Takk for det gamle!

Kjære lesere!
Takk for et fint år, hvor dere har fulgt meg med hyggelige kommentarer både her og i det daglige liv. Nyttårsforsetter er det skralt med, oppsummering av året i bilder blir det heller ikke - bare tre bilder av noe av det som preget 2009.
kjærestetur til New York, byen som har så mange gode og såre minner. Vi er alltid klare for flere minner derfra.
De søte små, ingen over, ingen ved siden. Ja visst kan de drive en mamma til vanvidd til tider, men de sprer glede og gir oss mye å tenke på og humre over.
Jobb, det slipper man jo ikke unna. Året som gikk var preget av mye bunadsøm, men også hyggelige aktiviteter som artikkelskriving, manusarbeid og kursing. Om man skulle velge fritt på øverste hylle, ville skriving og kursing etter hvert skyve ut sømmen som hovedinntekt. Det får være et mål, om ikke for 2010 så for de neste årene.

Gode dager

For noen år siden utbasunerte Fruen friskt at bok skulle det bli, før fylte førti. Etter hvert har ambisjonsnivået blitt jekket ned, men det ser jo i det minste ut til at boka kommer det året man fyller førti. Vi er enige om at det får holde...
Nå i romjula har Høvdingen hatt fri, mens Fruen har sittet på systua, ivrig knatrende på manuset som skal være ferdig til tekstvask om noen små uker. Hittil har man bare et problem, det er så mye som vil ut. Så Fruen skriver for livet,mens hun undrer på om man kan komme med nye bokforslag før den første er ferdig?
Ren og skjær luksus er det, å sitte med en pc og hygge seg med å snirkle ut pedagogiske setninger som skal gi inspirasjon til syglede, frembringe barndomsminner og bidra til økt miljøbevissthet. Og når man i tillegg kan tasse ned i stua til varm kaffe, Høvdinghygge foran storovnen og høytlesing for de søte små, da er lykken fullkommen.
Slike dager takker vi ja til!

Ikke lett å være sulten og syk

Det kan bli litt vel spennende med jul.Det er plenty av god mat, det er spennende saker i fint papir, det er uvante tekstiler å ta hensyn til og det er mange fang å sitte på for den som er liten og myk.
Lystige Laika kapitulerte sent på kvelden julaften, og er nå på streng diett bestående av halve brødskiver med flere timer mellom hver rasjon. Det råder en viss usikkerhet om det er det lille og fettfrie ribbestykket som tok knekken på henne, om hun har beitet litt på juletreet eller om det er halmbukken ute som murrer i den lille magen.
Heldigvis har man en omtenksom Queenie som har vokst fra dukkevogn og myke jakker, og som hjertens gjerne bygger et lite rede til den svake og sultne slik at hun kan trilles rundt..

Julesting

På barneskolen broderte Fruen denne løperen, med egenkomponert motiv. I den andre enden er det et prematurt Jesusbarn i en skranten krybbe, og kirken bærer preg av at man ennå ikke mestret kunsten å sy alle korssting samme vei...
Likevel, frem må den år etter år. Og hvert år tenker Fruen at vi hadde da jammen a meg en del mer håndarbeid på skolen da enn nå?




For to år siden var juletreteppet ferdig, Fruens største korsstingprosjekt i voksen alder. Dessverre fikk vi Laika i hus samme uke, og ingen ville vel finne på å legge ut et nybrodert teppe foran en ikke helt pottetrent hund? Nå er det slutt på skvetting inne, men dyret jamrer av lykke hver gang hun kan snike seg til en liten hvilestund på Fruens glade skøytenisser.
kanskje man rett og slett burde donere litt tid og sy noe den lille venninna kan ha som sitt eget?

