Ut på tur!

Hva mer skal man si? Queenie har oppsummert hva de neste dager skal brukes til, rent bortsett fra at hun er lykkelig uvitende om den der lille garnbutikken Fruen har tenkt å helt tilfeldig rusle forbi. Eller, forbi er vel feil ord. Garnbutikken vi helt plutselig skal oppdage, og styrte inn i med lett hjerte og garnlager i tankene!

Sukkersøtt og rosenrødt

Det var en gang, i en svunnen tid, da de søte små var småbarn og mammas ord var lov. Nå blir det tydeligere og tydeligere at de vokser opp og nærmer seg tenåringsstadiet. Enkelte nærmer seg forsåvidt denne fasen litt vel fort...
At barn vokser opp merker man blant annet på enkle hverdagslige ting som at de dusjer helt alene, man får færre gensere inn i vaskemaskinen og egentid på nettet er kraftig redusert grunnet Woodys behov for msn.
I tillegg ser man at følgende sannheter har klappet sammen som korthus.
1. Taco betyr ikke fredag, og kan derfor inntas også andre dager i uken
2. Werkbuch für Mädchen er en aldrende håndarbeidsbok, ikke den store mammaboken med alle livets sannheter.
3. Man får ikke barn av å sitte helt stille i en stol og tenke veldg hardt Nå vil vi ha en Woody, eller nå vil vi ha en Queenie....

Forøvrig er det vel et ledd i utviklingen når Queenie dumper alle barnesang-cdene sine, og overtar Fruens Kizz-samleboks med følgende melding dette er du for gammel til altså! Det hender man savner den lille rosa tyllprinsessen som sang sweet as candy så det ljomet, når man ser den svartkledde, rappende Get off my street!

Bunadmammaer

En gang hadde man en kunde som skulle ha ny bunad. All kontakt, all bestilling av tilbehør, alle timeavtaler tok mor seg av. Ved måltaging og prøving satt hun ringside og kommenterte flittig. Ikke bunaden, men kroppen inni bunaden. En gang måtte sønnen komme alene, noe som resulterte i to telefoner før prøving og to etter prøving, samme dag. Man må jo være på den sikre siden når avkommet skal bli telemarking fra topp til tå.
En annnen kunde hadde også med mamma, og mamma var så engasjert i nåling og måling at Fruen likegodt gav henne nåleputen og sa Værsågod!
Og så hadde vi mammaen som ankom med sønnen på slep, pakket opp bunaden som skulle syes ut og resolutt kledde av ham alt ned til undertøy og iførte ham bunaden.
Man skal heller ikke glemme mammaen som insisterte på at Fruen skulle krype rundt på gulvet og klemme sønnen på tærne siden han mente bunadskoene var passe, mens hun mente de var litt trange. Eller mammaen som høylydt utbrøt at jammen må du begynne å jogge sønnen min, ellers får du aldri i verden ny dame. Og henvendt til Fruen - eller hva sier du?
Den første kunden var skilt, i full jobb og fremstod som særdeles oppegående ( alt dette informasjon fra mor). Han var i likhet med samtlige av disse sønnene utvilsomt i stand til å kjøpe sterke saker på vinmonopolet uten å bli spurt om legitimasjon.

Dyster til sinns har Fruen gjentatte ganger lovet seg selv at slik skal man ikke bli. Når Woody kommer til skjels år og alder og trenger justering av bunad, da skal man la guttemannen ordne opp selv. Dette har man vært helt sikker på, helt til det gikk opp for Fruen i går at han må jo komme til mamma han.

Kloke ord

Her forleden dukket det opp en utfordring fra Neglecta,en sitatstafett. Fruen vurderte først å gå for sitt eget livssyn "det er mer mellom himmel og jord enn de fleste andre steder", eller eventuelt sitere Alexander Kielland " den som venter på noe godt venter sjelden forgjeves". Men, det ble liksom ikke den rette schvungen over disse strålende sitatene. Hodet ble bløtlagt, bøker ble konsultert og til slutt valgte Fruen å gå for det hederlige norske ordtaket
Nød lærer nøgen kvinde at spinde

