Bunadmammaer

En gang hadde man en kunde som skulle ha ny bunad. All kontakt, all bestilling av tilbehør, alle timeavtaler tok mor seg av. Ved måltaging og prøving satt hun ringside og kommenterte flittig. Ikke bunaden, men kroppen inni bunaden. En gang måtte sønnen komme alene, noe som resulterte i to telefoner før prøving og to etter prøving, samme dag. Man må jo være på den sikre siden når avkommet skal bli telemarking fra topp til tå.
En annnen kunde hadde også med mamma, og mamma var så engasjert i nåling og måling at Fruen likegodt gav henne nåleputen og sa Værsågod!
Og så hadde vi mammaen som ankom med sønnen på slep, pakket opp bunaden som skulle syes ut og resolutt kledde av ham alt ned til undertøy og iførte ham bunaden.
Man skal heller ikke glemme mammaen som insisterte på at Fruen skulle krype rundt på gulvet og klemme sønnen på tærne siden han mente bunadskoene var passe, mens hun mente de var litt trange. Eller mammaen som høylydt utbrøt at jammen må du begynne å jogge sønnen min, ellers får du aldri i verden ny dame. Og henvendt til Fruen - eller hva sier du?
Den første kunden var skilt, i full jobb og fremstod som særdeles oppegående ( alt dette informasjon fra mor). Han var i likhet med samtlige av disse sønnene utvilsomt i stand til å kjøpe sterke saker på vinmonopolet uten å bli spurt om legitimasjon.

Dyster til sinns har Fruen gjentatte ganger lovet seg selv at slik skal man ikke bli. Når Woody kommer til skjels år og alder og trenger justering av bunad, da skal man la guttemannen ordne opp selv. Dette har man vært helt sikker på, helt til det gikk opp for Fruen i går at han må jo komme til mamma han.