Velsignet julehelg

Det var som oftest oss fire i Barndommens dal; mor, far, Storesøster og Fruen. Københavntanten og vevtanten bodde andre steder, det samme gjorde fars mange søsken.I juleferien var første juledag et avbrekk i firsomheten, da besøkte vi bestemor som hadde fødselsdag. Dit kom store deler av farsslekta, og med tanke på at de var elleve søsken ble det en del både av folk og støy.
Første juledag ble en stille dag da bestemor døde, vi travet rastløse rundt i Barndommens dal og prøvde å finne nye tradisjoner. Kanskje er det derfor Fruen alltid har vært dypt takknemlig for å få en ny fødselsdag å feire 25.desember?
I år har vi vært velsignet med en julehelg fylt med gode mennesker; foreldre, søsken og venner. De gamle fra Barndommens dal har returnert til vedfyring og snømåking, et stille hus fylt av bilder og nye og gamle minner, nye bøker å lese og nye utsagn fra de søte små å humre over. Deler av Høvdingslekta har vært på besøk, da blir det fort tosifrede antall stoler rundt bordet, og vi har vært sammen med venner som nesten er som familie.
Vi er heldige her i huset. Vi har stor familie og gode venner, og det at noen stoler står tomme når vi treffes gjør at vi setter enda større pris på å være sammen.

Jul i vårt hus

Desember fortonet seg en stund som en utstrukket strikk. Dessverre smalt den strikken sammen halvveis uti måneden, og plutselig var det bare en bitteliten frynsete etappe frem til julaften. Men, vi kom i mål.

Pepperkakehuset ble pyntet lille julaften, og i den anledning vil man gjerne komme med et lite husmortips;
Fruen har i flere år brent fingertupper, grått og sagt usensurerte ord når pepperkakehus har blitt sammenklistret ved hjelp av smeltet sukker. Aldri mer! I år smeltet vi smørbukk-karameller til ønsket konsistens, satte sammen huset aldeles uten brannsår og hatske hyl og spiste resten av karamellene.
Selvsagt burde tipset vært delt før jul, men dessverre kom det litt sent i hus. Overbrakt av sølvsmedonkelen som mente det kunne være kjekt å huske på neste år.(At det ferdigkjøpte huset fremdeles lå i eske i kjøkkenskapet så Fruen ingen grunn til å nevne der og da. Man sier ikke slikt til mennesker som hvert år lager den mest fantastiske pepperkakekirke, gjør man vel??)

Vår juleglede

Vår store juleglede inkluderer en stall og en mann med turban. Men selv om jordmoren var en engel oppstod ingen himmelske hærskarer ved Woodys første seng.
Julaften for elleve år siden var en lang dag preget av stor mage og ustabilt humør. Fruen gråt for det meste, inkludert Baywatch og D.D.E. og Høvdingen prøvde tappert å oppmuntre ved å foreslå hyggelige aktiviteter. For å bedrive tiden gikk vi tur, noe som endte med et potensielt sammenbrudd ved den lokale stallen.Fruen insisterte, i all sin elleve-dager-over-termin-frustrasjon på å søke opphold blant hestene for å se om det etterlengtede barnet tok et hint.
Heldigvis kom man på bedre tanker og stabbet hjem. Utpå ettermiddagen viste det seg at bare tanken på å fødes blant høy og halm hadde fått fart på det som skulle være nye Storesøster, og Høvdingens julenissestunt hos naboen ble kort og alkoholfritt.
Mottakelsen på sykehuset var over all forventning; da jordmor åpnet munnen og presenterte seg på dialekten fra Barndommens dal ante man at redningen var nær.
Men, voldsomt optimistiske ble vi ikke før den turbankledde mannen stod i døråpningen. Om noen gang uttrykket to sjeler , en tanke har medført riktighet, var det da.Høvdingen og Fruen så på hverandre, med det felles uuttalte spørsmål - hvor er de andre to?
Skuffelsen var påtagelig da den turbankledde ikke kunne tilby hverken gull, røkelse eller myrra, men lystgass og epidural.

