Vår juleglede

Vår store juleglede inkluderer en stall og en mann med turban. Men selv om jordmoren var en engel oppstod ingen himmelske hærskarer ved Woodys første seng.
Julaften for elleve år siden var en lang dag preget av stor mage og ustabilt humør. Fruen gråt for det meste, inkludert Baywatch og D.D.E. og Høvdingen prøvde tappert å oppmuntre ved å foreslå hyggelige aktiviteter. For å bedrive tiden gikk vi tur, noe som endte med et potensielt sammenbrudd ved den lokale stallen.Fruen insisterte, i all sin elleve-dager-over-termin-frustrasjon på å søke opphold blant hestene for å se om det etterlengtede barnet tok et hint.
Heldigvis kom man på bedre tanker og stabbet hjem. Utpå ettermiddagen viste det seg at bare tanken på å fødes blant høy og halm hadde fått fart på det som skulle være nye Storesøster, og Høvdingens julenissestunt hos naboen ble kort og alkoholfritt.
Mottakelsen på sykehuset var over all forventning; da jordmor åpnet munnen og presenterte seg på dialekten fra Barndommens dal ante man at redningen var nær.
Men, voldsomt optimistiske ble vi ikke før den turbankledde mannen stod i døråpningen. Om noen gang uttrykket to sjeler , en tanke har medført riktighet, var det da.Høvdingen og Fruen så på hverandre, med det felles uuttalte spørsmål - hvor er de andre to?
Skuffelsen var påtagelig da den turbankledde ikke kunne tilby hverken gull, røkelse eller myrra, men lystgass og epidural.

Utpå julenatten, mens stjernene skinte, ble Woody født. Ikke en liten jente som skulle hatt Storesøsters navn, men en helt egen person som skulte bistert og lurte på hva i all verden vi gråt for...
Fruen sier ofte, både til Woody og om Woody at han gav oss lyset tilbake. Da vi fikk ham, hadde det gått tre og et halvt år siden vi mistet Storesøster. Det var på tide med litt glede igjen.