Det er en påminnelse i hverdagen om å gjør det beste ut av det man har, benytte de ressurser man har til rådighet og ikke bare sette seg til i en krok og sture. Selv er man slik at håndarbeidet sjelden er langt unna, og i tunge stunder har strikketøy og broderi vært gode å ha, et godt tidsfordriv som holder tanker unna. Fruen sier noen ganger at om man skulle strande på en øde øy ville det blitt så som så med matlaging av kokosnøtter, men man ville i løpet av kort tid vært i besittelse av et feiende flott og flettet tak av opptrevlede palmeblader og lianer!
Sitatstafetten er startet av Petunia,ta turen innom henne, klikk på alle linkene under stafetten og les andres velvalgte ord.
Herfra går stafettpinnen i hytt og gevær, til MykStart, Uten en tråd og Hagenpåhytta. Kloke damer som sikkert har gode ord på lur!

Enda et bevis på hvorfor Fruen ikke interiørblogger

Siden man ikke akkurat er bygd for fart og spenning, blir det litt i meste laget når hverdagen består av følgende:
svenneprøve( medlem av nemnd, ikke kandidat), planlegging av modulbasert bunadutdanning, planlegging av kurs og logistikk hva angår de søte små, bok, kunder med ymse ønsker, årbokartikkel, og sånn innimellom dette; hus, hjem, mann ,barn og bikkje.
Kanskje ikke rart at det befinner seg slike små hamsterreder over hele huset, små steder med garn, godluk, stoffbiter og usorterte papir. Ikke lekre tablåer med frydefulle baktanker, men små depoter med livsviktigheter og andre saker spredd utover.

Tur for fruer og frøkner

Fruens gode venninne i Tigerstaden fylte år for noen uker siden, og etter det har man vært jevnt på telefonen for å forhøre seg om hvordan det er der oppe i neste tiår. Nå skal man jo ikke være altfor kjepphøy ettersom tiden nærmer seg her også. Men, vi lever altså usannsynlig dynamiske liv begge to ( haha) og sees ikke så ofte som vi burde. Vår gave til hverandre er derfor å dra på tur.Ikke som i ungdommen da vi fartet rundt i speideruniform med fromt blikk og lumske baktanker, men på bytur med nærhet til skobutikker og kaffebarer. Og som de überkule mødre vi er, tar vi småfrøknene med.Vi ble kjent da venninnen flyttet til Barndommens dal da vi var ti år, småfrøknene har kjent hverandre hele livet og har nøyaktig samme grad av ( manglende )impulskontroll. Alt ligger derfor an til en spennende helg i Stockholm, og om noen har gode tips om hva man bedriver sammen med syv år gamle tenåringer i denne fagre by så mottas tips med takk!
Ps: garnbutikker er også interessant, så kan man jo late som man helt tilfeldig går forbi og vil stikke innom en liiiiten tur.

Lappesaker

Om nå uhellet skulle være ute og man punkterer på en øde landevei, da er det sikkert kjekt å kunne skifte dekk.Fruen ville nok helst gjort som hun sa da hun kjørte opp og sensor spurte hvordan man slo på nødblink. Siden dette var langt over hva man behersket av bilfinesser, svarte den ærlige og svært nervøse Fruen at da ville hun sporenstreks ringt sin mann.
Men egnet boks til lappesaker har man da i det minste, om enn fylt med sysilke.Så kan man jo heller brodere mens man venter på en reddende engel...

Om å eldes uten tvil ( og muligens uten stil)

Fruen nærmer seg et nytt tiår, og selv om man tviler på at den store førtiårskrisen vil oppstå er det klart man gjør seg visse tanker om hvordan saker og ting utvikler seg. På dagens rundtur i Tigerstaden gjorde Fruen følgende observasjoner som beviser at man er i ferd med å bli skikkelig voksen og vel så det:
1.Man blir lett skeptisk når man ser menn med åpnet ølflaske i hånden på gata
2. Synet av unge menn med kraftig øyensminke fører til mild, innvendig hoderisting
(innvendig for å ikke vekke harme)
3. Det unge paret på toget som var ivrig opptatt av hverandre minnet Fruen på hvor smakløst det er med sugemerker oppover og nedover halsen.
4. Brøytekanter, skitten snø og issvuller man skal klapre seg forbi på halvhøye heler fører til ilsk mumling.
5. Og sist men ikke minst - det er da virkelig ikke videre dynamisk å gå rundt i byens gater og ønske man hadde en klesbørste i vesken slik at man kan fjerne lo og hår fra mennesker man møter?