Utpå julenatten, mens stjernene skinte, ble Woody født. Ikke en liten jente som skulle hatt Storesøsters navn, men en helt egen person som skulte bistert og lurte på hva i all verden vi gråt for...
Fruen sier ofte, både til Woody og om Woody at han gav oss lyset tilbake. Da vi fikk ham, hadde det gått tre og et halvt år siden vi mistet Storesøster. Det var på tide med litt glede igjen.

Sømløse netter?

Arbeidsdagen blir gjerne lett oppstykket når man jobber hjemme. Barn skal til og fra skole, det er aktiviteter, oppsporing av barn som er på besøk, matlaging og litt stell i huset. Derfor hender det at Fruen legger inn en aldri så liten arbeidsøkt når de søte små har sovnet, noe som blir senere og senere etterhvert som de blir eldre og eldre. Arbeidsøktene har også en tendens til å bli lenger og lenger jo nærmere man kommer diverse høytidsdager.
Innimellom vurderer man jo muligheten av at det kanskje er smartere å legge seg i rimelig tid om kvelden, sprette opp om morgenen og være supereffektiv mens huset er tomt. Når slike tanker melder seg, tyr Fruen til Sigrid Undset. Hun skrev om nettene, godt hjulpet av kruttsterk kaffe og sigaretter, og dormet om morgenen. Hvis man kan skape Nobelprisvinnende litteratur på den måten kan man vel sy bunader om nettene også?

Siste kunde ut

Puh, der sank skuldrene enda litt lenger ned og åpnet for enda mer hengete ørepynt. Den siste uken har to guttebunader, en mannsbunad og en damebunad spasert ut fra systua. Nå mangler det en halv lomme og så er det jul. Da skal gulvet støvsuges, symaskin oljes og freden skal senke seg.
Jobb i romjula blir det likevel, et par bukseseler skal broderes, et foredrag bør begynnes på og tekster skal vandre fra bokmål til nynorsk. Og, Queenie luftet sin mor på lørdag; kafé, julekjole og garnbutikk. Så nå har man et aldri så lite strikkeprosjekt liggende til modning.
Men bortsett fra det skal man bare pynte,hygge,spise og ha dypsindige samtaler.

From Laika with love

I morgen skal jeg starte et nytt og bedre liv.
Jeg skal ikke bruke mine tenner som en kniv,
ei heller spise vesker og mammas pene sko,
Jeg skal bare være liten, myk og go'.
jeg skal ikke åpne dører og ikke varme senger.
Jeg skal vite at en lukket dør meg ute stenger.
Og mammas almanakk var fin for neste år,
helt til jeg tok en bit og slettet neste vår.
Nå hviler jeg i buret mitt
mens mamma sier dritt, dritt, dritt
men hun blir nok blid om litt
( helt til hun finner skjerfet sitt)

med ønske om en strålende helg fra Laika ( med påholden penn og ull mellom tenna)

Våre vakreste blomster

Vi er så heldige her i huset at vi har en maiblomst og en juleglede. Woody som skulle være født den 13.desember og blitt en liten lussekatt syntes det var trygt og varmt og godt å være i mammas mage. Advent for elleve år siden var en lang ventetid, og det var dager hvor Fruen trodde hun skulle gå inn i Guinness book of records som den kvinnen i historien med lengst graviditet. Høvdingens trøstende ord om alt vi sparte på klær og utstyr om barnet ventet med å bli født til nærmere konfirmasjonsalder frembragte ikke dollartegn i øynene, bare tårer.
Han kom ut etterhvert, men den historien tar vi om en ukes tid...

Nyhet: gjesteskribent

ja, omtrent sånn har vel Fruens dag også vært, bortsett fra det med isen da. Hvis noen skulle ha lyst til å spandere en boks is er dere hjertelig velkommen. Charlottes mint-is for eksempel...kaffen kan være klar ganske snart. Vi kan slenge beina på bordet, spise is og få skuldrene til å senke seg i den grad at moderate hengeøredobber atter kan brukes uten å bli sittende fast i bh-stroppene!

