visste ikke vi da vi flyttet hit, men en av naboene var så omtenksom å fortelle Fruen det etter et års tid. Hver morgen etter det har Fruen stått med hjertet i halsen og sett sine søte små traske av sted. De vet det ikke, det holder lenge at mamma vet...
Og hver morgen sier mor til seg selv, når de har pilt over veien at det går jo helst godt og det er jo tross alt femti år siden det sist skjedde en ulykke her. men samtidig, tenk om noe skjer.
Og den moren, kunne hun noen gang se ut av vinduet igjen uten å se det som skjedde den vinterdagen?

Ti punkt med lykke

Mammadamen har hatt et fantastisk prosjekt gående hvor hun deler ut lykketips til heldige bloggere. Her forleden fikk Fruen sitt lykketips, som går ut på å liste opp ti punkt som er typiske for familien Storlien. Dette har krevd en viss tankevirksomhet, men her er listen:
1. Vi er faktisk alltid på hytta i påsken ( det var et av forslagene hennes). Fruen har hatt to påsker borte fra hytta øverst i Barndommens dal, og det er enighet om at New York med Storesøster og langt fremskreden graviditet er gyldig grunn for fravær.
2. Hver dag stopper Fruen opp og tenker over hvor glad hun er for å ha fått akkurat Woody og Queenie. Vel er det andre fine barn der ute, men det er disse to som gir dagen glans og livet mening.
3. Vi har alltid tid til å ha besøk, enten middag, kaffe eller overnatting. Gode venner skal tas vare på.
4. Vi snakker mye sammen. Dette kan være i meste laget for en Høvding som gjerne har brukt arbeidsdagen på å snakke seg tom, men om han ikke har så mange konsonanter igjen tar vi gladelig til takke med vokaler til han har fått ladet batteriene.
5. Vi kan fnise og le av det meste. Far i Barndommens dal sa en gang Du keinn kje skratte tå slikt, men det er feil. Samme hvor trist og forferdelig en opplevelse er, så kan man få fram et smil og en aldri så liten humring. Kanskje ikke med en gang, men ihvertfall etter en stund.
6. Vi flytter gjerne til Italia! problemet er at italienere flest er lite opptatt av norske bunader, og for tiden bygges det ikke spesielt mange oljeplattformer i det forjettede land - men en gang, en vakker dag, da blir vi nesten-italienere.
7. Når vi kjører til Barndommens dal har vi dialektkurs for de søte små. Nå vet de at mjølk er melk, kaku er brød og æple er poteter, men kunnskapen utvides stadig. Hvis familietradisjonen holdes i hevd vil en av dem ende opp med å bo der oppe og da er det viktig å skjønne hva folk snakker om. Det kan noen ganger være livsviktig å vite at hafeille er gjerde og flyssu er skjørt...
8. Den tekstmeldingen Fruen er mest lei av å sende er denne; Jeg kan ikke. Høvdingen er ikke hjemme.
9. Om morgenen leser vi Aftenposten. Det fordeles slik at Høvdingen tar økonomidelen, Fruen kulturdelen og Woody nyheter og sport. Queenie avspises med dagens reklamesak.
10. Vi har bøker overalt i huset, bortsett fra på badene. De søte små har blitt lest for siden de var bittepittesmå, og nå som de leser selv savner Fruen luksusen i å krype opp i senga med to barn og en god bok. Nå skriver Queenie bøker så det spruter, Woody leser sportsnyheter, bøker om romfart og sjekker Wikipedia hver gang han betviler sin mors ekspertise. heldigvis er det snart påske, da er det på med hodelykt og opp med Harry Potter!

Og sånn helt til slutt og nesten på overtid, som et ellevte punkt og noe som kanskje legger bildet av en superharmonisk familie i grus; vi er virkelig elendige på potteplanter. Her går til og med iherdige kaktuser over ende så piggene rasler.