Kunne det passe med et kurs?

I dag etterlyser Fruen følgende.
Blide mennesker som kunne tenke eg å bruke to søndager i februar på å sy bunad! Kurset som er i regi av Nøtterøy husflidslag er et tilbud til bunadsfolket i Vestfold og omegn som har en bunad de ønsker å sy ut, en bunad de skulle ha begynt på eller en bunad de ønsker å bli ferdige med. Den utrolig hyggelige kurslæreren vil bruke sin kunnskap slik at dere kommer i mål med prosjektet, med eller uten hjemmearbeid !
Siden dette kurset går over to dager, søndag 7. og søndag 14.februar, vil det bli for liten tid til å sy en hel bunad, men en skjorte, et liv, eller et godt påbegynt broderi er fullt mulig.


Hvis dere har spørsmål, kan dere enten gå inn på linken over og søke opp Nøtterøy husflidslag, eller sende Fruen en epost. Sees vi?

du skal ikke selge skinnet

før bjørnen er skutt, het det. Nå til dags mener enkelte sterke krefter at skinnet ikke bør selges i det hele tatt. Pelsbransjen har ikke seilt i medvind de siste årene, butikker legges ned og med ujevne mellomrom blir tv-skjermen fylt med de grusomste bilder av lidende pelsdyr med blanke øyne og stygge sår. Til dere som synes dette er vel og bra og nå forventer et flammende innlegg mot pels - sorry, det kommer ikke her.Det finner dere andre steder. Her får dere om ikke den rake motsetning, så ihvertfall en noe annen vinkling.
Fruen vokste opp med en jaktende far.Han satt i en vinterkald jaktbu om nettene og ventet på at reven skulle komme og godgjøre seg med tørket frukt, og han satte feller i de periodene det var lov. Skinnene ble skrapt og hengt til tørk i kjelleren, og når han synes det var mange nok sendte han bunken til Oslo Skinnauksjoner. Dette foregikk slik han hadde lært det i sin barndom, og var en fin biinntekt og sikkert også en hobby. For oss var ikke dette annerledes enn at han skjøt ryper og solgte til delikatesseforretninger i Tigerstaden.
Denne typen kommersiell jakt er det mer eller mindre slutt på, blant annet fordi kravene til samsortering av skinn har blitt høyere.Dessuten er inntjeningen så pass lav at de færreste ville synes det var en aktuell ekstrainntekt. Derfor er de aller fleste pelsplagg i dag sydd av dyr fra pelsfarmer.Fruen har vært på et par- tre pelsfarmer. Og ja, det lukter vondt. men det gjør det i et revehi også.De fleste pelsfarmere steller pent med dyrene sine ettersom dette er et levebrød. Det er ikke noe de gjør bare fordi det var morsomt og så har de gått lei og lar dyrene ligge og vansmekte i burene sine. Det er med pelsdyr som med andre dyr, godt stell gir god pels. Dårlig stell gir dårlig pels. Dårlig pels gir lav pris, lav fortjeneste og det vil på sikt bli vanskeligere å få solgt skinnene.
Det er slik at i Norge finnes det en pelsnæring, den er liten og vil sikkert ikke bli større enn det den er nå ettersom det er liten rekruttering til faget og det er nå en gang slik at negativ omtale i media ikke øker rekruttering til noe som helst.
Fruen har full forståelse for at ikke alle synes pels er det minste naturvennlig eller fornuftig i vinterkulden, men vet dere hva - arranger et fredelig demonstrasjonstog. Gå pent og rolig gjennom gatene. La være å ramponere butikker og hetse mennesker som jobber med pels. De gjør jobben sin, og noen av dem må gjøre jobben sin i visshet om at det står en gruppe mennesker utenfor butikken og deler ut løpesedler og som har full oversikt over de ansatte.
Til slutt et lite tips til dere på utsiden, hvis dere er med ennå...Legg diskusjonen på et saklig nivå, pakk bort rødmaling, lim og usaklige bannere og prøv å gå i dialog med bransjen, ikke enkeltpersonene. Og til slutt bør dere ha dette i bakhodet; om man legger ned alle pelsfarmer i Norge - tror dere virkelig at all pelsproduksjon blir borte da? Vi ser ikke helt bort ifra at det sitter andre land på gjerdet og er hoppende klare for å overta, og det er ikke sikkert at disse landene har på langt nær så god oppfølging av husdyrhold som Norge faktisk har.