Juleverksted

Vi flyttet til større hus sommeren Woody begynte i tredje klasse. Plutselig ble det ikke bare mer å vaske, men også mer plass for besøk. Det året inviterte Fruen klassen hans på juleverksted en skoledag, og dette har blitt en hyggelig tradisjon. Nå går de i sjette klasse, og selv om Fruen vurderte muligheten av at gjengen hadde vokst fra pusling i diverse sofakroker og ved kjøkkenbord så begynte de alt tidlig i høst å spørre om det ble noe i år også.
Før om årene har vi sydd hjerter, bokmerker og gjort makrame. Sistnevnte anbefales egentlig ikke for 22 unger...I år tok vi konsekvensen av at de begynner å bli større, og la opp til mer individuell kreativitet. I går klippet Fruen et ukjent antall hjerter, bokmerker og kronblader til blomster. Og i dag har huset vært fullt, produksjonen på topp og alle var strålende fornøyd. Klasseforstanderen som begynte i høst var over seg av beundring og veldig takknemlig. Ja, det var nesten så Fruen følte seg litt dum når hun prøvde å si at dette er minst like hyggelig for henne.
Neste år blir det to dager - siden de søte små er opptatt av likhet og system må Queenies klasse vente til de går i tredje...

Giverglede

De søte små sammenligner kalendere med venner og venninner. Noen har pakke hver dag, andre har flere kalendere donert av foreldre og besteforeldre. Vi ligger tydeligvis sånn midt på treet, men lykken hadde vært fullkommen og Fruen hadde rykket opp i mødrenes elitedivisjon om de søte små hadde hatt hver sin flax-kalender i tillegg. Dessverre er ikke de søte små av de mest søskenkjærlige, så man har vært noe skeptisk til hvordan det kunne gått om den ene vant en million og den andre ikke vant noen ting...
Fruen spurte derfor Queenie hvordan hun ville taklet en slik opplevelse. Det ville Queenie taklet helt utmerket mente hun. Hun ville bare ventet til Woody sov, lurt seg opp på rommet hans, slått han i svime og stjålet pengene.
Resultatet av denne gjennomtenkte krisehåndteringen: Høvdingen og Fruen skrapte selv de loddene som var påtenkt som mulig kalendergave. Ikke vant vi, og nå må ny gave skaffes.

Lykke?

Når lengselen etter Barndommens dal er sterk, kan man enten holde seg hard og tenke på alt som ikke finnes der oppe. Eller, man kan gjøre som i dag ; fråtse i bilder fra fjell og vidde og drømme om å skli på skaren(med ski på beina) innover denne dalen mens man sjekker rypesnarer og leker at man er samepiken Lajla med kniv i beltet og lasso over skulderen.

Blått til lyst?

En av de årlige tradisjonene i Barndommens dal var førjulsturen til Lillehammer, med lykkelige opphold i bokhandel, nistespising i bilen og veiing på det offentlige toalettet under torget. Et av turens høydepunkt var returen, når det begynte å skumre og vi passerte tettsted etter tettsted mens Storesøster og Fruen halvsov i baksetet. I en av disse bygdene var det sterke tradisjoner for kulørt julebelysning, på hus og i hager. Mor i forsetet var relativt lunken til dette fenomenet. Vi syntes heller ikke det var direkte vakkert, men uvant som vi var med den slags ble vi hensatt til julestemning og lykkerus.
Nå trenger vi ikke reise mot Barndommens dal for å se kulørte lys. Naboene har plassert et tre meter høyt juletre godt synlig ved huset, dekorert med julelys så blå at det gir Fruen følelsen av å være på en strandbar i det fjerne utland.
Og mens vi nyter skinnet gjennom gardinene telles det ned, tyvendedag jul er vel absolutt siste frist for nedpakking av julepynt, er det ikke?

Hva er lykke?