Kopper for en kar

Kjære Høvding.
Vi er fullstendig klar over at det har vært en viss utglidning i kjøkkenskapene. Vi ser at det funksjonelle, maskinvaskbare
har måtte vike for rosekopper, gullkanter og andre sterkt feminine innslag på enkelte hyller. Selvsagt burde ikke dette skje, men du husker kanskje din kones lyriske minner om nabokjøkkenet i Barndommens dal, det med de fine koppene fra samvirkelaget? De koppene satte en standard for hva man selv ønsket å dekke på med, og ettersom serviset Petit fleur var helt uaktuelt for en av oss, og måtte vike for hvite Foglia og grønne Pillevyut-kopper( gullkant, hurra), måtte det bare skje...
Din Frue er den lykkelige eier av rosekopper fra Royal Copenhagen, korsstingrose-krus fra Egersund og et usedvanlig pastellrosa servise av mulig amerikansk opprinnelse. Dette gir en intens følelse av lykke, for Fruen vel å merke, og man vet man har muligheten til å skjenke kaffe til et større antall mennesker med forkjærlighet for roser og fioler.
Men ta det med ro, det vil alltid, innerst på nederste hylle finnes et par svært ukurante krus for de med hår på underarmene!
Og forresten, om du kunne tenke deg en tur avsted en helg i slutten av april? Ryktene går om lokal loppehelg.

Kvinnedag

Oldemor giftet seg ung og gravid, fikk to barn på rappen og ble så forlatt av sin relativt tørste mann som ville prøve lykken i Junaiten. Noen år med hjelp fra fattigkassa gjorde henne svært bevisst på å aldri slutte å jobbe, og selv etter at hun var skilt og gift på ny med en snill og totalavholdende blikkenslager beholdt hun systua.
På denne dagen, kvinnedagen 2010, tenker Fruen på hva denne kvinnen oppnådde og hvor viktig kvinnefrigjøring var for hundre år siden. Nå kan vi unne oss å få barn uten å være gift, vi blir ikke kjeppjagd inn i ekteskap med uansvarlige slasker bare fordi det er et barn på vei, og vi kan skilles uten å måtte søke til kongen og be på våre knær for å bli kvitt ektemenn vi aldri burde hatt.

Kvinnedagen er viktig, men Fruen trekker ikke på seg de røde strømpene og marsjerer rundt i nabolaget. Den viktigste kampen nå utkjempes på hjemmebane, to søte små skal oppdras til likeverdige mennesker. De skal lære å verdsette seg selv og andre etter evner og innsats, ikke etter kjønn og utseende. De skal få med seg vissheten om at verden ligger for deres føtter,og at valgene de tar er deres egne. Hvis vi klarer det, i hvert hjem, da går verden fremover.



Hyggelig med god respons på dette innlegget. Fruen mener vi er heldige som bor i Norge; på mange viktige punkt stiller kvinner og menn likt, mens det er en vei å gå på andre viktige punkt. Kvinnesak er viktig, likeverd, nestekjærlighet og respekt for andre mennesker uavhengig av kjønn, religion og hudfarge likeså.

Husflidskoler?

En gang i tiden fantes egne husflidsskoler her i landet. Dette ble også vurdert da Fruen skulle lære å sy, men ettersom husflid på den tiden var et skjellsord og noe man ikke vil forbindes med, falt valget på en yrkesskole.
Nå er husflidsskolene borte, og forsåvidt de ordentlige yrkesskolene også. Å lære å veve, sy passepoilerte knapphull og lore et skjørt ansees tydeligvis som unyttig lærdom og er derfor ikke pensum noe sted.
Siden voksenlivet har ført til mye kontakt med husflid, og man har skjønt at dette inkluderer mer enn lilla skjerf, skakke sleiver og uformelige vamser, hender det Fruen angrer på at hun ikke gjorde som venninnene og tok et år på linja uten vev.
Da man i dag fikk viet at det på husflidsskolen i Risør fantes en egen linje for grovere aktiviteter, kjente man virkelig at dette vil man gjerne vite mer om? Tenk for en strøm av søkere man kunne fått til en slik utdannelse?