The hitch-hikers guide to Barndommens dal

Noe av det beste med å være ung er den usvikelige troen på egen udødelighet. For Fruens del gav dette seg blant annet utslag i flittig haiking i Barndommens dal. Når det går en buss om morgenen, en om ettermiddagen og en om kvelden krever det en viss årvåkenhet å ankomme bussstoppen til riktig tid. Denne årvåkenheten var ikke Fruen i besittelse av, og det må innrømmes at den kanskje ikke er helt til stede ennå.
Mor og far i Barndommens dal var ,for å si det mildt, lunkne til denne haikingen, noe man i ettertid har full forståelse for...
En grå og kald høstmorgen stod Fruen langsmed riksveien, klokka nærmet seg skolestart noen mil unna og det var langt mellom bilene. Omsider stoppet en slarkete bil med en eldre mann bak rattet. En eldre mann som ikke dro kjensel på den nye passasjeren og derfor dro den logiske slutning at dette var en turistidiot på gjennomreise, og som derfor trengte intens guiding om alt og alle vi passerte. Det hele toppet seg ved passering av en sesongstengt campingplass. På skiltet stod det Stengt ( closed ). Dette førte til intens suging i tennene da engelsk tydeligvis ikke stod på repertoaret. Til slutt kom tolkningen av skiltet - Å ja du skjønner de har nok stengt og da synes de nok det er greit å si at klosettet også er stengt. Du vet, så slipper de å få biler ned på tunet med folk som skal på do!

Knips dem på fingrene!

Noen spørsmål dukker alltid opp i løpet av et bunadkurs, og et av dem er viktigheten av å ha et broderi som er like pent på vrangen som på retten. Nå er dette muligens å banne i kjerka, men Fruen synes hovedfokuset bør ligge på retten som folk faktisk ser. Ja visst skal tråder festes pent på vrangen, knute på tråden er fy-fy, og sannheten er at jo penere det er på vrangen jo lettere er det vanligvis å presse broderiet når det er ferdig.
Likevel - forsiden er det viktigste. Så spør selvsagt noen enda en gang om ikke vrangen er like viktig, sånn i tilfelle andre ser på den. Fruens holdning til dette fenomenet er klar; Uhørt oppførsel! Hvis noen begynner å tafse oppunder stakken din skal du bare knipse dem på fingrene. De har da vel ingen ting å gjøre der?
På bildet ser dere utsnitt av vrangsiden på Fruens bunad, som det går fremover med men dog ikke i helt ønsket tempo.

Tetanker?

Det byr på visse utfordringer å ha en elleve år gammel tåkefyrste i huset.Woody settter sjarmørblikket i oss, hører på alt vi sier , og når han blunker er alt glemt. Man kan undres om han er i besittelse av den maskuline fenomen selektiv hukommelse, eller hva dette skyldes.
I går så Fruen ham dypt inn i øynene og gav en viktig beskjed ( kom hjem kl 19.00). I et øyeblikk ble strålende blå øynene mørkere. Først det høyre, så det venstre. Fruen lurer på om det var beskjeden som fløy forbi...Neste gang planlegger man å holde et Norgesglass over det ene øret mens man snakker inn i det andre. Deretter kan man trakte te av innholdet i glasset, og satse på at ordene oppholder seg lenger i systemet, gjør større inntrykk og forhåpentligvis kommer ut i riktig rekkefølge? En mors beskjed med et snev av kamille, melk og honning må jo være mer effektivt enn det sedvanlige mylderet av ord?

Stem i vei( og helst på meg!)

Juhu! Foreldremanualen har presentert sine kategorier for årets mammablogger, og om dere går pent og rolig nedover dette innlegget som er smekkfullt av strålende gode blogger, kommer dere til kategorien "mest velskrevne mammablogger". Det resulterte i ville gledeshyl å finne egen blogg der ( Laika trakk frivillig en etasje ned og inn i buret grunnet all viraken).
Dere kan stemme fram til 30.januar, og selv om håpet om å vinne var større før man oppdaget hva slags strålende kvinner man er nominert sammen med, så er det fryktelig moro å få være med! Takk til den som nominerte FruStorlien, og dere er altså hjertelig velkommen til å stemme (på meg).
ok, ok. Det er skamløst å komme med slike oppfordringer. Det skyldes vel min fars gener...Om Fruen har stemt? Åjada, men ikke på egen blogg.

kreativ blogger!