Her forleden kom Woody hjem med diktskriving i lekse, om lykke. I norskboka var Inger Hagerups lykkedikt brukt som eksempel. Dessverre viste det seg at vår verdslige tiåring ikke synes det er sånn all verdens lykkefrembringende å traske rundt på sommerveier så lenge det ikke befinner seg gedigne italienske kafeer eller Lego-utsalg ved ferdens ende.
Vi endte med et kompromiss - ingen gaveflom, ingen James Bondorgie og slettes ingen elleville fabulering om å vinne i Lotto. Hans vakre kvad ble som følger:

Lykken for meg,
er når pappa er grei.
Da tar vi båten og seiler i vei.
Og når pappa blir lei,
av at jeg fanger sei
Må vi fisken sløye,
og så pent fordøye
mens Laika bjeffer på en redningsbøye

For Fruen er lykke så mangt og meget, både av materiell sort og mer i Inger Hagerups sjanger. I dag kjenner man litt på lykken i å skulle være alene hjemme en helg, og at det bare står seksten håndsydde knapphull mellom Fruen og helgen.
Hva gjør dere lykkelige nå, midt i desember?

watching Obama from a bush

Her burde det selvsagt vært et fantastisk blinkskudd av Barack og Michelle Obama som mottok folkets hyllest. Men ettersom man da stod trygt plassert i en busk på Eidsvolls plass, sammen med to glade gutter, to nedbrente fakler og en enorm Nei til atomvåpenplakat, ble kamera liggende trygt i vesken. Om dere lurer på hvorfor vi stod i en busk, så skyldes det at vi overhodet ikke var alene foran Grand Hotell. Noen ganger er det bedre å stå fast mellom to greiner enn å bare bli skyflet fram og tilbake, og da etterhvert mest sannsynlig uten to glade gutter...
Det var en opplevelse for livet, men Woody tar visse forbehold angående neste år - det bør være noen vi har hørt om før de vinner, sånn som i år.
Nå gjenstår bare å plukke kvister ut av fletta, så er kvelden perfekt og over!

Smake, smake pepperkake

De søte små begynner gjerne å snakke om pepperkakebaking tidlig i november, antakelig av frykt for at Fruen skal glemme hele moroa. Det kan ikke være noen annen årsak til at emnet bringes opp dag etter dag etter dag? Nå er Fruen slik at jo mer det mases jo mindre motivert blir hun, og derfor innførte vi for noen år siden pepperkakebaking første helg i advent. I år ble det andre helg i advent, med et lønnlig håp om at det skulle vare til jul. Det ser imidlertid ut som om det blir en runde til, ettersom kakeboksen allerede er tom. Vi mistenker at unge Woody har overvunnet motviljen mot rosa glasur....
Heldigvis har vi alt som skal til, konditorfarger fra de britiske øyer, kakeformer fra det store utland og det mørke innland, og denne gangen husker Fruen kanskje å ta frem disse formene fra Crate&Barrell, innkjøpt i New York en snøvåt februardag.

Geit eller sau?

Flere av Fruens barndomsvenner vokste opp på gård. Selv hadde vi hverken ku eller geit, og 2000 frittgående reinsdyr kvalifiserte ikke til husdyr. Drømmen var. om ikke fullt fjøs, så i det minste et lite kopplam eller en myk og rosa grisunge.
Et år kom Fruen hjem, svart til sinns, etter første skoledag etter juleferien. En av guttene i klassen hadde fått sau til jul, og ikke et gavekort eller en besløyfet sau i fjøset - men en sprett levende sau i stua. Dette er slikt man kan oppleve når man har en kreativ bestefar/julenisse som planlegger julegaver i god tid, skaffer en rødmalt kasse og borrer mengder av hull i lokket før man rett før gaveutdeling plassererer det snilleste lammet i kassa, setter på en sløyfe og bærer stasen inn i stua.
Sånn i ettertid, når man selv har tippet de tredve med god margin, fått ansvar for to barn og eget hjem å stelle og vaske kan man jo lure på hva mor i det huset sa da lammet inntok julepynten. Imidlertid så vi ikke den siden av saken da vi var åtte år, da var vi bare misunnelige. Og hver gang vi får tilbud om å gi ei geit til jul lurer vi på om reklamemennesket bak denne kampanjen også vokste opp i Barndommens dal og satt i klasserommet grønn av misunnelse og hørte om julelammet?

