Flere av Fruens barndomsvenner vokste opp på gård. Selv hadde vi hverken ku eller geit, og 2000 frittgående reinsdyr kvalifiserte ikke til husdyr. Drømmen var. om ikke fullt fjøs, så i det minste et lite kopplam eller en myk og rosa grisunge.
Et år kom Fruen hjem, svart til sinns, etter første skoledag etter juleferien. En av guttene i klassen hadde fått sau til jul, og ikke et gavekort eller en besløyfet sau i fjøset - men en sprett levende sau i stua. Dette er slikt man kan oppleve når man har en kreativ bestefar/julenisse som planlegger julegaver i god tid, skaffer en rødmalt kasse og borrer mengder av hull i lokket før man rett før gaveutdeling plassererer det snilleste lammet i kassa, setter på en sløyfe og bærer stasen inn i stua.
Sånn i ettertid, når man selv har tippet de tredve med god margin, fått ansvar for to barn og eget hjem å stelle og vaske kan man jo lure på hva mor i det huset sa da lammet inntok julepynten. Imidlertid så vi ikke den siden av saken da vi var åtte år, da var vi bare misunnelige. Og hver gang vi får tilbud om å gi ei geit til jul lurer vi på om reklamemennesket bak denne kampanjen også vokste opp i Barndommens dal og satt i klasserommet grønn av misunnelse og hørte om julelammet?
Ja, det var da virkelig noe, hehe!
SvarSlett- for de geitene man kan risikere å få til jul nå, de som er gitt bort på forhånd, de skjønner jeg virkelig ikke noe av???
Jeg er for bistand! og jeg syntes det er helt greit å bli enige om å ikke gi hverandre gaver...eller at man heller vil gi pengene til et godt formål, greit nok. Men julegavene er jo omtanken, mer enn kostnaden. Og hvis jeg får en gave, vil jeg vurdere selv hva jeg skal gjøre med den (det er sjelden jeg gir den bort)
...og skal man takke for en gave man ikke får? som allerede er gitt til noen andre? Nei, nå hisser jeg meg vist opp en smule;) Men denne historien var koselig....ja, kanskje bortsett fra hvis man var mamma`n, da, hihihi! Da ble det nok julekveld, ja!
Jo, det er ganske sikkert slik det henger sammen! Husker jeg så på "Vi på Saltkråkan" og fikk den samme misunnelige følelsen, for der var det mange dyr! Selv "fikk" vi en mink (!) av vår farfar en gang. Minken hadde blitt utstøtt av moren sin, og idéen var å gjøre den tam og snill og hyggelig. Den innfridde ikke noen av kravene, men det var hyggelig så lenge det varte. PS! Dette var før pelsdyrmotstanderne kom på banen..
SvarSlettHH: Mink er så fine, og myke og gode å klappe! men ikke akkurat kjæledyr nei...Vokste du opp på pelsfarm? og om du gjorde, jeg er ikke pelsmotstander altså.
SvarSlettHvorfor ikke: jeg husker svakt at det gikk mer utover potteplanter enn juletre...