Her forleden fikk Fruen en award fra Eirin, som forresten har en blogg det er vel verdt å besøke! Awards er stor stas, og mottas med glede. Men, i tillegg skal det fortelles syv sannheter om en selv, og det er jo en utfordring som krever en del tankevirksomhet. Nå er tanketanken full, og her kommer sannhetene:

1. Sytten år gammel oppsøkte Fruen legen i Barndommens dal grunnet problemer med en tå vi mistenkte var brukket. Røntgenbildene viste ingen brudd, men derimot fant legen til sin ( og vår) store overraskelse en synål langt inni Fruens fot.Den lå på tvers, og ingen har noen som helst idé om hvordan den havnet der.Senere ble den operert ut.
2. Fruen er ikke videre musikalsk, men har stor glede av musikk. Det råder imidlertid en viss uenighet i hjemmet om hvorvidt Dr. Hook virkelig kan regnes som musikk.
3. Fruen er ikke spesielt opphengt i merkeklær og designervesker. Likevel er det ikke tvil i hennes sjel om at en Pucciveske ville økt livskvaliteten!
4. Da vi fikk Laika i hus, innførte Fruen jerndisiplin. Ingen hund i sofa, seng, stoler eller pledd. Vi har nå kapitulert, og det eneste sted hun ikke er velkommen, er oppå bord.
5. Å vokse opp som reingjeterunge er moro! Vi ble lommekjent i fjellene rundt Barndommens dal, og når Fruen sier at vi ikke kjøpte reinskjøtt på boks så er dette fordi reinskjøtt var en naturlig del av kosthold, og av lønn.
6. Fruen var av de dårligste i klassen i håndarbeid.
7. I 2010 debuterer Fruen som forfatter av bok om re-design på Samlaget!

Denne awarden skal man da altså sende videre, og i dag har Fruen lyst til å gi den til
Linetoppen og til Sulvis!

Litterær inspirasjon

I juleferien las vi Tonje Glimmerdal, og det best ho Tonje fekk til middag var joikakaker. Når ho var lei seg, laga pappa joikakakemiddag. Dette var noko dei søte små ikkje hadde høyrt om, så Frua forklarte at dette er boksemat, med små innslag av reinskjøt.Det vakte noko oppsikt i heimen at Frua ikkje hadde smaka denne delikatessa, men som ho sa - Vi kjøpte ikkje reinskjøt på boks. Når far din er reingjetar så gjer ein ikkje slik.No er reingjetaren mange mil unna og har ikkje dagleg oppsyn med middagsmaten her i heimen, så i går var det tid for joikamat. Dei søte små var spente, dei tygde og åt, men vi var samstemte - det finnst betre mat å få.

Og for å nemne det, joikaene vart ikkje serverte frå boksen. Medan biletet vart tatt stod dei og varma seg på komfyren.

No les vi Twilight, ting kan tyda på at vi ikkje får inspirasjon til middag i desse bøkene

Den store skuffelsen

Strikking er finfint å kombinere med oppfølging av lekselesende barn. En tidvis utålmodig mor senker skuldrene og har god tid, og de søte små har mor tilgjengelig men ikke pustende i nakken. I går vokste skjørtet flere omganger mens Queenie leste høyt, og idyllen var fullkommen helt til Fruen fant en feil i mønsteret og måtte rekke opp minst fjorten omganger. Frøkna ble dypt rystet over sin mors svikt, og stilte atskillige oppfølgende spørsmål om hvorvidt dette egentlig var mulig. Til slutt avsa hun dommen Dette hadde jeg aldri trodd om deg, mamma!
Fallhøyen er stor når man er mor

Kveldsjobb

Før jul var familiens damer på luftetur med innlagt stopp i garnbutikk hvor Queenie fikk velge mønster og garn helt selv ( nesten). Avtalen var klar, klinkende groklar faktisk; det ville ikke bli strikket en maske før i romjula og det ville ikke bli strikket en maske i det som er definert som arbeidstid -når huset er tomt for Høvding og de søte små og det er lyst ute.
På bildet ser dere vesten, og nei, den er ikke modellert til huggestabbe. Den er kort og trang. Skinny 'n' skimpy som de sier i Junaiten. Og Queenie er strålende fornøyd. Nå er skjørtet på pinnene, med samme strenge regler for når det skal strikkes. Det hindrer ikke frøkna i å måle strikketøyet både morgen og kveld...

hvit kåpe...