Hva er pent?

Hvis dere skulle lete etter Fruen på et loppis, kan et godt tips være å gjennomsøke tekstilavdelingen. Hvis dere da ser en gråmelert dame med stivt blikk, skjørt og minnie mus-sko, er sjansen stor for at det er undertegnede. Hvis loppiset befinner seg i Asker med omegn er sjansen enda større for at Fruen er hjertelig til stede med småpenger og pågangsmot. Når klesbunkene er gjennomsøkt, står dukene for tur. Lykken er stor hvis man da finner en duk fra femtitallet, med særdeles glade og gilde farger. Duken fraktes hjem, vaskes, strykes og havner enten på et bord eller i en skuff mens den venter på ledig bordplass.

Av uklare årsaker er ikke alle i husstanden like begeistret for gilde femtitallstekstiler, og da må det argumenteres heftig og noen ganger må motstanderne kjenne på kvaliteten på stoffet ( med enooormt engasjement).

I går hentet Queenie frem et hittil ukjent lager med julepynt, tydeligvis anskaffet på restesalg på korpsets loppis i høst. Dette er imidlertid ikke pent, og Fruen vurderer å slippe lystige Laika løs blant plastnisser og glorete engler...

Gi fra hjertet, del to

Som tidligere beskrevet har man altså meldt sin interesse for å bli blodgiver og i dag har Fruen vært til samtale og blodtesting. For å være helt ærlig så var det mye, mye verre i bilen til sykehuset enn på sykehuset. Det var litt mandagsmorgen-kø, og hjemme lå en syk Woody og ventet på mamma og Donald Duck. Alt i alt gode grunner for å snu og reise hjem, men så løsnet køa og plutselig befant man seg på parkeringsplassen på sykehuset. Og vet dere - det var ikke det minste farlig. Vel må man svare på et par-tre intime spørsmål, men til gjengjeld får man kontrollert eget blod og man kan gi blod.
Og, hvis Fruen er like frisk som hun tror hun er så er det ny time om fjorten dager og da er det tapping. Og bare for å si det, de der stolene altså. De var gode! Fruen lurer på hvor mange liter man må donere for å få komme på bruktsalget? Ja, for stolene så ikke det minste slitt ut så de må vel byttes ut innimellom? Og om den sykehusblå fargen ikke passer i stua, så kjenner man muligens en møbeltapetserer med behov for ny bunad?
Ok, det var selvsagt en spøk det siste da, sånn i tilfelle noen fra offentlige skatteetater skulle sveipe innom her og tro at man bedriver arbeid i gråsonen!

Fine steder å besøke

Sist veke fekk Frua ein utfordring frå HagenpåHytta, og difor skal ho no rekna opp femten bloggar ho tykkjer vel om. Dette skulle vera ei smal sak, om ikkje femten så i det minste ein god del. Det er jo slik at ein lett blir sitjande framfor pc-en noko meir enn kva som lurt er, lese og få inspirasjon.