Bunadstilbehør

Det har etter hvert blitt mer og mer utbredt med sølvbelter til damebunader. Dette synes Fruen ikke noe om, sølvbelter hører til visse draktområder og ble ellers brukt som brudepynt. Skikken med å iføre sjenerte konfirmanter slik brudestas synes Fruen er en stygg uvane skapt av gullsmeder og andre lumske markedskrefter.
Noe annet man har slitt med å selge til bunadbrukere, er dyre bukseseler som skal tilbringe sitt bunadliv mellom en skjorte og en vest og derfor ikke synes annet enn ved av- og påkledning. En bunadkledd mann kan , om ikke kaste jakken, så iallfall henge den pent over en stolrygg når dansen tar til, varmen setter inn eller talene drar ut i det uendelige. Men vesten skal ikke av, Fruen gjentar, den skal ikke av. Derfor sliter den dårlige selgeren med å finne hovedargumentene for å bruke mange penger på bukseseler som ingen skal se. Og jada, man er oppmerksom på at det kan være stas å kle av seg når man har lekkert blondeundertøy og interessert publikum, men hvem tar pause i avkledningen for å se på bukseselene?
Her på systua anbefales det enkle svarte bukseseler uten nevneverdig fjas, men det er slik at når en kunde dukker opp med en materialpakke til bukseselar frå Ulstein, som skal broderes og monteres, da er ikke Fruen vond å be. Saken endrer seg jo drastisk når fortjenesten stopper her i huset og ikke forsvinner til en perifer leverandør...

Et hundeliv

Jaja, mens enkelte jobber og syr og rydder og steller hus og hjem, kan andre slappe av i sofaen i trygg forvissing om at sveis og tilbehør er i stand før våren kommer for fullt.

Tips til en enklere hverdag

Det har vært en dag hvor Fruen har gjort seg visse erfaringer, og hyggelig som man er deles disse nå som tips for å forenkle hverdagen:
1. Hvis du holder på å kjøre ned en norsk b-kjendis, ikke rull ned bilvinduet og si Unnskyld, jeg så ikke at det var deg.
Dette kan skape tvil om hvorvidt man ville kjørt rett på om man visste hvem fotgjengeren var, eller hva som egentlig var budskapet.
2. Ikke spis eggedosis tilsatt kiwi på tom mage rett før du drar på kurs. Dette har vist seg å gi effektive utslag på blodsukkeret. Antakelig gjelder dette eggedosis uten kiwi også.
3. Når du kjøper Se&Hør er det ikke nødvendig å utbasunere at Dette er til en venninne. Selv om det faktisk er sant, er det ingen som tror deg.
4. Og sist men ikke minst, om man kjøper VikingLotto og bruker deler av ettermiddagen på å fantasere bort et par-tre millioner, ikke bli overrasket eller ta det personlig om du ikke vinner. Man vinner aldri i VikingLotto, samme hvor fine fødselsdatoer man lister opp.

Lest siden sist

Bokanmeldelser blir det fint lite av, til tross for at det leses sånn passe jevnt her i huset. Akkurat nå er man litt usikker på hva neste prosjekt skal bli, muligens blir det en liten tur på mammutsalg i morgen, selv om det ville vært mer fornuftig å ta for seg noe av det uleste i bokhyllene.
men, altså bokanmeldelser:
Twilight.
Vakre, kalde vampyrer, vakre, varme varulver og Bella som ikke skjønner hvor vakker hun er. Stormende forelskelse, drømmen om evig ungdom og ja, hva mer kan man be om? Fruen slukte fire bind uten å falle pladask. Man ser ikke bort fra at det var dette med befruktelsen som fikk en skeptiker til å falle av lasset, for man har ennå ikke skjønt hvordan en vampyr som ikke spiser, ikke drikker og ikke har behov for å gå på do kan produsere nødvendige kroppsvæsker til å forplante seg. Samtidig er dette bøker de søte små kan lese, her er moralen slik at mor i Barndommens dal ville nikke bifallende til den minimale kroppskontakten før ekteskap.
Gutten i den stripete pyjamasen
Dette liker vi! denne ble lest på norsk ettersom Woody kom hjem med den fra skolebiblioteket og vi har lest på skift. Spennende vinkling og overraskende slutt ( til pass for faren syntes vi først, men så tenkte vi oss vel og vakkert om og fant ut at så ondskapsfulle er vi ikke.)
The Book Thief
Fra side en , fantastisk, fantastisk, fantastisk.Fruen har lest og grått, og glatt overhørt tilsnakk fra de søte små når man har vært midt i kapitler. Grunnet gjenglemt bok på Stockholmstur ble denne anskaffet i en bokhandel der, og takk og lov for det for da måtte den bli i engelsk utgave. Når man kjøper bøker her til lands er det lett å tenke at Høvdingen kan overta, og siden han leser nok engelsk på jobb vil han ha skjønnlitteratur på norsk. Fruen derimot holder fast ved vedtaket fra gymnastiden -engelsk litteratur nytes i original utgave. I norsk oversettesle vil The Book Thief være et selvsagt valg når far i Barndommens dal skal rekonvalesere etter hofteoperasjon neste uke. Og om det er noen der ute som ikke har lest denne - gjør det!