Det er slik at når man får tre meter hvit vadmel av en leverandør og tilbud om håndsydd kåpe som takk for faglig oppfølging av en annen leverandør - da kobler Fruen ut all praktisk tenkning.
Hallo, her burde varsellampene blinke! Hvit - upraktisk. Vadmel - varmt. Når skal en stresset småbarnsmor med hoppende hund kunne bære noe slikt? Derfor har den fine, hvite kåpen hengt på systua i to år, og ventet på kald, klar og egoistisk vinterdag. Fredag ble den omsider luftet - når man skal ut og spise middag med bunadstilvirkere i Tigerstaden, da er en kåpe med spilesøm og bunadinspirasjon perfekt.
Det beste av alt - den er like hvit i dag ( og Queenie har sagt seg villig til å overta den når fruen havner på pleiehjem, noe som trolig er ment som en kompliment)

Dancing king

For noen år siden var Høvdingen på jobb i Brasil og returnerte med Havaiianas i kofferten og en ny måte å vise begeistring på. Inspirert av brasilianske verftsarbeidere slår vi oss nå løs med begge tomlene i været når noe er helt enestående bra. I går ble Woody hentet fra sitt første skoleball. Han jumpet inn i bilen, snudde seg mot sin far med begge tomlene i været og sa:
jeg har danset i to timer! Tror du Laika vil like tærne mine nå? Dere trenger ikke være sånne foreldrevakter neste år!
Fruen tror hun må snike seg bakveien inn på facebook og sjekke om det er noen nye oppdateringer på sivil status...

Optimistisk modning i skapet

Som bunadstilvirker blir man naturlig nok spurt hva slags bunad man har, eller hvor mange bunader man har. Fruen har to, råndastakk og damaskkjol. I tillegg har man i skammelig lang tid hatt en sånn omtrentlig ferdig bunad hengende i skapet, en bunad det bare mangler noen sting på her og der. Så da telefonen ringte før jul med forespørsel om å stille ut den nesten ferdige bunaden var svaret et klinkende klart ja. Sjokket var stort da man tok stakken ut av skapet for noen dager siden og oppdaget at det mangler litt mer enn noen sting her og der. Det mangler ganske mange sting. Det mangler omtrent en tredjedel av stakken faktisk. Derfor sitter Fruen for tiden i sofaen og broderer for harde livet, bare avbrutt av hyppige turer til ovnen for å putte på mer ved.
Det er en kjent sak at det skjer ting med klær som henger i skapet; de har en lei tendens til å krympe. Det er herved bekreftet at det ikke skjer noe som helst med en umontert og delvis brodert bunad som henger til modning.

Hva skal man bli?

Selvsagt ønsker vi å forme de søte små og gi dem gode verdier med på livets landevei. At valg og muligheter styres av egenskaper, ønsker og drømmer og ikke av kjønn er viktig å betone, og spesielt viktig siden Fruen er sydame og Høvdingen fordums bilmekaniker. Man snakker og snakker, og tror selvsagt at alt går rett inn og blir liggende på den mentale harddisk.
I går ble følgende samtale overhørt fra pikerommet:
Venninne: Hva skal du bli når du blir stor?
Queenie: jeg vet ikke helt.Mamma har sagt at jeg kan bli akkurat hva jeg selv vil.
V: Åja. Jeg har tenkt å bli dyrlege, for jeg er så glad i katter.Eller sånn hårdame.
Q:jeg vil ikke bli dyrlege, for det hender de må være med og slakte og sånn. Det lukter skikkelig ille. Hårdame vil jeg også bli. Eller sånn Jan Thomas.
V: Jammen han er jo mann.
Q: ja, men han har guttekjæreste. og det vil jeg også ha. Og, han kan både sminke og ordne hår. Og hvis jeg kan begge deler kommer jeg sikkert på tv!
V: JA! Eller magedanserinne. Det så vi i Syden og det var skikkelig moro. jeg tror de sover om morgenen og bare jobber om kvelden.