Så, i dag; her kjem lista over bloggar som varmt anbefalast:
- I just had to tell you so...
Alt kva denne dama rekk! Ikkje berre skriv ho godt, men ho er og ei god mor ogflink til å stella i stand til festleg lag, men ho skal og starte opp eige firma. Vi seier tvi-tvi!
- Hagenpåhytta
Denne dama har to ting Frua draumer om; fin hage og vakre negler. Ein gong skal eg og verta slik som Britt Åse!
-Mammadamen
Ho skriv så fint, så fint om å ha ein liten prins. Når Frua les om den vesle prinsen får ho og lyst på ein liten ein.
- Flinke Pike
Embla, som har vore altfor snill mot alle andre. Det er ein ære å følgje henne på hennar vei fram mot eit liv der ho vert snillare mot seg sjølv.
- Prinsessen av Makedonia
Ho er berre rå. Frua skulle ofte ønske ho var noko tøffare i kvardagen. Då hjelp det å lese kva Tonje driv med!
- ...Hvorfor ikke...
Ho skriv godt og morosamt, strikker fine ting i fint Raumagarn - kva meir kan ein si!
-Emmeline
Det er mest ikkje mogleg å ha ei slik liste utan å nemne Emmeline? Ho har eit eiga auge for det som skjer,både på interiørfronten og i kvardagen.
-Mykstart
Fine små smurfar, fine strikkerier og ei bok vi ventar på!
- Gunnhild Corwin
Frua har ikkje lese Idas dans, men trur kanhende ho skal. Gunnhild skriv om det som ho vert engasjert av, og det skriv ho om slik at Frua og vert engasjert. Bra!-
- Foreldremanualen
Bra blogg som balanserar det vanskelege mellom å vera ei god mor og ei curlingmamma.
-Alt godt
Ho skriv om parfyme, kvardagen og om mat. No er ikkje Frua av dei råaste på kjøkenet, men her er det mogleg å få idear, og så er ho flink til å få saker og ting til å verka enkelt. Det treng vi!

Ja, det vart visst berre ti. Om de likevel er i manko på noko å lese så er det jo fleire bloggar til venstre på denne sida. Bloggar som Frua les avdi dei er bra, rett og slett! Ha ein fin dag!
Og ja, utfordringa går vidare - til dei som er nemnd og til dei som elles føler seg motivert for å setja saman enda ei lita liste no i desse hugselistedagane!

Andre søndag i advent

Det kjennest som om veggane sig tettare og tettare inn på Frua. Den store gleda over å skulle gje ut bok er like stor, men samstundes som manus skal reisa seg som ein fugl Føniks i nynorsk språkdrakt skal fire bunader få dei siste stinga og dei siste knapphola. Dei søte små skal stelle i stand til jul, det skal pyntast og bakast og juleverkstad for ein sjetteklasse skal planleggjast. Ja, Frua er takksam for at ho for fleire år attende gjekk burt frå raudt hår og no er naturleg melert. Om ikkje det hadde skjedd ville ho nok ha gått jula i møte med ein imponerande ettervekst.
I dag skal pepperkakebaksten i hus, då har vi noko å knaske på fram mot jul og så får vi vone at mor kjem med ein ny ladning frå Barndomens dal når det lir mot jul!

Så pastaen skvetter

De søte små er slettes ikke så små lenger. Woody er observert på facebook og Queenie er inne i atter en prepubertal fase. Men, man kan fremdeles dele pledd med mor i sofaen og snakke om livet og lykken og Kongo og sånn.
Skolens eldste elever gjør seg mentalt klare for årets nyttårsball, og mange detaljer skal på plass. Under gårsdagens pleddstund fortalte Woody følgende
- Vi skal ha bolognese
F: Åja, før om årene har de visst hatt stroganoff.
W ser bekymret ut: Hva i all verden er det?
F: Det er slettes ikke så verst, hvis det blir gjort ordentlig.
W, enda mer bekymret: Gjort ordentlig? Hvordan da liksom? Vi har jo gjort det noen ganger og så lenge vi passer litt i høyden går det ganske greit.
F: Høyden har da vel ingen ting å si, dere skal da vel sitte?
W: Mamma da, vi må jo gå. Tror du det er vm i handikappdans eller? Klart det ser teit ut hvis Hanna ( høy jente) danser med Kristoffer ( lav gutt)
F:Mener du polonese? Dansen, ikke spaghetti med kjøttsaus?
W, mens han ruller med øynene, og før han rusler opp for å oppdatere status til "ikke singel": Ja, selvsagt!