kaffe med skum

Man savner ikke meget ved den tidligere tilværelsen som diskenspringer i Tigerstaden, men tidvis kjenner Fruen savner etter en fast månedlig utbetaling. I tillegg savner man morgenkaffe med verdens beste buntmaker. Travle mødre som vi er, er dette med å få tid til kaffe etter jobb en utopi. Vi prøvde og vi prøvde, men den ene dagen jobbet den ene mannen overtid, den andre dagen var det en seinvakt og den tredje dagen var det gjerne et sykt barn her eller der. Og slik gikk no dagan, mens vi var like kaffetørste. Det er liksom ikke helt den samme schvungen over kaffe med to-tre barn med strittende kaninører rundt oss.
Til slutt innførte vi en nær-ukentlig tradisjon - morgenkaffe. Noen fordeler skal man ha når man begynner på jobb kl 10 også...
Akkurat dette savner Fruen; det å svinge innom den vanlige kafeen, se buntmakeren sitte der med kaffe, avis og god tid og vite at minst en halvtime skal brukes på dameprat, fnising og veskefabuleringer.
Nå for tiden blir det lite kaffe med skum, men desto flere tekstmeldinger. Og om vi har flaks, og fire jobbkabaler går opp blir det vel en kaffe i løpet av mars.
Forøvrig, selv om vi ikke alltid var like imponert over sjefen - takk for at du fikk den briljante idé å ansette to kvinnelige lærlinger samtidig. Vi vet du angret på denne avgjørelsen ved enkelte anledninger, men det var da litt moro også?

Noen ganger bør man tie

Oppbyggelig samtale i bil, mellom mor og datter:
Q: Du vet mammaen til H i klassen? Hun er pen!
F: Ja, hun er det.
Q: Og så er hun ung. Det er mammaen til W også. De er skikkelig unge. Jeg tror de er noe sånn som 28 år.
F: ja, noen får jo barn tidlig og andre venter litt lenger.
Q: De har sånn fint lyst hår også, sånn som ser gult ut. ( man aner et kritisk blikk fra baksetet)
F: mmmm.
Q: jeg tror det er lettere å være pen når man er ung enn når man er sånn som deg mamma.

Sannelig, det sier jeg dere - noen ganger har man mest lyst til å løsne bilbelter, øke farten og finne seg et stup.

Hurra! Et sett!

Noen ganger tar ting mye, mye lenger tid enn planlagt. Den sknny ´n´skimpy vesten Queenie fikk i juleferien har lengtet etter tilhørende skjørt i mange, lange uker. Vi var så godt i gang, men et sted på tredje mønsterrapport stoppet det opp på uforklarlig vis. Den fornuftige arbeidsløsningen med jobb på dagtid og hobby på kveldstid forsvant midlertidig i planlegging av kurs og dårlig planlegging av jobb, og skjørtet, eller magebeltet som Høvdingen kalte det, forsvant ned i en kurv og ble liggende tålmodig og vente på livreddende førstehjelp. Forrige uke, med togtur og rolige hyttedager følte Fruen det var på tide å kvitte seg med litt dårlig samvittighet, og vips var stasen ferdig. Merkelig egentlig, hvor kort tid det tar noen ganger, å avslutte noe...
Prosessen har tatt så lang tid at den uvant tålmodige Queenie hviskende betrodde sin far at
Jeg trodde kanskje mamma hadde glemt det helt, men jeg ville ikke hun skulle bli lei seg så jeg har ikke sagt noe. Du vet, det er ikke så moro å begynne å glemme når man blir eldre.
Nå er frøkna på skolen med skjørt og vest- noe av det beste med å ha ferie er å starte på ny frisk etter ferien, klar for å møte venner, kollegaer og sette i gang med fornyet inspirasjon. Eller gjøre som Fruen; nyte stillheten, drikke kaffe, blogge og brodere bukseseler.