Jaja. Fruen drømte om å bli professor i litteratur, ha stort hus med bibliotek og en datter ved navn Ulvhild. Ting går seg jo til selv om det blir enkelte avvik fra Planen!

Bøkenes verden

Da Woody var liten, leste vi Påls smokk. Eller Påls bleie, til alle i huset kunne den utenat. En vinter og vår leste vi en bok om livet på bondegården,med komplett oversikt over alt av motorisert hjelpemidler man trenger på en gård. Denne boken, dårlig oversatt fra fransk, gjemte vi til slutt, i ren desperasjon. Da kunne sønnen på femti meters hold gjenkjenne en bløtgjødselspreder...
Høytlesing er hverdagshygge og helgeluksus, det er en fin måte å avverge krangling ved kveldsmaten og en god avslutning av dagen. Selv om de søte små nå leser selv hver kveld, er det fremdeles stas med høytlesing fra mamma.Da begynner vi gjerne i sofaen, og avslutter i foreldresengen, med en stk leggeklar Queenie på den ene siden, og en stk Woody som skal innom badet på den andre siden( med økt alder kommer økt verdighet og viktigheten av å være litt lenger oppe enn småkryp på syv år).
I jula leste vi Tonje Glimmerdal, og vi sier bare les, les, les! Da siste side var lest sa Woody at dette ville blitt en fin film, for han fikk så fine bilder i hodet når vi leste! Da måtte Fruen snyte seg enda en gang - det skjedde nemlig her som i de aller fleste andre virkelig gode barnebøker at Fruen måtte tørke øynene, harke og hoste litt og diskre klø seg på haka for å skjule skjelveleppe.

Gi fra hjertet, del tre

Det var faktisk ikke hverken vanskelig eller vondt. Alt Fruen gjorde, var å stille til avtalt tid, legge seg godt til rette i en særdeles behagelig stol og brette opp genserermet. Dagens vanskeligste valg var hvorvidt man ville ha appelsin- eller eplejuice, og om man ville lese Se&Hør fra november eller Illustrert Vitenskap.
Og så var det et lite stikk, og vips var man blodgiver.
For en Frue med aversjon mot blodprøver var dette hinder å komme over, men i ettertid kan man egentlig bare undre på hvorfor man ikke meldte seg for lenge siden. Ikke bare er det en god sak siden mange trenger blod, men samtidig har man fått sjekket seg for diverse uhumskheter, bekreftet at jernlager og blodprosent er tilfredsstillende og at man fremdeles ikke besvimer av å se blod.
Neste gang er man kanskje modig nok til å velge vinglasset også...Det var jo en hyggelig overraskelse at man etter å ha oppdatert seg på frøken Aaberge og drukket fire glass eplejuice kunne få noe med hjem også. Og, av ren skrekk for å virke frekk turte man ikke gå for vinglasset, men utviste januarmåtehold og gikk for den gode kaffen...
Til dere som leser - meld dere da vel! Det er ikke farlig, de som jobber i Blodbanken er mye flinkere til å finne årer enn diverse damer på diverse legekontor, og kaffen er god!

En hard nøtt å knekke

Ok, ok. Vi har en Jack Russell terrier. De er kjent for å ha sterk vilje, velutviklede kjevemuskler og sansen for det gode liv. Men å koble den kunnskapen opp mot nøtteskallene man har funnet strødd i og rundt sofaen de siste ukene, det ble i meste laget for Fruen. Nå er imidlertid gåten, og forsåvidt resten av julenøttene knekt, og så sant lystige Laika ikke har et hemmelig lager på ukjent sted kan vi gå resten av januar i møte med en hund med stabil mage og to barn som er delvis renvasket for mistanker om nøtteskallgrising i sofaen...
Muligens hadde Roald Øyen knekt denne nøtta litt raskere!