Bjeff, bjeff

Det skulle være sånn en fin ettermiddag. Woody skulle komme tidlig hjem, vi skulle gjøre lekser og så skulle Queenie hentes slik at middag kunne fortæres i god tid før Woody dro av sted i discobursdag. Vi skulle tenne lys, se ut på den knitrende snøen og snakke om jul og advent.

Så gikk det jo ikke akkurat slik. Woody kom hjem, slang sekken i gangen og erklærte leksene for gjort og at han skulle til en kompis borti veien. Ok, ok sier milde mor, ta med mobil og ikke bli lenge. Husk at du skal i bursdag.

Den alltid like sultne Queenie ble hentet, middagen ble klar og tiden gikk uten at Woody innfant seg. Han ankom hjemmet tre minutter før bursdagen startet, i harniks fordi

- han ikke hadde blitt hentet

- klærne var ikke lagt fram

- han måtte skrive på kortene til jentene selv

Dette synes Fruen er vanskelig. Vi øver og terper på punktlighet og klokkeslett og hvis sønnen venner seg til at mor kommer trippende for å hente vil han aldri lære det. I høst innførte Fruen nulltolerense på forsentkomming og ekstravarsling. Hittil har den håpefulle gått glipp av en spilletime, tre middager og altså, kommet for sent i en bursdag. Med litt flaks begynner han å ta med mobil, og slutter å ha den på lydløs...Hva ville dere gjort? Trippet avsted for å hente eller la sønnen ta ansvar?

Kalenderrekord

Da Woody nærmet seg to år, var vi på formiddagskaffe hos en nabo. Vi damene satt på kjøkkenet og nøt den harmoniske stillheten av det vi trodde var intens duplolek i stua. Da stillheten hadde vært litt for lenge til at dette kunne være bra, viste det seg at guttene hadde satt til livs hver sin sjokoladekalender. Dette var i begynnelsen av desember, og mens nabo stresset av sted for å skaffe nye kalendere før de eldste kom fra skolen, var Fruen lekegeneral for mette og tørste gutter som ikke var spesielt interessert i å sove.


I år satte Fruen personlig rekord - kalenderen var klar for oppheng hele fem timer og tolv minutter før midnatt 30.november. Høvdingen ble så imponert at han gikk med på å lage to nye hull i kjøkkenveggen. Etter jul må vi skaffe et stort bilde som kan dekke elendigheten....

Gi fra hjertet

I dag, den første dag i advent, vil Fruen oppfordre dere der ute til å bli blodgivere.
Kanskje har dere, som Fruen tenkt at dette er en lur og samfunnsnyttig sak som man sikkert burde ta seg tid til hadde det bare ikke vært for at det er så ulidelig med disse sprøytestikkene. Kanskje er dere også slik at dere snur dere bort i det sprøytespissen glir inn under huden, og du holder på å besvime når en av de søte små er på rikshospitalet og tar et ukjent antall blodprøver for å utrede diverse sykdommer.
I går fikk Fruen en oppfordring/utfordring fra Mykstart om å bli blodgiver og å gjennom blogging oppfordre andre til det samme. Først satt man stille og kjente magen vrenge seg, men så begynte tankene å spinne. I løpet av vinteren skal snille far gjennom en hofteoperasjon, tenk om noe går galt da? Tenk om en liter blod kunne reddet Storesøster da hun døde?
Og det er venninner som virkelig har trengt og fått blod etter fødsler og som nå er minst like fine som før. Ulykker kan skje, og de skjer. Er det da riktig å la skrekken for et lite stikk forhindre en Frue med allerede oppstukne fingertupper i å være med på å redde liv? Så, i går kvinnet man seg opp og registererte sin interesse. I dag ringte den lokale blodbanken og på mandag skal man til kontroll.
Blodmangelen er stor, og det hadde vært hyggelig om flere fulgte opp, meldte seg og blogget om dette. En spesiell oppfordring herfra går til Foreldremanualen, dere har mange engasjerte lesere!