Omkalfatring

Enkelte ting lærer man tydeligvis aldri...Det er blant annet unødvendig å dra på Ikea lørdag formiddag, love Queenie opphold på Småland og tro man skal være ferdig i løpet av en time. I likhet med resten av Ikea var også Småland sprengfullt, og en stk amper syvåring ble med sine foreldre på skaphandel. Etter en time var vi tre skap med innhold rikere, og hadde for første gang i historien ikke anskaffet en eneste serviett. Alt var betalt, barnet hadde fått kanelbolle og livet var levelig. Da oppdaget vi at det ene flate skapet hadde en skade, noe som førte til første kø - for å bytte. Det tok jo sin tid, og likeledes tok det tid å få lånt henger. Da vi endelig ankom parkeringshuset, med to traller, en kanelbollegulpende syvåring og generelt laber stemning oppdaget vi at ingen av våre flate pakker passet i utleiehenger. Stemningen sank ytterligere et hakk eller to, men stasjonsvogn er godt å ha - bilen ble mer eller mindre demontert innvendig og skappakkene ble laftet og lirket inn. Vel hjemme ble skap slept en etasje opp, og resten av helgen har stort sett blitt brukt til flytting.
Nå bor Woody på loftet, vi voksne bor på Woodys gamle rom og vårt rom har blitt arbeidsrom.
Fruen ser fordelen med å ha hvite skap istedenfor mørke skap - og har lovet seg selv ( men ikke høvdingen) at ikke så mye som et skjørt skal inn i huset de nærmeste månedene. Vi lurer på hva som er en normal mengde skjørt og kjoler. Selv tror Fruen hun ligger midt på treet hva klær angår, andre i hjemmet ener man har mer enn hva nødvendig er...