Nytt år, nye muligheter

Fru Storlien har fylt et år!Det som skulle være en håndarbeidsblogg med fokus på strikking,bunad og broderi har blitt en skvaldreblogg hvor Fruen legger ut om både det ene og det andre. Men dere; sånn i anledning jubileet - er det noe dere savner? Er det temaer man burde bruke mer spalteplass på? Eller er det noe Fruen skriver om som får dere til å rive dere i håret i fortvilelse og klikke dere videre i bloggverdenen for aldri å vende tilbake? Imidlertid, hvis dere tror dette tyder på en voldsom opp- og innstramming, tar dere feil. Fru Storlien er som Fruen selv, opptatt av mangt og meget og med lett springende tankerekker ( dette vet Høvdingen alt om...)
Innspill og forslag mottas med takk og pene kniks i kneleddene,og som en kilde til inspirasjon!

For å sitere Woody under dagens leksekampanje: det er fint mamma, når du kommer med sånne forslag.Da må jeg tenke selv, men du har liksom sendt meg i riktig retning!(det får jo være måte på hvor direkte man skal være når sønnen skriftlig skal forklare hva det vil si at "hun må ta initiativet hvis noe skal skje")

Gummihunden og fotballbanen som forsvant

Queenie er fremdeles fornøyd med standard pepperkakehus. Woody har de siste årene hatt skyhøye ambisjoner om palasslignende kreasjoner av den ikke gjennomførbare sorten. I år gikk vi for en fotballbane, med grønn glasur, slitne spillere på benken og straffekonkurranse. Mesterverket ble i formiddag flyttet fra stue til kjøkken, og planen var å servere den som dessert til sukkersultne barn.
Da hadde man ikke regnet med lystige Laika, som muligens er konstruert av kuleledd og gummibein. Fruen satt fornøyd oppe da hun hørte romstering på kjøkkenet. Først trodde man dette skyldes at enkelte andre i familien returnerte fra sine aktiviteter, men da ivrig heiing ikke ga noen respons vurderte man muligheten av at tyver var på ferde.
Fruen listet seg ned, og i gangen møtte man tyven - en liten hund med grønn glasur på snuten, ørene midt bak på hodet og stø kurs mot buret.
På kjøkkenbordet lå restene av en nedslikket fotballbane, dekket av femten cm lange seigmenn og hundehår.
Gjestene fikk kake, Laika fikk akutt omgangssyke og kjøkkenet fikk en runde med støvsuger. Det Fruen ennå ikke har fått, er svar på hvordan en hund klarer å ta seg opp på et bord når stolene står helt tett inntil? Vinger? Gode hjelpere? Flaks?

Kjærestestrikk

I følge god overtro er det en rimelig investering i egen fremtid å strikke inn et hår i genseren man strikker til sin hjertes utkårede. For å være på den sikre siden legger Fruen derfor inn hår i både bol og ermer når hun strikker til Høvdingen.Nå er det midlertidig stans i produksjon av gensere; skapet er fullt.Så da han før jul ymtet på at skjerf kunne være kjekt å få, var Fruen kjapp ned i garnlageret og i dag lufter Høvdingen sitt nye grønne skjerf, strikket av Rowan magpie tweed som er eldre enn Woody. Best av alt - det er nok igjen til en lue!
Og forresten; frynser er uegnet her i huset da Laika spiser dem fortere enn Fruen knytter dem. Men, når man strikker rutestrikk kan man alltids øke og felle i rutemønsteret og få fine avslutninger likevel!

Den fine kjolen

Nyttårsaften; i hvilken kjole skal man gå?
Først prøver man den pene grå,
så prøver man den svarte på
så er man kledd fra topp til tå
og er så tekkelig og kledd som så,
så vurderes raskt den kule blå
før man ender med verdens farger på!

En gammel schlager fikk luftet seg nyttårsaften.Hele familien er enige om at dette er av Fruens bedre kjoler, og til og med den uberkule tenåringen på syv år synes den er helt ok....Kjolen ble kjøpt på loppis for mange år siden, og ikke skjønner vi at noen hadde hjerte til å sende den fra seg. på den annen side, hvem nå enn det var - TAKK!

Godt nytt år!

Nyttåraften i Barndommens dal ble vanligvis feiret på hytta. Vi gikk på ski, far sjekket reinflokken og utpå kvelden trasket han ned på isen og fyrte opp vår enslige rakett. Den lyste pent opp innover nasjonalparken, og så la vi oss.
I dag har man kjent savnet etter en slik feiring på kroppen..
Hva angår nyttårsforsetter så er de som følger:
1. fylle førti med stil
2. legge seg i anstendig tid minst en kveld i uka
(og selvsagt å være et relativt godt menneske)